”Pakke»- terapi i psykisk helse

0
3012

For nye lesere

I arbeidet med barn og unges psykiske helse, er det heldigvis fortsatt litt rom for klinikere* å velge og begrunne egen tilnærming til behandling utfra egen klinisk erfaring eller teoretisk bakgrunn.

Utviklingen går imidlertid i retning av ”en pakke for alle”. Man blir forsikret om at det ikke kommer til å bli like ille som i Danmark, som har strømlinjede pakkeforløp, men i realiteten er vi over halvveis der.

Innføring av modeller for behandling i psykisk helse etter modeller hentet fra somatikk (uavhengig av hvilke resultater man kan vise til), uten gjennomtenkning, utprøving, og evaluering er kjent fra andre virksomheter og samfunnstiltak, hvor politikere uten relevant kompetanse tar avgjørelser og setter i gang ideer, uten kontakt og kommunikasjon med individer og instanser som faktisk arbeider i feltet.

I psykisk helse er det aller viktigste å gjøre det som er mulig for å hjelpe klienten/pasienten å få det bedre. De grunnleggende etiske og praktiske rammebetingelser for klinisk arbeid er selvsagt viktige og nødvendige, men aldri overordnet pasientens beste. Dersom ytre krav og regler skal bestemme terapiens forløp, lengde, og etter hvert innhold, betyr det at det er andre enn de som direkte arbeider med pasientene, som vet hva som virker best for nettopp den enkelte pasienten. Når det lages regler for f.eks. hvordan og hvor lenge en skal behandle en ungdom med depresjon eller angst, undergraver det forståelsen av at enhver ungdom har et individuelt behov, og til enhver tid er i en unik livssituasjon, og at dette er det nødvendige grunnlaget for hvordan man skal forstå  hvordan på best mulig måte hjelpe denne ungdommen.

Etter min mening er det ikke mulig å gi god behandling, uten å forstå hvordan og hvorfor ”problemet” har oppstått. Det er ikke god behandling når fokus kun er på å redusere eller holde i sjakk symptomer, for de kommer ofte tilbake i samme eller annen form. God behandling er å utforske, forstå og forsøke å eliminere de underliggende årsakene til problemet. Dette forutsetter fleksibilitet og frihet i terapien. Det er selvsagt viktig å lære strategier og teknikker for å regulere f.eks. stress og angst, men det alene behandler ikke bort selve angsten eller årsaken til angsten.

Et eksempel; Ida henvises til psykisk helse for angst. Det viser seg at hun bl.a. strever med prestasjonsangst ifm. prøver og presentasjoner på skolen. Det viser seg at hun også har generelle utfordringer med læring. Hun får behandling med et manualbasert opplegg (på 10 eller 12 ganger) som er litt nytt og populært, og som har gode referanser på effekt fra forskning. I behandlingen er det ikke spesielt fokus på hvorfor denne angsten har oppstått, men behandlingen synes å hjelpe med prestasjonsangsten. Ida og foreldre rapporterer at symptomene reduseres og saken avsluttes.

Ida kommer tilbake etter 5-6 måneder med samme grunn, dvs. angst. Når det settes fokus på å forstå angsten og hvor den egentlig kommer fra, viser det seg at prestasjonsangsten kun er en liten del av en større og mer generalisert angst, som har mye dypere røtter i hennes historie, familie, personlighet og selvfølelse.

Tilstander som angst og depresjon, og alvorligere tilstander som traumer, spiseforstyrrelser og psykoser, selv i tilfeller hvor lidelsen hovedsakelig skyldes nevrokjemisk ubalanse, kan ikke sammenliknes med somatiske tilstander som f.eks. allergi eller kreft. Jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om f.eks. kreftbehandling, men går ut fra at spesifikke kreftformer behandles med spesifikke medikamenter/behandlingsformer, relativt uavhengig av pasientens f.eks. tilknytningshistorie eller syn på livet. Det kan ikke gis kognitiv terapi a la 6 ganger til alle ungdommer med angst eller depresjon. Behandlingsformen og behandlingstiden bør ikke bestemmes utfra det som ser fint ut på papiret, men på bakgrunn av en helhetlig forståelse av den ungdommen det gjelder, hans/hennes historie, familie, evner og ressurser, selvfølelse, agens, sosial- og emosjonell kompetanse, livssituasjon, tanker, følelser og opplevelser etc.

Kjennetegn på god behandling er ikke positive resultater på effektivitet og produktivitet målt i tall og kroner, men det som egentlig hjelper pasienten til å få det bedre langsiktig, og pasientens egen opplevelse av denne bedringen.

 

* En kliniker er en lege eller annet helsefaglig personell som arbeider direkte med undersøking og behandling av pasienter.

 

 

Fra redaksjonen. Tidligere publisert på D1. Profilert.  Kasra Kashani arbeider som klinisk pedagog, men skriver her på egne vegne. 

Vil du skrive innlegg på Debatt1? Registrer deg på D1 og du kan publisere direkte eller send ditt innlegg til Velkommen! 

Facebook kommentarer

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here