1. mai er en internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen.
I Norge har vi sett, år etter år, at det har oppstått uenigheter og til og med konflikter mellom forskjellige interessegrupper på 1. mai. Hvilke paroler er akseptable? Hvem kan gå under hvilke paroler? Feminister enes heller ikke – for vi har høyre- og venstre og noen sier ekstremvenstre fraksjoner blant dem. LO får kritikk fordi de har for mye makt og det kan være spent mellom andre fagforeninger og LO, selv om de (stort sett) står på samme side.
Med feminismen kom økt oppmerksomhet også på andre oversette eller undertrykte grupper i samfunnet, som homofile og transkjønnede. Feminismen åpnet opp for økt oppmerksomhet og interesse også for etniske minoriteter. Her har mange engasjert seg for å markere problemer med diskriminering i arbeidslivet.
1. mai – arbeidernes dag
1.mai handler ikke om arbeidsgivere, direktører og styreledere, bedriftseiere eller investorer. 1.mai handler strengt tatt om de som ansettes og deres arbeidsforhold og lønn. Der er LO den største fagforeningen vi har i Norge. LO og Arbeiderpartiet står hverandre nære og dermed vil mange på høyresiden mene at 1. mai utelukker dem. Mange blir irriterte og.
Svake eller dårlige arbeidsforhold og ledelse fører til stort gjennomtrekk av ansatte. For at et selskap eller en bedrift skal gå godt så er det viktig at en hele tiden har mange erfarne i arbeidsstokken. Det er også en stor fordel at folk som arbeider føler lojalitet, mening og stolthet til arbeidsstedet og den aktuelle bedriften. Det er en verdi i seg selv og gir arbeidsglede.
Med globaliseringen, med EØS og med EU går vi arbeidere hele tiden tøffere tider i møte. Stadig flere konkurrerer om de samme jobbene.
Som jeg har har lært om organisering av arbeid i en (ekstrem) overlevelsessituasjon, så har vi 3 typer av folk som må `håndteres`: 25% er ledertyper, 25% vil hindre og ødelegge for alle de andre, mens de resterende 50% blir effektive følgere hvis de blir ledet på en god måte. I befolkningen blir de fleste til arbeidstakere og de kan bli effektive følgere, men vi er hele tiden utsatt for de 25% (som kan befinne seg på både leder og følgersiden), som vil opptre som obstruksjonsmakere.
Følgergruppen på 75% er stor og det blir lettere å komme til å utnytte arbeiderne enn å utnytte bedriftseiere og ledere fordi hver person blir mindre synlig, fordi de er i den mye større arbeidstakergruppen. Risikoen øker derfor for utnytting av arbeidere, mens dette ikke vil skje for ledere ( i samme grad). I tillegg vil det være slik at desto høyere stilling en har desto sterkere makt har en, fordi en får tilgang til kostbare ressurser som enkeltindivider i den andre gruppen ikke får. Dette kan arbeidstakere så forsøke å matche gjennom å være medlem av en fagforening.
Flertallet av norske arbeidstakere er snart uorganiserte. I Norge nå er kun 53,5% med i en fagforening. Tall fra noen andre land:
2012/2013
Island 82,6
Finland 68,6
Sverige 67,7
Danmark 66,8
NB! Norge 53,5
Storbritannia 25,4
Tyskland 17,7
Sveits 16,2
USA 10,8
Frankrike 7,7
Selv om organisasjonsandelen i Frankrike er sjokkerende lav nå etter nedgang helt fra 80 tallet, er fagforeningene mange i Frankrike, i motsetning til i Norge, og de kan fortsatt mobilisere mange og de siste år har det vært mange demonstrasjoner (og lange) aksjoner der. Om Frankrike vil mange i Norge mene det er for galt at en kan gå av med pensjon når en kun er 60 år. I Frankrike protesteres det mot at pensjonsalderen er hevet.
Å få opp organisasjonsandelen i Norge behøver ikke føre til stadig mer lukrative ordninger for arbeiderne og bør heller ikke ses på som en trussel mot selskapet/bedriften. Det finnes alltid en balanse og muligheter som kan gagne både arbeidsgiver og arbeidstaker. Det viktige er at partene har ordnede forhold for å forhandle med hverandre og at dette systemet ses i et helhetlig samfunnsperspektiv og at den svakere part, den ansatte, har et apparat i ryggen på liknende måte arbeidsgiver har tilgang på.
Kjemp for din sak på 1. mai – uansett hvem du er!
Foto: Fra wikipedia
