Innlegg av Eivind Salen, styreleder i Motvind. Om vindkraft på Haramsøya, Ålesund.
16 april, 2021, seilte det finske skipet ”Enough talk” inn til Haramsøya, og la til kai med skammens last. Det lyser skam over hele det norske systemet, som har latt denne skandalen løpe i alle disse år, og der alle feil som er gjort, er gjort til utbyggers fordel, til innbyggernes enorme ulempe.
Enhver som har satt seg inn i saken, og har sitt hjerte i behold, ser umiddelbart hva som er rett og galt. Og det er dessverre sånn, at jo grundigere du setter deg inn i saken, desto verre blir det. – Jeg har mistet all tillit til det norske systemet, sier en av de lokale til meg. Det gjelder tilliten til forvaltningen. Tilliten til politiet. Og tilliten til politikerne.
Tillit har vært limet i det norske samfunnet, og har gjort det så sterkt og godt som det er. Nå blir ikke mangel på tillit vurdert av NVE og OED som noen ulempe, i alle fall ikke noen ulempe som kan veie opp for fordelen med å produsere 0,1 TWh kraft i året, nettopp på Haramsøya.
Et vindkraftanlegg klemt mellom et fuglefredningsområde og et naturreservat, med formål å verne fugl.
Her skal de ha turbiner som sveiper bemerkelsesverdig lavt over bakken og som har et bemerkelsesverdig stort sveipeareal. 14 meter høyt går turbinvingen på det laveste, 150 meter stikker spissen opp i luften når den er på det høyeste. Enkel matematikk viser sveipearealet på 14 519 m2, sveipeareal per MW installert effekt 3457 m2/MW og når man vet omdreisningshastigheten kan man også enkelt regne seg frem til farten på flere hundre kilometer i timen turbinspissen må ha gjennom sitt lange løp.
Haramsøya er et eldorado for fugl. Den næringsrike myra på toppen. De stupbratte fjellsidene på begge sider. Og sundet og fjorden og havet, med de fantastiske produktive mørebankene. Her går også trekkrutene fra nord til syd. Hvorfor plassere et vindkraftanlegg, maksimalt egnet til å skade fugl, og minimalt egnet til å produsere energi, akkurat her?
De norske energimyndighetene har ingen klær å ha på seg. Selv fikenbladet er borte. De har ikke brydd seg om annet enn å gi en gratis gave til vindkraftens mektige forretningsinteresser og omfattende nettverk, fugler, natur og mennesker ofres. Vindkraften er ikke interessert i annet enn tillatelsen. Den får de av den norske stat. Som løfter den opp som en rettighet og en viktighet, over alle andre.
Protestene
Folk på Haramsøya og naboøyene har prøvd absolutt alt, og resten av landet har vist en giverglede og kampvilje for øya og livet der som ikke kan måle seg med noe. Men den norske stat har gjort det til en villet politikk å være ufølsom i sånne spørsmål. Ingen vanlige menneskers skjebne skal ha noen betydning målt opp mot rike menneskers fortjeneste i vindkraftsaker.
Fra Trøndelag kom Torbjørn Lindseth fra Motvind Norge og Arne Roger Hansen fra Miljøvernforbundet ned for å hjelpe lokalbefolkningen i å arrangere slagkraftige protester, i den hensikt å synliggjøre og eksponere overgrepet enda en gang. Og det så sykt, er så vilt, at ordfører og varaordfører i Ålesund, innbyggernes kommune, sammenslått i fjor, ikke angriper de mange og dokumenterte lovbruddene til utbygger, men isteden innbyggerne som «kanskje vil gå litt for langt i å forsvare sin øy og sine liv».
Det er en håndfull byråkrater som har bestemt at ditt liv og din helse og ditt lokalsamfunn betyr ingenting, direktører i Zephyr og i Taaleri har mektige forbindelser og skal ha veldig mange penger. Dette er «demokrati» og «rettssamfunn» i Norge, anno 2021.
Folk la seg i vannet da skipet kom. Ordfører og varaordfører, ærverdige statsråder, ansvarlige i Norge: Er dette et uttrykk for ulovlighet eller for desperasjon? Dere sitter trygt i deres rike hjem langt unna, og instruerer folk som får hjemmet sitt truet. Det er organisert ran, også, vet dere. Eiendomsprisene på husene både på Haramsøya og naboøya Longva faller med flere hundre tusen, ironisk nok sånn at hele prosjektet egentlig kan ende opp med økonomisk tap om hele regnskapet summeres opp. Det er bare sånn at det er vi, fellesskapet, og særlig naboene på stedet, som tar utgiften, men kyniske forretningsfolk milevis unna tar hele gevinsten, og ingenting av kostnaden.
Uretten
I retten står regjeringsadvokaten og forsvarer dette, vel vitende om at staten beskytter seg selv, og at det skal mye til at en dommer i tingretten dømmer i statens disfavør når staten legger sin tyngde bak. Jeg fulgte siste del av rettssaken, der regjeringens advokat gikk til indignert angrep på Oslo Economics, som liksom hadde prøvd å sette seg i forvaltningens sted, og liksom hadde prøvd å overprøve dens skjønn.
Men ærede herr regjeringsadvokat, forvaltningen i Norge vurderte fordelene med vindkraft på Haramsøya større enn ulempene. Det er ingen i dag som engang tør prøve å nærme seg å forsvare det standpunktet, det eneste er at «det var vurderingen på vedtakstidspunktet».
Det er ikke et spørsmål om argument, men om makt. Sjokkert har befolkningen på Haramsøya lagt frem det ene blytunge argumentet etter det andre, egnet til å velte ethvert annet prosjekt, enn et vindkraftanlegg som har plassert seg helt på siden av loven. De har liksom sitt eget lovverk, Energiloven, der tredelingen av makten ikke helt gjelder, fordi det er energimyndighetene som både tolker og forvalter, og faktisk også har anledning til å tolke Energiloven dithen at den har forrang for andre lover. Det skal bare til at energimyndighetene sier at fordelene er større enn ulempene, et par saksbehandlere på ordre av sine overordnede får til et sånt vedtak, og så er alle andre lover og hensyn parkert.
Det hjelper ikke at gigantiske turbiner blir plassert på toppen av et rasfarlig fjell, med bebyggelse og trafikkert vei nedenunder. Det hjelper ikke at drikkevann blir ødelagt. Det hjelper ikke at støyen er helseskadelig, og at konsekvenser for helse ikke er utredet, som loven krever. Det hjelper ikke at alle tillatelser ikke er på plass.
Håneset kai
I går la skipet til kai. Håneset kai, på vindkraftens vis oppført uten at alt er helt på stell, med litt tvilsomme avtaler og tillatelser i ettertid. Mens befolkningen på stedet stod fortvilte og så på, rullet lastebilene inn med turbinvinger som altså er 68 meter lange, samme høyde som Skien kirke (Uranienborg i Oslo er 70 m). Lastebilene er utenlandsk registrerte, med utenlandske sjåfører, normalt ulovlig for dem å frakte last som ikke er lastet i utlandet, for sjåfører og arbeidere er det litt uklart hvordan har sittet i karantene, men politiet stilte mannsterkt opp for å passe på – ikke innbyggerne – men utbyggerne.
Politiet på plass på Håneset kai, for å sikre at de gigantiske turbinvingene blir fraktet trygt opp fjellet, og etterlate innbyggerne i gamle Haram utrygge de neste tiårene. De vil støye som et oppadstigende jetfly 200 meter unna, og de vil år ut og år inn drepe store mengder fugler, fredete og utrydningstruede, og også foreldrefugler med unger i reiret.
Hvor er oppfølgingen av folk som nå ligger knust? Er det vi frivillige som må ta oss av den jobben også? Skulle det ikke være noe kriseteam på stedet? Et eller annet som viser at den norske staten faktisk bryr seg?
– Jeg har mistet all tilliten til systemet, sier de lokalt.
- april, 2021, la skipet til kai. Enough talk.
Innlegget er først publisert på https://motvind.org/det-kom-et-skip-til-haramsoya/, og er i noen grad tilpasset D1. Publisert på Debatt1 med Eivind Salens samtykke.
