I disse dager skrives siste kapittel i Gjøviks byhistorie, hvor Hovdetoppen ender som en Star Wars – dystopi. Politikernes uvett vil ingen ende ta, men nå får de ikke gjort mer ugagn, for det er ikke igjen mer å ødelegge. Denne toppen var Gjøviks siste fred og skanse for å trekke seg tilbake i en stresset hverdag. Med sitt skogkledde nærvær gav det en egen ro å kaste et blikk opp på Hovdetoppen. Dette var ikke bare en flott bytopp, det var byens hellige fjell!

Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tas feil: Hav (oljeboring!) og fjell henger ihop i norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern. – Sigmund Kvaløy Setreng

Mange stygge kapitler har vært skrevet i Gjøviks byhistorie, og nå avdøde Einar Grastvedt oppsummerer denne tragiske historien på glimrende vis. Godt var det at han slapp å se siste kapittel i denne dystopien, for nå er det ikke igjen mer å kjempe for i denne byen. Derfor regner jeg med at mitt leserbrev “Dystopi på Hovdetoppen“, blir mitt siste om Gjøvik.

Jeg orker ikke tilbake hit. Byaktivist i Oslo, Erling Okkenhaug, orker ikke lenger ned i Bjørvika, da han blir syk av å være der. Problemet er bare at UFO-Hotellet på Hovdetoppen vil synes over hele byen, så det er intet sted å flykte. Allerede nå blir jeg uvel av å visualisere denne toppen kronet med dette modernistiske signalbygget. Verst av alt, de sammenligner denne vanskapningen med Akropolis! Tro hva slags guder de dyrker? Nei, deres kult nekter jeg å underkaste meg.

Kona får gjøre som hun vil, men for meg blir det urbant selvmord å flytte tilbake til Gjøvik. Innvollene vrenger seg i avsky over de verdiene disse menneskene besitter. Jeg makter ikke mer!

Nedenfor følger de foregående kapitlene om den anti-urbane skrekkhistorien til Gjøvik by, en dystopi uten lysglimt og håp.

Hogstmaskin i sving i solhellinga til Hovdetoppen, for å gjøre plass til den lille suburben som skal være med og finansiere UFO-landinga på selve toppen.

Av Einar Grastvedt, et utdrag fra hans leserbrev “Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie“, publisert i Oppland Arbeiderblad:

“År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.”

Snipp, snapp, snute, så var Hovdetoppen ute!

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Gnist, politikk og samfunn.

Facebook kommentarer
Forrige artikkelFortellingen
Neste artikkelKlimaindoktrineringen lurer folk til å ta unødige sjanser i Arktis
Har arbeidet det meste av mitt liv på en trevarebedrift, hvor jeg var medeier. Dette tok brått slutt, og både som en trøst og for å få tiden til å gå begynte jeg med fotografering, som etter hvert utvidet seg til ekte lidenskap. I tillegg har jeg en pasjon for lommetunet og lommedemokratiet, framtidas boform og demokratiform.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here