Hvert enkelt dyr har egenverdi, sier Dyrevelferdsloven. Fokus på enkeltindividet må bli større, sier Mattilsynet. Men i Norges største produksjon av landlevende dyr handler det ikke om enkeltindivider. Såpass skjønner vi alle sammen.
Begynnende kritikk
Norsk kyllingproduksjon har vokst seg til det dobbelte de siste ti årene. 1) Kyllingene vokser seg også til det dobbelte av sin naturlige størrelse – og det på kortere tid enn noensinne, knappe 30 dager. 2) De siste årene har kritiske artikler om kyllingproduksjon kommet på trykk i de fleste riksaviser. VG skrev om broilerfabrikken, men med den sedvanlige forbrukertips-seksjonen om kyllingkjøtt på slep. 3) Aftenposten brakte reportasje fra «gourmetkyllingenes luksusliv», med en såvidt merkbar eim av mulig kritikk. 4) Morgenbladets reporter, på jakt etter individet i mengden, knuste ufrivillig, men journalistisk passende, en kylling under skoen og lot leseren sitte igjen med sin egen «svakt vamle kjensle» og lure på om kyllinger er eller ikke er dyr – egentlig. 5) Mellom linjene i alle artiklene – og i noen av dem rentav også på linjene – lå en frustrert erkjennelse av en uløselig floke: Kyllingproduksjonen er uakseptabel. Men siden «vi alle» spiser kyllinger, sier vi det ikke rett ut.
Kontrollert for første gang i 2011
Artiklene kom samtidig med at Mattilsynet planla og utførte en tilsynskampanje med norske kyllingfarmer og slakterier, og i februar i år kom rapporten «Dyrevelferd i slaktekylling-produksjonen». 6) Det var første gang bransjen hadde blitt systematisk undersøkt. 25% av alle gårder, dvs 152 stykker, ble undersøkt. Alle inspeksjoner ble meldt 1-2 dager på forhånd. Det ble funnet regelverksbrudd på 132 gårder. 102 hadde alvorlige brudd. En gård ble politianmeldt og fikk forbud mot å produsere slaktekyllinger for 2 år, «da produsenten gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser i dyrevelferdsloven». Og for den som tror at det stort sett gjaldt uryddighet i papirarbeidet eller rust i vaskeservanten, kan Mattilsynet fortelle at «De fleste bruddene på regelverket, gikk på vesentlige krav som påvirker dyrevelferden direkte. Dette var for dårlig strøkvalitet, mangler ved lysprogram, for høy dyretetthet, for dårlig klima, mangler ved tilgang på fôr og vann, manglende rutiner for uttak og hånd-tering av sjuke og skadde dyr, og for dårlige avlivingsrutiner.»
Enkeltindividene er ikke ment å være i fokus i en industri der 60 millioner dyr årlig slaktes med en hastighet på 8000 per time i hvert slakteri.
Kurven full av råtne egg?
Dagen da rapporten ble lagt frem, bladde David Koht Nordy, leder i Norsk Fjørfelag, gjennom den foran Dagsrevyens kameraer: “Det er nok dessverre slik at enkelte personer rundt forbi ikke tar alt like alvorlig”, sa han.7) Mer nøyaktig er det 80-90% av de inspiserte gårdene som eventuelt ikke tar alt alvorlig, da Mattilsynet måtte bruke virkemidler mot dem. Mattilsynet var heller ikke overrasket: Inspeksjonskampanjen var en følge av at flere regionkontorer «har avdekket dyrevelferdsmessige utfordringer i ulike deler av fjørfeproduksjonen. Det er registrert økte kassasjonstall, helse-problemer knyttet opp mot beinhelse, dårlig strøkvalitet, dårlig klima, problemer tilknyttet fôringsregimer, høy dødelighet, kompetanse-svikt og hendelser med svikt i det tekniske anlegget slik at hele innsett med dyr dør. Når det gjelder transport av dyr, har transportdødeligheten økt og det er avdekket store utfordringer, spesielt knyttet til vinter og kuldeperioder.»
17% av gårdene hadde flere dyr per m2 enn det tillatte, 14% hadde for dårlig luftkvalitet og høy amoniakk-konsentrasjon, 35% hadde dårlig strø – tilgriset, hardt og vått underlag – og etseskader på beina hos dyrene, 22% hadde for korte mørkeperioder (noe som gir høyere dødelighet og sykdom), 8% hadde for lite tilgang på mat eller vann, 8% hadde syke dyr som ikke ble avlivet, 8% hadde ulovlige avlivingsrutiner. Mattilsynet så særlig alvorlig på at det var for mange dyr i forhold til plass – det tillatte antall dyr måles ikke i individer, men i antall kg, og 34 kg/m2 er maksimum (ca 20 dyr). Mattilsynet skriver imidlertid: «De negative effektene av tetthets-økning viser seg som en reduksjon i drikking, eting, ståing, kroppspleie, hakking og krafsing i strøet og redusert evne til å gå (økt halthet). Dyra tråkker på hverandre slik at de får skader i huden og større risiko for infeksjoner (…) Disse negative effektene starter allerede ved en dyretetthet på 25 kg levende vekt pr m² og med en ytterligere forverring av dyrevelferden ved en tetthetsøkning på over 33 kg/m². Det er derfor helt avgjørende for dyrevelferden at tetthetskravet overholdes.» Samtidig skriver de at produsenten er «fanget» i systemet fordi rugeri og slakteri bestemmer hvor mange dyr som skal inn og ut, og «når slaktekyllinghusene til enhver tid fylles maksimalt opp» vil det nødvendigvis rent rutinemessig bli altfor tett.
Rugeri, transport og slakteri
Mattilsynet inspiserte også Norges 3 rugerier og 5 slakterier for kyllinger og 3 transportører. Alle rugeriene, alle transportørene og 4 av 5 slakterier fremviste lovbrudd.
På rugeriene blir kyllingene klekket, og deretter sortert på et samlebånd og pakket i kasser for å sendes ut til slaktekyllinggårdene som daggamle. Mattilsynet påpeker at rugeriene håndterer mange tusen dyr daglig i et høyt tempo, men «ingen av de tre rugeriene kunne fremvise tilfredsstillende dokumentasjon på at de har et system for å sikre at de ansatte har nødvendig kompetanse». Inspektørene observerte ved et tilfelle et sorteringsbånd for kyllinger over et kvarters tid og var vitne til at «20-30 kyllinger falt ned på gulvet fra transportbåndet under sortering. Det ble også observert 3 kyllinger, som ble fastklemt på det samme transportbåndet.»
Inspektørene observerte ved et tilfelle et sorteringsbånd for kyllinger over et kvarters tid og var vitne til at «20-30 kyllinger falt ned på gulvet fra transportbåndet under sortering. Det ble også observert 3 kyllinger, som ble fastklemt på det samme transportbåndet.
Når det gjelder tilgang til vann og mat sier reglene at dyr som ikke slaktes umiddelbart skal ha tilgang til vann, og dersom det går mer enn 18 timer fra transportstart til slakt skal dyrene også ha mat. Men «ingen av virksomhetene hadde egnede løsninger for å gi slaktekyllingene vann eller fôr». Mattilsynet innrømmer langt på vei at dette også ville være umulig å gjennomføre i praksis. Likevel fikk Mattilsynet opplyst at det «kunne gå over 18 timer fra transporten startet og til kyllingene ble slaktet».
Mattilsynet var også vitne til at en kylling under transport hadde ligget med vingen klemt mellom kasse-etasjene, noe som selvsagt er svært smertefullt – dette ble ikke registrert som lovbrudd.
Kassene som kyllingene er stablet i, er sammensatt til «kontainere» med flere kasser i høyde, lengde og bredde. Disse kontainerne kjøres med gaffeltruck til oppstallingsområdet på slakteriet. Det er vanlig å sette 2-4 slike kontainere oppå hverandre etter avlossing – for å se inn i den øverste kontaineren må det da brukes stige. Fuglene tømmes ut av kontainerne ved «tipping» av disse. De henges så opp etter føttene på samlebånd. Ved bedøving med strøm henges dyrene opp levende, ved bedøving med gass blir dyrene gasset inne i kassene og helles ut – forhåpentligvis bevisst-løse. Mattilsynet bevitnet ved en avlossing og tipping av kontainer med levende, bevisste kyllinger at «slaktekylling falt ned på gulvet under tippinga, en slaktekylling ble hengende fast etter en fot, og en takplate falt ned på slaktekyllinger som allerede var tippet ut av kontaineren».
Hos alle unntatt ett slakteri var slaktehastigheten over 8000 dyr i timen. 2 av 5 slakterier benyttet strømførende vannbad til bedøving, og hengte dermed dyrene opp på samlebånd etter beina mens de var ved bevissthet. Hos ett av disse slakteriene ble det opplyst til Mattilsynet «at slaktekylling med beinbrudd rutinemessig ble hengt opp på slaktelinja».
Falske forhåpninger?
Funnene i prosjektet viser at «dyrevelferden i slaktekyllingproduksjonen generelt må bli bedre, og at dette må gjøres blant annet gjennom å ha fokus på dyrevelferden til hver enkelt slaktekylling», skrev Mattilsynet. Hver enkelt slaktekylling. På hver gård er det titusenvis av dem til enhver tid. På hver av de ca. 600 kyllinggårdene i Norge befinner det seg gjennomsnittlig i løpet av ett år 120 000 av dem. Til sammen teller de 60 millioner slaktede enkeltindivider i den årlige slaktestatistikken.
Kyllingproduksjon er en deltidsjobb for mange farmere. Det er også det husdyrholdet hvor det brukes færrest arbeidstimer per bruk – nærmere bestemt 0,36 årsverk eller 660 årlige arbeidstimer.8) Disse arbeidstimene brukes på å vaske hus og klargjøre utstyr, arbeid i forbindelse med levering, utkjøring av møkk, papirarbeid – og tilsyn med kyllinger. Det betyr at tilsynet med hvert dyr gjennomsnittlig er noen få sekunder per dyr i løpet av dyrets liv. Hvordan ser Mattilsynet for seg at fokus på «hver enkelt slaktekylling» skal foregå?
Enkeltindividene er ikke ment å være i fokus i en industri der 60 millioner dyr årlig slaktes med en hastighet på 8000 per time i hvert slakteri. For en slik industri er enkeltindivider bare brysomme. Tross rapportens viktige eksponering av en industri der lovbrudd er rutine, gir Mattilsynets oppfordring om fokus på enkeltindividet et falskt bilde av at det er mulig å kombinere kyllingproduksjon med dyrevelferdslovens krav. De fleste av oss har nok en anelse om hva et reelt fokus på enkeltindividene ville bety for kyllingindustrien. Nå gjenstår bare at flere av oss velger at det er dette fokuset vi ønsker.
Kilder:
1) Helsedirektoratet, Utviklingen i norsk kosthold 2009, IS-1785, 2010; 2) EU Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, 2000, The welfare of chickens kept for meat production; 3) VG, 28.03.10; 4) Aftenposten, 09.07.11; 5) Morgenbladet, 08.04.11; 6) Mattilsynet, «Dyrevelferd i slaktekyllingproduksjonen», 07.02.12; 7) Nrk Dagsrevyen, 07.02.12; 8) http://www.nilf.no/om_nilf/Nyheter/2010/Gode_ar_for_ slaktekylling
Lukkede dører
NOAHs Ark har kontaktet Animalia, Norges Fjørfelag og Nortura for mulighet til å lage en fotoreportasje fra en kyllinggård, for å fremstille hvordan en gård som bransjen selv står inne for, ser ut. Imidlertid ville ingen kyllingprodusenter stille opp ifølge bransjeorganisasjonene, og begrunnelsen som ble gitt gikk på at man ikke tror man vil bli fremstilt på en positiv måte. NOAHs Ark tar til etterretning at bransjen setter som forutsetning å fremstilles positivt for å kunne takke ja til fotoreportasje og eventuelt intervju, noe ingen medier pleier å love – heller ikke NOAHs Ark.
Bransjeorganisasjonen benyttet imidlertid henvendelsen til å understreke at de «er stolte av produksjonene vi har, og vi mener selv at vi har høy standard, god dyrevelferd og at fjørfeet vårt har det bra». De meddelte også at de mente «Mattilsynets avsløringer i den risikobaserte undersøkelsen om dyrevelferd hos kyllinger i Norge, bærer preg av forutinntatte holdninger» og at «vi føler at myndighetene svertet næringen med sin presentasjon».
___
RED: Etter vårt ønske har Siri Martinsen republisert innlegget. Vi takker. Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2012, men innholdet er like aktuelt idag.
