Endestasjonen

0
119

Vi snakket aldri om det, aldri. Temaet ble ikke berørt. Det var som vi hadde et usikret våpen i huset, som ville gå av hvis vi rørte det. Det som var skjedd var skjedd, det var ikke noe å snakke om, snakk kunne ikke hviske det ut likevel, ingenting ville bli borte bare fordi vi gjenfortalte det.

Min mor la ned ordløst forbud mot snakk, hun ble bleik og stram i fjeset hvis noen kom med så mye som et hint, slike replikker gjorde henne opprørt i den grad at kroppen fyltes med energi, den jaget henne rundt med støvkluten, eller hun skrelte poteter i en rasende fart, eller lot ergrelsen gå ut over innholdet i en kjele og rørte så sausen skvatt. Hun hadde lagt det bak seg, sa hun, og gått videre. Kan vi snakke om noe annet? Min mor la det bak seg i det øyeblikket det var fortalt, og fjernet de involverte som om de aldri hadde levd. Det var beskyttelse, det var den gjengse forklaringen, at hun beskyttet seg. I det øyeblikket det var over kastet hun det i glemselens hav og druknet det. Kan vi snakke om noe hyggelig, vær så snill?

På enkelte områder ble hun også et annet menneske, hun ble normal. Hun så plutselig velstelt ut. Hun kledde seg i snertne kjoler og pene sko, hun begynte å sminke seg, og gikk med neglelakk, slike ting. Hun bestilte time hos frisøren og kom hjem med krøllet hår, hun så simpelthen godt ut. Folk sa det, du ser godt ut. Denne endringen i ytre bekreftet hennes fortelling, at det var han og bare han, og at det aldri hadde vært noen andre enn han. Det at ting kom på stell ble det endelige beviset på hans skyld. Tragediens årsak lå helt åpenbart i den syke personligheten hans, for da han ble borte var det ikke noe sykt igjen. I den grad det var tvil, forsvant den da hun skjerpet seg, for alle så jo at når årsaken ble borte, ble hun seg selv igjen. Se, sa de. Nå er hun seg selv igjen. Den syke kroppsdelen var skåret vekk, livet kunne gå videre, og selv om det gikk videre på krykker, gikk det i riktig retning. Det var ikke noe rart at folk tenkte dette. Det var ikke annet å tenke hvis en skulle legge til grunn det hun hadde fortalt.

Men meg lurte hun ikke. Hun var en skikkelig persepsjonsforbryter, det gikk ikke an å stole på henne.

Jeg var ikke der da hun kom med sin forklaring, men likevel vet jeg hva som skjedde. Hun mistet oversikten, jeg vet det, hun mistet rett og slett kontrollen. Taket, det glapp for henne, for ikke å si glapp ut. Den endelige fortellingen glapp ut, og da det var sagt var det sagt og ingen vei tilbake. Hun la opp føringen til en genser, og fra da av hadde hun ingen annen mulighet enn å strikke hele mønsteret ferdig, det var ingen annen råd. Og fra det øyeblikket var også løpet kjørt for min far. Det som var sagt, kunne ikke gjøres usagt, det som var forklart kunne ikke bortforklares, fra da av var prosessen irreversibel. Hun ledet blikket i en bestemt retning, der låste det seg fast og lot seg ikke rikke, ikke distrahere, ikke av noe, ikke engang av fakta.

Det var mange hensyn å ta. Det var ikke bare henne, det var også et barn involvert. Og behovet for oppklaring, naturligvis, for domfellelse i en så alvorlig sak. Prosessen fikk sin lovmessige dynamikk, den var som et tog med mange vogner som kjørte over ham, og ingen makt i verden kunne stanse det, ikke engang hun. Det var min mor som satte det i bevegelse. Med noen få ord åpnet hun for full speed, og da toget først var i gang var det ustoppelig.

Politimannen i dress vekslet blikk med politimannen i uniform. Det var i det øyeblikket hun satte toget i bevegelse. Hun satt på andre siden av et rektangulært bord med glass og en mugge vann og en eske papirservietter, og båndopptager og penn og papir. Han la hånden på ermet hennes. Virkelig, sa han. Er det sant. Fortell. Han forsikret at politiet ville komme til bunns i saken, sannheten skulle på bordet, det kunne han garantere. Han pikket i bordplaten med pekefingeren, som om det var det bordet det gjaldt. Men da var det viktig at hun hjalp til. Ingen detaljer måtte skjules, ingen minner måtte forties, alt som kunne tjene som bevis måtte frem, det var sånn systemet var. Han henvendte seg til henne i pedagogiske vendinger. Skjønte hun hva han sa? Forsto hun hvor viktig det var? At ingenting ble holdt skjult? Det må jo ha vært helt fryktelig, sa han. Hvordan har du overlevd? Og min mor fortalte. Der, inne på det lille kontoret, omgitt av forståelsesfulle mennesker, noen i uniform, noen uten, fortalte hun det hun aldri mer skulle si noe om. Hun brettet det ut i detalj, disse opplysningene som ble skrevet ned som fakta, og som sørget for at hun tok ham, tok ham en gang for alle. Denne ene gangen fortalte hun, men aldri mer.

Etterforskeren, mannen i dress, ba henne stole på ham. Hundre prosent. Det var hundre prosent sikkert at ingenting ville bli brukt som ikke kunne brukes. Og politiet ville heller ikke la noe komme ut. Det som ble sagt i avhørsrommet, ble i avhørsrommet, ferdig med det. Hun burde skjønt at det var tull. Det eneste som var hundre prosent sikkert var at hun om noen dager ville få hele sin fortelling rett i fleisen, fra avisenes førstesider, fra tv-skjermen, gjennom radio. Hun burde skjønt det. Hun burde skjønt at folk om ikke lenge ville se medfølende på henne. Mennesker hun ikke kjente ville smile, folk hun bare var på hils med ville tilby sine tjenester. Hvis det er noe, bare si fra. Hvis du vil snakke.

Men hun ville ikke snakke, aldri mer, aldri. Min mor snakket aldri om det. Hun valgte ikke å si noe, ikke så mye som et ord. Hun hadde beskrevet noe hun ikke kunne beskrive en gang til, fortalt noe som ikke kunne gjenfortelles, dette aktor anførte i straffeskjerpende retning, alt det den grusomme fyren hadde gjort.

På rettssakens tredje dag forklarte aktoratets sakkyndige seg om fortrengning som fenomen. Han var psykiater og hadde observert tiltalte. Fortrengning er et vanlig forekommende fenomen, sa han. Offeret søker beskyttelse gjennom glemsel. Det er et vanlig forekommende fenomen. Det betyr ikke at det offeret har forklart ikke er sant, det betyr at offeret ikke orker å fortelle det en gang til. Hvis det vedkommende har opplevd er fælt nok, er dette et vanlig forekommende fenomen. Forbryterens grusomhet jager offeret inn i glemsel, det forekommer rett som det er. I slike tilfeller kan det være nødvendig å la offeret bli i sin beskyttelse. Å tvinge et offer kan være farlig. Hvis man ville unngå en fatal utgang i dette tilfellet, lot man min mor være i sin villede glemsel. I følge sakkyndige sto min mor overfor et landskap så fiendtlig at det ikke kunne utelukkes at hun kunne dø dersom hun ble tvunget til å gå inn i det. Det beste var at retten lot henne være.

Analysen kan ikke avskrives, for det er riktig at min mor aldri sa noe. Hun nevnte ikke saken med et ord, hun gjenfortalte ingenting. Før katastrofen snakket hun, det var det livet hennes handlet om, å fortelle og å gjenfortelle. Men da toget kjørte over ham, ble hun stille. Hun orket ikke gå tilbake i et landskap som nær hadde drept henne, forklarte psykiateren. Og det var forståelig at hun ikke orket dette, det ville være galt av oss å forvente det.

Og det var nok riktig, at hun ikke orket, jeg tror det, at ord ble mer enn hun kunne orke. Men hvordan kunne det ha seg at hun orket bildene? Landskapet som sådan holdt hun seg unna, men bildene av det fikk hun ikke nok av.

Hun satt ved salongbordet med digre fotoalbum foran seg, og med esker breddfulle av bilder, som hun bladde i og sorterte. Noen ble ordnet i album, noen ble rammet inn og hengt på vegger, noen ble stuet vekk. Alt av han ble stuet vekk. Men aldri en gang for alle. Hun stuet ham vekk hele tiden. Hun tok frem de gamle fotografiene, hun snudde og vendte på dem og studerte dem, og så stuet hun dem vekk på nytt, før hun noen dager senere hentet dem ned fra loftet på nytt, bare for å stue ham vekk på nytt, på nytt og på nytt, det var helt sprøtt. Enkelte ganger gikk det ikke mer enn noen dager mellom hver gang. Det var som om det å fjerne ham ble en egen livsgjerning i seg selv, et ukentlig kall hun ikke kunne svikte. Hun ryddet ham ut av livet og ut av historien, men ikke før hadde hun gjort det før hun tok ham frem igjen, og snudde og vendte på ham og studerte ham, for å finne feilen kanskje, eller finne ut hvem han egentlig var, eller hva som gikk galt, før hun ryddet ham vekk, og denne gangen var det for godt, det kunne vi banne på, at nå skulle hun aldri se på ham mer. Men det klarte hun ikke. Hun klarte å la være og snakke om ham, hun unngikk fortellingen, men fotografiene klarte hun ikke å unngå, de holdt hun fast ved helt til enden.

 

 

Fra redaksjonen. Novelle. Profilert Litteratur. Du kan lese Wangs 1 novelle i samme serie på D1 her https://debatt1.no/fortellingen/

 

DELTA I DEBATTEN: