Mye fakta, lite refleksjon

3
2316
For nye lesere.

VÄr tid preges av en konkretiseringstvang. Vi skal prate kort og konsist, forankre oss i harde fakta, koblet til konkrete handlinger. En fattig virkelighetsforstÄelse har vunnet fram. Er det pÄ tide Ä yte motstand?

PĂ„standene springer ut av Jan Maintz Hansens bok Kan du vĂŠre mer konkret? Om samtalens dĂžd i dansk politikk. Jeg skriver for Ă„ vise fram et alternativ. Detaljene er viktige, men la oss ikke underkjenne helhetens betydning.

1. Historie

Kaster vi blikket bakover i tid, var f.eks det norske sosialdemokratiet fra starten forankret i idealer og visjoner. Men i arbeiderpartistatens periode (fra 1945 og framover) ble politikken gradvis mer instrumentell, med fokus pĂ„ konkrete grep for Ă„ oppnĂ„ konkrete resultater – innenfor rammen av systematisk vekst og Ăžkende standardisering av samfunnslivet.

1970- og det tidlige 80-tallet stÄr som en interessant motvekt. I en fase fikk vi idédebatter, ja, tidvis markante brytninger om hva som var riktig vei for samfunnsutviklingen. Delvis fra en sosialradikal venstreside, delvis fra selvbevisste nyliberalistiske og konservative diskurser pÄ hÞyresiden. Disse ulike idestrÞmningene hadde kraft, og bidro pÄ varierende vis til transformasjon av samfunnslivet.

Gjennom 1990-tallet var det nyliberalismen som vant kraftigst terreng, i sĂ„ markant grad at fortellingen om ideologienes dĂžd kunne etableres. Det frie, velgende, nyttemaksimerende subjektet trengte jo kun input av konkrete fakta for Ă„ kunne ta sine rasjonelle valg, til bĂ„de egoets og markedsreguleringens beste
 – vel, nĂ„ er utvilsomt dette i seg selv en ideologi, som skyggelegger virkelighetens kompleksitet.

2. Bare en liten justering

Konkretiseringstvangen former oss gjennom Ä si «dette er jo bare en liten, konkret justering for Ä skape Þkt nytteeffekt, ikke noe Ä bruke tid pÄ Ä diskutere». Ord som dette har vi hÞrt, f.eks nÄr anbudsprinsippet innfÞres pÄ stadig nye omrÄder, uten politisk behandling.

Det en derimot gjerne krever er effektstudier. Ulike former for evidensevaluering av politiske grep er gjerne forankret i et kunnskapssyn som antar at enhver kompleks prosess kan forenkles, splittes i smÄ deler, mÄles og telles, skrives inn i enkle kausalmodeller osv. Mon tro hvor variasjonen, tvetydigheten og den komplekse refleksjonen skal innpasses i tallenes tale?

Vi kan anta at en rekke ulike faktorer samspiller i konkretiseringens diskurs. Ved Ä forenes danner de en kraft med effekter pÄ samfunnsutviklingen.

3. Den offentlige samtalen

Jan Maintz Hansen ble intervjuet i Klassekampen den 17. januar 2014, og pekte pÄ hvordan mye offentlig debatt tenderer til Ä avvise Äpne, reflekterende tanker. Det synlig og virkelighetsnÊre er blitt alle tings mÄlestokk. Realisme, realiserbarhet, raske tiltak, mÄlbare resultater og tilhÞrende nytteeffekter er det som teller.

Verdier, visjoner, idédebatt, refleksjon over perspektiver og Äpen dialog underkjennes. Stemplingen av Jonas Gahr StÞre som tÄkefyrste passer bra inn her. Masse ord uten nyttige resultater; vi har ikke tid til sÄnt.

Politikken dras mot det som lar seg tallfeste. Faktorer som betyr mye, men som ikke kan mĂ„les og beskrives pĂ„ noen entydig mĂ„te – kulturens mangfoldighet, samspillet mellom verdier, det gode livet – kommer i bakgrunnen.

4. Problematisering

Jon Maintz Hansen utleder en hÄndfull utfordringer ved konkretiseringstvangen, og skaper dermed rom for viktige problematiseringer.

For det fÞrste: Rommet for refleksjon rundt nye ideer og ulike muligheter innskrenkes nÄr konkretisering kreves. Vi kan ikke utvikle ideer hvis vi hele tiden mÄ stÄ til regnskap for hvordan vi vil realisere dem. FÞr vi flytter oss dit, bÞr det finnes et Äpent rom for diskusjon om hva det er vi Þnsker Ä realisere.

Enig. Det Ä kunne tenke hÞyt, lÞfte alternativer uten Ä lÄses fast til dem, utveksle visjoner som kan Äpne Þynene for alternative veivalg, er evig viktig.

For det andre: Det blir mindre plass for det komplekse og nyanserte. Alt skal helst ha konkrete svar med konkrete effekter. Den refleksive, Äpne diskusjoner om hvordan verden kan forstÄs og hvilke mulige veivalg vi har, snevres dermed inn.

Enig ogsÄ her. NÄr jeg skriver handler det ikke om Ä angi en fasit, men om Ä Äpne for refleksjon rundt det flertydige.

For det tredje: Det Ă„ forankre seg i fakta, etterprĂžvbare hypoteser og evidensbaserte tiltak tilhĂžrer den formelle kunnskapens domene. Den offentlige samtalen bĂžr handle om noe mer enn dette; verdier, etikk, ideer, visjoner. Bare ved Ă„ favne inn dette kan politikken bli noe annet enn sak til sak-administrasjon.

Yepp. Politikeren er verken forsker eller teknolog, men en person som bĂžr kunne skape debatter rundt hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

For det fjerde: Konkretiseringstvangen dominans er det beste argumentet for at den trenger motstand. Vi lever i en brytningstid. Teknologiutvikling, globalisering og flerfoldige kulturbrytninger, forurensing, klimaendringer og forvitring av det biologiske mangfoldet – alt dette krever at konkrete lĂžsninger kobles til nyanserte refleksjoner, der det Ă„ lĂžfte blikket og se framover verdsettes mer.

5. Kritiske spÞrsmÄl

Hvis enhver diskusjon skal reduseres til kun de harde faktaene, underkjenner vi at vÄre veivalg i vel sÄ stor grad avgjÞres av vÄrt blikk, vÄr tenkning og vÄr praksis.

Hva ser vi og hva ser vi ikke? Hva velger vi Ă„ gripe tak i, og hva lar vi ligge? Hva gjĂžr vi med det vi har lĂžftet opp, hvordan bearbeider vi det? Hvilken ramme setter vi de ulike faktorene inn i?

Det er f.eks faktisk kunnskap at Þkosystemer er i alvorlig ubalanse og at mange biologiske arter er i fare. At menneskeheten nok har kapasitet til Ä fÄ verden til Ä gÄ rundt likevel, gjennom genmanipulering og teknologiske lÞsninger, er ogsÄ noe vi kan anse som rimelig sikkert.

Hvordan vi omgjÞr slike infobiter til politikk handler om noe mer. Perspektiver, verdier, meningsbrytninger og diskurser. Komponenter som mÄ tas pÄ alvor, om vi skal bli i stand til Ä angi en retning for samfunnsutviklingen.

6. Visjon

Mitt Ăžnske er Ă„ gi smĂ„ og store bidrag til en helhetlig, framtidsrettet politisk tenkning. Ingen oppramsing av fakta, ingen skrĂ„sikre lĂžsningsforslag – men derimot en belysning av politikkens mulighetsrom, samt refleksjon rundt hva det betyr Ă„ innta den ene eller andre posisjonen.

Teksten ble opprinnelig publisert i Hammerbloggen.

 

 

Fra redaksjonen. Politikk og samfunn, De beste debattene. FÞrst publisert pÄ D1 i mars `17. Photo by Anatoliy Gromov on Unsplash

Facebook kommentarer

3 KOMMENTARER

  1. Jeg skrev denne teksten alt i 2014. NĂ„r jeg valgte Ă„ revidere og republisere den nĂ„, kan det leses som en respons pĂ„ etableringen av Faktisk.no – pluss all diskusjonen om fakta og alternative sannheter de siste mĂ„nedene. Å ha et edruelig forhold til fakta er selvsagt veldig viktig, men samtidig er mine ord en advarsel mot Ă„ redusere alt til Ă„ handle kun om dĂ©t. Til enhver tid stĂ„r vi overfor mange ulike faktum, der hva vi ser og ikke ser, hva vi lĂžfter fram, hva slags sammenheng vi setter det inn i osv, ikke avgjĂžres av faktaene i seg selv.

    Senest i gĂ„r sĂ„ jeg noen skrive pĂ„ Facebook at motdebattanten ikke forsto hvordan virkeligheten pĂ„ et saksfelt «egentlig er». Det lĂ„ under der at enhver som sĂ„ de samme faktaene, ville fĂ„ de samme meningene. Men sĂ„nn er jo helt Ă„penbart ikke. Noen ganger er vi uenig om realitetene. Andre ganger er vi helt enige om dem, men har likevel ulik mening. Anerkjenner en ikke det siste, vil en bli sint hvis ikke alle mener det samme som en selv. Og da ramler jo gjerne den gode debatten sammen.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here