Mot full kirkesplittelse i Ukraina

0
82

Den 7. september ankom to utsendinger fra patriarken i Konstantinopel, erkebiskop Daniil fra USA og biskop Ilarion fra Canada, Kiev der de skal forberede dannelsen av en ukrainsk ortodoks kirke uavhengig av patriarken i Moskva. Dette har utløst sterke reaksjoner fra den Moskva-lojale ortodokse kirken i Ukraina, hvis overhode, metropolitt Onufrij, har nektet å møte utsendingene.

Også den russiske kirken har reagert kraftig på forsøket på å kutte de kirkelige båndene mellom Ukraina og Russland. Den russisk-ortodokse kirke har truet med å bryte forbindelsene med patriarken av Konstantinopel dersom denne bidrar til å skille den ortodokse kirken i Ukraina fra moderkirken i Russland.

Vesti nedeli (Ukesnyhetene), flaggskipet på russisk tv, hadde 16. september en lengre reportasje om striden om den ukrainske ortodokse kirkens status. Her ble det hevdet at Ukrainas president Petro Porosjenko hadde samlet inn 25 millioner dollar som en gave til patriarken i Konstantinopel – og prøvd å stikke 15 millioner i egen lomme – for å oppnå patriarkens støtte til opprettelsen av en uavhengig ukrainsk ortodoks kirke, og at utsendingene patriarken av Konstantinopel hadde sendt til Kiev tilhørte et ekstremistisk, nasjonalistisk ukrainsk emigrantmiljø.

De religiøse forholdene i Ukraina er komplekse og avspeiler århundregamle konflikter og brytninger.

Det såkalte Kievriket, den første østslaviske statsdannelsen med Kiev som sentrum, dannet på slutten av 800-tallet, ble på slutten av 900-tallet kristnet og knyttet til Bysants og Østkirken, ifølge sagaen ved at storfyrst Vladimir i 988 antok den kristne tro. Som en del av kristningen ble det utnevnt en metropolitt av Kiev. Kievriket gikk imidlertid under på 1200-tallet, blant annet som en følge av mongolenes herjinger. Og de vestlige og sentrale delene av dagens Ukraina kom på 1300- og 1400-tallet under Polen-Litauen. Det ble derfor Moskva, siden 1325 residensby for metropolitten, som ble arvtaker til Kievriket, og som på 1400- og 1500-tallet gjennomførte ”samlingen av de russiske land”.

Den polsk-litauiske adelen forsøkte å utrydde den ortodokse tro og omvende østslaverne til katolisismen, og opprettet derfor i 1596 den såkalte gresk-katolske eller ”unierte” kirke, som de fleste av dagens vestukrainske nasjonalister identifiserer seg med. På 1640-tallet gjorde kosakkene – rytterbander som holdt til på steppen sør for Kiev – opprør mot den polske adelen. Det ble opprettet en slags kosakkstat som ved unionen i Perejaslav i 1654 stilte seg under tsarens beskyttelse.

I tiårene etter unionen i Perejaslav ble mesteparten av kosakkstaten avviklet, og som en del av denne prosessen ble den ortodokse kirken i Lillerussland (Ukraina) i 1686 lagt under Den russisk-ortodokse kirke, som siden 1589 – da patriarken av Konstantinopel mot rike gaver gikk med på å opprette et russisk patriarkembete – ble styrt av patriarken av Moskva og hele Russland.

Etter Tsar-Russlands sammenbrudd i 1917 og proklameringen av en uavhengig ukrainsk stat ble det gjort forsøk på opprette en selvstendig ukrainsk ortodoks kirke. Bolsjevikene, som ønsket å utrydde alle former for religion, prøvde på 1920-tallet å skape splittelse blant de troende ved å støtte opprettelsen av en egen ukrainsk ortodoks kirke. Under annen verdenskrig forsøkte de tyske okkupantene å etablere en ukrainsk ortodoks kirke og påla prestene å preke på ukrainsk.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 ble det i tillegg til den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke opprettet to ukrainske ortodokse ”motkirker”: Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, hvis leder Filaret i 1997 ble ekskommunisert av Den russisk-ortodokse kirke som kirkesplitter, og Den ukrainske autokefale kirke, som betrakter seg som etterfølger til den ortodokse kirken de ukrainske nasjonalistene opprettet etter Tsar-Russlands kollaps i 1917. I tillegg ble Den gresk-katolske kirke som hadde vært forbudt i sovjettiden, gjenopprettet. Resultatet har vært en mengde konflikter om kontroll over menigheter og kirkebygg, som har blitt forsterket av regimeskiftet i 2014.

Å anslå oppslutningen om de ulike kirkene er vanskelig. Den gresk-katolske og Den ukrainske autokefale kirke har liten tilslutning. Den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke kontrollerer ca 70 prosent av de ortodokse menighetene og kirkebyggene, men har idag sannsynligvis ikke større tilslutning blant de troende enn Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, hovedsakelig fordi myndighetene har bedrevet en aggressiv kampanje til støtte for utbryterkirken.

Dagens ukrainske regime misliker den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke, ikke minst fordi kirken har arrangert protester mot krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, blant annet en fredsmarsj i 2016 som samlet nærmere 100 000 deltakere fra hele Ukraina. Se video her.

Dersom patriarken av Konstantinopel gir sin støtte til at den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke mot viljen til millioner av troende tvangssammenslås med Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, vil dette ikke bare forsterke krisen i Ukraina. Hele den ortodokse kristenhet vil bli kastet ut i en krise.

De ortodokse kirkene på Balkan vil sannsynligvis støtte Den russisk-ortodokse kirke dersom patriarken av Konstantinopel gjør alvor av planene om å opprette en uavhengig ortodoks kirke i Ukraina og dermed fremprovoserer et brudd mellom Moskva og Konstantinopel. Uten russisk støtte er det dessuten vanskelig å se hvordan den ortodokse kirke skal kunne overleve i mange deler av verden, ikke minst i muslimske land. Patriarkens residens i Istanbul (Konstantinopel) er knapt noe annet enn en forfallen bygning i en muslimsk millionby der de fleste kirker er omgjort til moskeer eller museer, og der offentlig utøvelse av den kristne tro er forbundet med livsfare.

Les mer om Ukrainas historie og den tragiske situasjonen landet idag befinner seg i, her.

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog. Først publisert på  https://nistadblog.wordpress.com/2018/09/17/mot-full-kirkesplittelse-i-ukraina/Andre relevante linker: https://www.dagbladet.no/kultur/kristenmanns-blod/70225607

 

DEL
Forrige artikkelKommunisme, sosialisme og demokrati henger ikke sammen!
Neste artikkelGrønne drømmer
Doktor i russisk historie. Har skrevet "Russlands redningsmann - en politisk biografi om Vladimir Putin" (2016) og flere andre bøker om russisk historie og idéhistorie. Har undervist i russisk historie, politikk og samfunn ved Universitetet i Oslo. Skriver jevnlig i dagspressen om russisk politikk og samfunnsspørsmål.

DELTA I DEBATTEN: