Desember 2019: Helseskadelig og farlig situasjon for flyktninger i Hellas

0
1682

Fra redaksjonen. Marianne M Robertsen har flere ganger de siste årene reist til Hellas for å hjelpe til med ulike prosjekter for flyktningene som er der, og hun er ellers aktiv året rundt med frivillig arbeid og samler inn penger til både flyktninger og til andre mennesker som trenger det. Det følgende er fra hennes siste reise nå i desember, til “flyktningøya” Lesvos, den beryktede Camp Moria flyktningleir, og omegn. Beretninger fra hennes tidligere turer kan du lese om bl.a. her https://debatt1.no/hvor-er-de-hvite-bussene-i-2019/https://debatt1.no/menneskene-europa-ikke-vil-ha/.

 

Dagbok: Hellas, Lesvos. 9-15 desember

Det har aldri vært så vanskelig å skrive før som denne gangen. Det er sikkert fordi jeg aldri opplevd noe så ille som nå. Alle menneskene jeg har møtt og som jeg så gjerne vil dele historien til, men det går ikke. Det er for mange. 

Jeg startet dagen i går med et møte med en dame fra Afghanistan som hadde kommet for sent til distribusjon, – som vil si at frivillige organisasjoner har tider hvor de gir ut klær, hygieneartikler, barnevogner og utstyr, og hun var på gråten og holdt en baby på et par uker. Jeg snakket med henne og spurte om hun ville ha en pause mest jeg holdt den lille. Hun ga meg babyen og holdt seg på ryggen, hadde ingen vogn eller bæresele. Men hun hadde mengder med mammakjærlighet og passet på meg mens jeg snakket med lilleskatten hennes.. Jeg kunne ikke gjøre noe for henne annet enn å gi et et smil og litt trøst.

Camp Moria flyktningleir. Lesvos, Hellas.

Tenk å bo i et telt med en baby, bare tenk! Vi som er mammaer i Norge handler inn galskapmengder av ting før vi får barn, mens hun hadde ingenting annet enn seg selv og litt klær. Jeg har også snakket med en jente fra Afghanistan som venter baby om to uker, hun er livredd. Bor i telt og vinteren er her. Det er iskaldt om kvelden og det regner så mye at de fleste som bor her blir syke og alle smitter hverandre. “Leger uten grenser” har utvidet la jeg merke til når jeg gikk forbi de utenfor camp, og de trengs. Det var kø med mennesker utenfor hvert telt.

En annens historie:

Camp Moria, grense.

“I dont care” sier han, “I dont care..” Det verste av alt er at jeg tror ham. Etter fem år på flukt fra Afghanistan, frem og tilbake måneder i fengsel og tilslutt havnet i helvete Camp Moria, så skjønner jeg at man gir opp. Men han har ikke gitt opp, men han har resignert og funnet seg i at han befinner seg i konstant livsfare. Han har snakket med journalister og mennesker med en slags makt og fått høyreekstreme mennesker på nakken, mennesker som bor her på øya, og det er ikke første gang jeg hører om dem. Disse er villige til å gå langt for å få folk til å stilne. De betaler andre for å skade mennesker inne i leiren, mennesker med lite å tape. Disse menneskene gjør også sånn at enkelte og bl.a. det denne personen gjør, at de ikke kan bevege seg ute i byen på dagtid og Moria får enda en betydning utenom piggtråden: nå som et fengsel. De betaler folk for å skade, true og evt drepe. Og dette er mennesker med mye makt, selv om man får et “blue print” som gjør at man kan ferdes “fritt” i Hellas, så kan de bare opplyse hverandre om at den og den nå kommer til Athen eller et annet sted.

Det er skremmende og det er så grusomt å sitte å høre hva enkelte opplever og har opplevd. Tenk at du må flykte fra hjemlandet p.g.a jobben din, etter div trusler fra Taliban, og familien din må flykte et annet sted for hva hen gjør og så når du endelig tenker at du er trygg, så opplever man enda flere trusler og fysiske avstraffelser fordi man har snakket med feil folk og/eller er fra Midt Østen.

Europa orker ikke å høre om dette. De lukker sine grenser, øyne og ører. Det er ikke grenser for hvor langt folk strekker seg for penger. Jeg har hørt om mennesker som har infiltrert frivillige for å så prøve å kidnappe babyer når båtene har kommet i land. Tenk selv, du har overlevd en båttur såvidt og så kommer “såkalte gode mennesker” og tar barna dine. Dette skjedde helt i starten, men jeg har ikke hørt det før og er rystet langt inni margen. Jeg tenker noen ganger inni samtalene jeg er at dette orker jeg ikke, men så kommer neste tanke: Hvem er jeg til å ikke orke virkeligheten, det er derfor jeg er! Ikke bare for å hjelpe ad hoc, men også for å fortelle hva de opplever her.

En jeg har snakket med har ingen. Kan ikke stole på noen, kan ikke føle seg trygg i det hele tatt. Folk blir ranet når de har sovnet, de opplever vold, trusler, overgrep og folk du tenker er ok kan snu seg på et øyeblikk fordi de er tilbudt penger for å gjøre noe.

Jeg tror hvis vi noen gang skal komme til en løsning så må vi høre på de som er her og opplever. Hva de selv tenker om situasjonen. De er ikke bare prosjekter vi skal redde, dette er mennesker med like mye verdi som alle andre, de har bare vært så uheldige og havnet i dette helvete.

Samtidig som jeg prøver å hjelpe så blir en hjelpearbeider arrestert og “tiltalt” som en samfunnstrussel. Jeg besøkte ham på politistasjonen første kvelden og dagen etter. Der prøvde de å jage oss bort, men jeg trampet inn med mat og brettspill. Jeg skulle egentlig samarbeide med Salam i dag, vi hadde masse planer.. Dette er samme Salam som ble arrestert for menneskesmugling i 2016 og det er laget en film om det: “Humanity on trial”. Salam Aldeen er en dansk hjelpearbeider som driver #TeamHumanity, som er et senter rett nedenfor Moria hvor han har et kvinne- og barnesenter med mange flyktninger som jobber som frivillige der sammen med ham. Han gjør en fantastisk innsats for så utrolig mange, og nå er han fengslet og står i fare for å bli deportert.. Det er helt uhørt at de arresterer hjelpearbeidere. https://www.youtube.com/watch?v=nU7FciL1UWIhttps://nyheder.tv2.dk/samfund/2019-12-14-dansk-noedhjaelpsarbejder-anholdt-i-graekenland.

Jeg var hos hans organisasjon “Team Humanity” allikevel og hadde en utrolig innholdsrik; skrekkelig, vond og fin dag. Så mye følelser satte det i gang hos meg, at når jeg skulle gå hjem i går, så klarte jeg å gå tre km feil og det tok tid å finne tilbake. Jeg skal sende google maps blomster, tror jeg.

Jeg har brukt et par timer til å vandre rundt i “The jungle”, det er en leir utenfor selve campen, men uten elektrisitet mesteparten av døgnet. Dusj og toalett er helt skrekkelig og barn, ungdommer og kvinner kan ikke gå ut etter det er blitt mørkt. Det er utrygt med så mange nasjonaliteter samlet sammen og det er vold og sammenstøt alt for ofte. Jeg fikk høre at en mann ble drept for noen dager siden, men har ikke fått det bekreftet via noen nyheter enda. Så jeg kan ikke si det med sikkerhet. Jeg hører alle de som snakker med meg fortelle hvor forferdelig farlig det er der etter det har blitt mørkt og hvor mange som er konstant livredde. Sist jeg var her så fortalte en hjelpearbeider meg at selv de som kommer uten traumer, blir traumatisert etter ti dager i Moria.

En flyktning fra Syria, fra Raqqa, fortalte meg at når hen enkelte ganger tillater seg å tenke på hva hen har sett så kommer angst, sinne og depresjon. Raqqa er hovedstaden til IS, så jeg kan bare forestille meg det… og jeg har sett hva enkelte maler og det kjennes. Det er hjerterått. At enkelte enda står på bena er bare helt utrolig og det er så mange mennesker med så mye kunnskap og talenter vi går glipp av. Jeg møtte en flott mann i går og han er egentlig bygningsarbeider og viste meg bilder av hjemmet sitt og vi viste hverandre bilder av familien vår. Han var som tatt ut av Elias sang av Lars Bremnes og det er mange Eliaser, alle har en historie. Og her på øya innesperret er det 18.000 historier og noen blir dessverre født rett inn i dette helvete.

Kontrastene på Lesvos er grelle når man er her for å hjelpe. Nydelig vakkert og det er pyntet til jul overalt og de spiller skrekkelige julesanger over høyttalere over hele handlegaten til sent på kveld, mens folk sitter og tigger på gatene. De kommer inn og tigger når du spiser og de er mange. Det er så vondt å si nei, men begynner du å ta frem penger, så setter du i gang noe du ikke kan stoppe. Jeg vil dele med alle, men jeg forstår at man ikke kan det. Derfor er det viktig å finne sine prosjekter som man vet gjør det rette og man ser at alt går direkte. Jeg støtter “The hope project Kempsons” and “Team Humanity”. Dette er mennesker som brenner for å hjelpe flest mulig.

 

Det er så mange frivillige og NGOes her (Non Goverment Organisations) og i dag på et arrangement møtte jeg Fatema og Lillebroren som NRK besøkte i Camp Moria for ca 10 dager siden.  Jeg hadde med en koffert til dem med skolesaker, men jeg trodde ikke jeg kom til å møte på dem. Min nye venn Angelica og jeg skal dra og besøke de i deres nye hjem i Pipca camp i morgen. Der er det mye bedre enn i Moria.

Velkommen, sier de på norsk og vi går inn i en fin hytte i Pipka camp. Angelica, en fotograf fra Sverige som jeg har blitt godt kjent med og som jeg har vært på besøk hos, var med i reportasjen om den norske familien NRK lagde en sak om for et par uker siden. De forteller meg hva de har opplevd siden Norge valgte å returnere de til Afghanistan for fem år siden. Det er helt fryktelig, hvordan kan vi! En familie, da fire. Nå fem mennesker.. Fatema er syk, hun er en nydelig jente på 16 år og broren er 13 og lillebror er 3,5 år. Mamma og pappa er fantastisk koselige mennesker og de vil hjem forklarer de meg, det er Norge som er hjem. De savner skiturene og slalom, de er bedre integrert og mer norsk enn jeg noen gang vil bli.. De mimrer om brunost og skiturer. De er heldigvis ute av Moria-helvete og har kommet til Pipka og standarden deres er oppgradert med 90%, enda ville ikke de fleste av oss vurdert en sånn hyttetur mange dagene til egen ferietur. De sier beklager for at de ikke har nok stoler og kan gi oss service.. Vi bryr oss ikke om sånne ting, vi er bare takknemlig for den varme velkomsten.

Etterhvert turde mistegullet å krabbe opp i fanget og hilse på oss. De serverer nydelig mat og vi prater og prater i nesten tre timer. Vi tar oss tid, dette er et fint møte. De følger oss ut når vi skal dra og viser oss rundt, de følger oss til bussen og vi får mange klemmer. Vi sier flere ganger: Vi møtes hjemme, vi ses i Oslo og jeg håper inderlig vi gjør det. Jeg gremmes samtidig og vil bare ta dem med på flyet i morgen. Det er vanskelig å dra når flere sitter igjen i dette limbohelevete av et sted. Jeg blir så lei meg og forbanna, hvorfor gjør vi dette mot andre mennesker? Historien deres er så sterk, den gjør så inntrykk, hva de har vært igjennom. Flukten til Teheran, opphold der som var utrygt. Det å ligge skogen i Tyrkia i dagevis i 40 varmegrader uten vann og mat og at de nesten ikke fikk puste for andre mennesker ligger på dem i båten og den holdt på å synke. Båter som ber de snu og kjører rundt de for å få de til å velte.

Jeg kunne skrevet en hel avhandling her, men det har allerede Philip Lote gjort i NRK https://www.nrk.no/urix/dette-foles-galt.-det-er-det-eneste-jeg-tenker.-1.14800132

Vi var enig: Vi gir ikke opp og vi møtes igjen hjemme, i Norge. Fatema Rahimi, Hassan Rahimi, Javad Rahimi, Ahmad Rahimi, Masooma Moradi.

Jeg er så sliten, det er så utmattende å høre alle disse grufulle historiene om nesten-drukning, liv som skal leves under helt horrible forhold, og om håp om en fremtid jeg skjønner kanskje aldri vil skje for dem. Om små barn som ikke har noe, foreldre som nesten ikke orker mer. Om kulde, regn og brann. Om redsel for at noen skal ta deg i mørket, om vold grupperinger i mellom. Vi kan ikke forestille oss. Bildene er ille nok, men de beskriver ikke lukten som setter seg fast i nesen og man må kjempe med kvalmen. Jeg er så sliten av å formidle alt dette grusomme og ingen endring skjer, men

vi kan ikke gi opp!

Og som jeg sier til det kjedsommelige; hvis jeg er sliten av dette, hvor sliten er ikke de som lever i disse forholdene. Jeg drar hjem i morgen til et trygt hjem, min fantastiske familie og en julefeiring med alle som jeg er så glad i. Jeg kjenner jeg er glad jeg er ferdig med alle juleforberedelser, for det vil ta noen dager før jeg orker å høre “glade jul og deilig er jorden”.. for akkurat nå vet jeg ikke..

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn, Gnist. Vi vil takke Marianne for at hun igjen vil dele sin historie om viktige samfunnspolitiske forhold som berører folk direkte, på D1.

Alle bilder er autoriserte å bruke for dette innlegget, og er tatt av Marianne M Robertsen under oppholdet /Camp Moria/The jungle, Team Humanity/The hope project/kunstprosjekter m.m.  

Facebook kommentarer
Forrige artikkelFiskeoppdrett er dyreplageri!
Neste artikkel100 skrivetips for amatører #3
Jeg brenner for rettferdighet, følger med i verden, er en tenker, #PayItForward er mitt livsmotto #Peace Drømmer stadig om en tur til Island:) #Volunteers #RWTD

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here