Flyktningkrisen i Hellas | Hjelpearbeid 2016-2020

0
978
Foto: Marianne M. Robertsens arkiv.

Beretninger fra virkeligheten

Første gang jeg var i Hellas så var jeg i Moria, det var i februar 2016. Det nytter ikke å forberede seg på hva som venter deg første gang man er i en camp. Det var da 4000 mennesker der, noen kom rett fra stranden og helvetes-turen over.

Jeg sto med Oxfam, (ideell, humanitær organisasjon) og delte ut div. ting de kunne få med på ferden videre, for det var meningen at de skulle videre. Dagen etter jeg dro hjem stengte grensene.

Jeg glemmer aldri den store Yedzidi mannen som var så redd at jeg brukte en evighet på å forklare han at nå er du trygg. Han var livredd for IS.. Jeg glemmer heller aldri den 9 år gamle gutten jeg ikke fikk lov til å gi en hodelykt, for noen mente han hadde foreldrene sine der og da kunne han ikke få. Den dirrende underleppen og de store øynene, jeg drømmer om han stadig.

Neste gang jeg dro til Hellas så dro jeg til Thessaloniki, alene og jobbet for ERCi i Elpida. En nedlagt fabrikk, en camp for de aller mest sårbare. 170 mennesker bodde der. Det var kuldesjokk i Hellas og vi hadde oppimot 30 aktive minusgrader når det blåste. Jeg gikk med ull konstant. Vannet frøs og med 170 mennesker uten vann så måtte vi desinfisere camp hver dag. Jeg møtte mange nydelig mennesker med sterke historier. Jeg dro ned til samme camp i mai og dette var regnet som en fem stjernes camp. Tenk det.. En nedlagt fabrikk, men de som bodde der hadde det bra og dermed ble det en av de første campene som ble lagt ned i juni 2017. Da hadde jeg allerede bestilt ny billett i oktober og igjen lette jeg etter noen å jobbe med.

Jeg fant The hope project Thessaloniki, Help Refugees og Soul food kitchen. Vi lagde 400 måltider om dagen og kjørte ut rundt kl 14.00 og kl 20.00. Vi hjalp alle, de som bodde på gaten, om det var folk på flukt eller grekere som hadde ramlet litt utenfor. Vi hjalp mennesker. Det verste her var de små barna som ble vekket når vi kom med kveldsmat og varm te, jeg husker spesielt det ene barnet på maks 1,5 år som kjempet for å klare å holde en kopp varm te. Jeg kunne ikke gråte da, men jeg gråt og gråt når jeg kom hjem til leiligheten min. Soulfood kitchen la sin sjel i all maten de lagde og de brukte ca 4 timer på å lage perfekt te med ekte krydder, sukker, sitronsaft osv. Akkurat som folk fra Midtøsten liker det. De ba om flere kopper for de fikk et snev av hjemme med teen vi serverte.

Februar 2019 dro jeg tilbake til Lesvos. Jeg jobbet med The Hope Project og med Team Humanity. De to organisasjonene jeg beundrer mest. Dette er mennesker som brenner for det de gjør og de gjør alt for at mennesker skal ha det bedre og som de sier, vi gjør dette fra hjertet og på den måten er det håp for menneskeheten.❤Så dro jeg ned igjen desember 2019 og det var den tøffeste turen jeg har vært på. Det var da ca. 18-19000 mennesker i Moria og vi går rundt i sølen, jeg med en type hijab for ikke å tiltrekke oss oppmerksomhet fra politiet. Vi ville dokumentere. Jeg samarbeidet med en italiensk dokumentarfilmskaper og vi snek oss rundt. Fant en liten skole i “The Jungle” og vi møtte så mange fine. Samtidig ulmet det i Mytilini, de spilte de verste julesangene 24/7 i gatene akkurat som vi skulle bli hjernevasket, og jeg måtte gå omveier hjem for de (dvs. “høyreradikale”) skjønte hva jeg drev med og det var en sikkerhet-risiko og en av de jeg hadde vært ute med var de ute etter. Salam ( Salam Aldeen er en dansk hjelpearbeider som driver #TeamHumanity) havnet i fengsel og den følelsen å stå i en dårlig film hvor man snakker med en kriminell var absolutt tilstede, selv om Salam ikke hadde gjort noe galt og de holdt han der i 17 dager. Jeg fikk vært der to eller tre ganger med mat og litt oppmuntring, trodde jeg. Men det var han som endte opp med å trøste meg..

Dette var en tur hvor jeg var på vakt hele tiden og noen dager var det fra 08.00 -22.00. Jeg var helt utslitt og da tenker jeg selvsagt på de som er der hele tiden, dette var ingenting. Nå er Moria brent ned, men krisen er der fortsatt, de radikale er der fortsatt og vi kan ikke la Hellas stå alene i dette. Jeg skal nedover igjen, men ikke så lenge det er fare for at jeg tar med smitte ned.

Enn så lenge så hjelper jeg herfra, så mye jeg kan. Dette var seks turer kort oppsummert. Tenk på hvordan du kan bidra, for det nytter. Jeg vet det nytter #PayItForward og etter disse turene så får man venner for livet, venner som skjønner at man må dra og at man må hjelpe.

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Valg 2020, Politikk og samfunn

Mer å lese. Om hjelpearbeidet, menneskene i leirene og beretninger om egne opplevelser fra turene til Hellas. Av Marianne M. Robertsen:

Desember 2019: Helseskadelig og farlig situasjon for flyktninger i Hellas

Hvor er de hvite bussene i 2019?

Menneskene Europa ikke vil ha

 

 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelMotvillig tiltrukket av SIAN
Neste artikkelPå en søndag – Guds frø og Indre tørst
Jeg brenner for rettferdighet, følger med i verden, er en tenker, #PayItForward er mitt livsmotto #Peace Drømmer stadig om en tur til Island:) #Volunteers #RWTD

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here