Klimaindoktrineringen lurer folk til å ta unødige sjanser i Arktis

13
1643

Bellot Strait © Wikimedia Commons

 

Aktivistforskere, media og klimakriseindustrien har lenge spådd at isen i Arkis vil forsvinne – i alle fall på sommeren. Troen på klimaskremselspropagandaen medfører at mange lar være å tenke selv, samt å undersøke fornuftig dokumentasjon. Ett eksempel er et seksmannsteam med eventyrere som den 20. juli 2017 la ut på tur med robåt fra Tromsø. Målet var å nå Nordpolen. De hadde hørt at sommerisen i Arktis tilhører historien.

Avisa Nordlys omtaler ferden:
https://www.nordlys.no/roing/verdensrekord/tromso/de-fem-mennene-har-tilbrakt-den-siste-uka-i-robat-og-satt-ny-verdensrekord/s/5-34-677460

Daily Mails verson:
http://www.dailymail.co.uk/news/article-4826254/British-rowers-stranded-Arctic-nightmare.html

Den 10. august nådde de havisen ca. 79 grader nord (rett vest for Magdalenafjorden på Svalbard). Kulde og utmattelse gjorde at de snudde og rodde sørover til de havnet på Jan Mayen 19. august. Der ble de tatt hånd om folk fra den norske stasjonen på øya mens de ventet på å bli reddet av den britiske kystvakta.

Vi har imidlertid flere som har latt seg inspirere av påstandene om et isfritt Arktis. Den 14. august 2017 dro 2 seilbåter ut fra Nome i Alaska for å seile til Nordpolen. Denne ekspedisjonen ble ledet av en eventyrer ved navn Pen Hadow. Man kan finne både “Pen Hadow” og “Arctic Mission” på Twitter. De satset på å foreta reisen på den tiden av året da isen er nær sitt minimumsnivå – midten av september. Den 27.08.2017 var de omtrent like langt nord som roerne var da de ga opp. De traff selvsagt på is, men den er ikke så tettpakket som ved Svalbard. De fikk kalde føtter, noe som gjenspeilte seg ved utsagn på bloggen deres som:
“There was a possibility that the time needed for stationary-based research work, as well as the photography and documentary filming, might conflict with our other goal – to sail as far north as it is safe to go”.

Ekspedisjonen tok en tenkepause. Foto: Bildet er hentet fra bloggen til ekspedisjonen pr. 27.08.2017

Man trengte ikke å være synsk for å skjønne at de aldri ville nå polpunktet.

Status 28.08.2017 kl. 16:00 – her gikk det litt frem og litt tilbake

Ferden nordover tok slutt den 30. august – da stanget de mot iskanten på 80 grader og 9 minutter nordlig bredde. Selvsagt blir denne fadesen forsøkt framstilt som om det var en vellykket ekspedisjon.
I ettertid så vi at de selvsagt dro tilbake til Nome.
Lenke til ekspedisjonens webside: http://www.arcticmission.com/

 

*

Særdeles rettroende disipler har også i år tatt skriftens ord (massemedias videreformidling av disse klimapåstandene) helt bokstavelig. Isen som skulle være forsvunnet i nord har medført at flere ekspedisjoner i disse dager (slutten av august – begynnelsen av september 2018) har lagt i vei for å krysse Nordvestpassasjen (nord for Canada og Alaska). “University of Rhode Island” sto bak den ene ekspedisjonen som også skulle legge ut filmer på internett fra reisen. Her skulle man virkelig dokumentere klimapåvirkningen. For oss ikke-(klima­)religiøse var det ingen stor overraskelse at båten havarerte i den vestre del av Boothia-Gulfen (ved Nunavut, Canada) før den var kommet ordentlig utpå havet.

Lenke til Facebooksiden deres: https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=2108838439128485&id=128848257127523&__tn__=%2As%2As-R

Den canadiske kystvakten kom med denne meldingen:

Due to heavier than normal ice concentrations in the Canadian arctic waters north of 70 degrees, the Canadian Coast Guard, recommends that pleasure craft do not navigate in the Beaufort Sea, Barrow, Peel Sound, Franklin Strait and Prince Regent. CCG icebreakers cannot safely escort pleasure craft. Operators of pleasure craft considering a northwest passage should also consider the risk of having to winter in a safe haven in the Arctic, or in the case of an emergency, be evacuated from beset vessels. Safety of mariners is our primary concern.

Flere seilbåter har prøvd seg på tilsvarende stunt. De trosser advarsler og legger i vei, sterke i troen. Seilbåten “Anahita” gikk fra Nuuk på Grønland og skulle prøve seg Nordvestpassasjen. At den kom inn i is som presset på fra alle kanter ser ut som å ha kommet som en stor overraskelse. Ispresset gjorde at båten begynte å lekke og sank ganske umiddelbart i Bellot-stredet. Mannskapet på 2 rakk imidlertid å sende nødsignal og berge seg ut på isen. De andre seilbåtene må nok gjøre vendereis.

Slutten av smeltesesongen for den arktiske isen pleier å falle i midten av september. Derfor er dette tiden for å prøve seg på slike farefulle kryssinger i nord. Problemet er imidlertid at isen har vært ekstra tykk omkring Canada både i fjor og i år. I tillegg ser det ut som om tilfrysingen av isen i år allerede har startet.

Her hjelper det ikke å være sterk i troen – det lønner seg å sjekke data!

Det er DMI (Danmarks Meteorologiske Institutt) og NSIDC (det amerikanske National Snow & Ice Data Center) som leverer observasjoner av isens utbredelse og tykkelse.

Slik har utbredelsen av havisen vært 2. september (i nærheten av årets minimum) siden år 2000 – dette i følge DMI:

 

 

 

Lenke: https://www.yacht.de/aktuell/panorama/drama-in-der-nordwestpassage/a118316.html

 

Deler av dette stoffet har vært publisert på bloggen min tidligere ( http://stjakobs.blogspot.com/ )

 

Fra redaksjonen. Profilert De beste debattene. Hot spot.

 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelSiste kapittel i Gjøviks byhistorie
Neste artikkelPropaganda og sensur i klimadebatten
Pensjonert realist med hovedfag i fysikk - med kjemi og edb som tilleggsfag.

13 KOMMENTARER

  1. Æ simpelthen elsker å se klimareligiøse kjøre med full fart inn i verdens realiteter og derved eksponere sin totale mangel på vanlig vett. Herlig, kjør på gutta! Mer,mer!

  2. Takk for kommentar til innlegg på Debatt1.
    Reaksjoner er en naturlig måte å ytre seg på og på Debatt1 ønskes det at reaksjoner ledsages av et argument. Vil gjerne derfor be om en utfyllende kommentar fra Støver, basert på innholdet i hovedinnlegget.
    Mvh
    Elisabeth Hoen

  3. Jakobsen,
    Du serverer et par enkelthistorier, som er totalt irrelevant for å vurdere både isutviklingen i Arktis. Et lyspunkt er at du skriver at det lønner seg og sjekke data, men da bør du vise oss alle data – ikke bare plukke ut noen (de du liker?) av dem. Anbefaler å starte med HELE BILDET ang. isforholdene i Arktis, og så evt. kommentere i år-til-år-variasjoner og til slutt evt. krydre med enkelthistorier – de begrenser deg i denne sammenheng til underholdning. Her er dataene vi bør sjekke:
    http://nsidc.org/arcticseaicenews/charctic-interactive-sea-ice-graph/
    En 1.-ordens observasjon er at isen har gått tilbake med ca. 30% siden målingene startet, og på tross av årlige variasjoner har nedgangen vært rimelig lineær. Videre er 2018-nivået blant de laveste siden målingene startet, langt under snittet for år 2001-2010, som igjen var vesentlig under snittet siden målingene startet (1979). På høsten er det bare året 2012 som har vesentlig mindre is ila. ca. 40 år med målinger. Før sommeren i år var isutbredelsen dessuten rekord-lav.
    Du viser selv i din nederste figur, hvor du har plukket ut data fra en tilfeldig dag og inkludert kun fom. 2001 at isutbredelsen har minket med ca. 15% på under 20 år.

    • Lackner,
      Du vrenger å vrir på fakta. Det var ikke et par historier, men fire. Enkelthistoriene illustrerer på en grei måte hvordan det står til med isforholdene i nord. Summen av enkelthistorier danner til slutt en helhet. Og da har jeg ikke nevnt professor Chris Turneys “Ship of Fools” som gikk seg fast i Antarktis ved årsskiftet 2013/2014.
      Tilbakegangen av isen har vært fra omtrent da satellittmålingene startet. Men ismengden i år er klart på nivå med det som fantes i 1971. Man målte faktisk da også, selv om det var med andre metoder. Forskjellen på isen er bare at i 1971 var det litt mer is i Nordøstpassasjen og betraktelig mindre i Nordvestpassasjen. Det er karakteristisk for alarmistindustrien å starte beregningene fra 1979, da dette var et år med maksimal isutbredelse.

      Her er 1971-isutbredelsen sammenlignet med årets: https://realclimatescience.com/wp-content/uploads/2018/08/Arctic-2018-1971.gif

      • OK, du tok meg der: Fire historier og ikke to. Beklager hvis dette har vrenger bildet for noen, det var ingen hensikt bak det. Du finner sikkert femten ikke-representative historier til om som underbygger det kontroversielle synet ditt, hvis du bare leter lenge nok. De er ikke noe mer gyldig for verken å avblåse eller bekrefte issmelting i nord, andre steder på kloden eller globalt så lenge du ikke tar med ALLE de andre historiene. Det er millioner av dem, selvsagt. Kina ser nå på en ny “silkevei” i Nordishavet, fordi nye farvann som før var islagt nå blir mer og mer åpne, da lar de seg ikke skremme av at noen eventyrere har blitt stående i sin seilbåt her og der. Dette er åpenbart noe de har tenkt på en stund – de har ikke bare flaks fordi det er en sommer med tilfeldigvis lite is…
        https://www.aftenposten.no/verden/i/A2V8mr/Kina-vil-bli-en-arktisk-stormakt-Rekordvarmen-setter-fart-pa-planene-om-en-polar-silkevei-i-nord
        Det er det er å få oversikt utviklingen som gjelder – ikke fire eller førti enkelthistorier. F.eks. på slutten av 1800-tallet kunne man skimte iskanten til polhavet fra Nordkapp. Dette er også en enkelthistorie, riktignok med litt mer pondus, for dem som kikker litt på kartet.

        Det vi har observert er at isen har gått tilbake med 30 % siste 40 år, og det er det vi har å forholde oss til. Enkeltårlige variasjoner er ikke nok for å si noe om utviklingen av klima. Når du har studert realfag, inkl. lineær regresjon bør du holde deg for god til å sammenlikne to punkter i et system hvor naturlig varians gir store utslag på mindre skala.

        Sammenlikningen 2018 med 1971 er det sparsomt med info om (gjennomsnitt, når, like datoer osv. ?), slik jeg ser det er isutbredelsen lik, men det forteller jo oss foreløpig altså ikke mye. Tilbakegangen begynte også FØR satellittmålingene startet, påstanden din står i grell kontrast til utviklingen vi har sett:
        https://nsidc.org/cryosphere/icelights/2011/01/arctic-sea-ice-satellites

      • Her flyttet du plutselig “målstengene”. Artikkelen var om havisen i Arktis, da utbredelsen av denne var på et minimum i 2012 var de rekordstor utbredelse av havisen i Antarktis. Hvorfor kom ikke det fram i katastrofeskildringene den gangen?

        • Kall gjerne å vise global utvikling inntil i dag, i stedet for en andel i tid og rom, å flytte målstengene. Det kan jeg leve med. “Katastrofeskildringene” den gangen unnlot å fokusere på rekordstor utbredelse fordi det nettopp ikke var noen rekordstor utbredelse i Antarktis i 2012 (se link). Det har riktignok vært en svak økning i utbredelsen i Antarktis fra 1981 inntil for ca. to år siden. Det kommer av at havstrømmer og vindfelt fra kontinentet har inntil da dominert over økt global middeltemperatur. Total reduksjon av havis for Arktis og Antarktis og reduksjonen til sammen inntil i dag kan studeres her:
          https://www.nasa.gov/feature/goddard/2017/sea-ice-extent-sinks-to-record-lows-at-both-poles
          Dataene viser netto istap siste 40 år på 1,5 millioner km2 med havis. Til sammenlikning er det et område på størrelse med Mongolia… I IPCC-rapporten fra 1990 som du viser til dokumenteres en enda større netto-reduksjon dersom vi sammenlikner begynnelsen av serien med slutten (1973-1990). Men det er altså få år å konkludere med, pga. store år-til-år-variasjoner.

  4. Beklager å måtte si det, men den lenken du viser til er nok noe som aktivisten James Hansen (NASA GISS) har hatt fingrene i. Riktignok var 2013 det året isutbredelsen i Antarktis var størst, men 2012 var ikke langt unna. Dette kan du sjekke ved å undersøke dag-til-dag-målingene til “National Snow & Ice Data Center”. Både årenes topp- og bunn-nivå i Antarktis var større i 2013 enn noen av de andre årene fra og med 1979.

    Lenke: http://nsidc.org/arcticseaicenews/charctic-interactive-sea-ice-graph/

    • Du tror ikke på NASA, åpenbart, og det virker ikke som du har sjekket at NSIDC-dataene som du viser meg, viser ENDA større totalreduksjon enn det jeg refererte til over i tråden(!). Gå inn og verifiser marginal økning på 0,6 % pr. dekade sjøis i Antarktis i hele perioden fra 1979 og vesentlig reduksjon på 10,4% pr. dekade i Anktis i samme periode. Istapet globalt blir da mer enn to millioner km2. Dessuten var 2014 det året med mest is i Antarktis, og ikke 2013 eller 2012. Og oppgangen fra ca. 1975 til ca. 1980 som du viste til i Arktis (IPCC 1990) blir en naturlig svigning i denne sammenhengen, når totalt tap i Arktis, i følge NSIDC som du velger å referere, til viser negang på ca. 3 millioner km2.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here