Aller først: Mine varmeste tanker til ofrene, deres pårørende og nærmeste.
Det som skjedde kunne ingen være forberedt på. At en person har blitt så ond og alene kunne utføre det grufulle angrepet var utenkelig i 2011. Men ABB forberedte seg gjennom å bli kvitt sine empatiske følelser. Når de var borte, var det bare å gå i gang. Så hvordan gjorde han det?
Han brukte krigssimulator, Modern Warfare, der han trente på å sikte og kunne veksle fort mellom å skyte flere samtidig. Hvorfor er det mulig for folk å få tilgang til det på nett? Det burde være forbudt. Så kjøpte han et ekte siktsystem, likt det han øvde på, til 12 000 kroner, som han brukte på Utøya senere. Han spilte også andre krigs- drap- og voldsspill. Noen år før 22/7-11 spilte han slike spill et helt år, opptil 16 timer pr. dag. Han har sagt at han ville unne seg det, og det passet bra fordi han ikke var så sosial uansett. Han gikk senere igjennom skytetrening i Oslo, i pistolklubb, og trente også med riflen han brukte.
Når empatien blir borte kan det fort bli veldig, veldig farlig. ABB isolerte seg og spilte spill. Han øvde seg på å bli en kaldblodig drapsmann. Han ga våpnene sine norrøne navn og var helt inne i sin egen fantasiverden uten at han hadde meningsfulle relasjoner til andre. Valget av Utøya denne dagen hadde kanskje også å gjøre med hva som var mulig for ABB å utføre? Gjennom spill kunne han tenke på drap og skyting hele dagen lang, og til slutt var han helt avslått følelsesmessig. Vi vet også at ABB som 3-åring hadde psykiske problemer og det ble rapportert fra barnehagen han gikk i at han ikke kunne vise følelser.
ABBs fantasiverden og misoppfatninger, samt manglende evne til å delta i samfunnet på normal måte, ledet han til å bruke drap som metode for å oppnå sine forkvaklede mål. Hans `manifest` er et sammensurium av andre skribenter og forfattere, det er kaotisk og ikke relevant eller konkret overfor reell politikk eller detaljkunnskap om samfunnet i dag. Det er en fantasi. En voldelig, narsissistisk fantasi. På den måten var ABB gal, men han var bevisst nok til å legge detaljerte planer. Men han `sviktet` et par ganger. Så det var et menneske inne i ham fortsatt som ikke var ondt. Ingen av verstingene i Nazi- regimet `sviktet` ved å ringe inn til motparten en konkret trussel, noe ABB gjorde i mars 2011, ei heller ville de ringt og forsøkt å overgi seg, noe ABB gjorde på Utøya. En lærdom fra disse tilfellene i responsen han ble møtt med er å ta en trussel på alvor til det motsatte er bevist og melde til politiet, og å fokusere på handling, ikke på person, (”Ja, overgi deg”, istedenfor ”Hvem er du”), når noen sier de vil overgi seg.
Når noen går så langt at de planlegger drap, og enda verre massedrap, så er det så ille stilt at vi som samfunn må gjøre alt for å forebygge at noen blir slik igjen. Å predikere ikke-vold – fra topp til bunn, fra myndigheter til enkeltpersoner – med økt involvering fra alle her i Norge i samfunnsdebattene på sosiale medier og andre steder er viktigst. Ekstreme ytringer kan komme til å skje i framtiden – det være seg om islam, venstre- eller høyre siden, naturvern, vindkraft, dyrevern, abort, prester, pride, og en mengde andre politiske – der reaksjoner kommer og det kan bli en litt stygg debatt. Men ord er ord og reaksjoner og sinnstemninger varierer og vi kan si ting der og da som en kan tenke en annen dag var over kanten. Det er menneskelig. Bruk av vold og drap er noe annet. Det er handlinger som involverer hele vår kropp – en fysisk handling, og må skilles skarpt fra sinne og reaksjoner som kommer i form av ord.
Sinne og ord kan lede til handling og ord vil komme før handlingen, men så lenge det ikke er en trussel om handling så er det `kun` ord. Dehumanisering, tingliggjøring av mennesker eller dyr, vedvarende nedlatendhet og stygge kallenavn på andre (og andres utseende, opphav etc.) – og en kunne nevnt mange flere eksempler, må vi reagere på. Vi må involvere oss. Det fordrer at folk flest er med. I vårt demokrati har vi alle en plikt til å følge med på det som foregår. Ellers vet vi ikke hva vi skal stemme på ved valg, f.eks. Ord, debatter og engasjement som sosiale medier har ført med seg er et gode! På mange måter er det som en åpen pub der folk er avslappet og prater fritt, med en miks av saklige argumenter og reaksjoner. Å høre hva brisne/fulle folk mener om saker er viktig, var den en som sa en gang. Hvordan virker det politiske forslaget for folk som koser seg på puben? Går det igjennom der, er forslaget en vinner. Sett på den måten utvikler vi oss positivt i stor fart, folk flest får mer kompetanse i å ytre seg offentlig, og vi må ha fremtidshåp om et ikke-voldelig tankesett uansett! I dag, med internett, ligger det så til rette for å bruke ord framfor vold.
Jeg var med i noen intense debatter på avisnett i etterkant av 22/7-11, og det gjorde inntrykk på meg de debattene om hvordan den gang AUF-leder Eskil Pedersen kom seg vekk fra Utøya. Jeg kjempet for hans virkelighetsforståelse og hans handlinger denne dagen i møte med noen som mente Pedersen og andre skulle opptrådd som om de var i militæret. Mange kom seg i sikkerhet med MS Thorbjørn og det var helt riktig å gjøre der og da. Noen av dem som tilfeldigvis var nær fergen eller fikk høre av andre at det var veien en kom på å flykte på, kom seg vekk og med det reddet livet. Uten våpen…uten å vite fienden etter at de visste at regjeringskvartalet var bombet..en mann i politiuniform..hva skulle de gjort annerledes? Jeg er lei meg fordi Pedersen og andre fikk så hard medfart av noen etter angrepet. Jeg håper de har det bra nå og de må ikke tenke på noen andres negative meninger om det..de forstår bare ikke.
Høyreekstreme holdninger og andre rigide tankesett i ideologier, religiøse tolkninger og i ekstreme politiske leirer har vi alle et ansvar for å si i mot, `jeg synes at, fordi`, `jeg opplever når du sier..at`, `jeg føler` og liknende talemåter, slik at vi ikke angriper og skyver mer unna, men heller går i følelsesmessige baner og viser empati for mennesker, folks situasjoner o.l. når disse dehumaniseres eller gjøres til et brikke i politisk, ideologisk tankesett. Et problem her, er at folk som er engasjerte i partipolitikk og andre med beslutningsmyndighet, ikke selv har tid til å engasjere seg særlig i kommentarfelt. Mange sier de velger det vekk, for de orker ikke. Dessuten, om de skulle respondere, hvordan skal de ha tid til jobben sin og privatlivet sitt? Så hvem skal engasjere seg og si imot? Hvem har tid til det. Noen vil sikkert også si: Hvem skal nedlate seg til å drive med sånt? Ytringsfrihetkommisjon, ekstremismekommisjon, akademisk ytringsfrihetkommisjon o.a. Kanskje de heller skal gjøre en personlig, demokratisk innsats i vår nye internett-tid (som de gjerne vil at alle andre skal gjøre) og engasjere seg i debatter på nettet isteden for å sitte på eget rom avsondret fra der det foregår.
Mye jeg kan si i etterkant av den grusomme dagen 22/7-11.
Jeg håper mest av alt og inderlig for nå og nær framtid at pårørende og andre nær til ofrene finner ro og livsglede framover. Jeg håper også at demokratiet i Norge vil bli enda mer levende og folk vil forstå hvor viktig det er å engasjere seg på en konstruktiv, saklig måte, men der det til tider skal være rom for å uttrykke følelser av alle slag! Vi er mennesker, ikke roboter. Uten følelser og engasjement fungerer det ikke.
De aller, aller fleste av oss tenker ikke som et PR-byrå, er strategiske ytrere eller reklamerer for å tjene penger. Nei. De fleste av oss responderer på saker som kommer opp i mediene og har meninger om det. Der hat og dehumanisering kommer i åpne sosiale medier er det lett å motsi og fange opp. Om en bruker noe ressurser på det. For andre, mer ekstreme forum så skal PST og politiet ta seg av det. Folk flest skal ikke føle de har noe ansvar for å oppsøke ekstreme forum for å si i mot, som for å delta i demokratiet.
Til slutt: Den som ytrer noe bør være klar til, om de åpner opp for kommentarfelt på egne ytringer og mediesaker, å svare på spørsmål og gå i dialog med dem som engasjerer seg. Det viser respekt overfor dem som leser det du skriver. Men det skjer i liten grad i dag. Om en lar mange usakligheter eller verre stå uimotsagt så bli det gjerne bare mer av det samme. Derfor bør en involvere seg på et tidlig tidspunkt og ikke vente til det er for sent.
Foto: Henrik Lied, https://commons.wikimedia.org/wiki/Category/media/File:Utoya2.
Først publisert på Debatt1`s facebookside den 22/7-21: https://www.facebook.com/Debatt1
Profilert Politikk og samfunn
Debatt1 er åpent for alle og er gratis å lese og skrive på! Send ditt innlegg til eller til
