Da jeg var i slutten av tenårene, fyrte jeg opp et bål i hagen og brant alle dagbøkene mine.
Jeg vil ikke si at jeg angrer på det, fordi det føltes riktig der og da, men det hadde selvfølgelig vært interessant å lese dagbøkene på nytt, mer enn førti år etter at jeg skrev dem. Hvorvidt jeg begikk en kriminell handling ved å brenne bøkene, tenkte jeg overhodet ikke på. Det var mine bøker, jeg hadde egenhendig rappet kladdebøkene fra henholdsvis Munkerud og Nordseter skole.
Slik tenker jeg for så vidt om de bøkene jeg senere har kjøpt. Det står meg fullstendig fritt til å hive dem på peisen, enten det er en roman av Dag Solstad eller en såkalt hellig skrift som f eks Bibelen. La gå at noen kan føle seg indignert på Dag Solstads vegne, men de har ikke noen juridisk sak, nettopp fordi vi ikke har noe lovforbud mot å brenne bøker i Norge. Det omfatter også religiøse bøker, slik som Bibelen og Koranen.
I 2006 brant komikeren og satirikeren Otto Jespersen deler av Bibelen på rådhusplassen i Ålesund. Det avstedkom naturlig nok noen negative reaksjoner, men ingen anmeldelse. Den kom først da han satte fyr på det amerikanske flagget. Det var den amerikanske ambassadøren, stasjonert i Oslo, som mente at flaggbrenningen var en kriminell handling. Det er mulig det er slik i USA, men ikke i Norge, der både bøker og flagg kan brukes til å hold liv i peisen.
Otto Jespersen kom ikke så langt at han brente en koran. Det gjorde derimot SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) her forleden. Det har avstedkommet voldsomme reaksjoner, både i Tyrkia og Pakistan. Enkelte har til og med hintet om dødsstraff. Det kan være nettopp dette, frykten for at en eller annen rabiat islamist skal ta saken i egne hender og effektuere dødsstraffen på egenhånd, som stagget Jespersen hva angikk koranbrenningen. Det vet jeg naturligvis ikke, men det er ikke usannsynlig. Den tidligere forleggeren William Nygaard ble som kjent forsøkt drept, da han gav ut Salman Rushdies Sataniske vers. Og se hvordan det er gått med alle dem som har laget karikaturtegninger av profeten Muhammed. De er blitt myrdet eller forsøkt myrdet de også.
I 1979 slapp den engelske humorgruppen Monty Python filmen Life of Brian, en etter min mening aldeles ubetalelig satire og en av mine yndlingsfilmer. Den ble først nektet satt opp i Norge, fordi man mente den var blasfemisk, at man gjorde narr av både Jesus og kristendommen. På et langt senere tidspunkt ble ett av medlemmene spurt om de kunne tenke seg å gjøre det samme med islam og profeten Muhammed. “Nei”, var det kontante svaret. “Det tør vi ikke”. Jeg skjønner dem godt. Hvem vil vel risikere livet for å lage en film eller skrive en bok, som vekker slike hat-reaksjoner hos en gruppe mennesker, som hverken respekterer lover eller andre menneskers rett til å si dem i mot?
På den annen side; skal vi endre vårt lovverk, bare fordi vi er redde for hva enkelte muslimer kan finne på av faenskap? Jeg sier det på den måten, fordi jeg tror frykten for represalier er langt større enn respekten for islam, for ikke å si profeten Muhammed og muslimer. Forsatt ansees det som en konspirasjonsteori at muslimer søker å overta Vest-Europa. Men hvis vi hele tiden gir etter for muslimsk livssyn og verdier, vil ikke det til syvende og sist medføre at også Norge kan føye seg til rekken av islamske stater?
Jeg for min del har ikke noe imot å leve i et parallellsamfunn. Jeg ser det ikke som noe stort poeng at inkompatible mennesker skal forsøke å late som noe annet. For meg må enhver kunne sysle med sitt, så lenge de ikke plager andre. Og dersom jeg brenner Koranen på bålet, sammen med dagbøkene mine fra 10 år tilbake, er det noe som min muslimske nabo faktisk må tåle, selv om han føler seg både pint og plaget, fordi det som tidligere nevnt ikke finnes noen lovhjemmel mot bokbål i Norge. Det er derfor min muslimske nabo som må jobbe med seg selv, ikke politikere og jurister, i den hensikt å skulle endre norske lover.
Det er nettopp det som er kjernen i ytringsfriheten;
nemlig retten til å si og gjøre noe som andre kan finne støtende eller respektløst. Det er de “hårsåre” som må utvikle teflonbelegg, ikke kulturlivet som skal legge opp, av frykt for å tråkke noen på tærne. Religion er en liten del av samfunnet, vårt samfunn (Norge) er ikke en del av en religion. Og slik bør det fortsette å være.
Først publisert på
Fra redaksjonen. Profilert Maritas hjørne/ Hot spot
