Thomas Knarvik: – Satiren er min måte å delta i samfunnsdebattene på

6
474

Fra redaksjonen. Republisert.  Intervju med Thomas Knarvik.

Thomas Knarvik har karikert og kommentert norske politikere og profilerte samfunnsdebattanter i flere år nå, og spesielt de som befinner seg på venstresiden.

I 2017 kom han ut med boka In your Face. Boka er en samling av flere hundre av hans tegninger med forklarende utdrag fra presse og utdrag fra diskusjoner på sosiale medier. I forkant av lanseringen ble det arrangert en samtale og debatt i Litteraturhuset mellom Thomas Hebdo, Mímir Kristjánsson, journalist i Klassekampen, Mahmoud Farahmand, høyrepolitiker, LIM talsperson, Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, forfatter, og Usman Rana, samfunnsdebattant, lege og forfatter av boka: Norsk islam. Det var en interessant debatt over Knarviks satire og er relevant til intervjuet nedenfor. For videre lesing, les mine kommentarer og anmeldelse av den debatten her https://debatt1.no/satiredebatt-pa-litteraturhuset-anmeldelse

Thomas Knarvik driver ikke bare med satirekunst og karikaturer, men også med tradisjonell kunst. Det tar opp mer av hans tid. Han har et kunstnerliv som han uttrykker gjennom maling, som er fri for satirer og karikaturer, forteller han. Satiren derimot, det er hans måte å delta i samfunnsdebattene på.

Aliaset Thomas Hebdo, som han bruker på fb der hans plattform er, er inspirert av det franske ukemagasinet Charlie Hebdo, hvis lokaler og ansatte ble utsatt for et terrorangrep i 2015. Så mange som 12 personer av dem som jobbet der ble drept av islamske terrorister. Fordi de hadde tegnet satire over islam og Muhammed. Motstanden mot islam står sentralt i Thomas Knarviks samfunnspolitiske engasjement og satirevirke. Jeg kan og huske fra tidligere at Knarvik ikke har kommet forbi den gangen Jonas Gahr Støre, som utenriksminister i 2006, sendte unnskyldningsbrev rundt om i muslimske land på vegne av Norge fordi karikaturer over islam og Muhammed ble trykket i en norsk avis. (Noe som bl.a. gikk hardt utover redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk).

Thomas Knarvik fikk 60 dagers utestengelse fra fb for denne tegningen.

Det er ikke mange ukene siden, det var den 18.mai, Thomas Hebdo slapp inn igjen på facebook etter så mye som en 60 dagers utestengelse. Dette etter å ha publisert en karikatur av SV politikeren Inga Marte Thorkildsen. Fra før av har han blitt utestengt fra fb rundt 15-16 ganger, -ikke helt sikker på antallet, det har vært så mange ganger, sier han.

Facebook, som sosialt medie, baserer seg stort sett på et såkalt rapporteringsregime (et uttrykk som blir brukt med negativt fortegn), der brukerne kan klage på det de mener er støtende innhold og facebook vil ikke bare sensurere / fjerne din post, men vil blokkere deg også. I tillegg kommer retningslinjene som fb har, men rapporteringer ser ut til å være viktigst. Måten fb utestenger folk på er kritisert av mange. Med rette. Men på tross av alle problemene med fb så kommer Thomas tilbake igjen og igjen. Hvorfor? Jeg har lenge fulgt Thomas Hebdo på fb og jeg ser at han kommenterer samfunnsdebattene i Norge med sine tegninger. Da er det ikke bare å bytte til et annet forum. Vi har dessverre få arenaer på norsk nett for samfunnsdebatt. Debatt1 er i så måte en ny arena og et supplement til fb, som jeg håper vil bli brukt av mange framover.  På Fb der `er alle` og det er et unikt medium å nå ut med sitt budskap og å delta i den norske debatten på.

I dag skriver vi 12. juni og Thomas er fortsatt på fb, men jeg har lagt merke til at flere av hans følgere har bedt ham om å være litt forsiktig slik at han ikke bli kastet ut igjen med en gang. Så får tiden vise om han klarer eller ønsker å vri satirekunsten dit hen at folk flest mener den er innenfor?

De som er venner med og følger Thomas Knarvik/Hebdo på fb ga han en strålende velkomst tilbake etter utestengelsen. Men hvor populær er han egentlig sett i forhold til andre som er aktive i samfunnsdebatten på fb, og som jeg regner som (politiske) påvirkere? På en innskytelse tok jeg en kikk på fb profilene til Helge Lurås, Kjetil Rolness og på Bjørnar Moxnes Rødts side, og scrollet meg 10 poster nedover på hver deres profilside. Hvem av dem har flest likes og engasjement på sine poster? Det jeg fant (10.06) var at bare Kjetil Rolness var mer populær enn Thomas Knarvik med et snitt på 466 likes, mens Thomas kom på en 2. plass med 365 i snitt. Deretter kommer Bjørnar Moxnes Rødts side et snitt på 277 og Helge Lurås `lå nede` på 223.

Som den erfarne fb brukeren jeg er så forteller dette meg at Thomas “Hebdo”, i likhet med de nevnte karene ovenfor, er en påvirker. En å regne med.

Tema for intervjuet er selvfølgelig satiredelen av hans kunstarbeid. Den er mest spennende for en som meg som er interessert i samfunn og politikk, og det er også den delen av hans arbeid som har skapt mest oppmerksomhet fordi den ofte kommer til å handle om grenser for ytringsfriheten. Jeg har selv villet klage inn en fb post fra Thomas Knarvik. Fordi den handlet om meg. Fordi jeg opplevde noen stygge kommentarer til meg fra enkelte i kommentarfeltet der. Jeg har selv opplevd å føle at jeg har en god grunn til å ville sensurere ham på fb. Men bør en stå i mot? Eller bør en rapportere inn det en mener er langt over streken? Dette er absolutt interessante spørsmål og de fleste av mine spørsmål til Thomas handler om hans syn på ytringsfriheten og hva han tenker om sin plass i samfunnsdebattene.

Thomas Knarviks collager av satire og karikaturer har blitt kommentert av riksmedier i Norge mer enn en gang, og hans satire har dermed blitt kjent for stadig flere. Men av mange blir han kritisert. Å drive med propaganda og legge til rette for hat er beskyldninger han får mot seg. Han bruker ofte sex og nakenhet som virkemiddel, noe som vi f.eks. vet ikke er i samsvar med (konsverative) fb på dette området. Hva vil han oppnå med det mange mener er en for usmakelig og politisk rettet satire mot venstresiden og islam i sær? Er han ytringsfrihetfundamentalist, hva mener han om hatytringer og hvorfor bruker han foto i sine karikaturer? Jeg forsøker å få svar på dette og mer intervjuet, og det ble til 11 spørsmål.foran indikerer Thomas Knarviks svar.

1.

Er all kunst i bunn politisk? Og går det en grense for hvilke kunstneriske virkemidler en bør kunne bruke i politisk øyemed?

– Nei, all kunst er ikke politisk. 99.9% av den kunsten jeg ser på og inspireres av tilhører kunstrommet, og ikke det kunstpolitiske. Og hvor grensene går er som alt annet, ved lovverket.

2.

Hva er viktigst for deg: Å oppnå endring i samfunnet på områder du mener er viktig, eller å avsløre ulike maktaktørers meninger / gjerninger som du mener faller igjennom og bør påtales uavhengig av deres politiske ståsted?

-Det å avsløre usunne strukturer og holdninger for å flytte makt er satirens mål. Samtidig er holdninger og moralsk ståsted subjektive, så all satire har slagside. Jeg mener islam har ødelagt for den frie tanke gjennom politikere som har eksponert denne degenerative og aggressive offermentalitet for et tidligere fritt Europa vi nå ser forvitrer eksponentielt med islams inntog.

Andre vil hevde jødene står bak all deep state konspirasjon, og andre igjen ser ikke verden for annet enn sosioøkonomiske forskjeller. Uansett er ikke satiren annet enn et verktøy til ikke å stivne rundt antatt virkelighetsoppfatning. En og annen sjelden gang får jeg et glimt av erkjennelse i møte med politiske tegninger. Uavhengig om de støtter min oppfatning eller ikke. En tegning kommuniserer direkte gjennom fortellingen, og behøver derfor ikke gå gjennom språkets kulturelle sensurfilter.

3.

Aksjonskunst og uaktsom karikatur, er det nyttige begreper synes du?  Og din forelegger for In your face har brukt aksjonskunst om din kunst. Synes du selv det er et dekkende begrep for ditt arbeid?

– Det er flere spørsmål vdr nyttigheten av begrepene aksjonskunst og uaktsom karikatur uten at jeg selv er opptatt av begrepene. Men når det først er uttalt lyder jo unektelig uaktsom karikatur som en motsigelse, eller kastrering av egen tegning. Det kan være at tegningen får en uaktsom effekt, for ofte er det umulig å vite hvordan ting blir mottatt. Se på karikaturstriden, få visste vel ambassader ville bli brent,men er den i utgangspunktet uaktsom bør tegneren legge ned pennen. For godt til han/hun klarer å tenke klart igjen. Jeg kan ikke svare for min forlegger, men selvsagt ønsker jeg å påvirke/endre eller opprettholde makt. Så i det henseende er det jo en form for aksjon.

4.

Synes du det er forståelig hvis folk (som på fb) eller at redaktører i medier synes din kunst er for skarp og at du derfor kan sensureres og ikke kan slippe til overalt?

-Når jeg ser hvor raskt Europa forfaller i stadige voldsspiraler, stadig innskrenket ytringsfrihet og du ikke lenger kan bevege deg over tidligere landegrenser fordi du ikke har de ”rette” holdningene, som da en amerikansk journalist skulle til England for å intervjue Tommy Robinson, da er jeg stolt jeg viste instinkt på et tidlig tidspunkt. Ikke at det er noe trøst i dette sisyfos-virke med feige og forutsigbare politikere. Det er dømt til å gå galt, derfor er satiren for meg en måte å riste av meg akkumulert slagg. Jeg signerer min lugar i Titanic med mine tegninger.

Jeg klarer ikke lese msm lenger uten å få høyt blodtrykk over vinklene og prioriteringene. Det er rart å se jeg ikke deler annet enn biologiske behov med journalister.

Venstresiden og kulturmarxistene har alltid fjernet den viktigste årsaken til menneskets sjelsliv i deres ønskebilde, selve den metafysiske troen. Selv etter all dævelskapen de har stelt i stand insisterer de hele tiden på ønskereprise, som om dette skal gjøre fortiden litt bedre i fremtiden. I mine øyne er det ikke annet enn aktiv historieforfalskning og den reelle grunnen til et ødelagt Europa.

Jeg vil ytre meg på tross av skjenn og utestengelse fra sosiale medier, for jeg vet slike som meg har begrenset levetid i stadig mer underkuende og underkastede medier som Google, Twitter og Facebook.

Selvsagt er det ikke greit at noen får meg sensurert fordi de finner satiren min for ”skarp”.

I dag kan vi le av at Monthy Pytons Life of Brian ble for drøy kost for norske kinoer så den ble forbudt, men få reflekterer over banaliteten ved selve grunnlaget for denne tenkemåten. Blir du støtt av noe du ikke forstår eller ikke liker skal du altså få ekskludere kultur for din egen ignoranse eller moral. Det er ikke et samfunn jeg holder lydighet til.

5.

Vil du karakterisere deg selv om ytringsfrihetfundamentalist eller mener du det går en grense, selv for denne kunstformen hvor satire inngår?

-Jeg er ingen ”ytringsfrihetsfundamentalist” for jeg ser hvor flytende og umerkelig verbale appropriasjoner glir inn i språk og kultur og blir en del av et felles hele, også tankemessig, og allerede her finner jeg ordet misvisende, for ytringsfrihet er vår største frihet, det motsatte av fundamentalisme som oftest står i sammenheng med religion. Jeg er for det frie ord og tanke, og dermed en motstander av fundamentalisme. Men total ytringsfrihet er et vanskelig tema når det er så mange ulike faktorer som agitasjon, gruppe osv som vil kunne utgjøre fare for et samfunn. Derfor så jeg på fjerningen av blasfemiparagrafen som noe veldig farlig, for jeg visste da at vi ikke hadde noen buffer mot rasismeparagrafen siden islam i vesten utrettelig arbeider for å putte mest mulig inn i sekkebetegnelsen rasisme. Jeg vil leve i et samfunn hvor jeg har muligheten til å høre alt jeg ikke liker. Om jeg vil. For den informasjonen er dog den viktigste for min og mines sikkerhet. Integrasjon består av ord. Stagnasjon består i å bli krenket av ord.

6.

Er det å kunne få gi uttrykk for reaksjonsytringer som forakt og hat viktig for et samfunn? Og finnes det trygge og ikke trygge måter å gjøre det på?

– Det er viktig å kunne gi uttrykk for forakt og hat i et samfunn. Å ikke tillate dette vil skape evnukker på den ene siden og trykkokere på den andre. Jeg har lenge likt aggresjonen i fransk forstads-rap. Det var ventilen for at ikke forstad etter forstad  eksploderte tidligere. Vi tiltrekkes av kulturell energi, men vi må la den være akkurat det for at den skal ha den effekten. Bryter vi ned den usynlige barrieren mellom kultur og aksjon blir grensene vanskelige å lese og dynamikk blir ødelagt, enten voldelig eller betydningsløs.

7.

Synes du satiren gir en sterkere effekt når en benytter virkelige fotografier av personer istedenfor å tegne dem? Og mener du virkelige bilder av personers ansikter vil oppleves mer krenkende for den som blir karikert?

Redaktør i Aftenposten har tidligere sagt om din satire: ”Hans egen ytringslinje er ikke fri. Den er bundet til et prosjekt som oser av forakt overfor alle som er uenig med kunstneren selv.” Har du en kommentar på det?

– Bruken av foto av personen jeg putter inn i tegnede fremstillinger er effektive i den grad de går rett på forfengelighet og ikke tolkning. Tegner jeg, vil den portrettere forsøke å lete etter formildende og festlige detaljer som viser jeg ikke er direkte ondskapsfull. Hermeneutikk er gøy, men jeg har poenger jeg ikke ønsker skal gå tapt. Dette er umulig når jeg bruker foto for da er det situasjonen og personens handlinger som dømmes, slik den bør gjøres. For det er innhold, ikke form, som må på dagsorden. Det har for lenge vært vanlig å tenke på en politiker som en som skal overtale snarere enn overbevise. Satiren skreller bort det forfengelige for å nettopp la slike som redaktøren i Aftenposten stå tilbake liten og linjeløs. Det handler ikke om min ”forakt” når Stanghelle ikke føler seg ”fri”, snarere hans egen forfengelighet i møte med en natur han ikke forstår dybden i.

8.

Bilde og film fester seg i hukommelsen lettere enn ord. Når du poster karikaturer på facebook har jeg lagt merke til at du legger ved en trådstart – en tekst om hva tegningen er kommentar til.

Hvis konteksten (i TS) ikke kommer fram ved spredning av satiretegningen, har du tenkt på at den kan få en annen effekt enn den du mente? Eller mener du en slik tankegang kommer i veien for din ytringsfrihet og at det er seernes/lesernes ansvar å søke mer informasjon?

Se til eks med Sylvi Listhaugs post om at ap setter terroristers rettigheter først. Med hennes TS kom bildet i en kontekst, mens uten TS fikk det fort en sterkere effekt. Hun ble felt på bildet og den korte teksten på bildet, og konteksten hennes i TS ble sett bort ifra.

– Om mine tegninger eller tekst blir tatt ut av kontekst er det bare gøy. Det hjelper på publikasjon og likes at flere ser og blir underholdt på godt og vondt. Det er uansett ikke vanskelig å gå tilbake å se min intensjon, for elektroniske spor er enkelt å finne tilbake til. MSM har hjulpet meg mange ganger uten å være klar over det når de har tatt ting ut av kontekst.

I Sylvis tilfelle gikk det ikke så bra. Men det skyldes vi har et for stort lyvende og konformt medielegeme. Når amerikanske medier forsøker gjøre det samme med Trump, har de såpass mange frittalende pod-castere og ulike medier så det blir gjennomskuet av mange nok til at Trump sitter tryggere enn på lenge.

Hadde pressen vært 100% upolitisk og dekket hendelser objektivt ville Sylvi Listhaug vært vår nye statsminister. Da ville hele det politiske landskapet sett veldig annerledes ut. Da ville årsak/virkning vært en større faktor, og blameshifting ville blitt sett på som uansvarlig.

9.

Hvordan kunne Sylvi Listhuag gjort en bedre jobb med denne posten? Hva er dine tanker om det?

– Sylvi kunne ikke gjort denne posten bedre. Hun kunne gjort den ”smartere” for å beholde stillingen, men det som skjedde vil opprettholde et bilde av henne som det ansvarsbevisste og hjertevarme menneske hun er.

Sylvi med sosialist-dryppert.

Hvem støtter vel IS-krigere, bortsett fra svensker og rødstrømper!

10.

I posten hennes var det maskerte menn med maskinpistoler. Det statsborgersaken for de med to pass handlet om var om de som mistenkes å begå terrorisme (av PST) skulle miste sitt statsborgerskap uten lov og dom. I Listhaugs post ble det framstilt som om Ap støttet de som allerede hadde begått terror. Men saken handler om de som mistenkes (bare).

I hennes rolle som politiker synes du hun har ansvar for å komme med korrekt informasjon til befolkningen?

-Vi må også se på Sylvis følgetekst til bildet hun tweetet; «Vi vil inndra pass og statsborgerskap til fremmedkrigere og terrorister raskt og effektivt! Det vil Arbeiderpartiet stemme ned. I kampen mot terror kan vi ikke sitte og toe hendene våre!»

Dette er da aldeles ikke kontroversielt, bare sunn fornuft. Selvsagt skal disse djevlene miste all tilknytning til Norge. Jeg mener det samme bør deres familier. Da vil det ikke være like stas å reise på NAV penger til Midt Østen og voldta og kappe struper. Er det noen fornuftige mennesker som mener disse har rett på norsk pass?

For meg bekrefter sutringen rundt Sylvi at vi opererer med to hovedkategorier mennesker som vi igjen kan dele i mange undergrupper. Den ene er moralske på andres vegne, og da blir virkeligheten en fiende, og et narrativ kan endres for å komme sin sak til gavn. Den andre gruppen ser mer saken i seg og handler deretter.

For meg blir dette som når jurist Anine Kierulf skal ha seg frabedt å høre Sylvi Listhaug kalle pedofile for monstre. Disse er selvskrevne monstre i mine øyne og skal tåle å høre sannheten. Jeg kan bare forestille terroren et lite barn opplever når det blir terrorisert og penetrert av et ”monster”. Så må de leve med skammen, angsten, samtidig vise Anines ”verdighet” i en rettstat ved å ikke kunne kalle disse psykopatene hva de føler som et ledd i sorg, sinne og overlevelsesstrategi. Disse eksemplene viser det er for lang avstand mellom hode og kropp i et demokrati.

Samme retorikk kan benyttes: Anine vil forsvare terroristers rett til å slippe å miste sin reelle karakteristikk eller tilhørighet, slik man i Sverige ikke får kalle terrorister for terrorister siden det stigmatiserer og gjør integrering vanskelig. Jeg mener man ikke skal bruke tid og dyrebare ressurser på å integrere verste sort mennesker. Det så mange av de nå rundt om i Europa, så det beste hadde vært å opprette fangeleire kun for muslimske terrorister inntil man fjernet/tilsidesatte byråkrati som gjorde det vanskelig å behandle eller utvise. Islam er i krig med vesten, men det har ennå ikke våre akademikere forstått. Hvor mange av våre egne skal leve under terrortrusler og voldtekter før politikere og akademikere vekker en form for sløv empati med våre egne?

Jeg mener at om du har voldtatt et barn eller tilsluttet IS har du frasagt deg alle fremtidige rettigheter til å bli vurdert som et anstendig menneske.

De som finner Listhaugs tweet støtende og nedverdigende, er og de samme menneskene som gjerne finner det uakseptabelt at muslimer blir stoppet på gaten for å vise papirer. Hvorfor det? Hadde hvite menn på min alder blitt radikalisert via lignende terrormateriale som koranen og derfor vært en fare for samfunnet, ville jeg ha vært sjeleglad på vegne av meg selv, nasjonen, og alle hvite som ikke var radikalisert, fordi jeg da kunne bidra positivt til økning i identifikasjonsarbeidet ved å lette politiets arbeid med å holde borgerne trygge. Hadde jeg skreket opp om rasisme ville jeg vært illojal mot landet mitt og en del av problemet. Når vi i akter-bølgen fra terroren i Europa de seneste år analyserer hvem som har mest blod på hendene foruten islam, er det klart journalister og en samlet venstreside som har nedstemt alle forslag til fornuftig behandling av terrorfaren med sin barnlige tro om at kulturer er likeverdige og vi har plikt å hjelpe, selv falske narrativ. Vi endog holder liv i løgnen for å fortsette ”hjelpen”.

Sylvi er såpass sjelden i norsk politikk at hun passer ikke inn i den selvgode norske eliten.

11.

Har du et prosjekt du arbeider med nå og hva er dine tanker for framtiden når det gjelder din kunst og ditt arbeid?

– Jeg har bevisst gjort en deling av mitt kunstneriske og politiske virke. De fleste vet ikke jeg tilbringer mesteparten av mitt liv foran staffeliet. Jeg river farger og regner ut komposisjoner. Det jeg viser på Facebook er min måte å delta i hverdagen. Maleriene, min måte å delta i kunst-historien. Derfor har jeg et veldig avslappet og fandenivoldsk forhold til satiretegningene mine. Synd jeg blir rapportert og kastet ut så ofte, for jeg tror selv mine verste kritikere ville hatt glede av meg i fri dressur (smil)

Mine kommentarer til intervjusvarene

Ut fra hans svar er det klart for meg at han ønsker å påvirke opinionen på samme måte som en hvilken som helst annen som er aktiv i samfunnsdebattene. Fordi han ikke har en oppdragsgiver så lager han satire over det som fanger hans interesse og engasjement. Det blir egentlig et enkelt og mer uskyldig svar på det som Aftenposten redaktør Stanghelle framstiller som negativt:  ”Hans egen ytringslinje er ikke fri. Den er bundet til et prosjekt som oser av forakt overfor alle som er uenig med kunstneren selv.” En kan godt si isteden at fordi hans satire og ytringer følger det han interesserer seg for – og ikke er resultat av et oppdrag for en avis som Aftenposten for en bestemt artikkel, at det er Knarviks ytringslinje som er virkelig fri.

Men det er noe mer. I tillegg til ønsket hans om å være en politisk påvirker så legger han i flere av sine svar vekt på kunst og kultur når han kommer med eksempler på vid ytringsfrihet. Fransk forstadsrap f.eks. Det heller ikke kun politikk i det Knarvik gjør p.g.a at leverer satirekunsten. Satiren har politikk i seg, men er ikke kun politikk, kan en si. Jeg leste nylig en som skrev i kommentarfeltet hans på fb. Denne var opptatt av politikkdelen i Knarviks satirekunst. Hva kan det Thomas tegner og skriver føre til? Dette er et ganske så typisk venstreorientert spørsmål, fordi på venstresiden har en for vane for å koble ytringer og handlinger  sammen. Som om de er det samme. Hva var det han sa om hatyringer?

“- Det er viktig å kunne gi uttrykk for forakt og hat i et samfunn…Vi tiltrekkes av kulturell energi, men vi må la den være der for at den skal ha den effekten. Bryter vi ned den usynlige barrieren mellom kultur og aksjon blir grensene vanskelige å lese og dynamikk blir ødelagt, enten voldelig eller betydningsløs.” (Spørsmål 6)

Han virker nøye på å skille kultur/kunst fra politikk/aksjon. I kunsten kan en strekke det lenger. Men hvis grensen er usynlig sier det meg at det til tider må være vanskelig å alltid makte å få til den rette balansen. Mange tenker: hvilken farlig situasjon kan disse tegningene eller ytringene føre til? Jeg har tenkt vel og lenge på dette spørsmålet. Med de svarene jeg har fått fra Thomas merker jeg at fordi han flere ganger kommer tilbake til kultur og kunstens betydning for ytringsrommet, så overbeviser det meg om at tegninger og ytringer ikke må tolkes som rene politiske ytringer. Kunst – og kulturdelen er hans alibi. Og alibiet holder. Kanskje bør jeg ikke kalle det for et alibi, men det er kraften som kan ligge i politiske ytringer som gjør at jeg, til tider, føler han balanserer på et knivsegg hvor han også faller utfor i blant. Men slik er det med alt. En faller av og til utfor og slik må det være. Hvordan kan vi beholde ytringsfriheten hvis ikke noen utfordrer dens grenser? Hvis ingen gjør det vil den bli innsnevret på sikt.

Mange av tegningene og collagene til Thomas er virkelig gode og poengterte synes jeg. Likevel kan jeg ikke si at uansett hva han kommer ut med som er kunstrelatert, så skal det få et fripass. Hvis en mener at balansen mellom politikk og kunst ikke er god nok, så er det rom for kritikk.

Jeg lurte på om Thomas er ytringsfrihetfundamentalist? Thomas svarte han ikke var for ubegrenset ytringsfrihet. Han respekterer loven, men er uenig i at religion fortsatt er plassert i den såkalte rasismeparagrafen, § 185 i straffeloven, som forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, legning, etnisitet, religion, livssyn eller funksjonshemning. Blasfemiparagrafen som vi hadde før som handlet om «ringakt for trosbekjennelse»  ble tatt bort i 2015, men isteden har vi nå ordet religion inn i samme paragraf. Jeg er også av den oppfatning at religion ikke må bli sidestilt med tilstander en ikke kan noe for, som det står om i denne loven. Intuitivt virker ikke dette riktig. Men som vi skal se nedenfor av hans svar så trekker Thomas fram gruppenivå. Når man er flere sammen og samler seg mot en identifiserbar gruppe, som f.eks. muslimer eller kristne, da kan det utgjøre en fare for et samfunn.

Thomas sa: -Jeg er ingen ”ytringsfrihetsfundamentalist” for jeg ser hvor flytende og umerkelig verbale appropriasjoner glir inn i språk og kultur og blir en del av et felles hele. Og total ytringsfrihet er et vanskelig tema når det er så mange ulike faktorer som agitasjon, gruppe osv som vil kunne utgjøre fare for et samfunn.”

Jeg opplever her, på samme måte som når han snakker om hatytringer, at han vet om andre faktorer som også spiller inn – og som i ytterste konsekvens kan være farlige. Å hate en gruppe mennesker kun fordi de er muslimer (uten å vite noe mer om dem) virker derfor å kunne bli galt å gi uttrykk for, etter Thomas mening. Det går en grense. Hvor den er diskuteres så klart – og i noen tilfeller har jeg vært uenig med Thomas i hvor den går – men bør det han gjør sensureres?

Jeg kan huske i den tråden hos Thomas jeg nevnte i innledningen og som jeg følte gikk hardt utover meg personlig. Thomas kom inn i tråden og sa han ville forsvart meg hvis jeg ikke hadde greid å stå opp for meg selv. Men jeg greide det. Jeg tok til motmæle og selv om jeg fikk lite støtte og ble også latterliggjort av noen så fikk jeg muligheten til å si hva jeg mente. Muligheten til å selv komme fram med mine meninger. Det er jo bare ord. Så lenge en er trygg på at det som blir sagt kun foregår i den settingen og ikke i det virkelige liv så trenger en egentlig ikke bli så oppbrakt. Men jeg tror på å ta til motmæle. En har rett til det hvis en vil. Å aldri forsøke å rette opp det en mener er feil, å ikke stå opp for seg selv når en opplever å bli hetset, men kun overse eller sensurere er ikke taktikker eller verdier jeg setter høyt. Enhver person må finne sin egen balanse når det gjelder hvordan en skal reagere på støtende innhold og ytringer. Jeg tror det beste er å forsøke å avstå fra å sensurere, men heller involvere seg og ta til motmæle – ihvertfall i blant. Det bør være alles plikt?

Når det gjelder mine spørsmål til Thomas om Sylvi Listhaugs post så kan jeg med en gang være enig med Thomas i at samfunnsdebattene handler for ofte om ordbruk. Jeg er helt enig med ham i at MR `ekspert` Anine Kierulfs beskyttelse av barneovergriperes omdømme, ved at vi ikke skal kunne kalle dem for monstre, er feil. Det virker likevel som om han gir politikeren Listhaug litt for mye slack i hva hun kan tillate seg av ytringer som ikke er presise nok, sett i lys av at hun ikke er kunstner. Og sett i lys av at hun var en kvinne med betydelig makt i Norge. Kanskje Thomas er farget for mye av sitt eget kunstnerblikk – og tilnærming til å vurdere Listhaug som politiker på en god nok måte? Når det er sagt – hvis jeg selv hadde måttet velge – så ville jeg valgt friheten uansett hvilken posisjon jeg eller andre har. Vi er mennesker først, deretter har vi et arbeid eller posisjon. Vi er alle unike og gjør tingene forskjellig på vår egen måte.

Jeg også enig med Thomas i at posten om Ap og terror som Listhaug ble felt på, ikke var så ille som folk ville ha det til. Det ble en overdreven respons synes jeg, men likevel klarer jeg ikke å komme helt over at hun ikke var presis nok i sine ytringer, mtp det sterke bildet som hun brukte i posten. Jeg hadde ønsket meg noe som var litt mer raffinert av en i hennes posisjon, og jeg ser av noen av svarene til Thomas, som ” De som finner Listhaugs tweet støtende og nedverdigende, er og de samme menneskene som gjerne finner det uakseptabelt at muslimer blir stoppet på gaten for å vise papirer. “, at det blir vanskelig å tenke seg hvordan dette skal gjøres i praksis. Hvordan kan politiet vite hvem som er muslimer når de går på gaten? Skal det være når de kommer ut av moskeene? Det kan fort stoppe opp tankegangen fordi det virker vanskelig å utføre dette i praksis og dermed virker useriøst.

Som leserne har sett stilte jeg flere oppfølgingsspørsmål om hva han syntes om Listhaugs post. Noen av hans svar om at vi må slå hardere ned på folk som utfører terrorangrep, som er barneovergripere o.a. som utfører alvorlige forbrytelser minner meg om noen uttalelser fra politiet som nå har kommet ut som `avsløringene` ang Young Blood, holmliagjengene. Er en over 14 år og driver med vold og kriminalitet i en gjeng så kan en ikke bare snakke pent til dem og følge dem opp. Det har gått for langt. Sterkere reaksjoner og straffer må til med en gang. Dette er noe jeg er enig i. En må ta slikt med en gang, ikke unnskylde og vente fordi den unge ikke er helt voksen enda. Jeg synes likevel at Thomas virker noe hard i sin ordbruk her og der i sine svar og at han virker å ha for mye tro på (bare) strengere straffer. Han vil gjerne også se deportasjon av flere personer enn det som er praksis i dag, og han vil omtale / karakterisere forbrytere uten å pynte på sannheten om hva de har gjort. Tilsammen gjør det et sterkt inntrykk, men på den andre siden en kan også si det er alvorlige ting en snakker om, som derfor kan trenge sterke uttrykk.

Selv om jeg føler meg mest hjemme på venstresiden i norsk politikk og er mer ordvar, så forstår jeg hva han mener i sin kritikk av venstresiden. Jeg synes at venstresiden har vært mest opptatt av å finne på unnskyldninger til kriminelle eller overfor dem med skadelige kulturprakiser, som fører til for sterk beskyttelse av de som gjør gale handlinger. Fordi noen er i minoritet, eller fordi noen barneovergripere kan være snille ellers og har familie og jobb, eller fordi det tross alt handler om en religion og en kultur som ikke folk kan noe for, eller fordi det handler om fattigdom osv, så kan en ond gjerning unnskyldes noe. Eller mye.

Det jeg synes er spesielt interessant som Thomas tar opp er hvordan form og ikke innhold ofte blir vektlagt i mange samfunnsdebatter. Hvordan en f.eks (utfra min tolkning av hans satire over Basim Ghozlan og Usman Rana) vil få fram at analsex langt fra er et ukjent eller foraktet metode for muslimer (snarere omvendt kanskje?), samtidig med at muslimske talspersoner offentlig, er i mot homofili. Måten dette blir framstilt på av Knarvik blir for mange uakseptabelt. Men det er budskapet som tross alt er viktigst. Man kan alltid kritisere måten, metoden eller verktøyet en bruker for å få fram et budskap. Men hva er budskapet? Det er selvsagt det primære når en tenker gjennom det og venstresiden, (for å bruke den litt upresise samlebetegnelsen), har gått for langt i å henge seg opp i mindre viktige ting. Det er som om deres berøring med viktige saker bare handler om hvordan å uttrykke en mening.

 

 

Profilert Politikk og samfunn. Først publisert på D1 12.6-18. Jeg vil takke Thomas Knarvik for at han sa ja når jeg spurte om å få intervjue ham. Det har vært til ettertanke. Jeg håper andre også har fått utbytte av det og det ønskes velkommen til debatt og responser på både hans og mine meninger! Uten sensur!

 

 

 

DEL
Forrige artikkelHvorfor kan vi ikke være enige da..?
Neste artikkelIkke alle “klimaforskere” forsker på klima.
45 år. Oslo. Mastergrad i samfunn, vitenskap og teknologi i Europa. Spesialisering, kvinner og teknologi. Se Linkedin for mer informasjon om mine andre fag og utdanning, yrkeserfaring m.m. Eier og redaktør for debatt1.no. Debatt1 er til for styrke den offentlige debatten, ytringsfriheten og demokratiet. Gratis å lese, gratis å skrive på. Alle kan publisere innlegg, men det forventes seriøse innlegg og et argument. Innlegg profileres av redaksjonen. Når du registrerer deg får du egen blogg og du publiserer i et fellesskap. Du kan lese mer om Debatt1 her https://debatt1.no/kom-i-gang-med-debatt1/

6 KOMMENTARER

  1. Veldig bra og objektivt.
    God innlevelse i hvem både objekt og journalist er ble levert.

    Jeg tar det ikke så tungt om en tekst er lang om den er intelligent og informativ, som denne,, men dette er i overkant for de fleste.

    Bruk f.eks henvisninger i stedet for full kopi av tidligere tekst i sin helhet.

    På et eller annet punkt er objektene identifisert og de dype personforklaringene etter dette blir litt unødvendig.

    Thomas er et fyrtårn i en dystopisk tid, og det koster.

    En objektiv journalist på venstresiden som jeg dessverre mener det er fryktelig få av, er en vitamininnsprøytning.

  2. Tusen takk for en så hyggelig tilbakemelding! Glad du likte det.

    Jeg har nok en tendens til å skrive for langt. Det er nok mulig å forkorte uten at poengene blir borte for det. Jeg skal tenke på det neste gang, takk for konstruktiv kritikk. 🙂

  3. Et veldig godt intervju der vi får bli kjent med en veldig viktig mann som ikke lar noe gå på kompromiss med den viktigste friheten vi har, ytringsfrihet. Mange ganger opp gjennom historien har politikere forsøkt å begrense folkets ytringsfrihet og forsøkt å gjemme sine intensjoner bak ord som “antirasisme”, “ytringansvar”, “hatprat” osv som er heller diffuse ord politisk korrekte gjerne benytter som hersketeknikker for å kneble røster de selv ikke liker å høre.

  4. Meget bra intervju, D1 ser ut til å bli laget av svært dyktige folk som produserer kvalitet. Men jeg forstår ikke hvorfor dere oppretter en helt ny nettside framfor å skape et redaksjonelt samarbeid med feks Document, Resett, Rights. Alle tabbers mor på internett er å spre de redaksjonelle ressursene på dusinvis av små nettsider knapt noen har tid til å oppsøke, framfor å kraftsamle seg i 2-3 store nettmiljøer og derfra produsere kvalitetsjournalistikk med hyppige oppdateringer. Venstresiden har forstått dette forlengst, nå leverer selv Dagsavisen sine venstrevridde reportasjer til høyreorienterte Trygve Hegnars ABC Nyheter, en avisportal som omsetter for 150 millioner kroner årlig. Så spredning og lesertall trumfer nå alt annet hos profesjonelle pressefolk.

    • Hei igjen!
      Takk for en så fin tilbakemelding. Jeg ville svare deg sist gang, men så ble Thomas Knarvik utestengt på fb og derfor tok det min oppmerksomhet der og da.

      “D1 ser ut til å bli laget av svært dyktige folk som produserer kvalitet.” Tusen takk for det. Det var veldig fin tilbakemelding å få! Jeg skulle ønske jeg hadde flere til å hjelpe meg, men jeg er alene med D1 (selv om jeg har / hatt støttespillere til å overvåke forumet og å få råd fra), – og gjør alt arbeidet selv.

      Jeg synes at medier generelt , og de du også nevner, forbindes med politiske retninger. Jeg er mest komfortabel å være uavhengig. Jeg har ganske lang erfaring i debatter på både på høyre- og venstresiden og med den erfaringsbakgrunn kanskje jeg tenker annerledes. Men enig at det alltid er bra med samarbeid med andre aktører! Jeg forstår godt hva du mener.
      Takk igjen for en så hyggelig kommentar!

  5. Takk for flere hyggelige tilbakemeldinger og gode innspill!

    Jeg må dessverre meddele at Thomas Knarvik igjen har blitt utestengt fra fb i 30 dager. For å dele dette intervjuet under sin profil på fb. Begrunnelsen som ble oppgitt er: hatprat. Mest sannsynlig er det kun hans deling som har blitt rapportert av noen, fordi andres delinger på sosiale medier fortsatt står.
    Jeg er lei meg for dette. Personlig synes jeg ikke det som sies eller kommer fram i intervjuet er hatprat.

DELTA I DEBATTEN: