Et tilbakeblikk på satiredebatt, den store apedebatten, Litteraturhuset desember 2016. Jeg anmelder følgende profilerte personers innsats og posisjoner i satiredebatten:
I panelet: Thomas Knarvik/Hebdo, satirekunstner, Mímir Kristjánsson, journalist i Klassekampen, Mahmoud Farahmand, høyrepolitiker, LIM talsperson, Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, forfatter, og Usman Rana, samfunnsdebattant, lege og forfatter av boka: Norsk islam.
Satiredebatt på Litteraturhuset.
Som en av ca 140 andre, et anslag jeg gjorde ved å se meg om like før debatten skulle begynne, så var jeg i salen og hørte på under den store apedebatten i forbindelse med Thomas Knarviks utgivelse av ny bok. En bok i en veldig tiltrekkende form og format. Det var et lukket arrangement, med påmelding i forkant, og politi og sikkerhetsvakter var til stede, likevel helt uten oppstyr heldigvis. Karikaturtegninger og satire er sterke uttrykksformer og vekker sterke følelser. Dessuten er Islam er stort tema i debatten og har blitt til et stort tema i Thomas Knarviks karikaturtegninger, et tema vi dessverre har sett fra tidligere øker sikkerhetstrusselen. Den eneste negative effekten som jeg så av sikkerhetsoppbudet var ei dame foran meg i køen som ikke kom inn fordi hun ikke på hadde bestilt billett på forhånd. Visse opplysninger skulle de ha.
For oss som var der startet debatten 15 minutter over tiden. Det føltes greit. Forelegger gav først litt informasjon om hvorfor forlaget Trolltekst valgte å utgi Thomas Knarviks bok ”In your face”. Knarvik har tidligere laget en kontroversiell karikaturbok til – ”In his name” – som ikke kunne utgis i Norge, men ble utgitt i Danmark, men denne gangen virker det for meg som om Knarvik har klart å bryte igjennom og vist seg relevant i de norske samfunnsdebattene. Forelegger sier: Thomas Knarvik har skapt debatt – en interessant debatt, og forelegger la også vekt på den usikkerheten Knarvik klarer å vekke i mange. Vi får ikke helt taket på ham. Vi har 1000 spørsmål.
Etter en kort introduksjon av den dyktige journalisten og debattlederen Yama Wolasmal så skulle hver og en i panelet få komme til orde med hvert sitt åpningsinnlegg om deres posisjon (og reaksjon) til Knarviks satire kunst. Vi fikk se flere av tegningene underveis i debatten. Noe god diskusjon ble det om enkelte tegninger – men jeg skulle ønske de hadde gått mer i dybden. Som når en snakker om islamske skrifter, så er det ulike tolkninger som er interessante å diskutere. Debatten kunne kanskje vært noe mer nyansert og konsentrert omkring ulike tolkninger av enkelttegninger. Selv om debatten ble springende og overfladisk et par ganger er min konklusjon: en meget god og interessant debatt! Behagelig å høre på var den også. Gode stemmer i panelet.
Min følelse er at Thomas` antiautoritære og avslappende holdning – han er veldig god på å slippe til andre stemmer og han hadde på ingen måte en hovedrolle i debatten (selv om han kanskje skulle!) – viser hans kunsteriske side. Jeg så en kunstner og en samfunns kritiker. Jeg så en provokatør – men ingen provokatør for provokasjonens skyld – som de fleste andre profilerte stemmer trekker fram som det overordnede prinsippet `alle` liksom kan enes om. Jeg så heller en som løfter fram og kommenterer det han reagerer på i samfunnet rundt seg. Særlig folks uttalelser han mener er horrible kommer til uttrykk i tegninger.
Tidlig kom det fram at det i debattpanelet satt personer med ulike perspektiver, erfaringer og bakgrunner. Alle var gode på å forklare sitt ståsted. Dette var en gruppe oppegående menn som alle gjorde god figurer i debatten. Alle åpnet med å si at de ikke ville forby Knarviks uttrykksform. På overordnet nivå er alle enige om at slike uttrykk er del av folks frihet og ytringsfrihet. Kristiansson og Rana er de mulige unntakene her for selv om de ønsker at slike krenkede ytringer skal være lovlige så uttrykte begge, på hver sin måte, at de ikke egentlig skjønte vitsen med slike tegninger og mente de ikke kan føre til noe bra.
Hvis jeg skal pirke på noe ved arrangementet så er det det at jeg skulle ønske at Thomas Knarvik selv fikk åpne debatten. Han kom først til sist og etter at de andre deltakerne hadde hatt sine åpningsinnlegg. Mitt inntrykk var at dette førte til noe mindre tid for ham. Han ble også avbrutt et par ganger i debatten når han var nær ved å si mer om sin posisjon. Bl.a. skjedde det når han kom med et interessant spørsmål til Rana: – Hva med integrering av homofile i Islam? Jeg ønsket ikke kun reaksjoner på Thomas`kunst på dette arrangementet, men hadde håpet på å høre mer om hans egne refleksjoner og tanker omkring tegningene.
Karakter på rammen rundt debatten : 4
Jeg har oppsummert mine inntrykk og erindringer fra debatten nedenfor og omtalt hver og en. Jeg tok endel notater under debatten.
Hver og en har bidratt godt på hver sin måte synes jeg og de har komplementert hverandre.
I panelet: Thomas Knarvik, satirekunstner, Mímir Kristjánsson, journalist i Klassekampen, Mahmoud Farahmand, høyrepolitiker, LIM talsperson, Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, forfatter og Usman Rana, samfunnsdebattant, lege og forfatter av boka: Norsk islam.
Thomas Knarvik:
Budskap: Er opptatt av å eksponere krefter som vil stilne kritikk og frie ytringer om religionen Islam. Mener muslimer er selvhøytidelige og lettkrenkende og at det er dette som er årsaken til at det som dreier seg om islam får så mye oppmerksomhet på bekostning av annet. Han sier han karikerer mye mer enn det som handler om islam. Er likevel tydelig på at han ikke vil ha islam i Norge og utpeker følgende som eksempel på hva han mener: kvinneundertrykking, homomotstand og jødehat. Han peker på organisasjonen Islamic organisation and cooperation (IOC), antirasistisk senter og Lars Gule som aktører som ønsker å stilne satire over islam.
Sitater: ”Ingen er mer selvhøytidelige enn muslimer” ”dum religion som har tenkt ut alt muslimer skal gjøre” ”mer jødehat i Koranen enn i mein Kampf”.
Knarvik presiserer at han snakker om religionen Islam, ikke om individer. Vil diskutere kildene for islamsk tro – nemlig skriftene. Forsvarer sadohomosex scene som han har tegnet av Basim Ghozlan og Usman Rana fordi han reagerte på noe Rana hadde sagt om at å akseptere homofili i Islam blir å utvanne religionen. Knarvik sier videre: hva med integrering av homofile innenfor Islam? Noe som er et veldig godt spørsmål, men han blir avbrutt før han får sagt mer om det. En illustrasjon på uenighet og uttrykk for det fra Knarviks side kan kanskje vises gjennom denne av hans tegninger?
Knarvik forklarer at han ble spesielt opptatt av tabuer innenfor islam etter karikaturstriden i 2006. Han tok det alvorlig og reagerte sterkt på den måten som den gang-statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre håndterte debatten og hendelsene i etterkant av at Selbekk trykket Muhammedkarikaturer i Magazinet (som er bladet Dagen, i dag). Av dem ble mye av ansvaret lagt nettopp på Selbekk som forelegger og redaktør. Knarviks bakgrunn for sitt engasjement virker velfundert og han har nok truffet en nerve når det gjelder islamske kulturers forhold til blasfemi. Vi husker og at Stoltenberg i 2006 talte for den nå avviklede blasfemiloven. Knarvik ser ut til å mene at den norske venstresiden bidrar til å opprettholde noen tabuer i forhold til hva en kan si om islam. Eller for å si det rett ut: det virker som Knarvik har et agg mot venstresiden og mener de aktivt motarbeider frie ytringer om islam.
Knarvik kom noe til kort i samtale med Rana når det var snakk om tolkninger av skriftene. Knarvik virket nærmest bokstavtro – men presiserte han ville diskutere selve kildene – mens Rana viste til kontekst og at bevisstgjøring og diskusjon om annen tid og annet sted beskrevet i Koranen gir muligheter for andre tolkninger. Jeg synes ikke Knarviks posisjon i dette kom så godt fram. Ranas forklaring om kontekst pekte på et teologisk fagfelt hvor saker Knarvik tar opp har vært diskutert en drøss av ganger. Knarvik virket å ha lite religionhistorisk kunnskap og virket å ha et noe forenklet syn – og ikke komplekst – komplekst slik alt jo er når alt kommer til alt.
Vi får dessverre ikke høre mye om Knarviks egne tolkninger til satiren. Men på relativt begrenset taletid så får han tross alt fram en del.
Inntrykk: Han virker modig, avslappet, antiautoritær, lyttende. Fikk ikke alltid pratet ferdig, noe som ikke var hans skyld. Han kunne gjerne fått noe mer plass, men det var interessant å oppleve en setting hvor kommentatorene fikk så mye plass – med Knarvik til tider som nærmest en observatør sittende i midten. Mer usikkerhet, kan en si. Det funker. Jeg blir mer interessert.
Relevante referanser og dokumentasjon.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/01/26/455939.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/muhammed-tegningene/gir-magazinet-sjef-deler-av-skylden/a/181856/
http://www.icnl.org/research/monitor/oic.html
http://www.bibliotecapleyades.net/mistic/religionsplanetearth27.htm
Usman Rana:
Budskap:
Respektløshet er en uting og ikke noe som gagner ytringsfriheten. Krenkelse og anarki, spør han. Han er likevel tydelig på at loven ikke skal brukes mot ytringsfriheten, men at det er naturlig å ta til motmæle. Mener at Knarviks tegninger `er verre enn dotegninger` og mener de gir uttrykk for noe i kunsteren selv og trekker inn psykologi, psykiatri og undertrykket seksualitet. Hans tegninger handler like mye om det som om rasisme, o.l. sier Rana. Etter spørsmål fra Wolasmal om hva han tror er grunnen til at en del muslimer har reagert voldelig mot karikaturtegnere, så svarer han, etter litt om og men, at muslimer allerede er undertrykket av vesten og peker på kolonitiden og motstanden mot islam.
Vi vet at ordet som ble til islamofobi oppstod i forbindelse med at en fransk kvinne konverterte til islam mens hun befant seg i en av Frankrikes kolonier tidlig på 1900-tallet. Dette finnes i brevform. Hun skrev at den muslimske befolkningen blir sett ned på av kolonistene p.g.a. sin religion. Så, ja, Rana er inne på noe – men jeg savner noen ord om hvordan islamske verdier uttrykt i islamske skrifter også spiller inn på reaksjoner som har kommet i etterkant av trykking av Muhammedkarikaturer. Muslimer, mener Rana, er mer hårsåre for en grunn. Og for en god grunn og trenger ikke det ekstra trykket med satire og latterliggjøring i tillegg til den andre historiske undertrykkingen.
Ranas utgangspunkt er norsk islam. Han har tross alt satt seg godt inn i dette feltet og har greie på hvordan islam i Norge. Han mener ingenting er tabu lenger og han opplever at det er debatter om alle sider ved islam hele tiden. Rana får stadig høre i debatten at både Knarvik og Selbekk vil snakke om Europa og islam generelt. Ikke spesifikt om norske forhold. Rana er tydelig og nyansert i sine innspill om tilstander i Norge, men han får ikke eksempler fra Norge fra de andre deltakerne. Jeg synes det er bra Rana er tydelig på norske forhold – men mitt inntrykk er at med dette som utgangspunkt så overser han/tar lett på andre forhold og påvirkninger som blir tatt opp av bl.a. Knarvik.
Det går en rød tråd i Ranas resonnement hvor han fremstår som en person som viser respekt for andre og ikke ønsker å være vulgær og disrespekterende i sitt uttrykk mot andre, men som er åpen for å diskutere ulike syn. Derfor er det en helhetlig tenkning som ligger til grunn for hans posisjon – og det er å ikke krenke andre hvis det finnes andre måter å si fra på. Han virker å være på linje med både Stoltenberg og Støre i dette. Rana, som Støre og Stoltenberg, nevner spesifikt `foreleggers ansvar`, og dette momentet i Ranas argumentasjon reagerer jeg veldig negativt på. Ellers så kommer Rana godt til orde i debatten og jeg synes helheten i hans argumentasjon er god. Troverdig. Jeg fikk ikke inntrykk av at islam som religion skal ha særbehandling, men isteden at hans holdninger inkluderer alle grupper og ikke kun for muslimer.
Inntrykk: Aktiv, engasjert. Virker litt utålmodig til tider, men ikke aggressiv.
Mímir Kristjánsson
Budskap:
Satire handler om å sparke oppover og mot makten – islam og muslimer faller ikke innunder de nevnte i Norge. Kristiansson mener satirens funksjon er at den skal ramme de som har makt. Slik han ser det er det maktstrukturer og (sikkert også særlig) kapitalistiske strukturer som bør angripes – ikke islam. Han peker på at hvem som helst kan få trusler for sine ytringer, og at det ikke er noe særs spesielt for islamkritikere. Venstreorientere journalister som ham selv er redd for represalier fra høyreorienterte. Folk i `hans leir` (mitt uttrykk) får også trusler mot seg. Han forsvarer satire under ytringsfrihetsparaplyen, men han ser ikke hva for noe positivt satire kan føre til. Han stiller spørsmålet: Hva er Knarviks politiske manifest? Ha sa: -Verdifullt innhold eller ikke? -Folk som er enig i kunsten hans hyller den og de som ikke er enige tar avstand fra den. Derfor blir hans kunst kun politisk? Det gis ikke noe svar, men spørsmålet insinueres.
Krenkende satiretegninger kan brukes sammen med vanlig politisk arbeid, tenker jeg – og jeg synes det er betimelig at Kristianssen nevner satirekunst som politisk virkemiddel. Det som siver over i propaganda og kan bli til et sammensurium av fakta og løgner er den farligste propagandaen. Noe Lars Gule bl.a. har påpekt. Så sier Kristiansson at islam ser ut til å være den viktigste `motstanderen` for Knarvik, i det Knarvik ser ut til å mene at islam er største utfordring og trussel i vår tid. Men handler det kun om islam for Knarvik? Både ja og nei. Ja, jeg opplever at islam/muslimer jevnlig blir karikert og virker å være en kjerne i Knarviks engasjement, men de fleste av tegningene handler først og fremst om responser til samfunnsdebatten. De kommer i en kontekst. De fleste er responser til noe. Ihvertfall gjelder det for alle tegningene som ble diskutert i debatten. Knarvik sparker oppover. Han har sparket mer på mellomledernivå enn på toppnivå kan en kanskje si, noe som får kritikere som Kristiansson til å si at Knarvik sparker nedover. Men det blir ikke helt korrekt.
Når det gjelder spørsmålet om Islam utgjør en maktfaktor i Norge eller ei, noe Kristiansson sier nei til, så får det meg til å huske at religion faktisk er i en særstilling, noe som er slått fast i menneskerettighetene. En religiøs organisasjon behøver ikke følge Norges lover i ett og alt. Satire av religion er derfor selvsagt også kritikk av makt. Så lenge vi har visse unntaksbestemmelser i loven for religiøse organisasjoner, så er det klart at makt er involvert. Et overtak. Slik jeg ser det oppveier ikke et godt fundert minoritetsperspektiv for dette.
Kristiansson fikk gå litt i detalj på en tegning. Knarviks tegning som viser et kyss mellom Eskil Pedersen og A.B. Breivik. Han sa at akkurat denne tegningen gikk innpå ham og såret ham. Han kjente flere av de som mistet livet og flere som kjente noen som mistet noen den 22/7. 22/7 kom nært på ham. Å sammenstille en massemorder med et av ofrene for fryktelige traumer fordi en finner en eller annen rød tråd føltes for drøyt. Jeg tror de fleste i salen forstod hvordan han følte. Knarvik repliserte med: – Jeg tenker ikke på dine følelser. Dette handler om noe større. Det føltes hardt og brutalt. Men jeg tror på Knarvik når han sier det, selv om det likevel er ufølsomt av ham med den tegningen.
Sitat: ”hakk i plata på islam”
Inntrykk: Han var tydelig på sitt ståsted og posisjon, veldig avslappet. Aktiv.
Vebjørn Selbekk:
Budskap:
Islam må gjennomkrenkes. Han viser til krenkelse av kristendommen gjennom hans levetid og sier at muslimer må gjennom det samme. Skal ikke tas minoritethensyn. Mener islams møte med vesten er det viktigste som skjer i samfunnet vårt i dag og at provokasjon er en kraft som er nødvendig og at det å skape debatt har en verdi i seg selv.
Selbekk har personlig fått føle på kroppen de sterke reaksjonene som kom etter trykking av Muhammed karikaturer i sitt kristne blad Magazinet tilbake i 2006. Han har opplevd å bli stående alene, uten støtte fra daværende statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre. Han sier at islam er verdens største religion og er derfor en maktfaktor som godt kan karikeres og krenkes. Han er personlig involvert, naturlig nok. Selbekk gjør en god figur i panelet, synes jeg. Det er logisk og forståelig at Selbekk er på linje med Knarvik i dette med islam. Selbekk virker å ha reflektert mye over satire og islam og han fremstår tydelig og overbevisende i sine formuleringer i sitt forsvar for satirefriheten. Nå skal det nevnes at Selbekk tidligere har oversett satire som går utover kristne, mens han har fremmet satire som treffer islam – dette trekker noe ned på troverdigheten hans angående hans evne til likebehandling av religioner ( sett i motsetning til hvordan Rana framstår), men samlet sett gir Selbekk gode og prinsipielle argumenter for sitt syn. Trusler om vold og død for ytringer og tegninger er uakseptabelt. Derfor må islam gjennomkrenkes. Men hva skjer etter det? Og når kan en si Islam er gjennomkrenket? Det fikk vi ikke noe svar på.
Inntrykk: Tydelig, rolig, opptatt av det grunnleggende og det prinsipielle, mer enn å gå inn i detaljer på tegninger. Han brukte ord som `provokasjonskraften` to ganger. På en selvsikker måte, som om han vet denne kraften nytter og kan føre til endring?
Mahmoud Farahmand:
Budskap:
Bortsett fra Farahmands gjentatte (eller var det andre som la til rette for det?) iranere-vant-med-apekarikatur informasjon – noe jeg ikke tror Knarvik hadde i tankene når han tegnet den svenske iraneren Ali Esbati som ape – så synes jeg Farahmands noe lavmælte stil var god. Ja, det er et poeng i å få vite at en mørkhudet person karikert som en ape ikke behøver bety rasisme, men jeg mener han overser den norske konteksten for tolkning av slike tegninger. Som jeg har nevnt annensteds så er det ikke alltid (ellers dyktige) iranere eller andre nykommere forstår norske forhold godt nok til å alltid kunne være nyttige til den norske islam – og innvandringsdebatten. Uansett, poenget til Farahmand er at han ikke mente tegningen av Esbati er rasistisk, men at apekatt har en annen betydning. Dette åpner opp vårt perspektiv. Farahmand mener at `rasisme` kan blir brukt til å kneble en debatt. Noe vi vet det kan.
Sitater: ”karikaturer skal provosere”, ”Knarvik leverer fordi han skaper debatt”
Når det gjelder Knarviks tegning av familien N`Jie – Giske – med et apebarn – tegningen som – hvis jeg har forstått Knarvik rett – er en respons til flere rasistiske kommentarer mot paret om at de skal få et blandingsbarn (to ”raser”) – så sier Farahmand at når en ser at en virkelig familie og med et lite barn blir karikert på den måten, så er det å gå over streken. Det føles for personlig. Dessuten er tegningen rasistisk (noe Knarvik har innrømmet at den er – det er meningen med den). Jeg synes dette var en fin refleksjon Farahmand hadde fordi han fikk meddelt noe om det som føles som en etisk grense. Slikt er verdt å dele og å snakke om. Farahmand sa videre at det er positivt å diskutere moralske/etiske grenser og at Knarviks kunst bidrar til slike diskusjoner. Han la også til at ikke alle muslimer blir krenket av slike karikaturer – og tok med det litt brodden av det hele. Farahmand er inne på noe som også Knarvik tok opp angående det jeg vil si handler om politisk islam. Farahmand sa det er et problem/utfordring at i islam må en alltid ha noen til å tolke for seg. Ja, jeg tenker i samme baner og det er vel et faktum at i islam er det ikke noe tilsvarende `personlig kristen` som vi har blitt vant med å si i Norge. Selv arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik har uttalt at i islam er politikk og styring mer sammenføyd til religionen enn det vi nå er er vant med i kristendommen. Han mener satire har en viktig samfunnsfunksjon og han sier Knarvik leverer fordi han skaper debatt.
Inntrykk: Rolig, behagelig. Litt ujevn – men han kom innpå flere sider som var interessante og som stimulerte til videre refleksjon og spørsmål.
Etter å ha vurdert en og en kom jeg fram til at alle gjorde det bedre, individuelt sett, enn debatten(s ramme) som helhet. De vaker alle mellom 4+ og 5+ 🙂 Hvem jeg synes var aller best vil jeg holde for meg selv fordi jeg virkelig synes alle gjorde en god jobb i panelet. På hver sine måter!
Håper på flere debatter som dette i framtiden 🙂
Republisert. Første gang publisert 7/12-16
