Kommunisme 1.0 – 5.0 og Øko-kommunisme

Hva er kommunisme?

Innhold:

• Innledning, Kommunisme 1.0, Kommunisme 2.0, Kommunisme 3.0, Kommunisme 4.0, Kommunisme 5.0, Hva er de praktisk-politiske grunnene til å snakke om kommunisme 5.0?, Allmenningsprinsippet, Folkebevegelser for en rettferdig og bærekraftig bruk av allmenningsretten

• Langlesing. Antall ord i artikkelen 5808. Lesetid 20—25 min

• Første artikkel i serien, kort versjon https://debatt1.no/kommunisme-5-0/

• Innledning

Alle skjønner at jeg har lånt en metafor fra dataindustrien når jeg skriver om de ulike versjonene av kommunismen. Det har jeg naturligvis gjort med en hensikt. Det er viktig å skjønne kontinuitet og brudd på samme tid. Derfor bruker jeg begrepet kommunisme om apostlenes fellesøkonomi, slik den er beskrevet i nytestamentet, enda jeg er alt annet enn religiøs, samtidig som jeg gir all tidlig kommunisme felles versjonsnummer 1.0.

I datateknologien er vi kjent med at noen programversjoner kan være dårlige og noen kan være bedre. Windows 2000 var en katastrofe, mens Windows XP slett ikke var så verst – til Microsoft å være. Og begge hadde noen store innebygde svakheter.

Slik jeg tenker på kommunisme 5.0, er det en ny versjon. Den tar opp i seg det beste ved forgjengerne, men prøver å kvitte seg med mange av deres feil. Og for å fortsette i dataspråket: Kommunisme 5.0 er åpen kildekode. Alle inviteres til å skrive sine versjoner. Det er fritt fram å lage versjon 5.1, 5.2, 5.2.5 og så videre. Kommunisme 4.0 var i høy grad proprietær kildekode, for å holde oss til sjargongen. Det fantes ei riktig linje, utvikla i sentralkomiteens programvarehus i Moskva. Avvik fra den ble ikke tålt. De som prøvde å skrive om kildekoden, ble forfulgt. Det var Microsoft organisert som statsmakt.

Jeg har tidligere lansert begrepet øko-kommunisme, for å understreke at det samfunnet jeg tenker på, er et klasseløst og økologisk samfunn. Egentlig er det ikke så avgjørende hva denne måten å organisere samfunnet på kalles. Kall det fellesskapssamfunn, kall det solidaritetssamfunn, kall det hva som helst. Av alle de navnene man kan tenke seg å gi det samfunnet som må følge etter kapitalismen, er kommunisme det begrepet som har den største historiske forankringa og den mest slagkraftige programmatiske betydninga. Begrepet kommunisme står opp mot den rovdyraktige privatiseringa og den hensynsløse profittjakta og stiller opp et ideal om deling av makt, eiendom og ressurser og om solidaritet i motsetning til selviskhet, menneskelig samarbeid i stedet for rovdrift.

Kapitalismen hadde sin storhetstid da den frigjorde produktivkrefter. I dag er kapitalismen blitt et fengsel for kreativiteten og virkelig nyskaping. Statoil ble skapt for å være et redskap for det norske folk og for å ivareta de store rikdommene i Nordsjøen til beste for folk i Norge. Etter at DNA og Høyre privatiserte Statoil (nå Equinor) er målet ikke lenger å tjene samfunnets interesser. Målet er å sikre aksjonærene maksimal profitt. Man skaffer mer profitt til aksjonærene ved å tyne ut den siste olje rundt omkring i verden og å stadig lete etter nye, enn ved å utvikle alternative energiformer. Se bl.a her: https://www.equinor.com/no/what-we-do/exploration.html.

Alternative energier har et langsiktig perspektiv. Det er ikke sikkert de er bedriftsøkonomisk lønnsomme. Men for menneskeheten er de helt nødvendige.

• Kommunisme 1.0 – den religiøse kommunismen

Prinsippene for den urkristne kommunismen er skissert i nytestamentet, i Apostlenes gjerninger 4,32: «Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.»

Mange kommunistiske bevegelser opp gjennom oldtid og middelalder baserte seg på denne læresetningen. Kommunismen ble begrunnet med å vise til Apostlene og Jesus, men den sprang jo ut av folks virkelighet, av fattigdommen, av behovet for å stå sammen.

Klostrene ble ofte grunnlagt som kommunistiske kollektiver av troende, og i både Tyskland og England oppsto kommunistiske bevegelser som brukte Bibelen som bekreftelse på at kommunismen var riktig. Thomas Müntzer og anabaptistene, eller gjendøperne, ville skape et likhetssamfunn, et kommunistisk samfunn, bygd på tilsvarende prinsipper.

«Wenn Adam schlug und Ewa spann; wo war er da, der Edelmann?» Da Adam arbeidet på marka og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Slik spurte de, underforstått at et samfunn uten klasser var Guds verk, mens overklassen etterpå tilranet seg makta.

I England oppsto The Levellers tidlig på 1640-tallet. Navnet kom fra dem som gjorde oppgjør mot adelens inngjerding av land ved å jevne hekkene med jorda. The Diggers, som også kalte seg The True Levellers, sto fram i 1649. De var ei gruppe protestantisk-kristne agrarkommunister. De bygde sin tenkning på det kommunistiske verset i Apostlenes gjerninger og ble kalt The Diggers, graverne, da de begynte å utføre programmet sitt i praksis, gjennom å dyrke jord i fellesskap. De hadde tanker om det vi ville kalt et økologisk samspill mellom mennesket og naturen.

Den religiøse kommunismen er en tidlig variant av drømmen om et klasseløst samfunn. Det var stort sett fattigfolk som brukte skriftsteder og religion til å underbygge sine høyst materielle krav, behov og ønsker.

Sitt høyeste nivå nådde den religiøse kommunismen gjennom Thomas Mores Utopia fra 1516. Utopia betyr egentlig «ikke-sted-land», eller landet som ikke finnes. Boka beskriver styresett og samfunn på øya Utopia. More brukte beskrivelsen av samfunnet på øya til å kritisere forholda i England, ikke nødvendigvis for å beskrive sitt eget idealsamfunn. Det er et sted uten privateiendom. Alle må arbeide, men arbeidstida er bare seks timer hver dag. Boligene blir omfordelt blant innbyggerne hvert tiende år. Utopia har riktignok slaver, men ellers er det ingen klasseforskjeller. Man har ingen respekt for gull, så det blir brukt til nattpotter og slavelenker. Måltider er felles. Sjukehus er gratis.

• Kommunisme 2.0 – den utopiske kommunismen

Mellom den store franske revolusjonen og revolusjonen i 1848 oppsto det en hel serie kommunistiske grupper over store deler av Europa. En av de første var Societé des égaux, De likes forbund, ledet av François-Noël Babeuf. De utgjorde det ytterste venstre i den franske revolusjonen, og de fikk innflytelse under den økonomiske krisa i Frankrike 1793–1796. Babeuf skrev et opprop med tittelen «Naturen har gitt alle mennesker retten til å nyte en lik del av all eiendom» og krevde endringer av grunnloven av 1793 for å legge dette prinsippet til grunn. Babeuf ga også ut De likes manifest, der det politiske programmet til De likes forbund blir presentert.

Vi ønsker […] det felles beste og et fellesskap av alle goder! Ikke mer individuelt eierskap til jord: Jorda tilhører ingen. Vi krever, vi ønsker at alle skal nyte godt av jordas rikdom, den tilhører alle. Vi erklærer at vi ikke lenger kan finne oss i at det store flertallet jobber og svetter for et bitte lite mindretall.

Babeuf og noen av forbundsfellene hans ble arrestert for sammensvergelse mot staten, og Babeuf ble dømt til døden. I forsvarstalen sin sa han: «Samfunnet må omdannes slik at det én gang for alle fjerner folks ønske om å bli rikere, klokere eller mektigere enn andre.» Han ble henrettet 27. mai 1797.

Etter Babeuf kom andre kritisk-utopiske kommunister, som Saint-Simon, Fourier og Owen. Alle sammen utviklet planer for det ideelle samfunn, som de ønsket å vinne oppslutning for, men de så på arbeiderklassen som først og fremst en lidende klasse, som de ville hjelpe. Dette var før arbeiderklassen virkelig sto fram på arenaen som en egen politisk kraft.

Robert Owen var en filantrop, en samfunnsreformator som ønsket å forbedre underklassens stilling. Han utviklet en fabrikk i New Lanark i Skottland, der arbeiderne og deres familier hadde langt bedre vilkår enn det som var vanlig i samtida. Basert på erfaringene fra New Lanark ville Owen at hele samfunnet skulle reorganiseres på samme måte.

Han foreslo at det skulle skapes små kommuner med rundt 1200 innbyggere; hver kommune skulle ha 4 til 6 km2 land. Alle skulle bo i en stor bygning med felleskjøkken og spisesaler. Familiene skulle ta seg av barna til treårsalderen, og deretter skulle barna oppdras av fellesskapet. Arbeidet skulle være felles, og produktene av arbeidet skulle tilhøre alle.

Charles Fourier (1772–1837) var en fransk forretningsmann og utopisk sosialist. Hans tilhengere grunnla en rekke kommunistiske prosjekter i USA, slik som La Reunion i Texas, The North American Phalanx i New Jersey og Community Place i New York. Han mente at den ideelle kommunen skulle bestå av 1620 mennesker for å få den riktige balansen mellom innbyggerne. Han var den første som brukte begrepet feminisme og var en sterk tilhenger av kvinners rettigheter. Fourier ville skape en ny verdensorden basert på et globalt nettverk av ideelle kommuner, eller falangstèrer, som han kalte det. Han likte ikke jødene, så de skulle gjøre drittarbeidet.

Marx skriver om de utopiske kommunistene i Manifestet at sjøl om de i utgangspunktet var revolusjonære, endte de opp med å konstruere luftslott som var avhengige av rike filantroper.

• Kommunisme 3.0 – Marx og Manifestet

Kommunismen, slik Marx og Engels møtte den tidlig på 1840-tallet, var sterkt preget av den filantropiske tankegangen. I et brev til Marx skrev Engels en gang at «her er alle kommunister, unntatt proletariatet». Da de påtok seg å skrive Det kommunistiske partismanifest i 1848, var det midt oppe i en stor revolusjon som feide gjennom hele Europa, og de snudde på mange måter den utopiske kommunismen opp ned.

Kommunismen, slik Marx og Engels presenterte den, var en bevegelse basert først og fremst på arbeiderklassen. Marx tok bestemt avstand fra at han skulle være noen slags samfunnsreformator med fiks ferdige planer for hvordan framtidssamfunnet skulle se ut.

Om det kommunistiske samfunnet sa han i Den tyske ideologien:

I et kommunistisk samfunn […], der ingen har noen innestengt krets for virksomheten sin, men der alle kan utdanne seg i hva slags bransje hun ønsker, der samfunnet regulerer den allmenne produksjonen og på denne måten gjør det mulig for meg å gjøre én ting i dag og en annen i morgen, å jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, avle kveg om kvelden, kritisere etter middag, akkurat det jeg har lyst til, uten å bli jeger, fisker, sauegjeter eller kritiker.

I Det kommunistiske manifest understreker Marx og Engels at kommunismen ikke er et skrivebordsprodukt eller en genial plan for å omdanne samfunnet:

Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss.

Kommunismen i tapninga til Marx og Engels vokste ut av den praktiske bevegelsen, ut av klassekampen. Kommunistene skulle ikke stille seg opp som skolemestre og fortelle arbeiderklassen hva den skulle gjøre. Kommunistene skulle delta i klassekampen og være de mest konsekvente forkjemperne for arbeidernes interesser og bidra med teoretisk innsikt og analyser av samfunnet og de mulighetene arbeiderklassen til enhver tid har.

Marx og Engels sa også veldig tydelig at uten de nødvendige materielle forutsetningene for å skape kommunismen, uten tilstrekkelige produktivkrefter og andre forutsetninger, ville kommunismen i beste fall bli et lokalt fenomen, og den ville raskt bryte sammen.

Jo mer jeg leser Marx og Engels om igjen, desto friskere og mer aktuelle synes jeg de er. Den kommunismen de sto for, er langt mer åpen og frigjørende enn den offisielle russiske eller kinesiske kommunismen en menneskealder eller to seinere. Leser man nøye, ser man at kommunismen anno 1848 langt fra var et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.

I boka Sammenbruddet viste jeg hvordan Marx hadde forstått kapitalismens ødeleggende virkning på den økologiske balansen mellom mennesket og resten av naturen. Han så for seg at det kommunistiske samfunnet må bøte på det:

Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.

Visjonen til Marx og Engels var en visjon om et øko-kommunistisk samfunn, et samfunn der kapitalismens tvangstrøyer blir fjernet, slik at det går an for menneskene å behandle hverandre som likeverdige individer i et fornuftig samspill med naturen.

På mange måter er de kortfattede formuleringene til Marx langt mer visjonære og moderne enn mye av det som kom fra de kommunistpartiene som erobret statsmakta. Visjonen om kommunisme 5.0 er derfor langt på vei en oppdatert videreføring av kommunisme 3.0.

Etter Frankrikes nederlag i krigen mot Tyskland 1870–71 gjorde arbeidere og intellektuelle opprør og erklærte Paris som en selvstendig kommune, Pariskommunen. Kommunen varte bare i 72 dager før kommunardene ble massakrert, men de rakk å skape kimen til det som kunne ha blitt en sosialistisk stat. De gjennomførte en rekke radikale reformer, som

• stemmerett for alle
• åttetimers arbeidsdag
• maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
• atskillelse av kirken fra staten(allekirkensbygningertilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet)
• arbeidernes overtakelse av fabrikkene
• sletting av gjeld og nedsettelse av husleier

Marx var i utgangspunktet skeptisk til kommunen fordi han trodde de ville tape, men da opprøret først var i gang, støttet han det helhjertet. I Norge var det mange kjente personligheter som regnet seg som kommunister på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Den mest opplagte var naturligvis Marcus Thrane. Thranebevegelsen fra 1849 erklærte seg ikke som kommunistisk, men pekte i den retninga ved å sette søkelyset på klassene i samfunnet og undertrykkinga av arbeiderklassen. Thrane sjøl ble tilhenger av Louis Blanquis versjon av kommunismen da han var i USA. Arne Garborg kalte seg anarkist og kommunist, og bladet Fedraheimen fikk etter hvert ei anarkokommunistisk innretning. Rasmus Steinsvik tok over som redaktør etter Garborg og ga bladet undertittelen Anarkistisk-kommunistisk Organ. Arbeiderpartiet av i dag liker ikke å bli minnet om at «landsfader» Einar Gerhardsen var medlem av Venstrekommunistisk ungdomsfylking, som AUF het på 1920-tallet, eller at partiet var medlem av Den kommunistiske internasjonalen. Men det bringer oss til neste versjon.

• Kommunisme 4.0 – de sosialistiske statene

Fra den russiske revolusjonen i 1917 til den kubanske revolusjonen i 1959 ble det gjennomført en lang serie sosialistiske revolusjoner, de fleste som et etterspill til den andre verdenskrigen. Disse revolusjonene har hatt enorm verdenshistorisk betydning på godt og vondt. De har omfattet hundrevis av millioner mennesker og har rystet verden som knapt noen annen bevegelse. De fleste av disse revolusjonene eller maktovertakelsene har vært ledet av partier som har kalt seg kommunistiske. Å behandle denne epoken på et lite avsnitt ville være galmannsverk, så det skal jeg ikke gjøre.

Jeg omtaler denne epoken her fordi den har påvirket hele oppfatninga av kommunismen som begrep. For mange folk har kommunismen blitt fullstendig ødelagt som ord fordi det er blitt begått så mange overgrep i dens navn. Dette har jeg skrevet om i andre sammenhenger. Mitt poeng her er å understreke et par viktige ting som skjedde da kommunistpartiene tok makta.

Det som skjedde i Russland, Kina eller hvilket som helst av disse landa, var ikke at kommunismen ble gjennomført. Det ble etablert sosialistiske regimer, staten nasjonaliserte det meste av privateiendommen, og det ble innført planøkonomi.

De fleste landa var fattige, noen ekstremt fattige, og Marx ville ha sagt at forutsetningene for kommunisme ikke var til stede. Nesten alle revolusjonene kom som resultat av krig, og de regimene som ble innført, tok med seg mye av krigens mentalitet inn i etterkrigssamfunnet. At dette ikke bare var paranoia, kan man jo enkelt vise ved å peke på intervensjonskrigen som Vesten førte mot Russland på 1920-tallet, og det faktum at den militære ledelsen i USA ønsket å atombombe Kina under Koreakrigen.

På grunn av fattigdommen og det ekstreme behovet for gjenoppbygging etter krig ble vekst et helt avgjørende behov. Antall tonn stål og sement ble de avgjørende suksesskriteriene, ikke smartere og mer økonomisk bruk av ressursene. De fleste sosialistiske landa ble til under krigstilstand eller borgerkrig og ble antakelig i større grad formet av krigens nødvendighet enn av sine egne visjoner. De oppsto også i fattige land der kapitalismen knapt var moden, og der svært få av forutsetningene for en kommunistisk sivilisasjon var til stede.

Jeg har sagt at sosialisme er kapitalisme uten kapitalister, for på mange måter beholdt disse samfunnene mye av maktstrukturen som fantes før revolusjonen, og de erstattet en profittorientert vekstfilosofi med en samfunnsorientert vekstfilosofi. Det er ikke mulig for et land, et system eller en epoke å overskride sine materielle muligheter. Nesten ingen av disse landa hadde vært gjennom den industrielle revolusjonen, så det ble sosialismens oppgave å gjennomføre den. Resultatet ble en opprinnelig akkumulasjon som i mange tilfeller var vel så brutal som det som foregikk i England i første halvdel av 1800-tallet.

Kommunismen ble i denne epoken forandret til noe fjernt, utopisk og nærmest uoppnåelig. I motsetning til Marx’ tanker om å gjennomføre kommunismen gjennom praktisk handling i klassekampen ble kommunismen erstattet med noe helt annet, nemlig et hierarkisk sosialistisk klassesamfunn. I boka Veiskille har jeg vist til hvor alvorlige konsekvenser dette hadde for forholdet til natur og økologi. Marx’ tanker om et fornuftig stoffskifte mellom mennesket og naturen ble erstattet av tanker om mennesket som hersker over naturen.

Millioner på millioner av oppriktige kommunister har deltatt i kampen for å realisere sine drømmer om frigjøring gjennom de sosialistiske revolusjonene i det 20. århundret. Det har vært skarer av heroiske og uselviske folk som jeg ikke rekker til knærne. Men likevel går det an i ettertid å slå fast at de dessverre ikke lyktes. Mange av dem ble forrådt av sine egne da makta konsoliderte seg. Andre lot seg korrumpere av makta, ikke fordi de nødvendigvis var onde mennesker, men fordi den typen makt har en lei tendens til å korrumpere.

Det vil ta lang tid å oppsummere de positive og negative erfaringene med de sosialistiske landa. Det er ikke min oppgave her. Jeg tar opp denne epoken med tanke på kommunismen og mener å kunne slå fast en del ting:

• Sosialismen kom ikke et skritt nærmere kommunismen.
• Sosialismen oppsto under krig og borgerkrig og fikk preg av en militær unntakstilstand. Krigsliknende tilstander ble permanente.
• Den kreativiteten og entusiasmen som sosialismen ble møtt med til å begynne med, ble kvalt av byråkrati og ensretting.
• Proletariatets diktatur ble partipampenes diktatur over proletariatet.
• Sosialismen ble et mål i seg sjøl. Middelet ble alt, målet ingenting. Kommunismen ble skjøvet ut i en diffus og utopisk framtid.
• Sosialismen avskaffet ikke klassene, men skapte en egen form for klassesamfunn, der det sjiktet som kontrollerte staten, opptrådte som en byråkratisk overklasse.

Sosialismen bidro ikke til å etablere et langsiktig stoffskifte mellom menneskene og resten av naturen, men bidro i stedet mange steder til grov ødeleggelse av naturen. For å komme videre er det nødvendig å frigjøre seg fra den typen tenkning, løsninger og modeller som ble typiske for kommunisme 4.0.

Moderne kommunistisk tenkning må bli en revitalisering av Kommunisme 3.0 basert på dagens og morgendagens praktiske virkelighet. Dette betyr ikke at det ikke fantes mye som det går an å lære av, for den som ønsker å kjempe for et kommunistisk samfunn. Bare for å nevne ett eksempel: Den kinesiske folkekommunen var et forsøk på å forene jordbruk og industri og skape en mellomting mellom by og land. Det var sikkert for høyt tempo og massevis av feil i gjennomføringa, men oppgaven var riktig stilt. Nå bor halve menneskeheten i byer. Hvordan skal de få mat i framtida når det ikke vil være olje til transport eller kunstgjødsel? Å etablere landbruk i byene vil antakelig bli en av løsningene. Her finnes det allerede mange interessante miljøer som har ideer om dette.

Men hvordan hindre ytterligere avfolking av landsbygda? Hvordan sikre matproduksjonen? Det blir opplagt en oppgave å skape bymessige fordeler på landsbygda for å hindre ytterligere urbanisering. Framtidas landbruk vil kreve flere folk, og da må det skapes en større kulturell og sosial rikdom på landsbygda, kall det gjerne folkekommuner for et nytt århundre. Eller kall det hva som helst, bare oppgaven blir løst.

• Kommunisme 5.0 – 

Slik jeg forestiller meg kommunisme 5.0, vil ikke den være ei rein og rett linje. Den vil være en kaotisk busk av initiativer, omskrivinger, nyskrivinger og eksperimentering. Ingen har patent på kommunisme 5.0. Den er ikke en teoretisk konstruksjon i hodet på noen mer eller mindre smarte samfunnsreformatorer. Kommunisme 5.0 er like variert som livet sjøl. Dermed faller også to av de viktigste innvendingene som de borgerlige ideologene har hatt mot kommunismen. For det første liker de å framstille kommunismen som at den vil innføre «det fullkomne samfunn», slik Øystein Sørensen skriver. Den kritikken rammer ikke versjon 5.0. For det andre liker de å si at kommunismen påstår å representere den fulle sannhet, og derfor må være totalitær. Kommunisme 5.0 vil ha langt mindre ambisjoner enn å skape det perfekte samfunn eller å representere den fulle sannheten. Målet er å avskaffe et system som tillater at en promille av verdens befolkning kontrollerer to tredeler av ressursene, og gi alle mennesker like rettigheter og like muligheter til å nyte de rikdommene jorda byr på. Det målet er stort nok i massevis, om man ikke også skulle prøve seg på å skape et perfekt samfunn.

Kommunisme 5.0 er alt det interessante menneskeheten gjør når vi endelig har kvittet oss med den tyranniske tvangstrøya som den globaliserte kapitalismen har tredd ned over hodet vårt.

På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.

• Hva er de praktisk-politiske grunnene til å snakke om kommunisme 5.0?

Det som skiller kommunisme 5.0 fra tidligere versjoner, er at den kan gjennomføres i praksis. Den er ikke en utopi eller et fjernt idealsamfunn som skal oppstå en eller annen gang. Det er ikke det nye Jerusalem som én gang for alle skal løse alle problemer og føre menneskeheten tilbake til det tapte paradiset. Det er ikke noe fjernt og religiøst ved kommunisme 5.0. Det er et politisk program for handling, i dag, i morgen og om ti og tjue år. Det er et program for å forandre verden og få praktiske løsninger på de problemene menneskeheten sliter med akkurat nå.

Kommunisme 5.0 trenger ingen yppersteprester eller allvitende sentralkomiteer. Kommunisme 5.0 er sunt folkevett satt i system. Som Bertold Brecht sier om kommunismen: «Den er fornuftig, alle forstår den. Du er ingen utbytter, du kan begripe den. Den er bra for deg, spør etter den.»

Like før han døde, skrev Tron Øgrim en serie debattinnlegg på Internett der han forsøkte å vise at folk flest i Norge har praktiske erfaringer med kommunistiske løsninger. Han nevnte helsevesenet, der det i alle fall fram til nylig har vært slik at det ikke er penger, men behov som avgjør om du får pleie eller ei. Han nevnte skolen, som også fram til nylig har vært styrt etter behov, og ikke etter lommeboka. Dette er gode, kommunistiske løsninger, som folk vil ha, som de slåss for å beholde, men som Arbeiderpartiet, Frp og Høyre prøver å ta fra folk.

I Sverige, Norge og Danmark har de breie folkebevegelsene alle sammen hatt betydelige innslag av kommunistisk dugnadsånd. Det å yte en stor innsats for fellesskapet uten å tjene en øre på det har vært en helt vanlig akseptert tanke.

Øgrim nevnte også hjertebarnet sitt: Linux og åpen programvare. Linus Torvalds skapte grunnlaget for det frie operativsystemet Linux, som kom til å bli symbolet for idealet om fri kildekode i motsetning til proprietære systemer som Microsofts og Apples operativsystemer. Ideen er å skape en stor, internasjonal dugnad der alle bidrar, og der resultatet er større enn summen av delene. Den samme teknologien som har skapt et berg av giftig elektronisk avfall, har også gitt oss noen vidunderlige muligheter som aldri har eksistert før i historien. Vi har sett hvordan en liten organisasjon som Wikileaks har punktert makt- og informasjonsmonopolet til den mektigste militærmakta i verden. Vi har sett hvordan opprørsk ungdom på gata i Iran, Tunis, Algerie og andre steder bruker teknologien i kampen mot tyrannene. Dette peker på store muligheter for demokratisering og menneskelig samhandling på helt andre måter enn det vi har vært vant til.

En av pionerene for fri programvare, Richard M. Stallman, har formulert prinsippene for fri kildekode slik:

• friheten til å kjøre programmet, uansett hensikt (frihet 0)
• friheten til å studere hvordan programmet virker, og tilpasse det til dine behov (frihet 1)
• friheten til å redistribuere kopier, så du kan hjelpe din neste (frihet 2)
• friheten til å forbedre programmet og gi det ut med dine forbedringer til offentlig eie, slik at hele samfunnet kan få utbytte (frihet 3)

Dette er kommunistiske prinsipper for utvikling av programkode, og det leder over i hele bevegelsen av det som kalles Creative Commons. Stallmann tok initiativet til Free Software Foundation og copyleft-lisensene. De prøver å bringe allmenningstankegangen inn i informasjonsalderen og utvikler systemer for å utveksle og dele åndsverk. Dette er et opprør mot det systemet der store multinasjonale selskaper støvsuger verden for oppfinnelser, ideer, åndsverk og innhold og gjør svimlende profitt på det. Fellesskap og intellektuell utveksling i stedet for privatisering av fellesgodene. Det samme gjelder Wikipedia, og det spiller ingen rolle at dette nettleksikonet er etablert av den erklærte libertarianeren og Ayn Rand-tilhengeren Jimmy Wales. Wikipedia er skapt gjennom en internasjonal kommunistisk dugnad. Fagfolk og amatører over hele verden har jobbet gratis for å skape historiens største oppslagsverk. Wikipedia har 35 millioner artikler på 288 språk, og prinsippet er gratis bidrag og fri bruk. Og her ser jeg bort fra at det finnes både skitt og kanel i Wikipedia. Det er den globale dugnaden som metode jeg ønsker å hente fram. Datateknologi og nettverk har gjort denne typen dugnad mulig og gjort det svært enkelt å gjennomføre den. En kommunistisk arbeidsform som tidligere ville vært en rein utopi, er nå så dagligdags at vi ikke engang tenker over hvor radikal den er. Wiki-teknologien er en publiseringsplattform som gjør det lett for hvem som helst hvor som helst å samarbeide om nesten hva som helst. Programvaren er naturligvis åpen for alle.

På åttitallet var det mulig å selge adgang til Lovdata til ganske stive priser. Nå har enhver som ønsker det, gratis adgang, og ikke bare til Lovdata, men også til kart, statistikk og kildemateriale som det bare for noen få år siden fantes et marked for. Gjennom teknologier som Skype er det blitt mulig å føre videokonferanser over hele kloden, praktisk talt uten at det koster noe. Markedsprinsipper er blitt erstattet av kommunistiske prinsipper på svært kort tid, uten at folk synes det er noe oppsiktsvekkende.

Noe av det mest absurde som skjer i striden om opphavsrett og patenter i dag, skjer innen medisin og genforskning. Multinasjonale selskaper tar patenter på liv. De har ikke skapt livet, men de har kanskje sendt ekspedisjoner for å stjele genmateriale i et fattig land. Selskapet RiceTec i Texas forsøkte for eksempel å ta patent på basmatiris, en ristype som er utviklet av indiske bønder gjennom århundrer.

De multinasjonale selskapene driver sånn hele tida. De stjeler folks arbeid og stjeler genmateriale, tar patent på det og krever eiendomsrett. Og folk over hele verden organiserer, protesterer og prøver å ta vare på felleseiendommen. Dette er fellesskap mot rovdrift, kommunisme mot globalisert kapitalisme.

Forskere måles etter hvor mange artikler de publiserer. Men de mest prestisjetunge tidsskriftene er private selskaper der aksjonærene forlanger svimlende profitter. Derfor er det slik at forskere ikke får penger for artiklene sine, mens biblioteker, universiteter og forskningsinstitusjoner må betale helt sinnssvake abonnementspriser for disse tidsskriftene. Tradisjonelt har også tidsskriftene forlangt at forskerne overfører sin copyright til forlaget, under påskudd av at de skal verne om forskernes rettigheter. Den tyngste aktøren i dette markedet er Reed Elsevier, som blant annet eier Cell og The Lancet. Her er det private eierskapet et totalt unødvendig og snyltende mellomledd. En kommunistisk løsning hadde åpenbart vært bedre og ville ført til mer forskning, mer publisering og større tilgang for alle til menneskehetens felles vitenskapelige landevinninger. Det nye er at forskerne nå har begynt et opprør mot de kapitalsterke tidsskriftenes utbytting av forskninga. En samlebetegnelse på denne bevegelsen er Open Access, eller fri tilgang, og tanken er at de vitenskapelige nyvinningene skal være tilgjengelige for alle.

Mange sjukdommer kunne utryddes med enkle midler, men de som trenger medisinene, har ikke råd til å kjøpe dem. De multinasjonale selskapene priser medisinene og patentene så høyt at folk dør av det. Og de bruker WTO og andre internasjonale systemer som politi mot dem som «bryter patentrettighetene» ved å selge billig kopimedisin. Å nekte folk medisin som kunne ha reddet livet deres, bare fordi noen multinasjonale selskaper skal ha skyhøy profitt, er en forbrytelse mot menneskeheten. Det er industrialisert folkemord. Det er nok et eksempel på hvor destruktiv og framskrittsfiendtlig privatkapitalismen er, og hvor mye bedre en kommunistisk løsning hadde vært.

• Allmenningsprinsippet

I Norge og Nord-Europa er allmenningsprinsippet godt kjent og godt likt av de fleste. Allemannsretten står sterkt i norsk bevissthet, og folk blir rasende på kakser som krenker den ved å stenge adgang til strender og utmark. Allemannsretten er egentlig helt på kollisjonskurs med den private eiendomsretten, og i land med en sterkere føydal tradisjon står slike felles rettigheter mye svakere. Antakelig går dette rettsbegrepet helt tilbake til norrøn tid, og det var diskusjonen om allemannsretten som førte Marx på sporet av kommunismen som idé. Som redaktør av Rheinische Zeitung ble han involvert i diskusjonen om retten til å sanke ved i skogene. Adelen ville nekte folk dette og betraktet det som tjuveri, mens fattigfolk mente at de hadde en hevdvunnen rett til vedsanking – kommunisme mot privateiendom.

Slik allmenningsrett finnes i Europa mest utenfor grensene til Romerriket fordi romerretten ikke ville godta den typen tenkning. Men for eksempel i landsbyen Tolfa nordvest for Roma er mesteparten av landområdet eid av bygdeallmenningen, Università Agraria, som ikke har noe med universitetet å gjøre, men som tvert om betyr «jordbruksfellesskapet». Dette er felles beiteland og fellesområde for jakt og sanking av sopp, kastanjer, trøfler og ved. Er man innbygger av landsbyen, så har man disse rettighetene.

Det var jo den typen fellesskapsrettigheter som den engelske adelen knuste da de gjerdet inn utmarka for å holde store saueflokker, slik at de kunne levere ull til den nye tekstilindustrien. På den måten ruinerte de småfolk på landsbygda og drev dem inn i byene, der de endte som lønnsslaver i fabrikker og gruver. Kampen for The Commons har en veldig sterk stilling i britisk historie, i sanger og overleveringer, sjøl om det var en kamp som for det meste ble tapt.

Creative Commons er en bevegelse som tar sikte på å dele intellektuelt framskritt samtidig som forfatterens umiddelbare interesser blir ivaretatt. Det kan kalles en kreativ allmenning der folk utveksler ideer og innhold over hele verden. Creative Commons ble grunnlagt i 2001 som en reaksjon på et internasjonalt rettighetsregime som er mer og mer på de mektiges og rikes premisser. De utviklet et system med åpne lisenser som gjør det mulig å lisensiere arbeidet sitt samtidig som det blir stilt fritt til rådighet for andre, under visse betingelser. I 2008 var det over hele verden 130 millioner slike lisenser.

Creative Commons, Wikipedia og Free Software Foundation er alle gode eksempler på hvordan moderne dataverktøy gjør det enkelt å lage praktiske kommunistiske løsninger som stilles til rådighet for alle over hele verden. Det er faktisk mye enklere å lage sånne løsninger på en kommunistisk måte enn å få dem til å fungere på en kapitalistisk måte. Jeg har prøvd begge deler og kan underskrive på dette.

I mange europeiske byer har folk lagd seg små kommunistiske kollektiver for å løse et transportbehov i form av bilkollektiver. Dette fungerer ganske knirkefritt, og det hadde ikke vært noe i veien for å gjøre dette til et allment system. På samme måte finnes det massevis av former for bytteringer, haikesystemer for lange reiser og så videre.

Moder jord-bevegelsen i Latin-Amerika er et viktig bidrag til kampen for et ikke-kapitalistisk samfunn.

I sin erklæring om moder jords rettigheter sier de:

Vi, folkene og nasjonene på jorda,

tar i betraktning at vi alle er en del av moder jord, et udelelig, levende fellesskap av innbyrdes avhengige individer med en felles framtid, anerkjenner med takknemlighet at moder jord er kilden til livet, næringen og kunnskapen og skaffer oss alt vi trenger for å leve godt,

innser at det kapitalistiske systemet og alle andre former for utbytting, misbruk og forurensning har ført til store ødeleggelser, forringelse og skader på moder jord og satt livet, slik vi kjenner det i dag, i fare gjennom slike fenomener som global oppvarming,

er overbevist om at det i et innbyrdes avhengig levende fellesskap ikke er mulig å nøye seg med å anerkjenne menneskenes rettigheter uten dermed å skape stor ubalanse overfor moder jord.

Jeg ser på dem som stormsvaler som varsler epoken for kommunisme 5.0. Det er også svært interessant, det som skjer på det indiske sub-kontinentet, spesielt i Nepal og blant naxalittene på landsbygda i India. Dette er klassekamp, sosial frigjøringskamp og kvinnekamp, men det er også en kamp om ressursene, en kamp om vann, jord og mineraler.

• Folkebevegelser for en rettferdig og bærekraftig bruk av allmenningsretten

Creative Commons, Free Software, moder jord-bevegelsen, kinesisk og europeisk arbeiderbevegelse, indiske og afrikanske bønder, fattigfolk i USA, miljøaktivister og feministgrupper og hundrevis og tusenvis av grupper og personer over hele verden vil være med på å forme innholdet i og retninga til kommunisme 5.0. De vil lære av hverandre, utveksle med hverandre og finne på mye nytt og spennende underveis. Den sterkeste av disse kreftene er naturligvis den organiserte arbeiderklassen.

Som jeg har vist i boka Sammenbruddet, går vi mot ei tid da energiforsyning, vannforsyning, matvareproduksjon og annen produksjon ser ut til å kunne bryte sammen. Og da handler det om bærebjelkene i samfunnet. Når kapitalismen ikke kan dekke folks grunnleggende behov, må folk organisere seg for å ta over produksjon og distribusjon, og dette vil naturligvis bryte med kapitalismens hellige eiendomsrett. Dette vil ikke bli like høflig som å male et bilde eller invitere noen på en kopp te. All erfaring viser at de rikeste og det statsapparatet som forsvarer deres interesser med alle tilgjengelige voldsmidler, har en sterk tendens til å bruke disse dersom det handler om makta over eiendom og ressurser.

Dette kan bli svært brutalt, ikke på grunn av folk på grunnplanet, men fordi imperialismen har vist at den kan ty til aldeles forferdelig vold, noe som for n-te gang er demonstrert i Irak og Afghanistan. USA har gjort det gjennom mer enn et århundre. Opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011 er veldig gode eksempler på dette. Folk gikk ut i fredelige demonstrasjoner mot diktatoriske makthavere. Det var ikke folket som brukte vold. Folk brukte ordet, de brukte gata, de brukte massemøter. Bevegelsen var markant ikke-voldelig. Voldsbruk fra demonstrantenes side var unntakene. Likevel ble mange mennesker drept, og overalt var det regimene som brukte vold, som skjøt med skarpt, som sendte bander for å drepe aktivister. Regimene hadde ingen legitimitet, men de hadde voldsmakta.

Denne volden er ikke noe folket ønsker, da den alltid først og fremst rammer folket. Jeg har med vilje latt være å bruke mye plass på dette. Nå handler det om at kapitalismen truer livet til nålevende og framtidige generasjoner på jorda. Diskusjonen bør dreie seg om hvordan vi fortest mulig kan skape et samfunn som ikke raserer livsgrunnlaget på planeten, men som tvert om kan sikre et godt liv for mennesker i generasjoner. Og at vi må begynne å utvikle de folkebevegelsene som kan føre oss dit.

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Artikkelen har vi i noen grad tilpasset Debatt1, og noen endringer og forkortelser er gjort i teksten med Pål Steigans godkjennelse. Denne artikkelen, samt denne, er i sin helhet først publisert på Steigans eget medium, https://steigan.no/2015/06/kommunisme-5-0-2/. Vi vil takke Pål Steigan for republisering på D1. 

Mer å lese:

https://www.historyextra.com/period/victorian/your-guide-to-karl-marx-who-was-he-what-was-the-communist-manifesto-and-why-is-he-important/, A Marxist Ecological Vision, https://no.wikipedia.org/wiki/_Steigan