Mye fakta, lite refleksjon

3
3420
For nye lesere.

Vår tid preges av en konkretiseringstvang. Vi skal prate kort og konsist, forankre oss i harde fakta, koblet til konkrete handlinger. En fattig virkelighetsforståelse har vunnet fram. Er det på tide å yte motstand?

Påstandene springer ut av Jan Maintz Hansens bok Kan du være mer konkret? Om samtalens død i dansk politikk. Jeg skriver for å vise fram et alternativ. Detaljene er viktige, men la oss ikke underkjenne helhetens betydning.

1. Historie

Kaster vi blikket bakover i tid, var f.eks det norske sosialdemokratiet fra starten forankret i idealer og visjoner. Men i arbeiderpartistatens periode (fra 1945 og framover) ble politikken gradvis mer instrumentell, med fokus på konkrete grep for å oppnå konkrete resultater – innenfor rammen av systematisk vekst og økende standardisering av samfunnslivet.

1970- og det tidlige 80-tallet står som en interessant motvekt. I en fase fikk vi idédebatter, ja, tidvis markante brytninger om hva som var riktig vei for samfunnsutviklingen. Delvis fra en sosialradikal venstreside, delvis fra selvbevisste nyliberalistiske og konservative diskurser på høyresiden. Disse ulike idestrømningene hadde kraft, og bidro på varierende vis til transformasjon av samfunnslivet.

Gjennom 1990-tallet var det nyliberalismen som vant kraftigst terreng, i så markant grad at fortellingen om ideologienes død kunne etableres. Det frie, velgende, nyttemaksimerende subjektet trengte jo kun input av konkrete fakta for å kunne ta sine rasjonelle valg, til både egoets og markedsreguleringens beste… – vel, nå er utvilsomt dette i seg selv en ideologi, som skyggelegger virkelighetens kompleksitet.

2. Bare en liten justering

Konkretiseringstvangen former oss gjennom å si «dette er jo bare en liten, konkret justering for å skape økt nytteeffekt, ikke noe å bruke tid på å diskutere». Ord som dette har vi hørt, f.eks når anbudsprinsippet innføres på stadig nye områder, uten politisk behandling.

Det en derimot gjerne krever er effektstudier. Ulike former for evidensevaluering av politiske grep er gjerne forankret i et kunnskapssyn som antar at enhver kompleks prosess kan forenkles, splittes i små deler, måles og telles, skrives inn i enkle kausalmodeller osv. Mon tro hvor variasjonen, tvetydigheten og den komplekse refleksjonen skal innpasses i tallenes tale?

Vi kan anta at en rekke ulike faktorer samspiller i konkretiseringens diskurs. Ved å forenes danner de en kraft med effekter på samfunnsutviklingen.

3. Den offentlige samtalen

Jan Maintz Hansen ble intervjuet i Klassekampen den 17. januar 2014, og pekte på hvordan mye offentlig debatt tenderer til å avvise åpne, reflekterende tanker. Det synlig og virkelighetsnære er blitt alle tings målestokk. Realisme, realiserbarhet, raske tiltak, målbare resultater og tilhørende nytteeffekter er det som teller.

Verdier, visjoner, idédebatt, refleksjon over perspektiver og åpen dialog underkjennes. Stemplingen av Jonas Gahr Støre som tåkefyrste passer bra inn her. Masse ord uten nyttige resultater; vi har ikke tid til sånt.

Politikken dras mot det som lar seg tallfeste. Faktorer som betyr mye, men som ikke kan måles og beskrives på noen entydig måte – kulturens mangfoldighet, samspillet mellom verdier, det gode livet – kommer i bakgrunnen.

4. Problematisering

Jon Maintz Hansen utleder en håndfull utfordringer ved konkretiseringstvangen, og skaper dermed rom for viktige problematiseringer.

For det første: Rommet for refleksjon rundt nye ideer og ulike muligheter innskrenkes når konkretisering kreves. Vi kan ikke utvikle ideer hvis vi hele tiden må stå til regnskap for hvordan vi vil realisere dem. Før vi flytter oss dit, bør det finnes et åpent rom for diskusjon om hva det er vi ønsker å realisere.

Enig. Det å kunne tenke høyt, løfte alternativer uten å låses fast til dem, utveksle visjoner som kan åpne øynene for alternative veivalg, er evig viktig.

For det andre: Det blir mindre plass for det komplekse og nyanserte. Alt skal helst ha konkrete svar med konkrete effekter. Den refleksive, åpne diskusjoner om hvordan verden kan forstås og hvilke mulige veivalg vi har, snevres dermed inn.

Enig også her. Når jeg skriver handler det ikke om å angi en fasit, men om å åpne for refleksjon rundt det flertydige.

For det tredje: Det å forankre seg i fakta, etterprøvbare hypoteser og evidensbaserte tiltak tilhører den formelle kunnskapens domene. Den offentlige samtalen bør handle om noe mer enn dette; verdier, etikk, ideer, visjoner. Bare ved å favne inn dette kan politikken bli noe annet enn sak til sak-administrasjon.

Yepp. Politikeren er verken forsker eller teknolog, men en person som bør kunne skape debatter rundt hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

For det fjerde: Konkretiseringstvangen dominans er det beste argumentet for at den trenger motstand. Vi lever i en brytningstid. Teknologiutvikling, globalisering og flerfoldige kulturbrytninger, forurensing, klimaendringer og forvitring av det biologiske mangfoldet – alt dette krever at konkrete løsninger kobles til nyanserte refleksjoner, der det å løfte blikket og se framover verdsettes mer.

5. Kritiske spørsmål

Hvis enhver diskusjon skal reduseres til kun de harde faktaene, underkjenner vi at våre veivalg i vel så stor grad avgjøres av vårt blikk, vår tenkning og vår praksis.

Hva ser vi og hva ser vi ikke? Hva velger vi å gripe tak i, og hva lar vi ligge? Hva gjør vi med det vi har løftet opp, hvordan bearbeider vi det? Hvilken ramme setter vi de ulike faktorene inn i?

Det er f.eks faktisk kunnskap at økosystemer er i alvorlig ubalanse og at mange biologiske arter er i fare. At menneskeheten nok har kapasitet til å få verden til å gå rundt likevel, gjennom genmanipulering og teknologiske løsninger, er også noe vi kan anse som rimelig sikkert.

Hvordan vi omgjør slike infobiter til politikk handler om noe mer. Perspektiver, verdier, meningsbrytninger og diskurser. Komponenter som må tas på alvor, om vi skal bli i stand til å angi en retning for samfunnsutviklingen.

6. Visjon

Mitt ønske er å gi små og store bidrag til en helhetlig, framtidsrettet politisk tenkning. Ingen oppramsing av fakta, ingen skråsikre løsningsforslag – men derimot en belysning av politikkens mulighetsrom, samt refleksjon rundt hva det betyr å innta den ene eller andre posisjonen.

Teksten ble opprinnelig publisert i Hammerbloggen.

 

 

Fra redaksjonen. Politikk og samfunn, De beste debattene. Først publisert på D1 i mars `17. Photo by Anatoliy Gromov on Unsplash

Facebook kommentarer

3 KOMMENTARER

  1. Jeg skrev denne teksten alt i 2014. Når jeg valgte å revidere og republisere den nå, kan det leses som en respons på etableringen av Faktisk.no – pluss all diskusjonen om fakta og alternative sannheter de siste månedene. Å ha et edruelig forhold til fakta er selvsagt veldig viktig, men samtidig er mine ord en advarsel mot å redusere alt til å handle kun om dét. Til enhver tid står vi overfor mange ulike faktum, der hva vi ser og ikke ser, hva vi løfter fram, hva slags sammenheng vi setter det inn i osv, ikke avgjøres av faktaene i seg selv.

    Senest i går så jeg noen skrive på Facebook at motdebattanten ikke forsto hvordan virkeligheten på et saksfelt «egentlig er». Det lå under der at enhver som så de samme faktaene, ville få de samme meningene. Men sånn er jo helt åpenbart ikke. Noen ganger er vi uenig om realitetene. Andre ganger er vi helt enige om dem, men har likevel ulik mening. Anerkjenner en ikke det siste, vil en bli sint hvis ikke alle mener det samme som en selv. Og da ramler jo gjerne den gode debatten sammen.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here