Klima- og miljøspørsmålet: Holdningsendring eller systemendring?

4
1464

Klima- og miljøproblematikk har i mange tiår stått i fokus i samfunnsdebatten, sjøl om problemene og utfordringene i dag ikke er mindre enn de var for eksempel i årene rundt 1970.

Da ble det skrevet ei vise, «Forurensingsvisa». Tekstforfatter var Arnljot Eggen, og Lars Klevstrand sang visa slik som bare Lars Klevstrand kan synge viser. Det var ei fin vise. Begynnelsen gikk omtrent slik:

“Ei fyrstikke her
Ein ispinne der
Plukk det og gøym det så fort du kan.
Nei fy ikkje kast
Ein pose av plast
Då er du eit svin og ein illgjerningsmann.
At giftige tankanlegg veks opp som sopp
At Esso og Shell har fått bygd utan stopp.
At giftige gassar mot skyene velt
Og avfallet aukar på felt etter felt.
Det er eit problem på det høgaste plan.
Og der har dei lenge sett løysinga an
Men slike problem kan me ikkje blitt kvitt
Så lenge eit fåtall skal ha sin profitt.”
Holder visas innhold som et spisset debattinnlegg i dagens situasjon når det gjelder klima- og miljøspørsmål?

Jeg mener at visa på en god måte illustrerer skilnaden mellom en slags «individuell holdningstrategi», hvor løsningene skal ligge i at dersom hver enkelt menneske bare endrer holdning og adferd så løser det seg nok, og en «kollektiv systemstrategi»  som sier at det er systemet og systemene som må endres før man kan løse utfordringene som nå kommer nærmere og nærmere.

Som eksempler på hva disse to ulike strategier kan innebære kan man f.eks. se på flyreiser. «Individuelle holdningsendringer» vektlegger at folk sjøl må velge bort flyreiser mens «kollektive systemendringer» mer legger opp til at transportmønster, avgiftstrategier, prising, etc. må endres dersom man skal oppnå varige endringer. Eller man kan se på plastproblematikken. Den ene strategien tilsier at enkeltmennesker må velge bort unødig bruk av plast i all emballasje, fra matinnpakning til innpakning av vaskemaskiner, TV, biler, lystbåter etc. Den andre strategien tilsier at det ikke skal være lov å bruke miljøskadelig plast til emballasje og at produsentene må finne andre og bedre løsninger.

Jeg mener at visas tekstforfatter har rett, men han tar feil. Han har rett i at det hjelper ikke med personlige enkelttiltak hvis ikke industri og store samfunnsstrukturer gjør radikale endringer i sin drift. Men så tror jeg han tar feil når han ironiserer, hvis jeg forstår han rett, over at både samfunnet og enkeltmenneskene sjøl stiller krav til  hver enkelt om at vi må være bevisste og at vi må oppføre oss på en måte som reduserer skadevirkninger for klima og miljø.

Jeg tror at skal man klare å ta det store løftet, det som endrer systemene som forurenser og skader klima og miljø, så er man også avhengig av at enkeltmennesker er bevisste både i ord og handling. Da kan også enkeltmennesker bidra til at systemene endres. Individuelle holdninger og handlinger kan dermed sies å være en nødvendig – men ikke tilstrekkelig – forutsetning for å løse klima- og miljøutfordringene.

Jeg tror derfor at miljø- og klimautfordringene ikke løses best  gjennom en «individuell holdningstrategi» eller en «kollektiv systemstrategi», men gjennom en tredje strategi som kan kalles «ja takk;  begge-deler-strategien». Er det ikke noen som har beskrevet en slik strategi tidligere, om enn i en annen sammenheng?

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn, Valg 2019. Forsidebildet har vi lagt til. 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelUkesludder – Resetts behandling av enkeltmennesker
Neste artikkelFørste påskedag – Tilgivelse og Erkjennelse

4 KOMMENTARER

  1. Enhver strategi avler en motstrategi, hvor nøysomhet avler sløsing, for å bli sett. Vi er programmert for å bli sett, ikke for å bli snille. Med sorg konstaterer jeg at Terje Bongard holdt sin siste samtale for vel et år siden, i Kjartan Tranas studio. Her hadde jeg sett for meg ei gullrekke. Bongard ble selv et eksempel på en idealist som brenner ut, slik han beskriver det i boka si. Selv ville jeg også brent ut, var det ikke for gleden jeg finner i fotografiet. Går det for lang tid uten at jeg får tatt et bilde som gir meg noe, som jeg så deler på Wikimedia, da taper jeg livsmotet. Det er således ikke idealisme som driver meg lenger, kun fotografiet. Valget står mellom kameraet, flaska eller hagla.

    • Hei Øyvind,
      Det er nok mange som ikke vet hvem Terje Bongard er, slik du nevner han i kommentaren over, samt det er uklart hvordan din kommentar er relevant til selve innlegget? Du sier først: “Enhver strategi avler en motstrategi, hvor nøysomhet avler sløsing, for å bli sett. Vi er programmert for å bli sett, ikke for å bli snille.”. Kan du koble det til innlegget?
      Det oppfordres til å vise relevans til innlegg som kommenteres på D1, og jeg ber om at dette tas mer hensyn til i kommentarer på innlegg. (Retningslinjer på D1: klarhet, relevans, saklighet)

  2. Terje Bongard er humanøkolog, og med utgangspunkt i boka hans har jeg ingen tro på at vi kan endre holdninger ved å være gode eksempler. Troen på “det nye mennesket” lever videre, i forskjellige former, men vi må forholde oss til gode, gamle homo sapiens. Er noen dyktige på å leve asketiske, nøysomme liv, vil andre, som ikke klarer dette like bra, kunne velge motsatt strategi, dvs. en sløsende, prangende livsstil. Derfor kan en asketisk livsstil trigge motsatt strategi hos andre. Det er slik handikapprinsippet fungerer!

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here