Fra polemikk til problematisering

0
1417
Oppdatert 31.3

Hvis mediedebatten blir altfor orientert mot polemikken, reduseres rommet for utøvelse av problematiseringens kunst, skriver Svein Hammer.

Svein Hammer, som i underkant av bare 4 år har fått utgitt 3 bøker– en om Michel Foucault og to om det grønne skiftet, har blitt omtalt som en av pionerene i diskursanalyse i norsk samfunnsforskning

Jeg har vært i flere debatter med Svein Hammer om ulike tema siste årene, og mine erfaringer er at han er god på diskurs – god på dialog. Han er tålmodig og har klart å holde hodet kaldt der jeg har kommet til å utfordre litt ekstra. At han er rolig, det legger jeg merke til fordi det er langt fra alle samfunnsdebattanter som makter det når de forsvarer egne innlegg eller fb statusoppdateringer i påfølgende debatt. Men det er Svein Hammer god på. Jeg har sett ham være tydelig på å sette rammer for diskusjoner, noe det er både negative og positive sider ved. Krav til saklighet og relevans er jeg for, men noen ganger kan det nok også være sånn at folk har ulike `briller` på seg og derfor ser forskjellige ting. Men rammer for debatt er også et gode. Man må skjerpe seg litt. På facebook kan det nok hende kulturen har blitt litt for slapp i så måte.

Stadig flere aviser stenger sine kommentarfelt. De har ikke kapasitet eller vilje til å følge opp i møte med kanskje hundrevis av kommentarer der mange er usaklige og andre også hatefulle. På facebook er situasjonen en annen enn hos dem selv fordi de ikke kan stenge kommentarfeltet på fb. https://www.klassekampen.no/article/.

Det har blitt et problem for mediene at de ikke kan styre facebook. En ser at aviser legger ut artikler på fb uten å opplyse om at det er for abonnenter, og de må også ha åpne kommentarfelt på fb, noe mange av dem ikke har på sine egne sider. Dette gjør at en legger til rette for kommentarer uten å sikre seg at artikkelen kan leses av alle.

Selv om mye av kritikken mot kommentarfeltene er 100% berettiget – personangrep, hets og fordommer er det ingen som ønsker at debatter skal bestå av – så er det noe som heter at alle problemer starter på toppen. Der finner en dem som har mest innflytelse og som når flest mennesker med sine budskap. For å utjevne denne maktubalansen så forventer vi typisk mer av en aktør med større ressurser og posisjon enn det en har selv. Når det gjelder mange mediers virke på facebook så ser vi at det er forvirrende for dem. Og som vi nylig har sett i VG-saken ang dansevideoen så vet vi at det også er problemer på toppen.

Jeg skrur tiden tilbake til oktober i fjor og republiserer her både introduksjon av Svein Hammers innlegg som jeg publiserte 22. oktober og selvsagt hovedinnlegget: Fra polemikk til problematisering.

Velkommen til debatt1!

Forrige uke la jeg merke til at Samuel Rostøl, i Norsk vegansamfunn, forteller på sin facebook side at han først ble invitert til en debatt på TV2 Nyhetsmorgen, men at han deretter får en kontrabeskjed fra TV2 med en begrunnelse om at det hadde vært lettere om ”jeg ikke var så konstruktiv og hyggelig, jeg var ikke sint nok, og at journalister lettere kunne gjøre en sak ut av en sinnaveganer.” Rostøl hadde satt spørsmålstegn ved enkelte barne sanger, som bæ, bæ lille lam, fordi han mener de reduserer dyras egenverdi.

Denne posten ble delt av flere på facebook og Svein Hammer gir en kommentar i en av dem om at han selv har møtt liknende holdninger i møte med media. Dette har han skrevet om tidligere på sin blogg, i forbindelse med utgivelse av boka Fra evig vekst til grønn politikk, og jeg spurte ham om republisering her på Debatt1. Det sa han heldigvis ja til. For hvilke debatter lærer vi noe av? Og trenger vi ikke mer dialog og nyanser og ikke konflikt? Jeg har lagt merke til at polarisering og opphetede debatter på facebook oftest ikke starter av seg selv. Nei, de kommer isteden som respons på vinkling av artiklene og på spissede overskrifter som journalister og nyhetsmedier velger. Vi trenger å fordype oss iblant fordi det lettere blir til historier som vi husker og hvis vi vil – blir til noe vi kan lære av og bruke i andre sammenhenger senere.

 

Fra polemikk til problematisering

Av Svein Hammer

I forbindelse med utgivelse av en av mine bøker, kontaktet jeg en norsk avis, med tilbud om å skrive et essay forankret i min ferske bok. Avisen var positiv, men krevde at teksten måtte ha tydelig adresse og hard vinkling. Et krav om polemikk som ikke passet til ei bok som har blitt omtalt som «befriende upartisk».

Dette bokessayet som aldri ble realisert, og forhandlingene rundt hvordan det burde vinkles, gjorde meg tankefull. Hva slags former for kritikk skal media stimulere til? Er det ok om formkravene blir så snevre at alternative innganger til kritisk refleksjon ikke får plass?

Joda, jeg forstår godt at debattredaksjonene liker tydelige fronter, som lager støy og gir oppmerksomhet. Men, likevel; jeg spør meg selv om de føringene jeg møtte, tilsier at sosiale mediers debattform er i ferd med å bli et allment formkrav?

Ifølge Store norske leksikon handler polemikk om «skriftlig feide», «bekjempelse» og «gjendrivning av andres påstander». Wikipedia tilføyer at begrepet kommer fra greske polemos, med koblinger til krig og krigskunst. Tekster skrevet i polemikkens tegn preges av skarp brodd mot andres meninger, og impliserer gjerne at den som skriver er overbevist om at han/hun har rett, mens den andre tar feil. Kampens mål er derfor å argumentere den andre i senk.

For noen er dette selve definisjonen på hvordan kritikk skal utøves. Men det finnes andre former. Til manges overraskelse er Michel Foucault et eksempel her. Framfor polemikk fra utsiden, søkte han kritisk belysning fra innsiden. Ved å tre inn i diskursene, la seg føre med av dem, møte deres tilkoblede praksiser og teknikker… – viste han hvordan noe som framstår som logisk og enhetlig, kan ses som en tilfeldig, tvetydig, maktpreget tilblivelse. Det lukkede åpnes, det veletablerte byggverkets tvetydigheter blottlegges.

Strategien kan gis et navn: problematisering. På sitt beste skaper det en sofistikert kritikk, som får polemikkens påståelighet til å framstå som fattig og endimensjonal. For å utøve problematiseringens kunst må vi overkomme illusjonen om at vårt ståsted er nøytralt. Ja, vi må avstå fra lysten til å skrive som om vi vet hvordan verden egentlig er, mens alle andre er forført av et skyggespill. Ut fra en edruelig erkjennelse av at ingen kan innta noen uavhengig posisjon «på utsiden», utøver vi isteden kritikken med basis i erkjennelsen av at vi inngår i det vi kritiserer.

For å illustrere poenget kan vi gå til boka jeg ville skrive essay om, Fra evig vekst til grønn politikk. Her belyser jeg tre diskurser i dagens norske virkelighet: En sterk og tilsynelatende uimotståelig vekstpolitikk, identifiserbar i en symbiose mellom sosialdemokratiet og nyliberalismen. Mot dette, en radikal, økologisk tanke forankret i kravet om grønn transformasjon av samfunnet, som stiller seg kritisk til ideen om evig vekst som samfunnsutviklingens motor. Og, sist men ikke minst: økologisk modernisering, vår tids dominerende løsningsstrategi, der mer effektivt miljøvern skal sikres gjennom løsninger og verktøy hentet fra vekstpolitikkens verktøykasse.

Å synliggjøre disse diskursene og ikke minst rommet mellom dem, åpner for kritisk debatt. Spesielt viktig her er belysningen av den økologiske moderniseringen. Ikke fordi jeg har noen ambisjon om å skyte den ned, men fordi vi bør erkjenne at denne tenkemåten for tiden strømmer gjennom politikkens korridorer. Dens dominerende posisjon muliggjør en reduksjon av miljøtemaet til teknisk-administrative spørsmål innenfor en etablert samfunnsramme, der vekst og vern går hånd-i-hånd. Dermed kan mer radikale løsningsstrategier isoleres og ufarliggjøres, hvorpå verden stort sett fortsetter som før.

En slik idé om at vekst og vern ikke står i noe motsetningsforhold til hverandre, møtes tidvis med heftig motstand, med (som avisen ønsket) hard vinkling og tydelig adressat. En slik polemisk kritikk har åpenbart sin verdi.

Jeg har likevel valgt en annen, mer indirekte kritikk, der jeg avstår fra å argumentere motstanderen i senk, og ikke forsøker å konkludere om hva som er riktig/galt eller bra/ikke-bra. Min mer pragmatiske, men like fullt kritiske posisjon handler om å vise at mangfoldet av seriøse posisjoner er større enn vi tror. Siktemålet er å utvide mulighetsrommet for grønn refleksjon, diskusjon og politikkutvikling.

Av samme grunn har jeg kommet fram til at jeg avstår fra å fortelle hvilken avis som fant mitt essay for lite polemisk. Jeg tror nemlig ikke det er så viktig. Min misjon er tross alt av generell karakter, å gi et bidrag til den varierte kritikkens mulighetsrom.

Hvis mediedebatten blir altfor orientert mot polemikken, reduseres rommet for utøvelse av problematiseringens kunst. Den tendensen bør motvirkes.

 

Fra redaksjonen. Republisert. Publisert på D1 22. okt `18. Profilert De beste debattene, politikk og samfunn. Innlegget ble først publisert på Hammers egen blogg https://sveinhammer.blog/2016/07/05/fra-polemikk-til-problematisering/

Photo by Anthony DELANOIX on Unsplash

 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelBør VG-redaktør Gard Steiro trekke seg?
Neste artikkelBrent jord 1944-1945 – Asbjørn Jaklin
49 år. Oslo. Se Linkedin for mer informasjon om min utdanning, yrkeserfaring m.m. Eier og redaktør, debatt1.no. Debatt1 er til for å styrke den offentlige debatten, ytringsfriheten og demokratiet. Gratis å lese, gratis å skrive på. Alle kan publisere innlegg, men det forventes seriøse innlegg og et argument. Innlegg profileres av redaksjonen. Send ditt innlegg til . eller les mer på Kom i gang med debatt1. Velkommen!

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here