Småbarnsalderen utgjør svært viktige år i barnas utvikling. Sosialiseringen og psykiske og fysiske endringer er viktige deler av barnas modningsreise.
Samtidig er det mht. skjevutvikling, språk, sosial fungering, nevro-betingede tilstander, reguleringsvansker etc., at førskolealderen er spesielt viktig fordi denne tiden veldig ofte er avgjørende for senere utvikling og vansker kan oppdages og behandles så tidlig som mulig.
Følge opp mistanker og bekymringer, foreta observasjoner og kartlegginger når det er atferd og sosial/emosjonell fungering som avviker fra normalen har mange fordeler og egentlig ingen ulemper. Fordelen er at man enten får bekreftet at det ikke dreier seg om en skjevutvikling, eller at det settes inn tiltak og hjelp tidlig dersom det f.eks. viser seg å være behov for det.
Ressurser og tid som brukes på dette, eller ev. belastningen av å være med på en utredning for barnet eller familien er minimal ift. gevinsten, nemlig enten å få bekreftet at barnet er i normal utvikling, eller at det er behov for hjelp og støtte i form av tilrettelegging, behandling etc.
ADFERDSPEDAGOGIKK: OM BELØNNING
For å jobbe adferdspedagogisk med barn i førskolealder som kan snakke og forstå, er belønningssystemer et nyttig verktøy.
Vi hører motargumenter, som f.eks. at ”da vil alle ha stjerne”, eller at ”hvorfor skal barnet få belønning for å oppføre seg som de andre barna”.
Etter min mening er det ikke en selvfølge at barn, spesielt de som har sosiale eller emosjonelle utfordringer skal oppføre seg bra, og gjøre det som forventes av de voksne. Førskolebarn skal leke, utforske, lære, men skal også selvsagt settes grenser for og veiledes til god fungering. De drives av impulser og drifter som ikke alltid er forenlig med positiv sosial adferd. Lek kan gå for langt, de tester grenser, og noen kan som nevnt ha familiære, emosjonelle eller nevrologiske årsaker for sin negative eller vanskelige adferd. Positiv adferd må derfor positivt forsterkes og læres bort av de voksne, og foreldre har naturligvis like mye ansvar for dette hjemme, som de som er sammen med barna i barnehage.
Det kan noen ganger være nødvendig å belønne alle i gruppen for god oppførsel, sammen med det ene barnet som får belønning for å kontrolle sine impulser og vanskelige atferd. Dette kan faktisk gi ekstra positiv effekt også på gruppenivå.
Ros er også et viktig virkemiddel, men det er viktig at det er konkret og ekte. Mange barn reagerer negativt på for mye ros, spesielt når det høres overdrevent ut. Et annet viktig virkemiddel er ”Gode beskjeder”, som vil si å formulere og formidle det som forventes på en positiv måte, f.eks. i samlingsstund: ”Når vi setter oss ned skal dere holde hender og føtter i ro, følge med Shirin (den voksne) og rekke opp hånda når dere vil si noe”.
OM TILTAK
Det er imidlertid ofte nødvendig med flere tiltak samtidig for å avhjelpe barn med adferdsvansker på dagtid i barnehagen. Viktig å huske at uten langsiktige/overordnet tiltak som nevnes herunder, vil andre tiltak bare hjelpe kortsiktig og som en slags brannslukking, noe som gradvis sliter ut både personale, og effekten av tiltakene.
Overordnede og langsiktige tiltak:
- Henvise til PP-tjenesten: både for utrendning av vanskene og vurdering/utløsing av ressurser til f.eks. spesialpedagog eller egen assistent. Både barnehagen og foreldre kan henvise til PP-tjenesten.
- Dialog med foreldre. Foreldre må involveres både for å innhente informasjon om barnet, drøfte barnets utforringer og barnehagens bekymringer, og hvordan barnehagen og foreldre best kan samarbeide om barnet.
- Tilstrekkelige ressurser og god organisering i barnehage (f.eks. ha en plan for akutte tilfeller, som å låne voksne fra andre avd. etc.).
Spesifkke tiltak:
- Lag en enkel ”Avtale” med barnet. Avtalen kan inneholde et eller flere krav, men helst ikke flere enn 3. Avtalen skal være enkel. Den skal inkludere belønning for positiv (ønsket) atferd, og negativ forsterkning ( i form av konsekvens), for å redusere negativ (uønsket) atferd.
I test-perioden fokuseres det kun på adferd som inngår i avtalen, og annen negativ adferd ignoreres. Avtalen skal også inkludere mål basert på hva man ønsker å oppnå.
Hovedpoenget med avtalen er å forebygge negativ oppførsel så mye som mulig, og at man ikke skal behøve å ta en kamp hver gang negativ oppførsel vises. Det er derfor viktig at ”Avtalen” begynner med en kort og enkel ”Samtale” hvor barnet bir kjent med hva som forventes, slik at den voksne ikke skal behøve å ”diskutere” med barnet hver gang han viser negativ adferd, men bare gi en ”Påminnelse” om avtalen og om konsekvensen.
Det er svært viktig at konsekvenser følges opp konsekvent, selv om det i starten kan føre til økning av den negative adferden.
- Kartlegg interesser og mestringer som kan brukes til belønning og intervensjon.
- Både belønning og konsekvens må passe til adferden som skal korrigeres. Et eksempel kan være avtale mellom foreldre og barnet om legge-tid. Barnet legger seg ikke i avtalt tid, og får som konsekvens (straff) husarrest i 2 uker! En slik konsekvens er både for streng og for lite relevant, og kan også ha negativ følge for barnets sosiale liv og aktiviteter. Riktig konsekvens må stå i riktig forhold til atferden mht. omfang og alvorlighetsgrad, samt ikke forstyrre annen positiv aktivitet. Her kan foreldrenes konsekvens være at barnet f.eks. ikke får/får begrenset tilgang til mobilen dagen etter. Belønninger må naturligvis også passe i forhold til adferden, og den må være tids-nær. Belønninger og konsekvenser langt fram i tid virker dårlig.
- Dagsplan og ”sjekk –inn/sjekk-ut”. Forebygg så godt som mulig betente situasjoner. Dersom den negative atferden forekommer mest i ustrukturte situasjoner, betyr det at en god forebygging vil være å planlegge dagen med strukturerte situasjoner så mye som mulig, f.eks. ved faste (og rullerende) aktiviteter. Dersom barnet blir urolig oftest når det blir kjedelig eller når det ikke er konkrete aktiviteter å delta i, bør det alltid være reserve-aktiviteter som raskt kan settes i gang, slik at barnet raskt kan roes ned. Lag en plan for hver dag slik at mesteparten av dagen er mest mulig forutsigbar for barnet.
En god måte å bruke dagsplaner er å sjekke-inn barnet på starten av dagen, ved å gå kort gjennom planen slik at barnet påminnes det som skal skje og det som forventes av henne (atferdsmålene). Barnet ”sjekkes-ut” på slutten av dagen, hvor man går sammen gjennom hva som har gått bra og mindre bra, med mest fokus på det positive.
- Ha en B og gjerne en C plan for betente situasjoner for å kunne være i forkant eller avbryte situasjonen så tidlig som mulig.
Dette arbeidet er en prosess, som også inkluderer mye prøving og feiling. Tiltakene må fortløpende evalureres slik at man ikke fortsetter å gjøre ting som ikke virker, og noen ganger må det prøves ut helt nye tiltak.
EKSEMPEL:
Nina er nesten 5 år gammel. Hun kan uprovosert slå, angripe og være ufin både verbalt og fysisk mot andre barn (og voksne). Hun kan også ta fra/ødelegge andre barns leker og saker. Ved konflikter kan hun reagere kraftig på å bli konfrontert av voksne eller løper unna.
Først velger vi opptil 3 mål for adferdsplanen. Dersom det viser seg å bli for utfordrende å jobbe med flere mål samtidig, kan det fokuseres på færre/ett mål. Som regel er det best å velge mål som barnet har (god) sjanse for å lykkes med. Noen ganger må man imidlertid velge den/de alvorligste adferden(e) som mål, fordi situasjonen er veldig betent. Målene bør formuleres så konkrete som mulig, og formuleres positivt (f.eks. la være å slå, istedenfor ”ikke slå”). Dersom målene viser seg å være for krevende, skal man modifisere disse.
Mål
Vi velger følgende mål for atferdsplanen til Nina:
- La være å slå andre
- La være å ta andres eiendeler/leker
- Snakke fint til andre
Avtalen
Vi velger en positiv og rolig situasjon alene med Nina for å fortelle om avtalen. Vi kan f.eks. si at det noen ganger blir vanskelig å styre følelser så hun kan gjøre ting som andre (og hun selv) blir lei seg for etterpå. Vi skal lage en avtale for å øve på ett par ting som gjør at hun får det bedre med seg selv og andre.
Deretter lager vi oversikt over Ninas interesser og mestringsområder, slik at vi kan bruke de som belønning (og ev. også ifm. konsenkvenser når det blir nødvendig å fjerne et gode der og da).
Vi viser til avtalen (og eks. på belønninger og konsekvenser) til Nina. Vi kan si: vi skal i en periode øve på å være snill mot andre ved å la være å slå andre, og ved å la være å ta deres ting (vurder om man skal ta opp flere mål eller bare ett i starten. Det kan bli for mye å fokusere på 3 ting samtidig). Hver gang (eller for hver fast intervall, f.eks. hver 10 eller 20. minutter) du prøver å klare dette får du en ”stjerne” (kan maniffesteres på ulike måter for barnet – en belønning ut fra motivasjon og interesse, mestring etc.). Hver gang du skulle glemme deg og slå eller ta ting fra andre, skal ta vi en pause (Time out), så du får tid til å roe ned og starte på nytt.
Det er viktig å gi Nina mulighet til å være med på å bestemme eller foreslå f.eks. belønning etc. Ninas samarbeid og eierskap til planen har stor betydning for om avtalen lykkes.
Som nevnt kan konsekvenser her være å ta fra et gode/aktivitet for viss antall minutter, eller bare at barnet ikke får beløning den gangen eller den dagen. Konsekvensen bør ikke ekskludere barnet fra helt annen positiv aktivitet, f.eks. dersom Nina skulle komme til å slå en annen, kan riktig konsekvens være Time out, og/eller at hun ikke får belønning for denne delen av dagen, men det ville være feil f.eks. å gi som konsekvens at hun ikke får bli med på tur til parken senere på dagen. Dersom konsekvenser ikke virker bra, må det vurderes om man skal ha strengere konsekvenser.
Dagsplan
Vi lager en dags- eller ukesplan for Nina for å lage struktur og forutsigbarhet så mye som mulig av dagen. Planen bygger selvsagt på det hun opplever som positive aktiviteter og samvær. Gjennomføring av planen er 100% avhengig av ressurser og organisering. God organisering og godt samarbeid mellom de voksne gjør at planer lykkes.
Vi starter dagen med en ”sjekk-inn” hvor vi går gjennom dagens plan og spesielt det som forventes av Nina (målene) i avtalen. På slutten av dagen ”sjekkes hun ut”, ved at hun og den voksne går gjennom hvordan dagen har fungert, mest fokus på ros og det som har gått bra.
Reserve-planer
Som nevnt er det viktig også å ha en B (og gjerne en C) plan for når ingen ting fungerer. Den kollektive sikkerheten til alle barn kommer før korrekt pedagogikk når en alvorlig situasjon oppstår, eller når det er så uoversiktlig at de voksne ikke kan følge godt med barna. De voksne bør derfor først fokusere på å roe ned situasjonen f.eks. ved å ta Nina ut av situasjonen. Dette går bedre dersom man har en B plan for hva man gjør/hvor man går med Nina dersom hun skulle tas ut av en felles situasjon.
Lykke til!
Fra redaksjonen. Profilert Psykisk helse. Barn, unge, voksne. For flere innlegg av praktiserende, klinisk pedagog Kasra Kashani se her, eller se flere på «Mer fra forfatter»
https://debatt1.no/foreldre-til-barn-med-adhd-rad-og-tips/
https://debatt1.no/negative-erfaringer-med-barnevernet/
https://debatt1.no/pp-tjenesten-pa-norske-skoler-kan-de-gjore-mer/
https://debatt1.no/pakke-terapi-i-psykisk-helse/
Vil du skrive innlegg på Debatt1?
Velkommen! Send til
Din mening gir mening!
