Islams mangfoldighet

0
1834

En underkjent dimensjon ved reform-samtalen om islam, handler om viktigheten av en dialogisk grunnholdning.

Troende deltakere i islam-samtalen bør hele tiden bestrebe etter å opprettholde et åpen sinn, og en fleksibel bevissthet om at det ikke finnes allmenngyldige perspektiver på islam som kan anvendes som et arkimedisk punkt, for således å unngå rigide, religiøse tankebaner som harmonerer dårlig med forutsetninger for en bærekraftig utvikling av troens potensial i prekære og komplekse forhold.

På nettsiden Utrop er det publisert en rekke artikler, som føyer seg inn i reform-serien om islam. Disse konkrete artiklene er i seg selv et tegn på mangfoldigheten som eksisterer i islamsk tradisjon. I grove trekk er det mulig, basert på de respektive tekstene, å skjelne mellom to ulike tilnærminger, som har preget islams teologiske og filosofiske historie: den tradisjonelle og den fornuftorienterte.

To erkjennelsesmessige posisjoner

I islams teologiske historie har kampen, i grove trekk, stått mellom to epistemologiske (erkjennelsesmessige) posisjoner: Den tradisjonelle og den fornuft-orienterte.

Den tradisjonelle metoden innebærer det tradisjonelle korpusets epistemologiske forrang og metodologiske fortrinnsrett over fornuften. Altså den ser etter alt innsamlet materiale om Islam og tar utgangspunkt i det. Det ligger etter mitt syn en fare i en unødvendig opprettholdelse av tradisjonens normativitet, som kan bidra til å underkjenne viktigheten av nytolkning og nytenkning av islams kjerneprinsipper i lys av menneskets skiftende tilværelse.

Den fornuft-orienterte, på den annen side, fornekter ikke den overleverte tradisjonen, men fastholder fornuftens metodologiske fortrinnsrett og kunnskapsbaserte forrett. Med andre ord, fornuft og erfaring vektlegges, det akkumulerte innsamlede materiale settes under fornyet debatt og kritisk nærlesning, da all fortolkning er historisk situert, betinget av fortolkerens kunnskapsunivers, kognitive kapasitet, kulturelle referanseramme og erfaringer, og således prinsipielt reviderbar.

Islams kompleksitet

Å innta en posisjon som argumenterer for alternativløsheten til ens egen posisjon, markerer en dogmatisk og rigid tenkning. Det ligger med andre ord en fare i opprettholde religiøse tankerekker basert på essensialisme og fortolkerens ufeilbarlighet. På denne måten mister en således blikket for islams historiske kompleksitet. Dette fører til at man enkelt tipper over til endimensjonale forståelser og tankebaner. Siktemålet bør være å unngå stagnasjon i rigide religiøse strukturer, og således mot realistisk og gradvis utvikling av troen i et dynamisk forhold til menneskets realiteter. Av den grunn bør troende muslimer med fordel stille seg skeptisk til religiøse autoriteter som fremsetter og opprettholder reduksjonistiske tilnærminger til islam. Dette skyldes simpelthen grunnet tilnærmingens reduktive karakter, som bagatelliserer og neglisjerer mesteparten av den rikdom som eksisterer i islams teologisk-filosofiske tradisjon.

I en tid hvor muslimer er utsatt for negativ annengjøring, i en konstellasjon av skremselspropaganda, retorikk som bygger opp under binære kategorier (sant-usant) og orientalistiske konstruksjoner https://snl.no/orientalisme, behøver vi ikke mer av ensidige tilnærminger. Vi behøver snarere en sunn intra-islamsk samtale, slik at det skapes et nødvendig selv-kritisk rom for en åpen og fornuftig meningsutveksling og meningsdannelse på tvers av sekteriske skillelinjer; en så å si diskursiv kultur.

Dette forutsetter en dialogisk grunnholdning.

Hva er dialog?

Dialog fordrer tre vesentlige elementer, som flyter over i hverandre. (1) det argumentative, (2), det interpersonelle, og (3) det individuelle.

Det argumentative består av at aktive parter i en dialogprosess må ta motpartens argumenter på alvor (det bedre arguments tvangløse tvang).

Det interpersonelle innebærer en grunnleggende vilje, og empatisk kapasitet, til å sette seg i andres posisjon.

Det individuelle impliserer en åpenhet til holdningsendring, dvs. å være kapabel til å endre selvoppfatning og atferd, dersom det foreligger gode argumenter og bevis for det.

Det underliggende premiss for enhver dialogisk aktivitet sentrerer rundt det fallibilistiske ansvar. https://snl.no/fallibilisme. Med andre ord, dette ansvaret innebærer å utvikle en bevissthet om at hver og en deltager synger med sitt nebb. Ikke som det siste, ufeilbarlige ord, men snarere som et begrenset, stykkevis og tentativt bidrag, fra ett perspektiv og én bakgrunn. Dette fordrer også en velvilje til å behandle motargumenter med åpenhet og respekt, samt en refleksivitet om bunner i egen ufeilbarlighet, og således en epistemisk vilje til læring og potensiell utvidelse av tankens mulighetsrom.

Dialog i praksis

Denne grunnholdningen er en vanskelig mental øvelse i en tid hvor fysiske vel så mye som virtuelle samtaler lett degenereres til ad hominem og steile fronter, enn åpen dialog, basert på gjensidig anerkjennelse, med siktemål å vinne felles innsikter og utvikle en større intelligens i en stadig mer pluralistisk tilværelse. Men nettopp i slike betenkelige tider, er det av ytterst viktighet å hegne om det felles menneskelige (menneskets verdighet) og en fornuftig og edruelig samtalepraksis om islam, muslimer og troens potensial i komplekse omstendigheter. På dette punktet kan og bør unge muslimske ledere og samfunnsdebattanter yte et konstruktivt bidrag gjennom å verne om islams mangfoldighet.

 

Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog. Bildet har vi lagt til.

Innlegget er også publisert i revidert versjon på Utrop https://www.utrop.no/Plenum/Debatt/ og på deres side kan du også i denne linken få tilgang til flere artikler om Islam, som referert til i innlegget. 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelBrent jord 1944-1945 – Asbjørn Jaklin
Neste artikkelFotgjengere – ta fortauet tilbake!
Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, Claremont, California, doktorgradsstipendiat ved UiO.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here