Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg mange venner. Vi var ute å lekte, Da vi var ca. 12 år gamle begynte vi å oppdage sexualiteten. Vi var ute i skogen å lekte, da en spurte meg «Petter, har du noengang klint med en jente?» Jeg sa:»Nei, aldri, hvordan er det?
Han sa»Jeg vet ikke heller, kan vi prøve litt, fordi hvis jeg en gang får muligheten, er det så flaut hvis ikke kan». Så vi trenet litt og fant ut av det. Ingen av oss var homofile, men det ville vært så flaut å treffe en jente og ikke kunne det! Vi var mange venner som prøvde, noen også med jenter.
Senere tok vi her vår vei. Noen gikk på universitetet og andre ble narkomane. Men det vennskapet vi hadde i barndommen, sitter alltid i.
30 år senere hadde jeg problemer med noen 16-åringer som laget problemer, ikke bare for meg, men også naboer. Politiet kunne ikke gjøre noe, fordi de var mindreårige. For naboen, som var pensjonist, satte de stokker under klinka, slik han ikke kom ut, og begynte å kaste egg på vinduet. Slik fortsatte de i måneder. Han gamle naboen sa til meg «Jeg traff en av de, han var bare frekk. Jeg er sterk nok til å banke livsskiten ut av ham, men da hadde jeg fått politiet på nakken. Hva skal jeg gjøre, Petter?»
Jeg kom tilfeldigvis i snakk med noen gamle venner fra barneskolen og fortalte om problemet. «Hva kan vi gjøre for deg, Petter!» sa de. Jeg visste jo at de tilhørte et miljø, som er truende til litt av hvert, så jeg sa «Ikke gjør noe, la politiet ta seg av det».
«Jaha», sa de «Ingen skal få lov til å gjøre noe stygt med deg, Petter»
Jeg vet ikke hva som skjedde, men siden hadde vi ingen problemer, hverken meg eller naboen.
Det er rart hvordan båndene fra barneskolen henger igjen, selv om vi har tatt helt forskjellige veier!
