NOAH – for dyrs rettigheter har gjennomgått og kommentert en del påstander som framsettes av pelsdyrnæringen.
Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. I dyrevelferdsloven § 23 er det gitt bestemmelser om dyrs levemiljø: «Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.»
Del 1
Side 1
Der ikke annet er angitt, er sitert tekst under avsnittene «påstand/spørsmål» hentet fra Norges Pelsdyralslags nettside (www.norpels.no). I andre tilfeller er sitater samme sted hentet fra Norsk Landbrukssamvirke (www.dyrevelferd.info) og fra Norges Pelsdyralslags brosjyre «Pelsdyrnæringen i Norge», og i disse tilfellene er kilde oppgitt i teksten. Enkelte setninger i den siterte teksten er merket med stjerne (*). Dette er informasjon fra Norges Pelsdyralslag, som på forespørsel fra NOAH ikke har kunnet underbygge informasjonen med vitenskapelig dokumentasjon. Kilder knyttet til NOAHs kommentarer er oppgitt til slutt i dokumentet.
Påstand/spørsmål: Dyrevelferd i pelsdyrnæringa?
«Pelsdyrnæringa ønsker å være ei næring hvor dyrevelferd har høy prioritet, og handlingsplanen «Dyrevelferd i pelsdyrnæringa 2008-2012» er en naturlig videreføring av næringas tidligere satsning på dyrevelferd» (Norsk Landbrukssamvirke). «Rapport fra helsetjenesten 2011 viser at veterinærene gir pelsdyrgårdene god attest for dyrevelferd. Veterinærene mener at dyrevelferden er meget bra i over 90 % av pelsdyrgårdene, mens dyrevelferden betegnes som bra i de øvrige gårdene» (Norges Pelsdyralslags brosjyre).
NOAHs kommentar:
Riktignok er formålet med forskrift av 17. mars 2011 om hold av pelsdyr «å fremme god velferd og respekt for pelsdyr ut fra hensynet til disse dyrenes egenart». Imidlertid skal en merke seg at da det i 2010 ble lagt fram forslag til ny forskrift for pelsdyr, skrev Mattilsynet i høringsbrevet at “departementet [har] gjort det klart at forskriftsarbeidet må være basert på at pelsdyrnæringen er en distriktsnæring som det er ønskelig å beholde”, og at forskriftens tiltak “står i rimelig forhold til de forventede økonomiske konsekvensene for pelsdyrnæringen, slik at næringen kan opprettholdes i Norge”. Forskriften som ble fastsatt i 2011 medfører ikke at livet for pelsdyrene blir vesentlig bedre enn tidligere. Reglene legger ikke opp til at dyrene skal få tilfredsstilt sine naturlige atferdsbehov. Burene er fortsatt små, og blant annet gis det ikke kontakt med vann for mink og ikke gravemuligheter for rev.
Av Mattilsynets årsrapport 2011 framgår det at «Mattilsynet registrerer at regelverksetterlevelsen i pelsdyrnæringen har blitt bedre». Dette hjelper lite når pelsdyroppdrett, selv om det foregår i samsvar med gjeldende regelverk, ikke er forenlig med et ønske om god dyrevelferd. Det vises for øvrig til uttalelser fra faginstanser gjengitt nedenfor. NOAH vil for øvrig fra disse kildene spesielt fremheve Den Norske Veterinærforening som har følgende mening: “Dagens pelsdyrhold er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur. Driftsformen betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige adferdsbehov. (…) DNV mener derfor at tiden nå er moden for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet i Norge. ” Når Pelsdyralslaget viser til «rapport fra helsetjenesten», siktes det trolig til næringens egen «Helsetjeneste for pelsdyr», som er innført i 2011 som en del av sertifiseringsordningen (www.norpels.no/dyrevelferd/veterinærtjenesten).
Påstand/spørsmål: «Er rev og mink ville dyr?»
«Reven og minken som lever i norske pelsdyrgårder er resultatet av nesten hundre års avl.» Oppdrett av pelsdyr i Norge startet på begynnelsen av 1900-tallet. «Siden den tid har oppdretterne avlet videre på de dyra som var best tilpasset livet i pelsdyrgården.* Vitenskapelige mål på domestisering viser at pelsdyra allerede nå er godt på vei mot det nivået vi finner hos andre husdyrarter.* Dette gjelder både såkalte genetiske markører opp mot ville artsfrender, samt fysiske mål av hjernestrukturer.*» «Rev og mink som husdyr er svært forskjellig fra sine viltlevende artsfrender, og det er ikke tillatt å fange rev eller mink i naturen og sette dem i bur» (Norsk Landbrukssamvirke).
NOAHs kommentar:
«Sølvrev», «blårev» og mink tillates holdt som pelsdyr i Norge. Dette er de samme dyreartene som finnes viltlevende i naturen i Norge som henholdsvis rødrev (Vulpes vulpes), fjellrev (Vulpes lagopus eller Alopex lagopus) og mink (Mustela vison). Dyr som tilhører samme art, har en rekke biologiske fellestrekk og kan derfor ikke sies å være svært forskjellige fra hverandre.
Essensielle behov som ikke tilfredsstilles hos pelsdyr i fangenskap, er: sosial struktur (flokk/pardannelse, territorialitet), bevegelsesbehov, utforskningsadferd, jaktadferd, normal ungepleie/oppdragelse, graveadferd, adferd relatert til vannavhengighet (mink) (Broom 1998; Poole 1976; Mason 1999).
Flere faginstanser har uttalt seg om temaet. Allerede i 1994 uttalte Rådet for dyreetikk: «…urealistisk å forestille seg at det vil være mulig å tilfredsstille alle basale adferdsbehov hos pelsdyr i bur» (Rådet for dyreetikk, 1994). Også Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, European Commission (2001) har slått fast at bur ikke tilfredsstiller dyrenes behov: “The report concludes that the typical fox cage does not provide for important needs of foxes.” …“In experimental conditions, farm mink show strong preferences for the opportunity to swim. The report concludes that the typical mink cage impairs mink welfare because it does not provide for important needs.” Den norske veterinærforening uttalte seg i 2009: «Dagens pelsdyrhold er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur. Driftsformen betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige adferdsbehov» (Den Norske Veterinærforening, 2009).
Spørsmålet om i hvilken grad dyrene er «ville» er mindre meningsfylt enn spørsmålet om hvorvidt deres naturlige adferd blir tilfredsstilt. Det blir den, som nevnt over, ikke. NOAH bemerker at hold av en av de arter som anses for mest domestisert – hunden – i tilsvarende bur som f.eks. rev, ikke ville være akseptabelt. Domestisering har først og fremst å gjøre med redusert fryktreaksjon overfor mennesker, ikke med tilpasning til et trangt og stimulifattig bur. En stor andel rev og mink viser for øvrig frykt overfor mennesker (Hovland & Slåtsveen, 2012).
Side 2
Påstand/spørsmål: «Er det ikke dyreplageri å holde reven og minken i bur, når de i vill tilstand har flere kvadratkilometer å bevege seg på?»
«Viltlevende pelsdyr kan, i perioder med dårlig mattilgang, streife over store områder på leting etter mat. Er mattilgangen god, benytter dyra et langt mindre område og bruker større deler av dagen til hvile. I en pelsdyrgård har pelsdyrene, på lik linje med andre husdyr, et begrenset område å bevege seg på, men dyrene har god tilgang på mat, og forsøk har vist at berikelser av burmiljøet er langt viktigere for dyrenes velferd enn økning av burstørrelsen.*
Norsk pelsdyrnæring har i lang tid arbeidet for økt berikelse av burmiljøet, både til rev og mink. Av burberikelser kan nevnes ligge- og klatrehyller, utforsknings- og aktivitetsobjekter, samt fleksible burløsninger som gir dyrene tilgang til økt burareal i perioder av året. Det er også gjennom hundre år selektert på dyr som fungerer godt i bursystemer, og forsøk har vist at det er store genetiske og anatomiske forskjeller på viltlevende pelsdyr og dagens farmdyr.*»
NOAHs kommentar:
I naturen etablerer både rødrev, fjellrev og mink seg i territorier, d.v.s. aktivitetsområder som dyrene forsvarer (Christensen 1990, Østby & Pedersen 1990, Bevanger 1990). Territoriene til rødrev og fjellrev varierer med næringstilgangen (Christensen 1990, Østby & Pedersen 1990). Rødrevens territorium er i størrelsesorden fra 0,5 til 10 kvadratkilometer (Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare” – European Commission, 2001).Fjellrevens territorium er gjerne i størrelsesorden 20-30 kvadratkilometer, men aktivitetsområdet til denne arten kan komme helt opp i 120 kvadratkilometer (Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001). Minkens territorium har en utstrekning på om lag 2,5 kilometer, opptil 6 kilometer, langs elv eller sjø (Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001). Dette viser at alle de tre artenes leveområder i naturen er av en helt annen størrelsesorden enn det arealet dyrene tilbys i pelsdyrfarmer. Dette gjelder også når næringstilgangen er god. Undersøkelser av rev og minks adferd i det fri viser at de bruker tid på både undersøkende virksomhet, lek, hvile og matsøk. Tilgang på mat fjerner derfor ikke behovet for aktiviteter som bevegelse, undersøkelse og lek.
Vi har kommentert ovenfor hvilke naturlige atferdsbehov som ikke tilfredsstilles hos pelsdyr i pelsdyrfarmer. Vi kjenner ikke til studier som viser at pelsdyr gjennom avl har fått fjernet disse naturlige atferdsbehovene. Vi kjenner heller ikke til studier som tyder på at burberikelse kan oppveie ulempene med et trangt bur. Derimot finnes forskning som påpeker at økning av størrelse av nakne nettingbur uten samtidig berikelse, ikke vil redusere stressnivået til dyrene. Dette kan åpenbart ikke tolkes dithen at størrelse er uvesentlig – ikke minst kreves størrelse på arealet for utførelse av flere av dyrenes naturlige behov. Disse forsøkene viser tvert imot at buret i seg selv er negativt som miljø uansett mindre justeringer i størrelsen, da det ikke inneholder miljøfaktorer som er viktige for dyrene.
Påstand/spørsmål: «Lider rev og mink som holdes på pelsdyrgårder i Norge?»
«I dagligtalen brukes ordet lidelse om noe som er smertelig og som varer over tid. Brukes en slik definisjon opp mot hold av pelsdyr, kan vi ikke si at pelsdyr lider. Næringas kvalitetssikringssystem innebærer blant annet regelmessig besøk av veterinær. Dersom dyra blir utsatt for lidelser, vil systemet fange opp dette. Nystartere deltar i fadderopplegg med varighet over ett år, der dyrevelferd og riktig stell vektlegges spesielt. Lar en lidelse omfatte mer enn smerte over tid, blir fort begrepet knyttet opp mot subjektive oppfattelser. Overfører vi et husdyrs eller kjæledyrs frihetsberøvelse til oss selv, ville vi lett kunne definere alt dyrehold som lidelse.»
NOAHs kommentar:
Begrepet «lidelse» benyttes ikke i dyrevelferdsloven, som representerer samfunnets grunnleggende regler for hold av dyr. I Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) Om lov om dyrevelferd kommenterte departementet (s. 23-24) at ved å erstatte begrepet «lidelse» med «påkjenninger og belastninger», får man en bedre beskrivelse av hva det er ønskelig at dyr beskyttes mot. Det ble vist til at «påkjenninger og belastninger» også omfatter mindre alvorlige forhold enn det som normalt vil forstås som lidelse. I dyrevelferdsloven heter det generelt om behandling av dyr i § 3: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Videre er det § 22 angitt følgende generelle vilkår for hold av dyr: «Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.» I § 23 er det gitt bestemmelser om dyrs levemiljø: «Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.» Vi mener pelsdyroppdrett er en form for dyrehold som vanskelig kan oppfylle dyrevelferdslovens generelle vilkår for hold av dyr (§ 22) og lovens bestemmelser om dyrs levemiljø (§ 23).
NOAH mener for øvrig at lidelse ikke kun brukes i betydningen fysisk smerte. En rimelig definisjon av «lidelse» er å «ha det fysisk eller psykisk vondt». I kommentaren til neste spørsmål brukes ordet f.eks. av etologiprofessor Bjarne Braastad i forbindelse med frustrasjon som dyr føler ved et ikke-optimalt miljø. Når dyr ikke får tilfredsstilt sine behov, men tvert imot utviser unormal adferd eller manglende normal adferd fordi deres behov er frustrerte, har de det ikke godt, ei heller nøytralt – deres opplevelse av situasjonen er det motsatte av godt. Med andre ord kan situasjonen riktig beskrives ved at de har det vondt – lider.
Side 3
Påstand/spørsmål: «Viser mink og rev i norske pelsdyrgårder unormal atferd?»
«Dersom unormal atferd defineres som stereotypier, er forekomsten av dette svært lav hos pelsdyr i Norge. Registreringer gjort i forbindelse med næringas kvalitetssikringssystem viser at 0.83% av sølvreven og 0.01% av blåreven har avvikende atferd.* Hos mink er tallene enda lavere, ifølge danske undersøkelser. *
Defineres unormal atferd som fryktatferd, er bildet mer komplisert. Spesielt reven kan vise fryktreaksjoner mot mennesker. Hos mink er denne typen atferd i løpet av de siste ti åra erstattet med utforskende og nysgjerrig tillitsfullhet.* Dette skyldes at oppdretterne har vektlagt rolig gemytt i avlen. Næringa jobber målrettet for å få til samme utvikling hos rev som vi har fått til hos minken. Dette arbeidet har pågått i flere år, og viser allerede gode resultater.
Defineres unormal atferd som forventningsatferd, for eksempel i forkant av fôring, er dette noe som forekommer hos alle husdyr. Forventningsatferd kan synes ganske voldsom og lite målrettet, men blir av de fleste forskere karakterisert som en positiv stressopplevelse for dyra. Hos pelsdyr starter denne atferden når dyra hører fôringsmaskinen.»
NOAHs kommentar:
Det faktum at stereotypier eksisterer i pelsfarmer er en indikasjon på at miljøet ikke er slik dyrene opplever at deres miljø bør være. Etologiprofessor Bjarne Braastad ved UMB uttalte allerede i 1993 følgende: «De individene som i samme miljø ikke er stereotype, og velger en passiv strategi, kan godt være dem som lider mest. Uansett er stereotypier indikasjoner på at miljøet mangler stimuli som er viktige for dyra (…) Ethvert dyr har medfødte forestillinger om hva et optimalt miljø for dens egen dyreart består i.” Stereotypier er veldokumentert hos rev og mink i bur. Avl for dyr som mindre tydelig viser sin frustrasjon i form av stereotypier – dyr med passiv strategi – vil ikke føre til at dyrene har det bedre dersom miljøet forblir det samme, men deres lidelse er mindre synlig.
I hvor stor grad rev og mink på pelsfarmer er blitt avlet for å unngå stereotypier som taklingsmekanisme er også uklart. Tallene referert av Norges Pelsdyraslag har ikke kilde og det er uklart om de er publisert og hvilken unormal adferd som er definert som stereotypier. EUs Vitenskapskomité (Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001) skriver følgende om stereotypier hos rever: «Abnormal behaviours such as exaggerated fear response, infanticide, stereotypies and pelt biting are described in farmed foxes but not well quantified.» (s. 151) Følgende skrives om stereotypier hos mink: «Farmed mink may perform locomotor stereotypies which typically involve pacing along the cage wall, vertical rearing in a cage corner, repetitive circling or nodding of the head/front half of the body, and/or repeatedly entering and leaving nest-box. Several studies have suggested that different forms have different causal factors. Of the various forms of mink stereotypy, pacing (often called ‘pendling’ in Danish studies) is the most common. » (s. 84)
NOAH vil også vise til at forskere nå regner det som vidt akseptert at god velferd ikke bare er fravær av negative opplevelser, men heller først og fremst er tilstedeværelse av positive opplevelser (Boissy med flere, 2007). De samme forskerne peker imidlertid på at det har vært gjort lite av vitenskapelige undersøkelser omkring dyrs positive opplevelser. I tillegg til at synlige tegn som stereotypier indikerer utilfredsstillende miljø og negativ opplevelse hos pelsdyr, er fravær av naturlig adferd (lek, sosial interaksjon, bevegelse, etc) en viktig indikasjon på at dyret ikke har det godt, som vektlegges alt mer.
NOAH tar avstand fra omdefineringen av stereotypier som «forventningsadferd». Stereotypier forekommer gjerne nettopp i situasjoner med ekstra stress – slik som før fôring. Enten frustrasjonen kommer av manglende mulighet til å utføre visse adferder eller å bli hindret i å komme til mat, så kan den resultere i stereotypier. EUs Vitenskapskomité (Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001) skriver følgende «Stressful event: Stereotypies peak in speed, frequency and prevalence just before feeding time, and are enhanced by hunger. Stereotypies are also seen in females when caged with a male for mating; in animals making aggressive advances towards a neighbour; and in nursing females whose young are shut in the nest box.” (s. 85) Stereotypier er en reaksjon på fangenskapet også når den inntrer før fôring når dyrene lukter mat de ikke umiddelbart kommer til. Vitenskapskomiteen presiserer: «Mink stereotypies are not seen in the wild, nor in much enriched enclosures in zoos.» (s. 84)
NOAH vil til slutt kommentere påstanden knyttet til fryktatferd. Etter initiativ fra Norges pelsdyralslag har Universitetet for miljø og biovitenskap gjennomført en studie for å måle respons overfor mennesker hos et representativt utvalg av norsk rev og mink (Hovland & Slåtsveen, 2012). Som metodikk i undersøkelsen er benyttet fôr-testen for rev og pinne-testen for mink. Det ble testet 6901 revevalper fra 30 reveoppdrettere i Sør-Trøndelag og 13821 minkvalper fra 15 minkoppdrettere i Rogaland i oktober 2011. Av resultater rapporteres det at omlag 40 % av revene karakteriseres som så tillitsfulle at de spiser i nærheten av et fremmed menneske når de blir gitt mat 24 timer etter siste fôring. Med utgangspunkt i en lynnekartlegging i 2004 antyder forskerne at det har vært en viss økning i revens tillitsfullhet overfor mennesker i perioden siden den gang. For mink rapporteres det bl.a. at 28 % av valpene er fryktsomme, 34 % har en ambivalent respons og 37 % av valpene viser nysgjerrighet i nærheten av mennesker. Testen for mink foregår ved at en pinne stikkes inn i buret og dyrets reaksjon på pinnen noteres.
Side 4
NOAH kan ikke se at de dataene som presenteres gir grunnlag for å si at det er vesentlig endring i pelsdyrenes mentale tilstand siden stortingsmeldingen om dyrevelferd i 2002/2003. Rapporten sammenligner to ulike målemetoder på rev. I 2004 tok 22 % av sølvrevvalpene en matbit fremstrakt av forskeren og 44 % kom «fram i buret» under testen, mens tall for blårev var henholdsvis 13 % og 36 %. I 2011 begynner 40 % å spise med tilskuer tilstede. Det er en usikker konklusjon å hevde at revens frykt for mennesker er vesentlig endret basert på disse tallene. For mink ble samme test utført i 2004 og 2011. «Pinnetesten» ble utført ved at observatøren stilte seg foran minkburet og stakk en pinne inn i minkens bur, og minkens reaksjon i løpet av 15 sekunder registreres. I 2004 ble 80 % registrert som undersøkende, mens tallet for 2011 er 37 %.
Tallene viser en negativ utvikling, og forskerne mener årsakene er usikre og at det kan skyldes ulik kategorisering. Konklusjonen er at man ikke kan si noe om utviklingen i minkens «temperament». NOAHs konklusjon er at tallene i lynnerapporten ikke gir grunnlag for å si noe om utviklingen i fryktrespons. Tallene viser at et flertall – ca 60 % – av både revene og minkene henholdsvis ikke tør å spise med fremmede tilstede selv etter 24 timers faste eller ikke viser ønske om å undersøke pinne strukket frem av mennesker. For en rekke andre dyrearter ville man for øvrig ikke nøye seg med f.eks. forsøk på å spise etter faste eller forsøk på å snuse på fremstrukket objekt for å karakterisere et dyr som «tillitsfullt». Ingen av de aktuelle testene viser at dyrene har en positiv relasjon til menneskelig nærvær som sådan.
Påstand/spørsmål: «Hvordan kan reven utfolde sin naturlige atferd i et nettingbur?»
«Å ha husdyr medfører en frihetsberøvelse for dyret. All frihetsberøvelse medfører en innskrenking i dyrets mulighet til å utføre naturlig atferd. Ved å berike miljøet til husdyra kan man øke muligheten for naturlig atferd. Hos pelsdyr gjøres dette ved burberikelser i form av aktivitetsobjekter og tyggepinner, samt mer kompliserte bursystemer som klatrebur, liggehyller, toppkasser og fleksible bursystemer.»
NOAHs kommentar:
Som nevnt foran, kjenner vi ikke til studier som tyder på at burberikelse kan oppveie ulempene med et trangt bur. Bevegelsesfrihet er en kvalitet som er viktig i seg selv for dyr, på samme måte som andre adferdsbehov er viktige i seg selv. Som også nevnt foran, har flere faginstanser uttalt at hold av rev og mink i små nettingbur er en driftsform som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige atferdsbehov (bl.a. Den Norske Veterinærforening, 2009). En rekke naturlige adferder – og endog naturlige bevegelsesmønstre – er ikke mulig i bur: Revens typiske «jakthopp», «lekebukk» (på samme måte som hunder), løping, graving er eksempler på bevegelser som er del av revens natur, men fysisk umulig å utføre i bur. På samme måte er det for mink – og her vil svømming, dykking og annen adferd knyttet til vann komme i tillegg. Man kan ikke underslå at miljøberikelse for å kunne være meningsfylt, krever plass å installere miljøberikelsen i. Av de tiltak som nevnes over er ikke kompliserte bursystemer som klatrebur eller toppkasser pålagt og det foreligger ingen dokumentasjon på hvor vanlig det er. Det er usikkert i hvor stor utstrekning fleksible bursystemer brukes sett på årsbasis og med tanke på at det ofte er fullt belegg i farmen i den tiden valpene lever. Kun aktivitetsobjekt og nettinghylle for rev er påbudt etter forskrift.
Del 2
Påstand/spørsmål: «Hvordan blir rev og mink avlivet?»
«Mink og rev avlives ved hjelp av de mest humane metodene innen norsk husdyrbruk.* At pelsdyr avlives på gården gjør at de unngår den ofte lange og stressende transporten til et eventuelt slakteri. Alt foregår i kjente omgivelser.
Rev avlives med strøm, ved at elektroder plasseres i endetarm og munn. Undersøkelser har vist at reven på denne måten er bevisstløs på under 0.2 sekund, og død i løpet av sekunder.*
Mink avlives med gass, ved at dyret slippes ned i en tett kasse med en bestemt konsentrasjon av enten karbondioksid eller karbonmonoksid. Minken sovner og blir bevisstløs i løpet av sekunder, og død innen ca. et halvt minutt.*
Både mink og rev avlives ved veldokumenterte og godt utprøvde metoder som også benyttes på andre husdyr.*»
Side 5
NOAHs kommentar:
Forskrift av 17. mars 2011 om hold av pelsdyr, § 35, tillater at mink avlives med karbondioksid, karbonmonoksid, mekanisk instrument med penetrerende bolt og injeksjon av dødelig dose bedøvelsesmiddel. Herunder er CO2 standard metode. Ved nesten 100 % konsentrasjon av karbondioksid (CO2) opplever dyrene svie/irritasjon i øyne og nese og en følelse av kvelning i ca. 30 sekunder (Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety, 2008). På norske farmer er det ikke krav til at det skal være 100 % konsentrasjon, og dyrene opplever da en lengre periode med kvelning. Vitenskapskomiteen (VKM) innrømmer at CO2 skaper “stress”, og er frarådet av European Food Safety Authorithy, men synes likevel denne omstridte metoden er “akseptabel” (Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety, 2008). Dette på tross av at EFTAs overvåkingsorgan, som gjennomgikk norsk praksis for avliving av dyr i 2006, ga Norge kritikk for avliving av pelsdyr og konkluderte med at Mattilsynet ikke kunne dokumentere at de norske metodene ikke var til lidelse for dyrene (EFTA Surveillance Authority, 2006).
Vår konklusjon er at mink i Norge drepes med metoder som påfører dem sterkt ubehag og er frarådet av ulike faginstanser.
Forskrift av 17. mars 2011 om hold av pelsdyr, § 36, tillater at rev avlives med elektrisk strøm, mekanisk instrument med penetrerende bolt, injeksjon av dødelig dose bedøvelsesmiddel og karbonmonoksid. Herunder er strøm standard metode. EFTA kritiserte i 2006 de norske avlivingsmetodene for pelsdyr (EFTA Surveillance Authority, 2006): «It could not be demonstrated by the NFSA [Mattilsynet] that it ensures that Articles 3 and 10(2) of Council Directive 93/119/EC are applied with respect to fur animals [in Norway].» Det ble bl.a. stilt spørsmål til hvordan man sjekker strømstyrke. Metodene er ikke blitt endret etter dette.
American Veterinary Medical Association (2007) har uttalt seg om bruk elektrisk strøm: “Electrocution induces death by cardiac fibrillation, which causes cerebral hypoxia. However, animals do not lose consciousness for 10 to 30 seconds or more after onset of cardiac fibrillation. (…)Use of a nose-to-tail or nose-to-foot method alone may kill the animal by inducing cardiac fibrillation, but the animal may be conscious for a period of time before death. Therefore, these techniques are unacceptable.” På rev brukes strøm gjennom munn til endetarm, men også dette risikerer smertefull effekt dersom strømstyrke f.eks. er for lav. Vitenskapskomiteen (VKM) kommenterte i 2008 avliving av rev, og innrømmer at metoden medfører “alvorlige konsekvenser” dersom reven ikke blir bevisstløs umiddelbart. VKM sier videre at det trengs “mer forskning” på hvilke strømstyrker som gjør reven bevisstløs fort, og at stress og ubehag forbundet med håndtering av reven før avliving er betydelig (Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety, 2008).
Vår konklusjon er derfor at rev i Norge drepes med metoder som vi ikke vet hvordan virker på dyrene, for eksempel om metodene påfører dyrene et sterkt ubehag.
Side 6
Påstand/spørsmål: «Trenger vi egentlig pelsdyrnæringa i Norge?»
A. «Pelsdyrnæringa er ingen stor næring i Norge.»
B. «Internasjonalt er etterspørselen etter pelsprodukter stor. I Norge har vi et strengt regelverk og myndigheter som sørger for at regelverket blir fulgt. Dette gjør at vi kan produsere pels på en kontrollert måte som sikrer dyras velferd. Ved å sørge for å ha en kvalitetsproduksjon av pelsdyr i Norge, er vi med å sette standarden for verdens pelsdyrproduksjon og sørge for å forsyne markedet med skinn vi kan dokumentere er produsert på en dyrevennlig og kontrollert måte.»
C. «Fôret som benyttes til pelsdyr lages fra råvarer som normalt ikke har annen bruksverdi. Uten pelsdyrnæringa ville disse råvarene fort ha blitt både en økonomisk og miljømessig belastning.»
NOAHs kommentar:
A. Næringen innleder sin kommentar med at pelsdyr ikke er en stor næring i Norge. NOAH ser ikke at dette er noe argument for å opprettholde virksomheten. Men det er riktig at pelsdyroppdrett ikke er en stor landbruksnæring. Næringens andel av landbrukssektorens samlede brutto markedsinntekter er bare omlag én prosent (OsloEconomics, 2012). Til sammenlikning utgjør produksjonen av blomster seks prosent av landbrukssektorens markedsinntekter.
Det meste av skinnproduksjonen eksporteres, men eksportverdien er liten. Eksporten av skinn utgjorde i 2010 bare om lag 1,2 % av den samlede eksporten av produkter fra jordbruk, skogbruk og fiske(OsloEconomics, 2012). Verdien av den samlede eksporten fra primærnæringene utgjorde på sin side 7,7 % av eksporten fra det norske fastlandet og 3,4 % av Norges samlede eksport inkludert olje og gass (OsloEconomics, 2012).
Det faktum at næringen ikke er stor, gjør at det ikke bør være vanskelig å erstatte pelsdyroppdrett med annen næringsvirksomhet.
B. Denne påstanden antyder at vi bør fortsette med pelsdyroppdrett i Norge, fordi forbud her vil bety økt produksjon i andre land hvor dyrevelferden ikke generelt står like sterkt.
En slik påstand er uredelig og en selvmotsigelse av strategien til skandinavisk pelsindustri de siste 20 år: Den skandinaviske pelsindustrien, representert ved SAGA Furs, tar selv æren for at den kinesiske forbruker fattet interesse for pels og uttrykker samtidig hvor viktig det er at dette enorme markedet med voksende økonomi fortsetter å bruke pels: “Skal Kina fortsatt innta en ledende posisjon som forbruker av pels, vil det være tvingende nødvendig å fortsette påvirkningen av dette viktige markedet. I motsetning til for 16 år siden da Saga sammen med auksjonsselskapene åpnet det kinesiske markedet for pels, er konkurransen om media og forbrukere idag en helt annen (…)”(Norges Pelsdyrblad, 2001).
På 1980- og 90-tallet begynte Kina også å bli interessert i selve pelsdyroppdrettsvirksomheten, og igjen var den skandinaviske industrien på pletten: Skandinavisk pelsindustri ønsket å være delaktige i investeringene som ble bygget opp i Kina, og skandinaviske avlsdyr ble eksportert levende for å danne grunnlaget for kinesisk oppdrett. I 1998 ble 2 millioner dyr fra Finland eksportert til Kina, deriblant 3000 avlsdyr. Finsk media dekket begivenheten, og en representant for kinesisk pelsfarming uttalte: “I do not think that China needs any legislation concerning fur animals… in China we trust the Finnish ability and know how of how to farm foxes (…)” (McKenna, 1998). Også norsk oppdrettsindustri har hele tiden jobbet hardt for å ha et nært forhold mellom næringen i Kina og Norge, reflektert av reportasjer i Pelsdyralslagets medlemsmagasiner. Det er med andre ord de skandinaviske standardene for bur og behandling av dyrene som er eksportert til f.eks. Kina. Når denne behandlingen dokumenteres, blir det tydelig for de fleste at den ikke er akseptabel verken i Kina eller i Skandinavia. Det blir derfor meningsløst når representanter for norsk pelsindustri prøver å distansere seg fra pelsindustri i Asia eller andre “upopulære” regioner.
Slik pelsindustrien internasjonalt er vevd sammen, betyr det dårligere tider for alle markeder når flere land forbyr oppdrett og skaper et upopulært klima for pels. Og motsatt; desto mer populært pels er i vestlige land, desto mer populært er det grunn til å tro at det vil være også i de voksende økonomiene. For som Pelsinform sier på sine sider: “Det er noenlunde de samme tendensene [i Russland] som i Kina som utløser kjøp av pels. Det er et behov for å uttrykke status og rikdom.” (http://www.pelsinform.no/presse/pelsformenn-20031017/index.html). Derfor vil forbud og upopularitet i mote-produserende land i Vesten ha positiv effekt også for å på sikt gjøre pels upopulært igjen i markedene som nå er størst.
C. Denne påstanden dreier seg om at fôret som benyttes til pelsdyr lages fra råvarer som ikke har annen bruksverdi og som uten pelsdyrnæringa ville bli en økonomisk og miljømessig belastning. Vi vil bemerke at slakteavfall kan utnyttes på andre måter enn til pelsdyroppdrett. Slikt avfall kan f.eks. omdannes til bioenergi. Slakteavfall brukes i dag til å produsere energi (http://www.ntnu.no/aktuelt/skapende/energi/biomasse). En del slakteavfall går også til jordforbedring (http://www.nofima.no/nyhet/2009/11/f-rressursene-kan-utnyttes-bedre). OsloEconomics (2012) viser også til at det er andre bruksområder for slakteavfall og fiskeavskjær – f.eks. produksjon av fôr til familiedyr. Samme rapport viser også til at ikke kun avfall benyttes i pelsdyrfôret – 5000 tonn kraftfôr og 2000 tonn kjøttbenmel ble brukt i 2010. Pelsnæringen produserer for øvrig selv avfall, som så må avhendes.
Side 7
Påstand/spørsmål: Viktig distriktsnæring?
«I Norge finnes det i underkant av 300 pelsdyrgårder (2012). De fleste er familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner.» (Norsk Landbrukssamvirke). «Pelsdyroppdrett er en viktig distriktsnæring og gir kjærkomne arbeidsplasser, spesielt i næringssvake strøk» (Norges Pelsdyralslags brosjyre). «Pelsdyroppdrett egner seg godt som tilleggsnæring til annen primærproduksjon, og mange steder er den med på å sikre bosetting i næringssvake strøk. Pelsdyrholdet gir familien et ekstra ben å stå på, og gir sysselsetting og eksportinntekter til mange bygdesamfunn» (Norges Pelsdyralslags brosjyre).
NOAHs kommentar:
Pelsdyroppdrett har mindre betydning for sysselsetting i distriktene enn tidligere antatt. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) beregnet for få år siden at sysselsettingen i pelsdyrnæringen var 583 årsverk i 2007 (Hovland, 2008). Nye beregninger utført av NILF konkluderer med 300-350 årsverk (Hovland & Bøe, 2012).
Avvikling av pelsdyroppdrett fører ikke til fraflytting. NILF viser at 96 % av oppdretterne som sluttet med pelsdyr i løpet av årene 2004-2012, fortsatt bor på samme sted som da de hadde pelsdyr, og de fleste har lønns- eller næringsinntekt (Hovland & Bøe, 2012).
Pelsdyroppdrett har liten betydning for næringsliv og sysselsetting selv i de kommunene som har flest pelsdyroppdrettere. Man kan se på Oppdal i Sør-Trøndelag og Klepp i Rogaland, som er de to eneste kommunene der antallet oppdrettere er 20 eller flere (OsloEconomics, 2012). Næringslivet i Oppdal karakteriseres av at det har mange bein å stå på (http://no.wikipedia.org/wiki/Oppdal_kommune). Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting er kommunens største arbeidsplass (31,5 %). Klepp er den nest største jordbrukskommunen i Rogaland og har verdens største produsent av jordbruksutstyr (http://no.wikipedia.org/wiki/Klepp_kommune). Her finnes også høyskole og offentlig og privat tjenesteyting er viktige næringsveier. Dette viser at pelsdyroppdrett ikke har stor betydning sammenlignet med andre sysselsettingsmuligheter i disse to kommunene.
Appendix
Kilder:
Dyrevelferd i pelsdyrnæringa?
—
«Er rev og mink ville dyr?»
Broom, DM et al., 1998. Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management. – Cambridge University Animal Welfare Information Center.
Den Norske Veterinærforening, 2009. DNV og pelsdyrhold. – Norsk Veterinærtidsskrift, nr. 7/2009.
Hovland, A. L. og A. M. Slåtsveen, 2012. Lynnekartlegging av norske pelsdyr 2011: resultater fra gjennomføring av fôrtesten på rev og pinnetesten på mink. – Rapport pr 29. juni 2012, Universitetet for miljø og biovitenskap, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap.
Mason, GJ et al., 1999. Drink or swim? Using substitutability and physiological responses to frustrations to assess the importance of swimming-water for mink. – Animal Welfare.
Poole, TB & Dunstone, N, 1976. Underwater predatory behaviour of the American mink (Mustela vison). – Journal of Zoology, 178:395-412.
Rådet for dyreetikk, 1994. Uttalelse om pelsdyroppdrett. – Rådet for dyreetikk, Landbruksdepartementet
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001. The Welfare of Animals Kept for Fur Production – Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare. – European Commission.
«Er det ikke dyreplageri å holde reven og minken i bur, når de i vill tilstand har flere kvadratkilometer å bevege seg på?»
Bevanger, K., 1990. Minken. I: Norges dyr – Pattedyrene 1. – Cappelen Forlag as.
Christensen, H., 1990. Rødreven. I: Norges dyr – Pattedyrene 1. – Cappelen Forlag as.
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001. The Welfare of Animals Kept for Fur Production – Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare. – European Commission.
Østbye, E. & Pedersen, Ø., 1990. Fjellreven. I: Norges dyr – Pattedyrene 1. – Cappelen Forlag as.
«Lider rev og mink som holdes på pelsdyrgårder i Norge?»
—
«Viser mink og rev i norske pelsdyrgårder unormal atferd?»
Boissy, A. et. al., 2007. Assessment of positive emotions in animals to improve their welfare. – Physiology & Behavior, Volume 92, Issue 3, 22 October 2007, Pages 375-397.
Braastad B,, 1993. Hva kan adferdsstudier lære oss for å oppfylle dyras krav?, Faginfo nr. 11, Statens Fagtjeneste for Landbruket, 1993.
Hovland, A. L. og A. M. Slåtsveen, 2012. Lynnekartlegging av norske pelsdyr 2011: resultater fra gjennomføring av fôrtesten på rev og pinnetesten på mink. – Rapport pr 29. juni 2012, Universitetet for miljø og biovitenskap, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap.
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare – European Commission, 2001. The Welfare of Animals Kept for Fur Production – Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare. – European Commission.
«Hvordan kan reven utfolde sin naturlige atferd i et nettingbur?»
Den Norske Veterinærforening, 2009. DNV og pelsdyrhold. – Norsk Veterinærtidsskrift, nr. 7/2009.
«Hvordan blir rev og mink avlivet?»
EFTA Surveillance Authority, 2006. Final report EFTA Surveillance Authority mission to Norway 24 to 28 April 2006 concerning animal welfare.
Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety, 2008. Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production, Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM).
American Veterinary Medical Association (AVMA), Guidelines to Euthanasia, June 2007
EFSA, Opinion of the Scientific Panel on Animal Health and Welfare on a request from the Commission related to “Aspects of the biology and welfare of animals used for experimental and other scientific purposes”, EFSA-Q-2004-105, Adopted by the AHAW Panel on 14 November 2005
«Trenger vi egentlig pelsdyrnæringa i Norge?»
http://www.nofima.no/nyhet/2009/11/f-rressursene-kan-utnyttes-bedre
http://www.ntnu.no/aktuelt/skapende/energi/biomasse
http://www.pelsinform.no/presse/pelsformenn-20031017/index.html
http://www.wearefur.com; www.originassured.com
McKenna, Carol, 1998. “Fashion Victims – an inquiery into the welfare of animals on fur farms”. -WSPA.
Norges Pelsdyrblad, 2001. – Norges Pelsdyrblad nr. 7/8, Juli/August 2001;
OsloEconomics, 2012. Pelsdyrnæring: Økonomisk betydning. – Utarbeidet for Norges Pelsdyralslag.
Viktig distriktsnæring?
Hovland, I., 2008. Pelsdyrholdet i Norge – utvalgte emner. – Notat 2008-18, Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning (oppdrag fra Dyrevernalliansen og Dyrebeskyttelsen Norge)
Hovland, I. og Bøe, E. 2012. Pelsdyrhold i Norge – avvikling, arbeidsforbruk og selskapsform. – Notat 2012-21, Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning
http://no.wikipedia.org/wiki/Klepp_kommune
http://no.wikipedia.org/wiki/Oppdal_kommune
Fra redaksjonen: Vi har lagt til sidenumre i artikkelen for å bedre leseropplevelsen for langlesing. Vi har republisert innlegget, første gang publisert på D1 nov `16.
