Kommunisme 5.0

0
208
Red: Wikipedia er skapt gjennom en internasjonal kommunistisk dugnad, skriver Pål Steigan i sin bok Sammenbruddet.
For nye lesere
Hva er kommunisme?
Del 1. Les del 2 her https://debatt1.no/kommunisme-1-0-5-0-og-oko-kommunisme/

Kommunisme 5.0 er sunt folkevett satt i system. Bertolt Brecht sier om kommunismen: “Den er fornuftig, alle forstår den. Du er ingen utbytter, du kan begripe den. Den er bra for deg, spør etter den.” 

Med fortsatt kapitalisme går verden mot katastrofer som er så alvorlige og så svære at det ikke finnes historiske paralleller. Hvis vi vil at våre barn og barnebarn skal ha ei god framtid, kan vi ikke godta dette. Derfor er det svært presserende å diskutere alternativer. Anti-globaliseringsbevegelsen har en stund brukt parolen «En annen verden er mulig». La oss så få en diskusjon om hva dette betyr.

Kapitalismen har spilt fallitt. Kapitalakkumulasjonen er kommet til et punkt hvor den ikke kan fortsette uten å ødelegge menneskelig sivilisasjon og menneskehetens livsgrunnlag. Dette er ikke noe som ligger inne i en fjern framtid. Det skjer nå.

Det aller viktigste som må skje, er at for verden som helhet må veksten stoppe. Det må skje på en måte som er menneskelig forsvarlig. Hittil har det vært slik at når veksten stopper opp for en kortere periode, kastes millioner ut i fattigdom, arbeidsløshet og elendighet. Hvis veksten stopper opp over hele kloden under kapitalistiske vilkår, vil hundretalls millioner kastes ut i permanent nød.

Da menneskerettighetserklæringen ble skapt, kunne man ikke ane at det finnes grenser for hvor stort menneskehetens økologiske fotavtrykk kan være. Datidas verden var milevidt unna et sånt problem. Men i dag er det reelt og akutt. Og da ser vi at hvis ikke hvert enkelt menneske sikres en rimelig andel av dette fotavtrykket, blir fort resten av menneskerettighetene verdiløse. Prinsippet om økologiske menneskerettigheter er noe av det aller mest grunnleggende. Det er forutsetninga for alt annet. I lys av dette prinsippet ser vi at den rike verden fratar resten av verden deres mest grunnleggende rettigheter.

Den rike verden har et økologisk fotavtrykk som ligger svært langt over jordas tåleevne.

Når Norge og norsk økonomi setter et tre ganger så stort økologisk fotavtrykk per innbygger som det planeten kan tåle, stjeler Norge en tilsvarende rett fra andre mennesker. Slik stjeler også det systemet Norge er en del av, framtida til mennesker som lever i dag, og mennesker som ikke er født ennå.

Nøkkelen til framtida ligger i å løse problemet med å skape et godt samfunn uten den typen vekst vi kjenner i dag, et samfunn som samtidig fordeler ressursene på en rettferdig og rimelig måte.

Det finnes ingen annen sivilisert eller humanistisk måte å forholde seg til dette på enn å innrømme at alle mennesker har krav på samme rettmessige andel av det økologiske fotavtrykket, og dernest sikre at dette blir virkelighet. Hvordan forholde seg til knappe ressurser? Det eneste akseptable er å dele noenlunde likt. Det betyr at de landa som forbruker større økologiske ressurser enn det er grunnlag for, må redusere sitt forbruk, mens de landa som får altfor lite, må få øke sitt forbruk.

Det neste vi må sørge for, er at «den gode jordbrukerens prinsipp» overføres til menneskehetens bruk av jorda. Dette prinsippet sier enkelt og greit at du skal overlate jorda til neste generasjon i minst like bra stand som den var i da du sjøl overtok den. Jorda må ikke utpines sånn at det ikke finnes noe til dem som kommer etter. Den største forbrytelsen i dag er at det syndes så grovt mot akkurat dette.

Eller som Marx sa:

Ikke engang et helt samfunn eller en nasjon, ja ikke engang alle samfunn som eksisterer samtidig, er eiere av jorda. De er simpelthen brukerne av den, de som drar nytte av den, og de må overføre den i forbedret stand til generasjonene som kommer etterpå, som boni patres familias (gode familieoverhoder).

Hvorfor kommunisme 5.0?

Hvorfor bruker jeg k-ordet, når det er blitt brakt sånn i vanry gjennom det 20. århundret? Hadde det ikke vært bedre å finne på et nytt ord, som er mindre belastet? Jeg bruker det fordi det er det ordet som mest presist beskriver den typen samfunn som kan ha noen mulighet til å berge menneskeheten ut av det uføret kapitalismen har ført oss inn i.

Et nytt begrepsapparat oppstår ikke i løse lufta. Begreper skapes og får innhold over tid. Drømmen om kommunismen, samfunnet uten klasser, har eksistert like lenge som klassene har eksistert. Den har vært uttrykt i religiøs og ateistisk terminologi, og den er aldri blitt gitt opp, på tross av alle nederlag underveis. Middelalderens klostre ble ofte grunnlagt på en kommunistisk tanke, og ikke så få av dem som døde i Stalins straffekolonier, drømte om kommunismen. For dem var det nettopp drømmen om kommunismen som gjorde at de havnet i straffekolonien.

Mange av mine meningsfeller foretrekker ordet sosialisme. Det er greit nok for meg, men jeg synes ikke det løser noe problem. Begrepet sosialisme er da også i høyeste grad blitt misbrukt gjennom det siste århundret. De kalte seg sosialister, de som drepte Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, også. Hitler kalte seg nasjonalsosialist, og en hel serie med diktaturer over hele verden har kalt seg sosialistiske, uten at det har gjort dem noe bedre. Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, navnet på DDRs regjeringsparti, gir det noe bedre assosiasjoner? Eller det sosialistiske Baath-partiet til Saddam Hussein?

Sosialisme er å sosialisere privateiendommen, det er når staten tar over den makta de private kapitalistene har hatt. Sosialisme er kapitalisme uten kapitalister, og i dag framstår det som gårsdagens løsning. Å sosialisere kapitalen er nødvendig. Det er et første skritt på veien. Men stopper man der, er man ikke kommet særlig langt. Sosialismen, slik vi kjenner den, har jo skapt vekstsamfunn, like mye som kapitalismen. Disse har vært klassesamfunn, riktignok med litt andre former for klasser, men klassesamfunn like fullt. De som har manipulert den sosialiserte eiendommen, har også kunnet tilegne seg det samfunnsmessige overskuddet, eller i det minste bruke det til sin fordel.

Det vi ser i dag, er at veksten ikke lenger er mulig, verken på kapitalistisk eller på sosialistisk måte. Det handler om å skape et best mulig samfunn som ikke er basert på vekst. Til nå har vekst vært en forutsetning for menneskelig framgang. Men nå er veksten blitt en trussel mot menneskelig framgang. Da oppstår oppgaven:

Hvordan skape menneskelig vekst uten å skade stoffskiftet mellom menneske og natur? Hvordan skape et rikt samfunn som ikke blir rikt gjennom å utplyndre alt, inklusive sitt eget fundament?

Bruttonasjonalprodukt har vært sett på som et mål for framgang, men har vist seg å være en forrædersk målestokk. Denne målestokken forteller ingenting om hva prisen for framgangen er. Hvis det er sånn at målet om et stadig høyere BNP driver oss til å bruke opp de ressursene framtidige generasjoner skulle ha levd av, hva er det vi har konstruert da? Et monster, en Leviathan, som fortærer alt som kommer i dens vei, og lar bare utpint jord, dødt hav og døde skoger ligge igjen etter seg.

Det trengs andre målestokker. Når folk ikke har sko på beina eller tak over hodet, søker de materiell vekst, og de skal ha den. Men kapitalismen trenger et evig økende forbruk, så den har dopet oss inn i en forestilling om at lykken og verdien ligger i å forbruke stadig mer. De herskende tankene i et samfunn er den herskende klassens tanker, sa Marx, og slik har også underklassene langt på vei godtatt de målene på framgang som deres herskere har formulert. Men nå er det så åpenbart at det å leve et godt liv som menneske kommer i stadig større motsetning til denne kreftaktige veksten. Og når vi ennå ikke har forstått dette av oss sjøl, så lærer naturen oss det på den harde måten.

Det må settes andre mål, og folk har begynt å formulere disse målene rundt om i verden. Noen har formulert begrepet brutto nasjonal lykke, og gjerne det, sjøl om det ligger en mulig felle i begrepet nasjonal i denne sammenhengen. Det vi snakker om i dag, er jo løsninger som kan fungere for kloden og menneskeheten som helhet, og ikke bare innenfor tilfeldige nasjonale grenser. Men for all del, i valget mellom brutto lykke og brutto produksjon velger jeg lykke hver gang, særlig hvis det er motsetning mellom dem.

Ordet kommunisme uttrykker mye mer enn ordet sosialisme. Sosialismen legger vekt på sosialisering av eiendommen, men kommunisme betyr noe mye mer, det betyr deling, likeverd, likhet, samhandling. Det betyr å sprenge de trange rammene for et samfunn der alt blir sett på som varer, og skape et mye rikere samfunn, der vi ser på hverandre som likeverdige individer.

Det er vanlig å sette likhetstegn mellom kommunismen og den kommunistiske tanken på den ene sida og regimene i Sovjetunionen, Kina, Cuba og så videre på den andre. Men den kommunistiske tanken er jo mye eldre enn alt dette. Man finner elementer av den hos Platon, blant de urkristne, hos Thomas More, blant de fattige bøndene i den tyske bondekrigen og blant de mest konsekvente opprørerne i den franske revolusjonen. Kommunismen som tanke oppsto ikke med Marx. Landsbykommunismen eksisterte i Kina i hundrevis av år før Mao. Den kommunistiske tanken skapes av undertrykkinga. Det er brutal klasseundertrykking og hard utbytting som får folk til å tenke den tanken at det skulle vært veldig fint å slippe dette, fint å ha et samfunn der ingen utbytter andre, et samfunn der arbeidet er en kreativ glede og ikke et mer eller mindre fordekt slaveri for en liten klikk rikfolk.

Tidligere har kommunismen vært en drøm den undertrykte har drømt. I dag er vi kommet til et punkt der kommunismen er både en praktisk mulighet og en høyst rasjonell vei å velge. Kommunismen er ikke et utopisk framtidssamfunn, det handler om å gjennomføre de praktiske samfunnsmessige endringene som er nødvendige for at framtidige generasjoner skal kunne leve et anstendig liv på denne jorda. Kommunismen er heller ikke noe idealsamfunn eller noe som skapes etter direktiver fra en eller annen sentralkomité. Den kan gjennomføres. Og blir den gjennomført, kommer den til å ta mange former og farger. Vi snakker ikke om ei rett linje eller en fast samfunnsmodell som noen smartinger skal tre ned over ørene på samfunnet. Vi snakker mer om noen prinsipper for samfunnsutviklinga der ingen lenger kan snylte på andres arbeid eller biosfære. Kommunismen er, slik Marx og Engels sa i Manifestet,

«en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling».

 

Fra redaksjonen. Utdrag fra siste kapittel i Pål Steigans bok Sammenbruddet, som ble utgitt på Spartacus forlag i 2011. Profilert Politikk og samfunn, De beste debattene. Også publisert i 2015 på https://steigan.no/2015/06/kommunisme-5-0-2/ og først publisert på D1 13/5-19. Vi inviterer til debatt om kommunisme. Velkommen!

Mer å lese:

https://en.wikipedia.org/wiki/Bertolt_Brecht

https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Marx

https://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:About

DELTA I DEBATTEN: