«Klimaskeptikarar» – kven er dei?

Hvilken vitenskap er det det nektes for?

Petter Espeland, jeg ser du har utelatt en gruppe mennesker fra din oppramsing av de som ikke er klimatroende, nemlig de som er klimarealister. Dette er mennesker som ikke er «klimaskeptikere», men derimot realistiske til hva den verifiserte vitenskapen sier oss. Spesielt med tanke på hva vi vet om CO2-molekylet og at det per dags dato så er det ikke bevist at CO2-utslipp skaper global oppvarming. Så hva er din tanke om de som er klimarealister? – Og var det bare en forglemmelse fra din side at du ikke tok med den gruppen mennesker i din artikkel?

Vis til en kilde som på vitenskapelig vis beskriver co2-hypotesen og som kan vise til at alle forsøk på falsifisering av hypotesen har feilet!? Siden co2 og global temperatur aldri i historien har hatt en slik korrelasjon, er hypotesen dermed allerede falsifisert før den ble lansert. Resten er politikk, misforstått miljøaktivisme iblandet massesuggesjon, gruppetenkning og venstreradikalisme.

«Å nekta for at klimaet er menneskeskapt gjer dei glatt. Dei har aldri sett seg inn i faget eller er interessert i det.»

Her kan man ramse opp flere ting som er direkte feil. F.eks. klima er resultatet av energien i fra sola, atmosfæren med luft, vann og vanndamp og kombinasjonen mye hav og forholdsvis lite landmasse. til sammen blir det klima, totalt uten at et menneske har løfta en finger.

Så det andre poenget, til å være så overbevist om at klima er menneskeskapt er du svært unøyaktig med din framstilling, hva kommer det av?

Er klima menneskeskapt hadde det holdt i massevis å fremlegge bevis på at nettopp det er tilfelle, i stede for å ramse opp en lang rekke tåpeligheter og beskyldninger.

Empiriske, ujusterte (ikke forfalskede) data og faktiske målinger gjort i den virkelige verden snakker jeg da om, ikke useriøse Playstation 64 datamodeller fra Greenpeace / WWF aka IPCC og ande kriminelle rent & grant seekers som ønsker fortsatt statlig finansiering.

1936 er fortsatt det varmeste året noen sinne målt (ja, jeg hopper glatt over ulovlig justerte, som i svindel, temperaturdata fra NASA/NOAA). Nr. 2 er fortsatt 1998 ..

Ref.: 1875 coldest year in 10000 years and no warming for 58 years
https://roaldjlarsen.wordpress.com/2016/03/07/1875-coldest-year-in-10000-years-and-no-warming-for-58-years/

Briffa and Melvin Crowns 1936 as Warmest Year Ever!
https://roaldjlarsen.wordpress.com/2017/04/27/briffa-and-melvin-crowns-1936-as-warmest-year-ever/

Alle vet det ikke handler om klima, noe uredelige alarmister hele tiden bekrefter ved å nekte å ta inn over seg alvorlige og seriøse motforestillinger basert på seriøs forskning og ny kunnskap.

Vi klima fornektere hva det nå er, er ikke så pesimistiske og lettlurte som dere (troende) vi har satt oss såpass in i vitenskapen at vi ser alt som mangler. blant annet så er ikke klimasensiviteten kjend, dette strever fysikerne med, de som prøver med sine modeller kommer frem til at den ligger fra null til 2 grader ved dobbling. den kan like gjere være 0 som 2 grader, fortsatt prøver man seg frem. Dere lettlurte tror at 2/3 deler ov oljen må ligge i bakken og at for å holde oss under 2 grader må vi ikke slippe ut mer en så å så mange tonn ellers får vi et ragnarokk av et klima. Hvordan i alle dager kan man komme fram til dette når sensiviteten ikke er kjend. Det man kan lure på hva ligger bak denne godtro heten til dere overbeviste.

Hei Petter Espeland. Du skriver mye og strukturert, men hadde du også brukt litt tid og krefter på å søke etter vitenskaplige bevis for CO2-hypotesen- ville du finne ut at ingen av de IPCC-støttende vitenskapsmennene du viser til kan legge fram et slikt bevis. De bare roper i flokk. Det henvises til IPCCs bakgrunnsrapporter – men finner du noen vitenskaplige bevis der? Svaret er nei – men søk selv.

Begynner å bli hakk i plata fra disse alarmistene nå. Først påstår de at alle som ikke er enig med de fremste forskerne i verden (plukket ut av politikere i alle land), må ta feil, stikke hodet i sanden osv. Det eneste argumentet de har, er et autoritets-argument. Men det er politikk som avgjøres ved flertall, ikke vitenskap. De 31000 forskerne som har skrevet under på at de ikke er enige med IPCC forbigås i stillhet. Dernest kommer påstanden om konspirasjonsteori. Noe som innebærer å avfeie alt som tøys uten å gå inn i saken. Det hele handler om å devaluere motstandere og nekte vitenskapelig debatt. Debatten er over fikk vi høre av våre politikere for 10 år siden. Så da så. Vitenskapelig? Ikke spesielt.

Når ble skeptisme noe negativt i vitenskapen? Var det kjettersk å være skeptisk til Al Gores spådom om at Arktis skulle bli isfritt innen 2014, og havet stige mange meter? Når vi ikke vet noe sikkert, er det ikke bra og sundt å være skeptisk? Har man en hypotese, så er det utvilsomt positivt at den blir møtt med skeptisme, testet og prøvd, men kanskje det ikke passer inn i politikkens agenda, der man helst vil unngå motstand? Kall meg gjerne en skeptiker Petter Espeland, takk, gleden er på min side. Hva kaller du deg selv?

Nå er det jammen på tide at klimaangstprofitørene slutter med sin ensidige klimapropaganda! Det er ikke mulig å stoppe variasjonene i klimaet! De har alltid vært der og kommer alltid til å være der. Heldigvis! Hvis ikke hadde ikke vi vært her i dag. Klimaet kan vi ikke gjøre noe med! Det er kun miljøet vi kan påvirke ved å ikke forurense, slippe ut giftstoffer og farlige kjemikalier, ikke drive rovdrift på naturen og ressursene våre etc! Dette er viktig og bør prioriteres! Men klimaet styrer seg selv…

-Klimapanelet innrømmet i AR5 fra 2013 at det har vært en varmepause siden 1998. På tross av stadig høyere utslipp av CO2.

-Klimapanelet har innrømmet at 111 av deres 114 modeller viser høyere temperatur enn observasjonene. Ergo er de ikke egnet som grunnlag for politikk.

Fra WG1AR5 chapter 09 side 769 Box 9.2

«The observed global mean surface temperature (GMST) has shown a much smaller increasing linear trend over the past 15 years than over the past 30 to 60 years (Section 2.4.3, Figure 2.20, Table 2.7; Figure 9.8; Box 9.2 Figure 1a, c). Depending on the observational data set, the GMST trend over 1998–2012 is estimated to be around one-third to one-half of the trend over 1951–2012 (Section 2.4.3, Table 2.7; Box 9.2 Figure 1a, c). For example, in HadCRUT4 the trend is 0.04ºC per decade over 1998–2012, compared to 0.11ºC per decade over 1951–2012. The reduction in observed GMST trend is most marked in Northern Hemisphere winter (Section 2.4.3; Cohen et al., 2012). Even with this “hiatus” in GMST trend, the decade of the 2000s has been the warmest in the instrumental record of GMST (Section 2.4.3, Figure 2.19). Nevertheless, the occurrence of the hiatus in GMST trend during the past 15 years raises the two related questions of what has caused it and whether climate models are able to reproduce it.

Figure 9.8 demonstrates that 15-year-long hiatus periods are common in both the observed and CMIP5 historical GMST time series (see also Section 2.4.3, Figure 2.20; Easterling and Wehner, 2009; Liebmann et al., 2010). However, an analysis of the full suite of CMIP5 historical simulations (augmented for the period 2006–2012 by RCP4.5 simulations, Section 9.3.2) reveals that 111 out of 114 realizations show a GMST trend over 1998–2012 that is higher than the entire HadCRUT4 trend ensemble (Box 9.2 Figure 1a; CMIP5 ensemble mean trend is 0.21ºC per decade). This difference between simulated and observed trends could be caused by some combination of (a) internal climate variability, (b) missing or incorrect radiative forcing and (c) model response error. These potential sources of the difference, which are not mutually exclusive, are assessed below, as is the cause of the observed GMST trend hiatus.»

https://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/wg1/WG1AR5_Chapter09_FINAL.pdf

Siden 1992 har bruken av fossil energi økt med 57 % på tross av at klimaangstindustrien med tilhørende profitører har brukt tusenvis av milliarder på å så tvil om variasjonene i klimaet og sier at jorden skal gå under på grunn av utslipp av CO2. Og nå skal verden fram mot 2030 bruke 180000 milliarder NOK for å redusere temperaturen med 0,048 grader celsius.

http://www.breitbart.com/big-government/2015/11/10/cost-climate-change-1-5-trillion-year-reduce-global-warming-0-048c/

Klimaangst ideologien dreier seg hverken om klima eller miljø, men om penger og makt. Og ikke minst omfordeling av velferd! Det har FN’s Klimapanel åpent bekreftet for en hel verden.
Allerede i 2010 innrømmet IPCC’s nestleder Ottmar Edenhofer at klimapolitikk ikke handler om miljø, men om å overføre velstand fra de rike landene til de fattige. Så ja, alt handler om penger – ikke miljøet!

«But one must say clearly that we redistribute de facto the world’s wealth by climate policy. Obviously, the owners of coal and oil will not be enthusiastic about this. One has to free oneself from the illusion that international climate policy is environmental policy. This has almost nothing to do with environmental policy anymore, with problems such as deforestation or the ozone hole.»

http://www.theblaze.com/stories/2010/11/18/u-n-official-admits-we-redistribute-worlds-wealth-by-climate-policy/

«Time to revisit the revealing quote from Ottmar Edenhoffer, IPCC leader in November 2010. He candidly said that climate policy was about redistributing wealth and has almost nothing to do with the environment. He also admitted countries who don’t sign up will be better off (so much for all the talk about creating green jobs). To give some sense of the scale of wealth transfer he described the up and coming UNFCCC Cancun meeting as “not a climate conference” but “one of the largest economic conferences since WWII.»

http://joannenova.com.au/2015/09/flashback-ipcc-official-admits-un-climate-meetings-redistribute-wealth-largest-economic-conference-since-wwii/

og:

At a news conference last week in Brussels, Christiana Figueres, executive secretary of U.N.’s Framework Convention on Climate Change, admitted that the goal of environmental activists is not to save the world from ecological calamity but to destroy capitalism.

«This is the first time in the history of mankind that we are setting ourselves the task of intentionally, within a defined period of time, to change the economic development model that has been reigning for at least 150 years, since the Industrial Revolution,» she said.

http://www.investors.com/politics/editorials/climate-change-scare-tool-to-destroy-capitalism/

Istedenfor å argumentere saklig, går du i strupen på klimaskeptikeres innbilte beveggrunner. Ad hominem av klassisk format. Jeg selv ble klikmaskeptiker da jeg bestemte meg for å undersøke om det faktsik var grunn til å tvile på IPCC. Før dette stod jeg på valgliste for MDG.

I 2008 skrev den australske filmskaperen Ian McFadyen en artikkel om «Klimakirken». I norsk språkdrakt kan den vel gjengis slik:

I de siste årene har vi sett overraskende gjenopptagelse av noe som man skulle anta har vært utdødd i århundrer: troen på at mennesket kan styre været. For våre tidlige forfedre virket forestillingen om at mennesket kunne påvirke elementene som ganske fornuftig. For dem var det klart at vinden, regnet, månefasene, bevegelsen av storfe og gjenfødelsen av verden i løpet av våren ble kontrollert av utenomjordiske ånder. Det å formilde disse elementene var jobben til en heksedoktor eller sjaman. Han visste hvordan man skulle berolige dem med bønn, dans, sang og offer. Etter hvert som menneskene ble mer avhengig av jordbruk, økte vannavhengigheten: sviktet vårregnet eller vårflommen i den hellige elva, ble det tilskrevet misnøye hos den styrende guddom. Da måtte man gjøre noe for å blidgjøre guden, noen ganger i form av menneskelig ofre. Hvis sjamanen ikke klarte å blidgjøre den gjenstridige guden, hendte det at offeret ble ham selv. Etter hvert som magien utviklet seg til religion og sjamaner til prester, ble naturkatastrofene mindre tillagt gudenes luner og mere knyttet til overholdelse, eller mangel på sådan, av guddommelige bud. Tørke, orkaner og flom ble sett på som straff for menneskelig umoral. Ifølge den sentrale fortellingen i jødisk tro, Det gamle testamentet, var historien om den menneskelige rase en serie for represalier for overtredelser av Guds lov. Sentral er historien om skapelsen, der Gud gir oss en perfekt verden: komplett, enhetlig og uforanderlig. Som voktere av dette ubesudlede paradis setter han to mennesker som mister sin tilstand av evig lykke ved å spise frukten av det forbudte treet. De ble dermed kastet ut av Eden og måtte slite «i sitt ansikts sved» for å overleve. Til tross for dette fortsetter menneskene å synde, og blir straffet igjen med en stor flom og sporadiske treff av ild og svovel. Forestillingen om at naturkatastrofer var straff for en kollektiv menneskelig synd, skulle vare de neste 2000 årene. Svartedauden, som drepte rundt en tredjedel av Europas befolkning, mente man kom av flere årsaker, inkludert intrigene til jøder og hekser, men ble i hovedsak sett på som en straff for tidens generelle syndighet.

Ved fremveksten av den vitenskapelige revolusjon ble troen på at naturfenomener var et resultat av trolldom eller guddommelig inngripen, sterkt redusert i befolkningen. I løpet av litt mer enn 400 år – en usedvanlig kort tid av vår sivilisasjonens levetid, ble den gamle troen på ånder, besettelse, forbannelse, trolldom, Guds vrede m.m. erstattet av medisin, kjemi, matematikk, biologi, geologi og fysikk. Til slutt, ble tanken om at menneskeheten gikk nedenom og hjem grunnet sin syndighet, tatt knekken på av Darwin. Hans «Artenes Opprinnelse» lærte oss at vi ikke var degenererte vesener, men hadde bak oss en heroisk utvikling der vi bokstavlig talt hadde kjempet oss opp av «urtids-slammet», tatt steget opp fra fiskestadiet, avansert til krypdyr og pattedyr for så å bli naturens mesterverk.

Men de gamle fortellingene lå der og ventet på sin renessanse. Selv midt i opplysningstiden tente oppdagelsen av tilsynelatende idylliske samfunn i det sørlige Stillehavet idéen blant filosofer som Rousseau, om at den opprinnelige menneskelige tilstand hadde vært en i uskyld og fred, og at denne lykksalige tilstanden hadde blitt ødelagt av sivilisasjon, industri og organisert religion. Antropologien så nesten ut til å ha gitt vitenskapelig bevis for denne historien om Edens hage. Senere, i 1950, da vitenskapen feiret noen av sine største seire -over polio, atomkjernen og verdensrommet, advarte Rachel Carson oss om de dødelige konsekvensene av DDT og andre kjemikalier i maten med boken Silent Spring. Denne boken var den første av mange som skulle vise oss menneskets skadelige påvirkning av naturen.

Først ble denne skaden sett på som et sett av individuelle problemer som behøvde umiddelbar behandling, men hver for seg. På 1960-tallet begynte man å knytte alle disse tilfellene til ett globalt syndrom. De fleste av de alternative filosofier som preget New Age kulturen i 1960 og 1970 var gjennomsyret av en forkjærlighet til alle ting som er «naturlige». Hippiebevegelsen helliget Jorda i form av Gaia, jordens gudinne, hvis «feminine» natur ble sett på som noe som prøvde å bekjempe de destruktive «maskuline» kreftene vitenskap, næringsliv og organisert religion. Denne måten å betegne jorda som en hedensk gudinne var for mytisk og mystisk til å kunne appellere til folk flest, men det underliggende konseptet, om verden som en enhet, ett gigantisk globalt og gjensidig avhengig økosystem, begynte å feste seg.

Mens problemer som forsvinnende fiskebestander, jord-saltholdighet, utryddelse av dyrearter og industriutslipp hadde vært ansett som økonomiske, landbruksmessige eller forurensningsproblemer, ble disse plutselig gruppert og knyttet sammen i begrepet «miljø»-problemer. Selv om ordet miljø ganske enkelt betyr «nabolag», eller dine nærmeste omgivelser, og kan referere til gaten du bor i, eller de personene du bor blant, ble begrepet nå synonymt med «den naturlige verden». Det kom i praksis snart til å erstatte ordet natur, med sine gammeldagse assosiasjoner til botanikk og fugletitting. Det ble ytterligere forsterket ved bruk av entallsformen.

Det som tidligere ble betraktet som en rekke separate miljøer – grasmark, jungel, skog, ørken ble plutselig del av ett globalt system: Miljø – et steg opp, ikke ulikt overgangen fra «gudene» til den monoteistiske «Gud» i den gamle verden.

Ett av de viktigste resultatene av endringen i terminologien var å skape en følelse av et globalt, i motsetning til lokalt, ansvar – for ikke å snakke om – skyld. Før denne mono-sammenslåingen av miljøet, var det lett å betrakte miljøproblemer som andres. Saltholdighet og tap av matjord hadde vært betraktet som de lokale jordbrukernes feil. Tapet av regnskogen i Amazonas og nedgangen i antall tigre var på grunn av at brasilianere, indianere og asiater ønsket å benytte moderne jordbruksmetoder.

For den gjennomsnittlige pendler var disse problemene beklagelige, men ikke deres ansvar. Men under den nye miljødoktrinen, med konseptet om en global økologi, har folk som bor i Lillehammer ikke bare individuelt ansvar for utryddelse av frosker i Peru, de er også på en måte negativt påvirket av det. Vi er nå alle ansvarlig for skjebnen til den brasilianske regnskogen og Grønlands innlandsis, selv om vi bor ti tusenvis av kilometer unna. Dette fordi, ifølge miljøkatekismen, «vi deler alle jorden», og på grunn av «globaliseringen» er det vestlige «forbrukersamfunnet» uløselig knyttet sammen, økonomisk og moralsk, og vi har alle skylden for nedbrytning av miljø i utviklingsland og villmarksområdene på jorda.

Det var imidlertid fortsatt en viss fjernhet til disse miljøproblemene. Så mens den materielle velstanden fortsatte å øke i den vestlige verden og i utviklingsland, må det ha virket som en nesten uoverkommelig utfordring å overbevise allmennheten om at verden virkelig var utsatt for noen reell trussel. Vendepunktet kom i 1990-årene, da en obskur og uprøvd teori fra den tidligere delen av århundret plutselig ble hevdet å være en realitet. Teorien var at en økning i atmosfærisk karbondioksid og andre klimagasser kan føre til en økning i atmosfærisk temperatur – drivhuseffekten. Brennende tre til matlaging og kull til kraftproduksjon er kjent for å slippe karbondioksid ut i atmosfæren, slik at forskere begynte å se på meteorologiske data. Og se(!), de fant en svak økning i gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis – mellom 0,4 og 0,8 av en grad – i løpet av det tjuende århundre. Denne halvgrads-økningen var neppe statistisk signifikant – den var mindre enn feilkildene som ligger i prøvetakingen av data. I tillegg ble metodene for innsamling av data endret i løpet av perioden, men dette var nok til å få ballen til å rulle.

Den neste fasen var å lete etter fysiske bevis: og igjen fant de det. Mange av breene (men ikke alle) i Europa, og på Grønland så ut til å smelte. Selvfølgelig hadde breene smeltet mer eller mindre jevnt de siste 10 000 år siden forrige istid, da de dekket Canada og Nord-Europa. Imidlertid så det ut til at graden av smelting var økende. Man oppdaget også at utbredelsen av isen i Arktis trakk seg tilbake i forhold til vinterutbredelsen som den hadde opprettholdt i flere århundrer. De fleste geologer og klimaforskere er klar over at atmosfæriske temperaturer, istid og nedbør er kompliserte fenomener, påvirket av et stort spekter av faktorer, inkludert avstand på jorden fra solen, solstråling, omfang og type vegetasjon på jordens overflate, havstrømmer, skyer og atmosfæriske partikler. Selv reflektansen av visse mikroorganismer som blomstrer opp i havet, har innvirkning. For noen forskere ble imidlertid den grove korrelasjon mellom karbondioksidproduksjon og temperatur det som overbeviste dem om at menneskeskapt produksjon av karbondioksid er årsaken til at planeten ble varmere.

Dermed begynta man å spekulere på hva dette kunne medføre av kalamiteter. Det første forslaget var at de polare iskappene kunne smelte og dermed dekke hele kloden med vann (En merkelig forutsigelse siden det har vært tider da isen ved polene har vært nesten ikke-eksisterende, og likevel holdt kontinentene seg stort sett over vann). Andre spådommer var at den økte varmeenergi ville føre til destruktive værmønstre, inkludert tørke, flom, tornadoer, orkaner og flodbølger. Det ble også, paradoksalt nok, spådd at oppvarmingen kan føre til en ny istid. Disse scenariene var selvsagt spekulasjoner, som spådommer alltid er, men de ble fort populære å benytte i populærvitenskapelige magasiner. Dermed ble politikere og byråkrater så skremt at de begynte å sette mer penger – mye mer penger – inn i forskning på dette.

Det som er mest interessant ved debatten – og som skiller den fra andre vitenskapelige undersøkelser de siste 2 århundrene, er at i løpet av få år var det flere sentrale personer som kunngjorde at det ikke var noen debatt om saken mer. Til tross for at klimaforskere fortsatt drev og analyserte data, reviderte modeller og faktisk reviderte modelleringsmetoder, ble det proklamert offentlig at det var ikke lenger noen tvil. Det var «bevist» hinsides tvil at verden begynte å bli varmere og mennesket var å klandre. Verden går mot en stor katastrofe som resultat. Uansett kompleksiteten i klima og klimaforskning, er en ting klart: på et visst tidspunkt opphørte teorien om menneskepåvirket, global oppvarming å være en vitenskapelig hypotese som skal testes over tid, og gikk i stedet over til å bli et dogme.Faktisk er dette den kritiske trosartikkel som til slutt har låst alle miljøspørsmål sammen i en overordnet doktrine. Dette har som resultat at dogmet nå er etablert som den offisielle religionen i de vestlige samfunn. Dersom noen synes dette er en vill, retorisk karakterisering, bør man betrakte noen egenskaper ved denne religionen.

Symbolikk og Ritualer.

Religion er sterkt avhengig av seremonier som ikke har noe målbart resultat, men gir en følelsesmessig tilfredsstillelse, forener de troende og forsterker troen. I tidligere tiders samfunn var de viktigste symbolske handlingene offergaver til guden(e). Det var drap og brenning av dyr, noen ganger folk (jomfruer var populære offerobjekter i enkelte samfunn), på alteret for å berolige det overnaturlige vesenet. I den vestlige verden er det snakk om å kutte i CO2-utslipp, selv om dette ikke vil ha noen målbar effekt på globale karbondioksidnivået. I Norge slipper vi ut langt mindre CO2 enn den årlige økningen av utslippene i Kina. Vi forbereder derfor rent symbolske offer som ikke vil ha noen praktisk effekt, men vil styrke samholdet i befolkningen i den forstand at vi gjør «noe for å hjelpe» – selv om det er faktisk ikke har noen virkning. Selvfølgelig ser religiøst troende på ritualene ikke bare som symbolske. Både bønn, nattverd, skriftemål og den siste olje er antatt å gi reelle resultater.

Martyriet.

En annen begrunnelse for våre utslippsreduserende tiltak er at det vil inspirere andre land til å gjøre det samme – en idé som er uten grunnlag overhodet. Bakgrunnen for dette henger igjen fra religiøse martyrmyter – historier hvor fromme troende ble grusomt torturert og drept, men aldri fornektet sin tro. I disse historiene blir ikke bare martyrene belønnet med spesielle privilegier i himmelen, men folk som bevitnet forfølgelsen ble så imponert over martyrenes tapperhet og fromhet at de blir inspirert til å la seg omvende. Til tross for kirkens spesielle syn på martyrer, er det ingen bevis på at deres død noen gang har gitt økt rekruttering. Det er langt mer sannsynlig at det å se kristne spist av løver nettopp virket avskrekkende.

Forbannelse og syndsforlatelse.

Miljøvernere forkynner at folk kan bare hindre global katastrofe ved å endre sin atferd. Gitt at det er den minste sannsynlighet for at industrilandene ikke vil redusere utslippene i noen betydelig grad, er sannsynligheten for at vi får en varmere jord uunngåelig, uavhengig av alle forsøk på å hindre det. Dette skulle tilsi at vi bør ha en back-up strategi for å håndtere en varmere verden hvis forsøk på å reversere oppvarmingen feiler. Eksempelvis må man være forberedt på å flytte noen byer, bygge murer mot havet og utvikle nye plantearter.

Det merkelige er at (eller kanskje ikke merkelig i det hele tatt) miljøvernere er motvillige til å diskutere adaptive snarere enn forebyggende strategier. Retorikken er at vi ikke har noe alternativ, må vi redusere forbruket av fossilt drivstoff ellers vi står overfor katastrofe.

Dette er en merkelig innstilling siden, gitt den uendelig store utfordringen det er å redusere energiforbruket, vil det vel være sannsynlig at det til slutt er billigere for verden å tilpasse seg varmere klima i stedet for å prøve og forhindre klimavariasjoner – spesielt når selv de største anstrengelser i den retning har god sjanse til å mislykkes. Miljøforkjemperne nekter konsekvent i å lukte på ideen om tilpasning. Grunnen er enkel: de frykter at hvis folk begynner å diskutere måter å tilpasse seg klimaendringene, spesielt hvis de begynner å tenke at det kan være lettere å tilpasse seg enn å redusere klimagassutslippene, vil følelsen av at det haster, avta. Da vil folk kanskje begynne å lure på om de kan være i stand til å komme seg gjennom krisen uten å endre sin atferd i det hele tatt

Den største marerittet til environmentalistene må vel være om økonomene begynner å argumentere for at vi må grave mer kull og pumpe mer olje for å få den energien som trengs for å tilpasse oss klimaendringene – flytte byer, transportere vann til byer, bygge diker, flytte industri og jordbruk osv. Det er derfor en viktig del av miljøkampen å insistere på at det ikke finnes noen måte å takle eller overleve klimaendringene. Som det middelalderske begrepet helvete, fremstilles klimaendringene som noe som vil gi oss overnaturlige nivåer av lidelse uten mulighet for flukt eller syndsforlatelse. Dette er grenseløse overdrivelser. Til tross for at vi mangler empirisk bevis, spås det at vi vil få ødeleggelser som omfatter hele verden, drepende stormer, global hungersnød, flom, epidemier, sykdom og andre katastrofer av – tør jeg si det – bibelske proporsjoner.

Samtidig som de kraftig hevder at tilpasning ikke er et alternativ, understreker de også at uansett hvor håpløst det virker, kan problemet løses bare vi går sammen og reduserer utslippene.

Dette er fordi hensikten med klimakampanjene ikke å finne måter å håndtere endringene på, men å skremme folk til å endre sin atferd. I likhet med kirken, der de vet hvor viktig det er at folk ikke når et punkt der de gir opp håpet og sier «Jeg er forbannet uansett, så jeg kan like godt nyte det å være en synder.» Dette er tilsvarende som da kirken forkynte helvetets grusomheter, men samtidig argumenterte for at det var aldri for sent å bli frelst.

Forfølgelsen av kjettere.

Det er selvfølgelig et stort antall forskere – seniorforskere på professornivå – som insisterer på at klimaendringsredselen både er irrasjonell og uvitenskapelig. Disse forskernes kritiske meninger blir sjelden publisert, og når de blir det, velger som regel både regjering og presse å overse slike utsagn. En naturlig grunn til dette er selvsagt at holdningen «la oss bare holde oss rolige og analysere data » ikke på langt nær har den samme dramatiske appell som «klimatrusselen er verre enn det vi først trodde!». En annen, kanskje mer bekymringsfull grunn er at når det gjelder temaet klimaendringer, har mange miljøvaktivister beveget seg fra å være bekymret og over til å bli militante. De uttrykker regelrett raseri mot alle som stiller spørsmål ved «virkeligheten» ved klimaendringer. Vitenskapelige skeptikere blir nå stemplet som «klimafornektere» av fanatikerne. Det er tydelig at sammenligningen med Holocaustfornektere er nærliggende. Trusler om utfrysing og karrierestopp lurer i bakgrunnen. Tanken om tiltale og fengsel for folk som fornekter «klimavirkeligheten» har også vært luftet. Begrepet «klimapsykolog» har dukket opp flere steder – der det er tydelig at noen mener annerledestenkende i klimasammenheng er mentale kasus, og bør behandles deretter. Dette er samme tankegang og metodikk som ble benyttet mot dissentere i Sovjetunionen.

Demoner er skapt.

Kristendommen har Satan og hans undersåtter. Miljøvernerne har oljeselskapene og gruvearbeidere. Dette er djevlene som gir oss en syndefull verden, som lokker svake mennesker til synd ved å tilby dem biler, lastebiler, fly og sentralvarme i snødekte vintre. Kraften til de fossile drivstoffdemonene er enorm, og de ??jobber alltid for å undergrave det hellige arbeidet til Miljøvernere. Forskere som stiller spørsmål ved klimaendringshypotesen er «talspersoner for energiselskapene» eller «i lomma på Big Oil». De er med andre ord Satans verktøy.

Kreasjonisme.

For å illustrere forfallet i verden er det først nødvendig å forklare hvordan verden «bør» være. I den jødisk – kristne mytologi var den perfekte, ubesudlete verden Edens hage. For miljøaktivistene var det verden før den europeiske utforskning startet. Som ved Kreasjonismen antar miljømytologien at vi har en verden som ble skapt der alle dyr, planter og mennesker ble tildelt hver sine plasser på kloden. Hver art ble plassert i sin egen naturlige nisje hvor den levde i symbiotisk harmoni med andre skapninger i det økologiske systemet. Økologi blir her faktisk en form for «intelligent design» der perfekte biologiske systemer er dannet med intrikat balanserte sammenhenger mellom biota og terreng. I miljøaktivistenes historiefortelling ble denne perfekte verdenen ødelagt da folk – det vil si, europeere, invaderte andre land og tok med seg hunder, katter, kaniner, rever, spurver og ugress (interessant nok blir urfolk ikke betraktet som inntrengere, selv om de kom til sine ulike habitater lenge etter de økologiske systemene var dannet og senere påvirket disse systemene, fordi de har fått rollen som «voktere» av landet. De er Adam og Eva i denne moderne myten om «Edens hage»).

I Australia er «importerte» arter forhatte fordi de konkurrerer med «innfødte arter» (teknisk sett er vel alle dyreslag født i Australia). Her er det drastiske soneinndelinger, og i enkelte områder får man ikke ha hunder og katter. P?lagene som kaniner og padder (cane toads) medfører, har blitt behandlet som nasjonale kriser. Denne bekymringen for tapet av «innfødte» habitater på grunn av arter som «ikke hører hjemme» – en beskrivelse noen ganger også omfatter europeere – er basert på enviro-kreasjonistens forestilling om at de økologiske systemene i verden er statiske systemer som skal bevares. I den virkelige verden er alle økologiske systemer i en tilstand av konstant forandring, og har alltid vært det, etter som nye arter blir innført, eller blir utryddet gjennom geologiske endringer, klimaendringer, luftbårne frø, migrasjon av dyr og overføring av sykdommer. Millioner av arter har forsvunnet siden livet begynte på jorden, og millioner flere vil utvikle seg i årtusenene som kommer. Artsdannelse, som ikke er noe annet enn genetisk differensiering forårsaket av utvalgsfaktorer, er en pågående prosess. Likevel uttaler miljøaktivistene seg som om evolusjon og artsdannelse er noe som bare har skjedd i det siste.

Opprettelsen av presteskap.

Forskere, som lenge var mistenkeliggjort grunnet sin tilknytning til bomber, plantevernmidler og insektmidler, har prøvd å bøte på dette ved å varsle oss om den skaden vi (merkelig ikke de) har påført kloden. I klimakrisesammenheng har de dukket opp, for en gangs skyld, som «The Good Guys» i øynene til den nye, «grønne» middelklassen. Etter at de i mange tiår har blitt betraktet som sjakkbrikker i hendene på «Big Business» og det «militær-industrielle kompleks», blir de nå betraktet som sannhetssøkerne. De er tolkerne av utilgjengelige data og er troverdige autoriteter på tolkning av komplekse systemer. De er til og med gitt profetisk makt slik at de på en trygg måte kan forutsi hvordan klimaet vil bli femti til hundre år inn fremtida.

På samme måte som middelalderske prester med sine hellige skrifter, leverer forskerne prekener basert på data menigheten sjelden får se. Middelalderens bibler ble skrevet på latin og lenket til prekestoler og var dermed utilgjengelig for den alminnelige person. Menigmann hadde ingen anelse om hva Skriften faktisk sa. De måtte stole på at prestene leste den og tolket den riktig. Muligheten for at prestene kom med sine egne religiøse og politiske fordommer var åpenbart til stede. I dag er det tilsvarende, menigmann har ingen metode til å finne ut om forskerne tolker dataene riktig eller ærlig. Man må bare tro på det de sier! Dette er en farlig situasjon. Hvor mange er det som skjønner at spådommer om klimaendringer er basert på «modeller», det vil si simuleringer av værsystemer og havstrømmer kjørt på datamaskiner? Disse modellene er basert på algoritmer ( AlGore-itmer ? ). Dette er matematiske formler som forsøker å etterligne ekte naturlige prosesser. En av tidenes titaner innenfor meteorologien, Edward Lorenz, som døde for noen år siden, viste at fordi klimaet er et kaotisk system kan ingen matematisk modell noensinne forutsi langsiktige resultater. Dette fordi selv de mest mikroskopiske variasjoner i inngangsdata kan produsere vilt forskjellige utfall i beregningsresultatet (sommerfugleffekten). Og likevel finnes det mennesker i dag som innbiller seg at klimamodellørene klarer å spå temperaturene førti år frem i tid.

Messias og helgener.

På toppen av slike religiøse hierarki finnes de med en direkte linje til Gud. I dette tilfellet er det kjendisforskere og økonomer som Tim Flannery, Nicholas Stern og nå Ross Garnaut, som skriver bøker og gir oss massive rapporter (evangeliene) som forutsier jordklodens skjebne. Har vi en klimaets Messias? Al Gore, selvfølgelig. Han har turnert kloden og formant syndere til å omvende seg før det er for sent, for så å følge læren til Gaia. Gore har selvfølgelig valgt å brukte den moderne verdenens favorittmedium, filmen, for å spre sitt budskap. Selv om film er følelsesmessig kraftig, er mediet ganske utilstrekkelig til å håndtere store mengder kompleks informasjon. Gore var selvsagt ikke opptatt av vitenskapelig kompleksitet, men konsentrerte seg om å den følelsesmessige påvirkningen.

Integrering i Utdanning.

Kristendommen har vedlikehold seg selv ved å starte skoler og integrere seg i undervisningen av elever/studenter. I dag hamrer dagens lærere ubønnhørlig på omsorg for miljøet og organiserer aktiviteter for å lære barna til å tenke og handle «grønt». Global oppvarming blir undervist som et vitenskapelig faktum med ødeleggelsen av planeten som en trosartikkel. Ved klimatoppmøter har man sett grupper av skoleelever som holdt plakater med krav om at politikerne skulle gi dem en «garanti» for at de ville få et «stabilt» klima løpet av sin levetid. Da klimaet aldri har vært et stabilt system, er dette å forlange i overkant mye.

Integrering i hverdagen.

I et hengivent kristent eller islamsk samfunn krydres hverdagen av religiøse skikker og ikonografi. Religiøse symboler er i overflod til stede på vegger, på bygninger, i smykker eller på trykt materiale og bønner, ved besvergelser og forbannelser ytret i løpet av dagen. I dag er den «grønne» bevisstheten allestedsnærværende. Nasjonale kampanjer for å bevisstgjøre alle (samt gi oss dårlig samvittighet) på vårt «CO2-fotavtrykk». Gass og elektrisitets-regninger forteller oss lydig hvor mye forurensning vi har hatt ansvar for i dag. Tilsvarende informasjon møter vi på produktetiketter, bilreklamer, vaskemidler, ja selv forsikring annonseres som «miljøvennlig». Det finnes til og med en sjampo-reklame som påstår at siden sjampo er laget av grønnsaker i stedet for råolje, vil det bidra til å spare miljøet. Hvordan blir aldri forklart.

Korstogene.

Som nevnt ovenfor, magiske praksiser og religiøse organisasjoner kom først og fremst til gjennom angst. Angst for at regnet ikke skulle falle, vårflommen i elva ville kanskje ikke komme, kyrne ville ikke kalve og/eller kornet ville ikke modnes. Angst har blitt utnyttet av sjamaner og prester i tusenvis av år til å manipulere folk til å utføre ritualer, å ofre seg, og aller viktigst, opprettholde et presteskap som skal «beskytte» dem mot forestående katastrofer. Angst kan også utnyttes til å starte kriger.

Politikere benytter ofte klimaendringer som brekkstang i forsøk på å lokke velgerne til sitt parti. Tidligere var det trusler som kommunistisk infiltrasjon, invasjon fra Sovjet/Kina og skyhøye kriminalstatistikker som ble brukt som drivstoff i politiske kampanjer. Politikere med ambisjoner har i dag valgt ut trusselen om klimaendringer som sin hovedtrussel, en trussel som er vel så innbilt som de ovennevnte. Klimaendringer er ideelt å utnytte til politiske formål på grunn av værets iboende kaotiske natur. Sjelden går en måned uten at en flom, tornado, tørke, hetebølge, snøstorm, orkan eller haglstorm oppstår ett eller annet sted i verden. Så det er alltid mulig å «plukke» en hendelse som synes å bekrefte at verdensværet er i endring til det verre. Og det fine ved meteorologiske data er at, som ved idrettsprestasjoner, nesten hver eneste hendelse kan karakteriseres på en eller annen måte som «enestående» eller «rekordsettende» bare ved å velge de riktige parameterne. Det er lett å si når en sak blir brukt til politiske formål, fordi det ikke vil bli behandlet som politisk sak, men som begrunnelse for et korstog. Korstoget mot CO2.

*

I løpet av 50 år har klimakirken oppnådd hegemoni, politisk påvirkningsmakt og moralsk autoritet som kun den kristne kirken hadde tidligere. Sirkelen er sluttet, vi har beveget oss fra tilstanden slik den var før opplysningstiden, der vi ble styrt av en offisielt godkjent religion som var dogmatisk, inkvisitorisk og apokalyptisk, til det vi har i dag, der aktivistforskerne utgjør presteskapet og grønt er renhetens farge. Det sentrale ikon er ikke Jesu lidelse på korset, men bildet av en planet som tortureres og dør for våre synder.

Dette er noe av det mest useriøse jeg har sett skrevet av en klimahypokonder. Siden 1992 har bruken av fossil energi økt med 57 % på tross av at klimaangstindustrien med tilhørende profitører har brukt tusenvis av milliarder på å så tvil om variasjonene i klimaet og sier at jorden skal gå under på grunn av utslipp av CO2. Og nå skal verden fram mot 2030 bruke 180000 milliarder NOK for å redusere temperaturen med 0,048 grader celsius.

http://www.breitbart.com/big-government/2015/11/10/cost-climate-change-1-5-trillion-year-reduce-global-warming-0-048c/

Klimaangst ideologien dreier seg hverken om klima eller miljø, men om penger og makt. Og ikke minst omfordeling av velferd! Det har FN’s Klimapanel åpent bekreftet for en hel verden.
Allerede i 2010 innrømmet IPCC’s nestleder Ottmar Edenhofer at klimapolitikk ikke handler om miljø, men om å overføre velstand fra de rike landene til de fattige. Så ja, alt handler om penger – ikke miljøet!

«But one must say clearly that we redistribute de facto the world’s wealth by climate policy. Obviously, the owners of coal and oil will not be enthusiastic about this. One has to free oneself from the illusion that international climate policy is environmental policy. This has almost nothing to do with environmental policy anymore, with problems such as deforestation or the ozone hole.»

http://www.theblaze.com/stories/2010/11/18/u-n-official-admits-we-redistribute-worlds-wealth-by-climate-policy/

«Time to revisit the revealing quote from Ottmar Edenhoffer, IPCC leader in November 2010. He candidly said that climate policy was about redistributing wealth and has almost nothing to do with the environment. He also admitted countries who don’t sign up will be better off (so much for all the talk about creating green jobs). To give some sense of the scale of wealth transfer he described the up and coming UNFCCC Cancun meeting as “not a climate conference” but “one of the largest economic conferences since WWII.»

http://joannenova.com.au/2015/09/flashback-ipcc-official-admits-un-climate-meetings-redistribute-wealth-largest-economic-conference-since-wwii/

og:

At a news conference last week in Brussels, Christiana Figueres, executive secretary of U.N.’s Framework Convention on Climate Change, admitted that the goal of environmental activists is not to save the world from ecological calamity but to destroy capitalism.

«This is the first time in the history of mankind that we are setting ourselves the task of intentionally, within a defined period of time, to change the economic development model that has been reigning for at least 150 years, since the Industrial Revolution,» she said.

http://www.investors.com/politics/editorials/climate-change-scare-tool-to-destroy-capitalism/

Og begrepsbruken igjen;

«klimaskeptikere» – som om noen er skeptiske til klima! Og hva er da motstykket til disse ; -klima-aksepterende???

Og «klimaendringer» – som om klimaet er eller noensinne har vært statisk!

Noe er alvorlig galt med modereringen her 🙁 Nå har jeg 3 ganger forsøkt å legge inn en kommentar. Det er den siste som gjelder, Admin

CO2-dogmet. Hvem er tilhengerne av denne «religionen»?

Kimaalarmismen er nå et veletablert fenomen som vi har måtte holde ut med i nesten 40 år. Dommedagsprofetier har det vært mange av, ny istid, hull i ozonlaget, overbefolkning, ressurskriger, surt regn og den mest suksessfulle; global oppvarming.

Men det ikke har vært noen økende trend i den globale temperaturutviklingen de siste 16 – 17 år.

Graden av havnivåstigning har minket siden midten av forrige århundre..

Antall orkaner og styrken på disse har heller ikke vist noen økning de siste decennier.

Det totale areal av havis i verden, når man regner med både nord- og syd-kalotten, har vært tilnærmet konstant i mange tiår.

Derfor har skremselspropagandaen etterhvert blitt pinlig uholdbar. Alarmistene prøver nå å snakke det bort ved å benytte begrepet klimaendringer i stedet for global oppvarming. Det har bestandig vært klimaendringer, så vi som er kritiske til skremselspropagandaen foretrekker fortsatt å benytte begrepet global oppvarming. Ikke minst for at alarmistene ikke skal glemme hva den opprinnelige spådommen deres egentlig dreide seg om. Vi, menneskeheten, skulle med våre utslipp av sporgassen CO2, forårsake en galopperende, global oppvarming. Men den har vi aldri sett noe til.

Begrepet klimaforandringer er ellers et så ullent «paraplybegrep» at det kan omfatte det meste av værfenomener. Blir det kaldere, er det klimaforandringer. Blir det varmere, er det klimaforandringer, blåser det litt kraftig, er det klimaforandringer. Får vi i overkant av regn, er det klimaforandringer. En smule tørrvær – ja da er det klimaforandringer. Osv, osv….

Men å koble dette, med naturvitenskapelige holdbare metoder, mot våre CO2-utslipp, har de ikke maktet.

Vi som er så håpløse at vi ikke tror på CO2-dogmet (troen på en galopperende oppvarming av kloden grunnet våre CO2-utslipp), selv om statspropagandaen fra diverse klimaforskningsinstitutt har informert oss om «den rette lære», ser nå en stadig økende desperasjon hos alarmistene. Siden de for lengst har sluppet opp for seriøse, naturvitenskapelige argument for sine påstander, prøver de nå å psykoanalysere oss slik at vi kan få en diagnose. NRK har blant annet beskrevet begrepet «klimapsykolog» (Per Espen Stoknes – publisert av NRK 06.03.2013), også her i Norge. Slike utspill har de internasjonale alarmistene holdt på med et par år allerede. Dette minner sterkt om en metodikk bedrevet mot dissentere i den tidligere Sovjetunionen. Heldigvis har dagens alarmister foreløpig ikke fullmakt til å sperre oss inne på anstalter á la Sibir (Jan Mayen?).

Klimaalarmismen har alle kjennetegn på å være en religiøs bevegelse. Vi har profetene – de aktivist­forskerne som forlengst har mistet bakkekontakten og viljen til å bedrive naturvitenskapelig metodikk. Vi har alle yppersteprestene – bestående av en mengde politikere, byråkrater, miljøvern­organisa­sjoner og spillere på børsen (f. eks. Verdensbanken) som er prestisjemessig/økonomisk avhengige av at skremsels­propagandaen ikke forsvinner. Vi har menigheten – menigmann som har blitt hjerne­vasket av denne propagandaen i flere tiår.

Klimaalarmismen er et typisk velstandsfenomen. Dersom man har nok med kampen for tilværelsen, er menneskeskapte klimaendringer noe man ikke engang kan forestille seg i sin villeste fantasi. Denne (over-)troen ser i stor grad til å være et urbant fenomen, gjerne utbredt blant personer uten særlig innsikt i naturvitenskap og naturviten­skapelig metodikk. Det sier sitt om lederskiktet i diverse politiske partier her i landet.

«Menigheten» består delvis av 68-ere som igjen har funnet seg en sak å kjempe for. I sin ungdom prioriterte de politiske demonstrasjoner framfor å erverve seg innsikt i naturvitenskapelig teori og metodikk. Et godt eksempel på slike finner vi i organisasjonen «Besteforeldrenes Klimaaksjon». Men «menigheten» består i vesentlig grad av unge personer med et lite gjennomtenkt politisk syn på tilværelsen. De vil vårt felles beste, men har et overforenklet syn på problemene i verden. Politisk tenker de svart-hvitt, og ser ikke alle grå-sjatteringene som finnes der i virkeligheten. Med et slikt uskyldig verdensbilde er det rimelig enkelt å påvirke dem hensynsløst. Vi har utallige eksempler fra reklameverdenen på dette. Alt som trenges, er å forsikre dem om «hva vitenskapen sier». Natur­vitenskap er et totalt ukjent område for de fleste av dem, så her er det grobunn for kynisk og hensynsløst utnytting av deres ungdommelige entusiasme og følelser. Disse «fotsoldatene» er overbevist om at deres store kall her i livet er å redde planeten, for senere å gå inn i evigheten i en edens hage der man lever i pakt med naturen. De tror at det eneste som kan stoppe dette er en stor konspirasjon av «big business», penger, høyrevridd politikk og oss fryktelige, onde og godt finansierte skeptikere.

Et par spørsmål er relevante å stille til medlemmene av «menigheten». La oss ta begrepet «fornybar energi». Rent bortsett fra at vi i Norge som oftest har nok vannkraft til å klare oss, forlanges det nå av oss at vi skal ut med subsidier i milliardklassen for å drive CO2-fangst, samt bygge ut vindmølleparker og solcellepanel-farmer. Men sola skinner ikke bestandig, og vinden er også lunefull. Hva gjør vi når disse naturødeleggende subsidie­slukene ikke gir oss den kraften aktivistene lover oss? Jo, da må det finnes alternativer – noe som krever doble sett med tilførselsledninger – med tilhørende inngrep i naturen.

Så hvilke former for backup-kraftverk vil man da ha (ellers i verden)?

Kullfyrte kraftverk?
Oljefyrte kraftverk?
Gasskraftverk?
Atomkraftverk?

For land uten vannkraft, er disse 4 alternativene de eneste reelle. Her må man faktisk velge ett eller flere – ellers vil man tidvis oppleve middelaldertilstander i forhold til oppvarming og belysning.

Så har vi de fattige, sårbare og eldre (minstepensjonister) som rammes av økende energipriser grunnet alle disse CO2-avgiftene og grønne sertifikatene. Når energiprisene øker, da øker matvareprisene. I u-land fører dette etter hvert til at folk rett og slett ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger. Dette manifesterer seg som matvareopprør (food riots), noe vi både kjenner fra den franske og russiske revolusjon, men ikke minst fra «den arabiske våren». I Storbritannia ser vi at mange minstepensjonister må velge mellom mat og oppvarming om vinteren, da de ikke har råd til begge deler.

Hvor mange tusen skal vi la omkomme nå på grunn av disse tiltakene som baserer seg på et «føre-var»-prinsipp som eventuelt – om klimaskremslene mot formodning – skulle slå til om noen årtier/hundreår/årtusener? Er det riktig å la noen 100/1000/10000/100000 omkomme i dag fordi vi har en svak teori om at en gang i fremtida vil det omkomme flere om vi ikke lar folk dø i dag av sult/kulde?

Alle som følte seg truffet, og fikk en trang til å kommentere, beviste bare poenget til Petter Espeland. Alle vet at det står dårlig til med verden. Klima, plast, dyreutryddelsen osv. Og at det er på grunn av oss mennesker. (Sett bort fra de som benekter det som er enklest å benekte. Som er klima). Men folk vil ikke endre seg. De er redd for å bli miljøvennlig, av alle disse ulike grunnene Petter nevner. Og noen må si det rett ut. Bra artikkel.

Ørjan Jacobsen Fjeldstad, du la vel merke til at Petter Espeland skrev om klima? – Du skrev om noe annet i deler av din kommentar; nemlig miljø. Sitat fra deg: «De er redd for å bli miljøvennlig…» – Mitt tilsvar er dette: jeg er en klimarealist. Jeg vet hva som vitenskapen sier oss om CO2. Og det er at per dags dato så er ikke CO2 sin klimasensivitet (eller klimafølsomhet) fastsatt med en verdi som står seg. – Men det forhindrer ikke at jeg er for å ta vare på miljøet. Og denne tanken er overhodet ikke i konflikt med det å være klimarealist. Og det er slik at jeg vet at mange andre klimarealister har akkurat samme oppfatning som meg; ønske om å ta vare på miljøet – men de går ikke med på et klimadogme som savner det grunnleggende beviset for sin tro.

I og med at Petter Espeland ikke har besvart noen av de mange kommentarene her, så lurer jeg på om du kan gjøre et forsøk på å underbygge din tro på at CO2-utslipp skaper global oppvarming?

Vanskelig å se hvorfor redaksjonen profilerer denne saken. Teksten handler ikke om klimaet i det hele tatt, det går i alt annet enn naturvitenskap. Skittkasting hele veien.

Forfatteren har ikke engang fått med seg de viktigste faktorene:
1) At det dreier seg om hvilken prosent av klimaendringene som er menneskeskapte til nå
2) At den globale oppvarmingen stanset før tusenårsskiftet, og at man etter dette omdøpte fenomenet til klimaendringer.

Ikke en saklig setning med fokus på hva man observerer i naturen.
Skjerpings!

Dette vekte visst engasjement – og det likar eg! I dette innlegget er eg arrogant og nesten ukristeleg cocky. Eg veit det. Det er ikkje alltid lett å vera audmjuk når ein har ein slik hærskare av vitskapsfolk bak seg. I samfunnet elles er ein vand med at alt kan relativiserast. Naturen bryr seg ikkje om det.

Årsakene til den globale oppvarminga er nemleg ekstremt godt kartlagt og forklart. Dokumentasjonen er overveldande. Eg kan sjølvsagt legga ut lenkjer som forklarer dette, som NASAs side: http://climate.nasa.gov/evidence/ og Bloombergs grafikk som viser effekten av andre faktorar: http://www.bloomberg.com/graphics/2015-whats-warming-the-world/ Den naturlege drivhuseffekten vert forsterka av ein del gassar, og det fører til ein varmare klode. Usemja går på detaljane.

Dei som høyrer til kategoriane eg skildrar over vil nok ikkje finna dette særleg interessant. Konspirasjonsteoretikarane, som er ekstra aktive i kommentarfelta, vil neppe bruka tid på noko som seier dei imot. Dei kjem heller med sine eigne lenkjer, skrive av «alternative» institutt.

Det hadde vore oppsiktsvekkande om nokon skulle vedgå at dei høyrer til ein av desse kategoriane. Ingen konspirasjonsteoretikarar vil vel omtala seg sjølv som det dei er. Det bryt med identiteten deira, ja, heile konseptet. Resten har sjølvsagt heller ingen interesse av å setja seg sjølv i bås.

For desse er det best å kjøra på med det meir av det same, meir av det dei kan: Fleire kreative samanhengar, fabrikkerte lenkjer, eller det dei kan best: «Tøff gut – retorikken»: Dei vil så gjerne latterleggjera dei skrullingane som let seg lura av berre 98% av forskarane, som ser logikk i vitskapen og godtar det som står i naturvitskapsbøkene. Like greitt å snu alt på hovudet og kalla dei som trur på vitskap for naive! For det er jo teoriane frå ekkokamra i sosiale media som må vera rette: Alle kjenslene seier vel det? Kvifor skal desse halda seg til vitskapen når dei trivst i bobla?

I kommentarfelta kjenner me att fleire av gruppene. Særleg konspirasjonsteoretikarane dominerer. Dei er ivrige. Mogleg lenkjene eg la ut gir vatn på kverna der i garden. NASA har jo påstått dei var på månen før! Og kanskje Bloomberg er «venstrevridd»? Elles ser me jo dei fantasifulle lenkjene frå klima(sur)realistane – eg kallar det døme på lakeiar. Og dei som vil vera med i gjengen sjølvsagt.

Noko som er veldig merkbart, er at folk flest, som faktisk trur på vitskapen, ikkje er aktive på kommentarfelta. Dette trur eg skuldast at det ikkje er ein reell debatt. Det vert litt som å diskutera med folk som hardnakka hevdar at jorda er flat. Dei har jo i utgangspunktet ein del argument som er gode og forståelege, men samtidig har ein så lite å vinna på å ta opp «kampen». Har folk bestemt seg, vil dei neppe lytta. Flat-jord-teoretikarar kan òg kalla seg «kritisk» eller «skeptisk», med rette. Men hugs: Vitskapen er kritisk. At eg brukar samleordet «klimaskeptikarar» er i mangel på noko betre.

Dei lange fagrapportane er det få som les. Detaljane er mange. Det kokar ned til kven som er mest truverdige: Vitskapen med sine argument, tørre tal og rapportar – eller gjengen eg har skildra her? For dei er det spørsmålet lett: Dei trur på den konklusjonen dei likar!

Petter Espeland, er det din mening at alle de som har skrevet kommentarer rettet til deg er «konspirasjonsteoretikere»?

Og jeg ber deg svare på de følgende spørsmål: Hvorfor skrev du ikke om gruppen av mennesker som er klimarealister i din oppramsing av grupper som ikke tror på CO2-dogmet?

Og hvorfor svarer du ikke på den faglige motbøren du har fått?

Og til slutt, hvorfor later du som at CO2 sin klimasenivitet er fastsatt med en positiv verdi, når sannheten er at den ennå ikke er fastsatt med en verdi som står seg?

Václav Klaus: «La oss ikke gi opp å kjempe mot klima-alarmismen, det er aldri for sent!»

Dr. Václav Klaus, første statsminister (1993–1998) og andre President i den Tsjekkiske Republikk (2003–2013) og økonom som er talsmann for fritt marked, talte ved konferansen for «Association des Climato-réalistes», Musée Social, Paris, den 7. desember 2017.

Dette er en oversettelse av talen:

Spørsmålet om klimaalarmisme, at det er menneskelige samfunn som truer den globale oppvarmingen, har blitt et av mine fokusområder og hovedbekymring. Jeg er sterkt uenig i den globale oppvarmingsdoktrinen som er en arrogant tro som truer menneskelig frihet og velstand, en ideologi, om ikke en religion. Den lever uavhengig av klimatologiens vitenskap. Problematikken handler ikke om temperatur, men er en del av «ideologikonflikten».

Min måte å se på dette emnet er basert

– på en veldig spesiell opplevelse oppnådd under det kommunistiske regimet, der jeg tilbrakte to tredjedeler av livet mitt. Denne erfaringen skjerpet øynene våre. Vi ble overfølsomme overfor alle forsøk på å krenke frihet, rasjonalitet og fri utveksling av synspunkter. Vi ble overfølsomme for alle forsøk på å pålegge oss dogmene til dem som anser seg bedre enn resten av oss. I kommunisttiden opplevde vi en irrasjonell situasjon da vitenskapen samtidig ble fremmet og forbudt, rost og feiret, manipulert og misbrukt. Jeg har veldig tilsvarende kjensler av at det samme skjer nå.

– på at jeg er økonom som har et sterkt syn på rollen til markeder og regjeringer i menneskelig samfunn og økonomi, og til rollen synlige og usynlige hender som kontrollerer våre liv og former vår fremtid, og jeg anser de politisk baserte tiltakene i økonomien knyttet med ambisjoner om å bekjempe klimaet som helt uholdbare.

– på at jeg har vært politiker de siste 25 år av mitt liv som bestandig har kjempet mot alle former for grønn ideologi, og særlig dens høydepunkt, den globale oppvarmingslæren. Jeg har i mange år vært intensivt involvert i den verdensomspennende, svært kontroversielle og tungt manipulerte debatten om global oppvarming og om menneskers rolle i den. Jeg var det eneste statsoverhode som våget å åpenlyst uttrykke et helt avvikende syn ved FNs generalforsamling for 10 år siden.

Jeg deltok aktivt i debatten på mange måter, mest synlig ved en bok med tittelen «Blue Planet in Green Shackles», som ble publisert på 18 språk rundt om i verden (den franske versjonen under tittelen «Planete Bleue en Péril Vert, Institut de Recherches Economiques et Fiscales, Aix-en-Provence, 2009). I år publiserte jeg en oppfølger «Skal vi bli ødelagt av klima eller ved å kjempe mot klimaet?» (Kun på tsjekkisk nå, den engelske versjonen kommer snart).

Jeg er ikke enig i den såkalte konsensusen som er proklamert om dette problemet av de globale oppvarmingsalarmistene. Den virkelige konsensus er veldig begrenset. Forskerne – og alle rasjonelle mennesker – er enige om at temperaturen har steget de siste to århundrene, og at menneskelige aktiviteter kan ha spilt en rolle. Ingenting annet. Det er tydelig at både størrelsen på oppvarming og dens årsaker fortsetter å bli diskutert. Det er absolutt ingen konsensus i denne forbindelse.

Politikerne som undertegnet Paris-avtalen for to år siden, er heller ikke klar over det manglende vitenskapelige grunnlaget for dette, men undertegnet avtalen fordi den tjener deres personlige og/eller politiske interesser. Det kan være eksempel både på uvitenhet og uærlighet.

Politikerne forsto at det å spille et global oppvarmingskort er et enkelt spill å delta i, i hvert fall på kort eller mellomlang sikt. Og de vet, som Keynes fastslo, at i det lange løp er vi alle døde. Problemet er at politikerne ikke tar hensyn til de langsiktige konsekvensene av politikk basert på denne doktrinen. De håper velgere vil sette pris på deres omsorg for problemer som er større enn bare å skue fram til de neste valgene.

Den globale oppvarmingen kan oppsummeres på følgende måte:

Det starter med påstanden om at det er en ubestridelig, empirisk bekreftet, statistisk signifikant, global, ikke lokal oppvarming;

Det fortsetter med argumentet om at tidsserier med global temperatur viser en økende trend som overskygger deres sykliske og tilfeldige komponenter. Denne trenden skal være ikke-lineær, kanskje eksponentiell;

Denne trenden er erklært å være farlig for folket (i øynene til «myke» miljøvernere) og for planeten (av «dype» miljøvernere);

Veksten i gjennomsnittlig global temperatur er postulert som et eneste eller hovedsakelig menneskeskapt fenomen som kan tilskrives økende CO2-utslipp fra industriell aktivitet og bruk av fossile brensler;

Følsomheten til global temperatur til selv små variasjoner i CO2-konsentrasjon i atmosfæren skal være veldig høy;

De pågående temperaturøkningene kan reverseres ved radikalt redusert CO2-utslipp, som skal organiseres ved hjelp av de internasjonale institusjonene for «global styring». De glemmer å fortelle oss at dette ikke er mulig uten å undergrave demokrati, individuelle lands uavhengighet, menneskelig frihet, økonomisk velstand og en mulighet til å eliminere fattigdom i verden.

Jeg tror ikke på noen av disse seks trosartiklene, og jeg er glad for ikke å være alene. Det er mange naturforskere og også sosialforskere, spesielt økonomer, som er. Problemet er at de ekte forskerne (eller de fleste) involvert i vitenskap er ikke villige til å diskutere denne doktrinen i det offentlige rom.

Hvordan skal vi få til en endring? Jeg vil våge meg til å påstå at vitenskapen i seg selv ikke vil gjøre det. Den globale oppvarmingsdoktrinen er ikke basert på vitenskap. Derfor er det ikke mulig for den vitenskapelige del av debatten å få stoppet dette.

Jeg er også redd for at en avgjørende forandring ikke kan komme som et resultat av nye empiriske data. Det er tydelig at dagens temperaturdata ikke bekrefter verken de alarmistiske og apokalyptiske syn på de troendes endetids-spådommer, eller deres kvasi-vitenskapelige hypoteser om eksklusiviteten av forholdet mellom CO2 og temperatur. Som vi alle vet, viste de statistiske dataene ikke en global oppvarming i de 18 årene mellom 1998 og 2015.

Å diskutere teknikkene i stadig økende dybde vil heller ikke hjelpe oss, fordi supportene av den globale oppvarmingsdoktrinen ikke er interessert i det. Deres ideer er ideologiske, og kommer ikke fra forskere eller klimatologer. Data og teorier, uansett hvor sofistikerte, vil ikke endre deres synspunkter.

Det samme gjelder den økonomiske dimensjonen av denne debatten. Hvis noen ønsker å redusere om ikke å eliminere CO2-utslipp, må han enten forvente en revolusjon av økonomisk effektivitet (som bestemmer utslippsintensiteten) eller begynne å organisere en verdensomspennende økonomisk nedgang. Ingenting annet er mulig.

Radikalt minkende CO2-utslipp har både kortsiktige og langsiktige konsekvenser. For å analysere disse må man ta hensyn til relasjoner gjennom tidene og se på mulige kostnader. Det er åpenbart at ved å anta en svært lav, nær null-diskonteringsrente forsømmer proponentene av den globale oppvarmingslæren spørsmålet om tid og alternative muligheter. En lav diskonteringsrente brukt i globale oppvarmingsmodeller betyr å skade nåværende generasjoner (i forhold til fremtidige generasjoner). Vi bør ikke akseptere påstander om at ved å vedta en lav diskonteringsrente, beskytter vi fremtidige generasjoners interesser, eller at mulighetskostnadene er irrelevante fordi i tilfelle av global oppvarming eksisterer ikke problemet med valg. Denne uøkonomiske eller kanskje antiøkonomiske tenkemåten må aldri aksepteres.

Som en som personlig opplevde sentral planlegging og forsøk på organisere hele samfunnet ved hjelp av ovennevnte retningslinjer, føler jeg meg forpliktet til å advare mot de troendes argumenter og ambisjoner i den globale oppvarmingslæren. Deres argumenter og ambisjoner er svært lik de som vi pleide å høre da vi levde under kommunismen. Disse farlige ideene bør man kjempe mot. Det må gjøres på politisk nivå. Vi må forklare dette for de vanlige mennesker.

Lenke til engelsk versjon av talen: http://cornwallalliance.org/2017/12/vaclav-klaus-lets-not-give-up-fighting-climate-alarmism-it-is-never-late/?utm_source=Cornwall+Alliance+Newsletter&utm_campaign=929454a14c-EMAIL_CAMPAIGN_2017_12_22&utm_medium=email&utm_term=0_b80dc8f2de-929454a14c-153373801#_ftnref1

Petter Espeland
For det første, det klimaforskere (ikke nødvendigvis alle men mange av dem) driver på med er kvasivitenskap.
Modellering og animasjon er visualiserings metoder og kommer etter at det foreligger fakta som de kan basere seg på. Modeller og animasjoner er ikke vitenskap, det er kvasivitenskap! Den som fremsetter en hypotese skylder å levere en vitenskapelig verifisering av den. Det er ikke gjor hva gjelder hypotesen om at klimaendringen skulle være menneskeskapt. Virkelig forskning måler og observerer og bearbeider materialet statistisk med sannsynlighetsberegninger, deretter kommer visualiseringen i form av modeller og animasjoner. Motsatt vei er kvasivtenskap!
Her er to innlegg om saken:
http://myklima.net/forskeretarfeil.pdf og
http://myklima.net/klimaforskereinnr%C3%B8mmerfeil.pdf

Ta gjerne en titt også her: https://resett.no/2018/01/26/klima-tid-for-opplysning/

La oss slippe konspirasjoner og spekulasjoner.

Petter Espeland «Kven er så desse «genia» som faktisk kan overprøva talrike forskarars konklusjonar?»
Er du ikke klar over at det du støtter deg til er den såkalte vitenskapelige konsensus som er falsk tvers igjennom.
Det er ikke snakk om talrike forskere, det er så feil at jeg vil kalle det løgn! Saken er at konsensus i dette tilfellet er det samme som «mange sier at …. » som noen tyr til når de mangler valide argumenter i diskusjonen. Av følgende vil du se at det foreligger ikke vitenskapelig verifisering bak konsensus utsagnene som er funnet i 23,8 % av undersøkte rapporter.:
http://myklima.net/KonsensusCook.html

Dei som ikkje er medlem av Klimarealistane, men likevel har kome inn på dette kommentarfeltet, vil kanskje observera at det er svært homogene og einsretta meiningar som dominerer. Kan vera ryddig å få fram at årsaken til dette er at innlegget er delt hjå ei gruppe som heiter Klimarealistane, ei interessegruppe som er svært opptekne av at klimaet på ingen måte er påvirka av menneskeleg aktivitet. Dette vil ikkje seia at debatt1 er eit lukka forum for slike, altså eit såkalla «ekkokammer» der ein vert uglesett om ein har andre meiningar. Det er berre at desse er særs ivrige, og kanskje få andre tør å kommentera i frykt for å måtta svara for seg.

Så til de klimarealistar: Eg forstår de er vande med motstand. Eg ser òg mange lenkjer og lange utlegningar, og de er fint de spanderer tid, men det tek mykje tid og krefter for vanlege folk å gå gjennom alt slikt. Ber om forståing for akkurat det. Hugs òg at vanlege folk ikkje er lært opp i dykkar interne fora, så det som er sjølvsagt for dykk er ikkje like sjølvsagt for oss.

Kan ein av dykk på ein heilt normal, høfleg og ryddig måte fortelja kven de er? Det de har til felles er vel at de trur at klimaet ikkje let seg påvirka av menneske? Har de alternative teoriar til felles òg? Er det usemje mellom dykk, eller har de ein felles plattform?

No har de jo ikkje akkurat vunne fram i forskingsmiljøet, og skal de overtyda vanlege folk, tenkjer eg at akkurat det er svært viktig. Dersom argumenta verkeleg held mål, og forskinga er grundig, så vert den nok akseptert til slutt. Om anerkjente universiteta godtek teoriane, er nok mykje gjort. Eg forstår frustrasjonen ved ikkje å vinna fram. Då er vegen kort til å konkludera med at institutta er «kjøpt og betalt», det er «politisk», folk som ikkje trur på det er «dumme» og kanskje hjernevaska(?), og ord som «løgner», «eventyrforteljar» og mykje andre kjensleladde ord vert brukt. Å koma med forklaringar som virkar for konspiratoriske, trur eg ikkje er eit sjakktrekk.

Om de vil overtyda, så fortell ryddig og høfleg og i eit folkeleg og gjerne levande språk kva det går i. Legg bort altfor latterleggjerande språkbruk (det virkar ikkje seriøst) og heller ikkje eit for tørt språk (det vert for nerdete). Bruk gjerne humor og sjølvironi. Gjerne kort og konsist. Eg tenkjer: Om de verkeleg har nokre poeng – kvifor ikkje berre få det fram på ein positiv måte!?

Petter Espeland, i din siste kommentar skrev du dette her: «Klimarealistane, ei interessegruppe som er svært opptekne av at klimaet på ingen måte er påvirka av menneskeleg aktivitet.» og dette her: «Det de har til felles er vel at de trur at klimaet ikkje let seg påvirka av menneske?»
Begge disse setningene inneholder en feiloppfatning – eller en myte om man vil. Klimarealister har ett enda snevrere fokus enn å se på ALT det som påvirker været. (Klima er vær over en viss tidsperiode) Fokuset er på CO2-dogmet. Dette dogmet går som kjent ut på at noen tror at CO2-utslipp skaper en global oppvarming. Vi som er klimarealister sier at dette er en feil tro. Og vi har vitenskapen på vår side. Både i form av naturlover og det som vi har av fagfellevurderte artikler som er relevante for CO2-spørsmålet.
CO2 sin klimasensivitet er ennå ikke fastsatt med en verdi som står seg, men dette er visst noe som ikke går inn hos deg Petter Espeland. Og det er dette som er kjernen til forståelsen for hvorfor så og si alle klimamodeller som «din» lager seg, feiler så det griner etter.

Og jeg synes du Petter Espeland bør åpne opp øynene dine for at de fremste norske vitenskapsmenn er klimarealister. Det samme gjelder også internasjonalt, de beste vitenskapsmennene er klimarealister som produserer vitenskapelig arbeid som ligger an til å bli verifisert. I motsatt fall har vi «dine» vitenskapsmenn, Espeland, som går fra den ene falsifiseringen og til den andre – og fra den ene rettsaken og til den andre. En klasseforskjell der altså.

Denne koblingen mellom olje- og gassindustrien og de som er skeptiske til en mulig menneskeskapt klmakrise om 100 år er det jeg vil kalle konspirasjonsteori. I hvert helt til noen legger frem dokumentasjon for påstanden.

Forstår kva det går i heilt generelt. Enkelte av dykk har vist eit heftig engasjement og brukt mykje tid i kjølvatnet av innlegget (som rett nok ikkje var fagleg, men provoserande – ta det med ei klype salt), og det er på eit vis rørande. Det kan sjølvsagt vera at det er sanning i det de skriv. Eg trur det er ein fordel å presentera dette i ei meir forståeleg og kortfatta språkdrakt om det skal appellera til folk. Som eg skreiv litt lenger oppe: Legg gjerne bort det mest aggressive språket (som berre støyter bort) og vis ein meir lyttande og sympatisk tone. Ikkje at eg har det, altså: Dette er berre nokre råd om de skulle ha til hensikt å overtyda folk.

Men er det eigentleg eit mål å overbevisa nokon? Om de trur klimaet går sin gang utan menneskas innverknad, så er det vel det same kva folk trur om dette. Det grøne skiftet vil uansett ha sine goder mht både ressurssituasjonen, luftkvalitet, artsmangfald, og mykje anna. Og de har god tid: Ingen klimamål å forholda seg til her! Eg håpar at klimaet betrar seg av seg sjølv. Det hadde vore fint om so var tilfellet.

Eg skal ikkje plaga dykk meir no. Måtte det som er sant koma opp i dagen. Lukke til med å nyansera debatten med saklege, nyanserte og høflege innlegg!

Det er to hovedproblemer:
A: Mennesket er evolvert for en uendelig verden, og klarer derfor ikke å ta innover seg at verdensveggene snart faller ned over oss.
B: Tilhørighet til inngruppa overstyrer fakta.
Derfor, skal vi løse klima-, miljø- og ressurskrisene må dette foregå i et stammesamfunn hvor vi ser hverandre i øynene, og hvor vi tar demokratisk kontroll over økonomien, inklusive en demokratisk bestemt samfunnslønn.
Problemet er først og fremst at demokratiet er altfor dårlig!
– Terje Bongard: Demokratiet er for dårlig: https://debatt1.no/terje-bongard-demokratiet-er-for-darlig/

Forslag: Noen som vil ta for seg en side av alle de emnene som berører `CO2 og global oppvarming`? F.eks. om CO2 er klimasensitiv og om CO2 kan lage varme? Eller en annen side eller detalj ved dette temaet? En ting av gangen kan gjøre at det blir lettere for alle å følge med.

Alle kan publisere innlegg på Debatt1! Registrer deg og du får tilgang til egen skriveside hvor en også kan legge til referanser (flere enn 3!) og også videoer kan legges til. Se hvordan å komme i gang her: https://debatt1.no/kom-i-gang-med-debatt1/

Til info: slik det er nå kan ikke kommentarer en skriver her revideres. Kontakt redaksjonen for hjelp. Planen framover er at du skal kunne redigeres og vi håper vi får det til. Egne innlegg kan en alltid revidere selv, eller også slettes hvis en har gjort en feil. Så vet dere 🙂

skriveleif! Rettes opp her: Planen framover er at kommentarer skal kunne redigeres og vi håper vi får det til.