Menneskene Europa ikke vil ha

2
104

Thessaloniki. Jeg skjønte ikke hvorfor det var så vanskelig å dra denne gangen. Hele flyturen så hadde jeg bare lyst til å snu og dra hjem igjen. Jeg satt i Wien og tenkte jeg bare booker om i morgen og drar hjem og da jeg kom fram og hadde vært og handlet litt og bare lengtet hjem, så skjønte jeg at ikke var frisk. Jeg hadde 38.7 i feber og kroppen var totalt utslitt. Jeg sa til mannen min på vei til flyplassen at hvis du hadde kjørt meg til sykehuset nå så hadde det føltes mer rett.. Jeg lå rett ut dagen etter jeg kom til Hellas, men etter det så har jeg bidratt og lært masse og ikke minst møtt mye fine folk både frivillige og mennesker som trenger vår hjelp. Jeg var de to første dagene på «Hope Project». Det er et samlingssted hvor man kan lage mat i fellesskap, de kan få et måltid om dagen. De kan se på film, spille spill, være på internett, skravle og få undervisning i engelsk og tysk. Jeg så hvor mange mennesker som var innom og dette er et viktig sted for dem. Bare det å få mat er livsnødvendig for noen. Her kommer det folk som er bosatt, bor i camp eller på gaten..

Her sammen med to fine 14 åringer på Hope.

De to neste dagene har jeg vært på «Soul Food Kitchen» som samarbeider med «Help refugees warehouse». Help Refugees distribuerer klær, utstyr, bleier, morsmelk, vogner» etc etc til alle campene i Nord Hellas. De har mange prosjekter gående og det meste baseres på frivillige. (linker under)

Jeg jobbet på Soul food kitchen og første dagen var jeg med å forberede lunch til 200 mennesker og det er mye jobb og til lunch får de kald chai. I går var jeg med hele dagen og vi lagde lunch til ca 180 stk som jeg var med å leverte ut. Det leveres ut på tre steder i Thessaloniki. Det er familier med barn som er hjemløse, enkelte har fem barn.. Det er unge menn fra Pakistan, Afghanistan og enkelte andre land som betyr at man ikke har krav på hjelp.. Hjemløse grekere får også mat. Dette er helt i min ånd, det er ikke forskjell på noen og alle få hjelp. Vi dro tilbake og lagde middag til 200 stk og dro ut igjen. Kjøkkenet er vegansk. I går kveld så var det mengder på mengder av folk som ville ha en varm kopp te og varm mat. Hendene som møtte mine var iskalde.. Det er vondt. Jeg klarer ikke å stoppe å tenke på de jeg møter. Jeg tok et bilde, for jeg vil ikke krenke noen. Dette er ikke noe sirkus, det er deres liv og de er avhengig av hjelp. Det var så mange at på slutten og det siste stedet vi var så hadde vi ikke nok til familiene for det var kommet nye hjemløse som vi ikke hadde telt med. Men de forsto at de kunne ikke få en hver, de måtte dele.. Jeg så en overtrøtt og tynnkledd 2 åring med smokk som sto på fortauet og jeg holdt på å begynne å gråte, men det er det ikke tid til på utdeling!

Jeg har ikke sovet så godt i natt, jeg har så mange bilder i hodet. Jeg har vandret rundt i dag og grublet. Nå er jeg tilbake i leiligheten min og hører på Jan Toft sin myke stemme mens jeg prøve å sortere inntrykk med å skrive det ned. Anya som er skaperen av SoulFood og jeg spiste middag fra hvert vårt syltetøyglass mellom utdelinger i går, men jeg er heldig. Jeg kan legge meg trygt hver kveld under en dyne og vite at mine barn kan det samme. Jeg slipper å beskytte dem i en park eller å måtte håpe på at de får legge seg mette og varme. Dette er menneskene Europa ikke vil ha, tenk selv å ikke ha noen tilhørighet. Hvis du drar tilbake til hjemlandet så blir du antakelig drept mens Europa anser det som trygt å bo i Afghanistan samtidig som de fraråder  europeere og nordmenn å dra dit.

Middagen vår i bilen.

Dette er min fjerde tur til Hellas, første gang var jeg på Lesvos i Camp Moria og ingen kan forberede deg på luktene i en flyktningleir. Det å se så mange redde, traumatiserte mennesker gjorde noe med meg, jeg måtte ned igjen. Jeg har vært to ganger på ElpidaHome og det har vært en veldig bra camp, den er dessverre lagt ned og nå havnet jeg hos «Help Refugees» isteden. Det ble ingen camp denne gangen, men så sterke inntrykk som jeg opplevde i går var verre en camp, det er fysisk vondt å se hva enkelte må overleve. Opplever når jeg går langs gatene her også at de prøver alt for å overleve, de danser ved lyskryss, selger kulepenner, spiller trekkspill og flere ting. De vil så gjerne bidra til eget liv, men ikke enkelt når det ikke finnes noen jobber eller system som kan hjelpe dem utenom de frivillige.

Jeg hadde samlet inn masse penger som skulle gå til undervisning til barn i camp. Det trenges ikke nå og jeg har kjøpt inn masse utstyr som trengs for å dele ut mat to ganger hver dag til SoulFood og jeg skal handle inn undertøy på mandag med en av lederne på «Help Refugees». Ingen donerer undertøy og mange av de som trenger har ikke tilgang på vaskemaskin og da kan dere tenke dere selv hvor fantastisk det er å få nytt undertøy. Vi skal sette sammen en hjemløs pakke med undertøy, regntøy, bind, våtservietter osv. Og jeg skal betale strømregningen til Hope Project, så de kan lage mat og holde åpent en måned til. Husker i vinter når vi holdt på å fryse oss fordervet på Elpida og vi trengte ovner og vi fikk Ipader.. Vi ble ikke varm av de.. Så jeg har lært, jeg spør hva som trengs, jeg kjøper ikke inn det jeg synes at det trengs. Jeg fylte opp tanken på vanen som brukes til utdeling også. Det nytter og mange har hjulpet meg å bidra.

Det trengs frivillige og hvis du tenker på at du kan bidra, ikke nøl. Man lærer så masse om seg selv og andre. Vi snakker alltid sammen på hvorfor man er frivillig og de fleste er det fordi de genuint tror på at de kan bidra til å gjøre en forskjell, vi vil hjelpe og vi tror at det nytter. Jeg har også møtt de som vil hjelpe fordi det tar seg godt ut og jeg tenker samme det så lenge de hjelper. Det viktigste er å vise sine medmennesker respekt, vi er alle verdt like mye uansett hvilke livssituasjon vi befinner oss i!

Jeg gikk som sagt rundt i dag og grublet og her i Hellas er det små boder ved siden av kirkene hvor man kan gi noen penger og tenne et lys. Jeg har ikke stor tro på at det hjelper noen at jeg gjør det, men jeg synes det er fint med en symbolsk handling som samsvarer tankene mine om et håp om en bedre verden samtidig som jeg hører på Sivert Høyem sin «Prisoner of the road» og tørker tårer.. Det er så alt for mange av dem.

Help refugees:

https://www.facebook.com/northerngreecevolunteers/

Soul food kitchen:

https://www.facebook.com/dirtybunch/

Prisoner of the road, Sivert Høyem, Lytt til teksten

https://www.youtube.com/watch?v=c-0jy3iCB8U

Skrevet litt om «Hope Project»

http://epilepsi2509.blogg.no/1508347805_faen_verden_er_s_jvla_urettferdig_s_satte_jeg_p_vamp_p_headsett_p_bussturen_hjem_og_klarer__se_det_som_er_fint_ogs.html

 

 

RED: Profilert Gnist. Flere av Marianne Robertsens beretninger fra flykningleirer i Hellas kan du lese her:

https://debatt1.no/prisoners-of-the-road/

https://debatt1.no/glimt-av-zakiya-izza-sitt-liv/

«Jeg er i en av de campene. Elpida Home refugee center»

 

2 KOMMENTARER

  1. Jeg har reist på jobb, med 40 i feber.

    Det er noe som ikke går opp her.

    Det er mange innvandrere som er meget bra, På den ene side ser vi flyktinger som ikke gidder., så ser vi de som står på, Hvem er det som klager?

    Vi skal gjerne ta imot flyktninger i Europa, men vi kan ikke ta imot flere enn det vi er i stand til!

    Det er 100-vis millioner av flyktninger i verden, og flere vil det bli. Hvor skal de gå?

    Vi kan ikke ta imot alle i Europa, Det blir selvmord, uansett hvor «snille» vi måtte være.

    Det finnes en løsning.

    For de av dere som lurer på det, les hva jeg har skrevet om å dyrke opp Sahara!

  2. Det er mange folk på flukt som har det ok. Men jeg snakker om de som sitter fast i Hellas og ikke kommer seg lenger.
    Jeg skriver heller ikke at vi skal ta i mot alle og det gjør vi heller ikke, men i forhold til mange andre og mindre land så tar vi nesten i mot ingen og vi kan bedre.
    Det er vondt å se mennesker bo på gaten og i nedlagte hus og vinteren er kald i Hellas også.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR