Fra polemikk til problematisering

0
83

Hvis mediedebatten blir altfor orientert mot polemikken, reduseres rommet for utøvelse av problematiseringens kunst, skriver Svein Hammer.

Svein Hammer, som på bare 3 år har fått utgitt like mange bøker– en om Michel Foucault og to om det grønne skiftet, hvorav hans siste bok lanseres i disse dager deichman.no/arrangement/boklansering-framtidens-norge, har blitt omtalt som en av pionerene i diskursanalyse i norsk samfunnsforskning

Jeg har vært i flere debatter med Svein Hammer om ulike tema siste årene, og mine erfaringer er at han er god på diskurs – god på dialog. Han er tålmodig og har klart å holde hodet kaldt der jeg har kommet til å utfordre litt ekstra. At han er rolig, det legger jeg merke til fordi det er langt fra alle samfunnsdebattanter som makter det når de forsvarer egne innlegg eller fb statusoppdateringer i påfølgende debatt. Men det er Svein Hammer god på.

Forrige uke la jeg merke til at Samuel Rostøl, i Norsk vegansamfunn, forteller på sin facebook side at han først ble invitert til en debatt på TV2 Nyhetsmorgen, men at han deretter får en kontrabeskjed fra TV2 med en begrunnelse om at det hadde vært lettere om ”jeg ikke var så konstruktiv og hyggelig, jeg var ikke sint nok, og at journalister lettere kunne gjøre en sak ut av en sinnaveganer.” Rostøl hadde satt spørsmålstegn ved enkelte barne sanger, som bæ, bæ lille lam, fordi han mener de reduserer dyras egenverdi.

Denne posten ble delt av flere på facebook og Svein Hammer gir en kommentar i en av dem om at han selv har møtt liknende holdninger i møte med media. Dette har han skrevet om tidligere på sin blogg, i forbindelse med utgivelse av boka Fra evig vekst til grønn politikk, og jeg spurte ham om republisering her på Debatt1. Det sa han heldigvis ja til. For hvilke debatter lærer vi noe av? Og trenger vi ikke mer dialog og nyanser og ikke konflikt? Jeg har lagt merke til at polarisering og opphetede debatter på facebook oftest ikke starter av seg selv. Nei, de kommer isteden som respons på vinkling av artiklene og på spissede overskrifter som journalister og nyhetsmedier velger. Vi trenger å fordype oss iblant fordi det lettere blir til historier som vi husker og hvis vi vil – blir til noe vi kan lære av og bruke i andre sammenhenger senere.

Her er Svein Hammers innlegg. Les og diskuter på Debatt1:

 

Fra polemikk til problematisering

Av Svein Hammer

I forbindelse med utgivelse av en av mine bøker, kontaktet jeg en norsk avis, med tilbud om å skrive et essay forankret i min ferske bok. Avisen var positiv, men krevde at teksten måtte ha tydelig adresse og hard vinkling. Et krav om polemikk som ikke passet til ei bok som har blitt omtalt som «befriende upartisk».

Dette bokessayet som aldri ble realisert, og forhandlingene rundt hvordan det burde vinkles, gjorde meg tankefull. Hva slags former for kritikk skal media stimulere til? Er det ok om formkravene blir så snevre at alternative innganger til kritisk refleksjon ikke får plass?

Joda, jeg forstår godt at debattredaksjonene liker tydelige fronter, som lager støy og gir oppmerksomhet. Men, likevel; jeg spør meg selv om de føringene jeg møtte, tilsier at sosiale mediers debattform er i ferd med å bli et allment formkrav?

Ifølge Store norske leksikon handler polemikk om «skriftlig feide», «bekjempelse» og «gjendrivning av andres påstander». Wikipedia tilføyer at begrepet kommer fra greske polemos, med koblinger til krig og krigskunst. Tekster skrevet i polemikkens tegn preges av skarp brodd mot andres meninger, og impliserer gjerne at den som skriver er overbevist om at han/hun har rett, mens den andre tar feil. Kampens mål er derfor å argumentere den andre i senk.

For noen er dette selve definisjonen på hvordan kritikk skal utøves. Men det finnes andre former. Til manges overraskelse er Michel Foucault et eksempel her. Framfor polemikk fra utsiden, søkte han kritisk belysning fra innsiden. Ved å tre inn i diskursene, la seg føre med av dem, møte deres tilkoblede praksiser og teknikker… – viste han hvordan noe som framstår som logisk og enhetlig, kan ses som en tilfeldig, tvetydig, maktpreget tilblivelse. Det lukkede åpnes, det veletablerte byggverkets tvetydigheter blottlegges.

Strategien kan gis et navn: problematisering. På sitt beste skaper det en sofistikert kritikk, som får polemikkens påståelighet til å framstå som fattig og endimensjonal. For å utøve problematiseringens kunst må vi overkomme illusjonen om at vårt ståsted er nøytralt. Ja, vi må avstå fra lysten til å skrive som om vi vet hvordan verden egentlig er, mens alle andre er forført av et skyggespill. Ut fra en edruelig erkjennelse av at ingen kan innta noen uavhengig posisjon «på utsiden», utøver vi isteden kritikken med basis i erkjennelsen av at vi inngår i det vi kritiserer.

For å illustrere poenget kan vi gå til boka jeg ville skrive essay om, Fra evig vekst til grønn politikk. Her belyser jeg tre diskurser i dagens norske virkelighet: En sterk og tilsynelatende uimotståelig vekstpolitikk, identifiserbar i en symbiose mellom sosialdemokratiet og nyliberalismen. Mot dette, en radikal, økologisk tanke forankret i kravet om grønn transformasjon av samfunnet, som stiller seg kritisk til ideen om evig vekst som samfunnsutviklingens motor. Og, sist men ikke minst: økologisk modernisering, vår tids dominerende løsningsstrategi, der mer effektivt miljøvern skal sikres gjennom løsninger og verktøy hentet fra vekstpolitikkens verktøykasse.

Å synliggjøre disse diskursene og ikke minst rommet mellom dem, åpner for kritisk debatt. Spesielt viktig her er belysningen av den økologiske moderniseringen. Ikke fordi jeg har noen ambisjon om å skyte den ned, men fordi vi bør erkjenne at denne tenkemåten for tiden strømmer gjennom politikkens korridorer. Dens dominerende posisjon muliggjør en reduksjon av miljøtemaet til teknisk-administrative spørsmål innenfor en etablert samfunnsramme, der vekst og vern går hånd-i-hånd. Dermed kan mer radikale løsningsstrategier isoleres og ufarliggjøres, hvorpå verden stort sett fortsetter som før.

En slik idé om at vekst og vern ikke står i noe motsetningsforhold til hverandre, møtes tidvis med heftig motstand, med (som avisen ønsket) hard vinkling og tydelig adressat. En slik polemisk kritikk har åpenbart sin verdi.

Jeg har likevel valgt en annen, mer indirekte kritikk, der jeg avstår fra å argumentere motstanderen i senk, og ikke forsøker å konkludere om hva som er riktig/galt eller bra/ikke-bra. Min mer pragmatiske, men like fullt kritiske posisjon handler om å vise at mangfoldet av seriøse posisjoner er større enn vi tror. Siktemålet er å utvide mulighetsrommet for grønn refleksjon, diskusjon og politikkutvikling.

Av samme grunn har jeg kommet fram til at jeg avstår fra å fortelle hvilken avis som fant mitt essay for lite polemisk. Jeg tror nemlig ikke det er så viktig. Min misjon er tross alt av generell karakter, å gi et bidrag til den varierte kritikkens mulighetsrom.

Hvis mediedebatten blir altfor orientert mot polemikken, reduseres rommet for utøvelse av problematiseringens kunst. Den tendensen bør motvirkes.

 

Fra redaksjonen. Profilert De beste debattene, politikk og samfunn. Innlegget ble først publisert på Hammers egen blogg https://sveinhammer.blog/2016/07/05/fra-polemikk-til-problematisering/

 

DEL
Forrige artikkelPå en søndag – Fikentreet
Neste artikkelPutin med klar advarsel til Ukrainas president Porosjenko
45 år. Oslo. Mastergrad i samfunn, vitenskap og teknologi i Europa. Spesialisering, kvinner og teknologi. Se Linkedin for mer informasjon om mine andre fag og utdanning, yrkeserfaring m.m. Eier og redaktør for debatt1.no. Debatt1 er til for styrke den offentlige debatten, ytringsfriheten og demokratiet. Gratis å lese, gratis å skrive på. Alle kan publisere innlegg, men det forventes seriøse innlegg og et argument. Innlegg profileres av redaksjonen. Når du registrerer deg får du egen blogg og du publiserer i et fellesskap. Du kan lese mer om Debatt1 her https://debatt1.no/kom-i-gang-med-debatt1/

DELTA I DEBATTEN: