Hvor er de hvite bussene i 2019?

0
1971

Midt i min egen uflaks hvor jeg har mistet intet mindre enn tre kofferter og har på de samme klærne på fjerde dagen, så tenker jeg på hvor utrolig privilegert jeg er. I mine avtaler med flyselskap og reiseforsikring så kan jeg bare gå og kjøpe det jeg trenger.

Lesvos

Jeg er på Lesvos og i dag har jeg sittet utenfor det som regnes som verdens verste flyktningleir i tre timer og jeg har snakket med mennesker fra mange forskjellige land. Alle sier “Hi, Salam, Kalimera og How are you doing” og alle smiler, men ikke alle smiler med øynene. Det er resignerte blikk som møter mine, i dag er vi heldig det var sol. Det har regnet og stormet her i dagevis. Da renner det bekker gjennom campen og alt de eier og har blir fuktig. For to uker siden brant det største teltet ned i Moria, der bodde det 60 menn. 60 mennesker som mistet alle sine sparepenger, viktige papirer og ikke minst alle eiendeler. Papirer er verst å miste, de som har fått en avtale om å prate om asyl må kanskje vente i 4 år bare på samtalen. Papirene deres er det viktigste de har. Alle jeg så i dag bærer på papirer tilfelle de blir stoppet av politi etc. Samtidig som jeg satt utenfor så kom det to politibiler og åtte politimenn som styrtet inn, jeg vet ikke hva som har skjedd. Men det skjer noe ofte.

Min venn Salam forhindret en voldtekt forrige uke av en ung kvinne som ble overfalt av fire menn. Han klarte å stoppe det med god hjelp av politi og sikkerhet. Men kvinnene er ikke trygge, barna er ikke trygge, unge gutter og menn er ikke trygge.

I Moria er det plass til 3000 mennesker, men det bor så mange som ca 7000-8000 der nå, og båter kommer inn hver dag. Dette er mennesker som lever eller skal jeg si overlever i en desperat situasjon. Jeg snakket med en gutt i dag på 14 år, like gammel som min eldste. Han var alene i camp og hadde vært der i fire måneder. Han vet ikke hvor mamma og pappa er og han vet ikke om de lever. Han brukte seks måneder på å komme seg hit og han var en tapper sjel og prøvde å si at det går greit. Men det går ikke greit når barn er alene på flukt, det er så langt fra greit som det kan komme! Jeg blir så sint og lei meg. Det er vår plikt å hjelpe flere enn vi gjør nå. Hvor er de hvite bussene i 2019? Hvem er vi som kan avvise mennesker som rømmer fra akkurat det samme som vi er redd for, nemlig terror og krig. Det er så alt for mange barn uten foreldre og det er alt for mange foreldre uten barn. Det er virkeligheter vi ikke klarer å ta inn over oss. En mann sammenlignet Camp Moria med Guantanamo i går..

Det er 240 unge afghanske gutter uten foreldre i Campen og de bor i seksjon D, dvs familieseksjonen. Seksjon C er kvinneseksjonen og enkelte bor åtte sammen i samme telt og de er redd konstant. Jeg snakket med en som ikke tør å sove. De kan ikke låse døren og det er menn som drikker og ruser seg og de er alltid redd i mørket.

I dag har jeg vært ute med “the hope project”. Et engelsk ektepar som har bodd på Lesvos i 18 år og ble i grunn kastet inn i denne krisen og har ikke gått av vakt siden. De er konstant i beredskap og har åpent hjemmet sitt og har nå laget et fantastisk sted hvor det er ca 30 flyktninger som jobber som frivillige, og en fortalte meg i dag at å få tittel frivillig istedet for flyktning gjorde noe med hele han. Han var plutselig noen, han telte.

“I øyeblikket fra flyktning til frivillig skjer så blir folk automatisk rettere i ryggen, de har en verdi plutselig og det er vakkert å se på.”

Det er utrolig hva “the hope project” gjør. De har lager, de har en “gratis butikk”, bakeri og et kunstverksted. 30 familier får komme hver dag og fylle på det de trenger av klær og hygiene produkter, og det har jeg fått kjøpt inn i dag. Vi har bestilt 1000 shampoer og såper, det vil si 1000 familier som får vasket seg og barna, og vi har kjøpt 500 tannbørster og 500 tannkremer, barberhøvler og barberblader. Jeg har med midler som jeg har samlet inn betalt husleien så de kan holde åpent en måned til, og når jeg ser hvor mange som kommer dit og hvor stor glede de som jobber som frivillig har av å være der, så er det verdt det. Kunstnere som kommer som flyktninger får være lærere og de som kan musikk får være lærere for andre. De teller, det nytter. I øyeblikket fra flyktning til frivillig skjer så blir folk automatisk rettere i ryggen, de har en verdi plutselig og det er vakkert å se på.

https://www.facebook.com/HopeProjectKempsons/

Samtidig så støtter jeg Team Humanity, Salam Aldeen fra Danmark. Han var en av de første som stupte uti og reddet folk fra å drukne, og han jobbet her som livvakt når krisen satt inn skikkelig. Han har vært her siden. Han driver et kvinne -og barnesenter som er åpent seks ettermiddager i uken, og i dag satt jeg der i to timer og snakket med kvinnene/jentene.

En mamma jeg snakket med er 19 år og har et barn på 2,5 år. Hun ble giftet bort som 14 åring mot sin vilje. Hun er fra Afghanistan. Alle de jeg snakket med i dag var derfra. De var mellom 15 – 23 år gamle og de koste seg sammen. De trodde jeg var advokat siden jeg hadde tusen spørsmål. Men alle ble trist i blikket når de snakket om hvordan det er å bo i Camp Moria. Det er ikke trygt og de føler de må være inne i teltene sine for å være trygge og det går ikke 24 timer i døgnet. Det sier seg selv. Salam, som forhindret et voldtektsforsøk i forrige uke har etter det organisert frivillige menn stående langt hele veien fra Moria og ned til Team Humanity så kvinner og barn kan gå trygt. Han får 1000 euro av meg så han kan kjøpe lommelykter kvinnene kan ha når de går i mørket og noe mer sikkerhetsutstyr. De er kjøpt inn og delt ut tror jeg, jeg skal møte Salam snart igjen.

https://www.facebook.com/TeamHumanityDK/

I morgen skal jeg se borgen her i byen og en av kunstlærerne spurte om hun kunne bli med meg og det er fordi billetten koster en euro og som en sa i dag: Det er jo bare en euro og hun sier: Men jeg har ikke en euro. Tenk det, å ikke ha noen ting! Så jeg ba henne spørre flere og kanskje vi blir en gjeng på borgutflukt i morgen. Det skal så lite til for å glede noen og hverdagene her er ikke noe å rope hurra for.

Alltid når jeg er på turer som dette så er det enkeltmennesker som limer seg fast i hjernen. I går da jeg gikk forbi Camp Moria og ned til Team Humanity så gikk det en liten gutt på ca 6 år alene forbi meg. Jeg prøvde å si hei til ham, men han så bare trist ned i bakken. Han hadde på seg en bobledress som lyste 1980, dvs slitt og gammel. Det var det han hadde på seg samtidig som han gikk barbeint i slippers. Kontraster. Og han lekte med masse nede på barnesenteret, men smilet nådde aldri helt opp og han tuslet rundt i bobledressen i 15 grader og kald på de små beina i slippers. Hans blikk brant seg fast i meg.

I dag, når jeg gikk for å møte turgjenger så møter jeg en syk dame i sentrum med et lite barn på fanget og hun spør etter mat. Jeg klarer ikke å gå forbi og lover å handle for henne. Jeg kjøper brød, ost, vann og sjokolade og tenker det er en fattig trøst at de trenger ikke å være sultne akkurat i dag, men hva skjer i morgen? Det er folk som sitter på gaten og spør etter penger. Folk fra Hellas og noen folk på flukt.

Det nytter, jeg ser virkelig det. Folk fra hele Norge har donert penger som jeg bruker her mens jeg er her. Vi har kjøpt inn en del mat siden det er ca 30 mennesker hver dag som spiser frokost på Hope. Kollega Phillipa og jeg kjørte opp til Camp Moria og gikk en tur på utsiden som kalles “The jungle” eller “The Olivegarden”. Å gå der midt i elendigheten og møte folk som går barbeint, og i dag var det iskaldt. Og de brenner alt de finner fra plast til oliventrær. Det hadde vi også gjort hvis barna våre fryser. Noen har laget noe som minner om en lekeplass av gamle bildekk etc og det var barn der som lekte. Mens vi går der så har jeg bare lyst å gråte, det er så ille å tenkte på at inni enkelte telt bor det 20 mennesker. Det er kaldt, rått og vått. Med det været i dag så håper jeg ingen båter kommer inn. De hadde blitt slengt mot land.

Vi orker snart ikke å høre om flere som drukner og vi har ikke flere mennesker å miste i dette havet som er en grav for flere enn vi vet om. Jeg kommer til å gråte mens jeg flyr hjem, jeg kan bare fly hjem til min fantastiske familie, til varme og trygghet og ting vi tar for gitt. Men jeg må reise ned igjen, sånn er det bare. Dette er min femte tur til Hellas og selv om jeg redder bittelitt av verden så tenker jeg at vi må ikke gi opp. Jeg møter mennesker med de utroligste skrekkelige historier som sier det hjelper å få fortelle meg og at det nytter at noen hører. Det nytter at noen behandler dem med respekt og at vi møtes på lik linje. Som Eric Kempson sa enkelt: “Human helps human” og det er akkurat så enkelt som det kan sies og ikke minst gjøres!

Vi hører om overgrep, nestendrukninger, overfall, utrygghet, og om å miste sine alle kjære i krig eller ulykker. Alle har en historie og alle fortjener å bli hørt på! Vi MÅ hjelpe Hellas, de kan ikke gjøre alt dette alene og psykologer har forklart at selv de som kommer uten traume blir traumatisert etter å ha bodd ti dager i Camp Moria. Så ille er det. Vi må ikke tåle og vi kan ikke tie. Vi må handle og vi må handle nå!

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Foto: Marianne M Robertsen.

Facebook kommentarer
Forrige artikkelBetydningen av fagorganisering
Neste artikkelØyevitnet – Anna Bågstam
Jeg brenner for rettferdighet, følger med i verden, er en tenker, #PayItForward er mitt livsmotto #Peace Drømmer stadig om en tur til Island:) #Volunteers #RWTD

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here