«Svarthuset» kom først ut i Frankrike, og har siden gått sin seiersgang verden rundt. Kriminalromanen er hyllet av både lesere og kritikere og tildelt en rekke priser. Den vant blant annet «The Barry Award», som årets beste krim i USA i 2013.
Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.
Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk/
Forlagets omtale:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.
Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommer han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.
Svarthuset er første bok i Peter Mays Lewis-trilogi om etterforsker Fin Macleod.
«Svarthuset» utspiller seg i landsbyen Cobost, på øya Isle of Lewis, helt nord på Ytre Hebridene.
Et kjærestepar har planer om å få seg en hyrdestund i et gammelt båthus. Isteden finner de en naken mann hengende fra en bjelke. Magen er kuttet åpen, tarmene henger ut av buken. Det minner om et annet mord som skjedde noen uker tidligere, i Edinburgh.
Etterforsker Fionnlagh Macleod kommer nettopp fra Isle of Lewis, og får beskjed om å etterforske det nye mordet. Fin drar svært motvillig tilbake til øya der han engang vokste opp. Han har nylig mistet sønnen sin i en bilulykke, der sjåføren stakk av. Tilbake i Edinburgh sitter konen Mona, i restene av et ekteskap de begge egentlig har gitt opp.
Mannen i båthuset viser seg å være Angus Macritchie, en usympatisk og dårlig likt mann som svært få på øya har noe godt å si om. Mange har motiv for drapet, til og med den lokale presten, Duncan. Datteren hans anmeldte Angus for voldtekt kort tid før drapet, kan det være presten som har hevnet seg? Eller er det krøplingen Calum som havnet i rullestol på grunn av nettopp Angus? Hva med miljøaktivisten som ønsker å stoppe den tradisjonelle Gugajakten, sjøfugljakten på klippeøya An Sgeir der 2000 havsule blir drept årlig? Eller kan det ha noe med det som skjedde den eneste gangen Fin selv deltok på jakten, da det kom en mann for lite tilbake?
Trådene er mange, og romanen kunne fint spunnet «kun» om disse. Men dette er, i tillegg til å være en drivende kriminalroman, også en svært god oppvekstroman. Vi møter Fin som barn og ungdom og blir gjennom hans egne øyne kjent med oppveksten på den lille og værbitte øya. Hadde det ikke vært for den svært strenge gudstroen som rådet der, så hadde det passet å kalle den gudsforlatt. I tillegg er det en øy de ondeste av værgudene tydeligvis har lagt sin elsk på. Riktignok er omgivelsene vakre på en solskinnsdag, men dem er det ikke mange av. Akkurat som de fleste menneskene på øya, er også været deprimerende dystert. Peter May skildrer en øy der det ofte er storm, vinden uler konstant og havet sjelden ligger stille. Arbeidsledigheten rår, de unge flytter vekk og alkohol er for mange den eneste trøsten. Kanskje da ikke så rart at de gjenværende menneskene på øya virker rammet av apati og håpløshet?
Fins oppvekst startet allikevel bra, familien var riktignok fattige, men foreldrene var snille. Lykken snur den dagen foreldrene dør i en bilulykke og Fin havner hos en tante, uten evne til å vise eller føle kjærlighet. Kjærligheten finner den unge Fin allikevel, i hvert fall en stakket stund, i barndomsvenninnen Marsaili MacDonald. Forholdet holder ikke, noe han i hovedsak kan skylde seg selv for. Da den voksne Fin kommer tilbake til øya, er hun gift med Artair, hans venn og rival fra barndommen.
Romanen veksler mellom de to delene, nåtidens mordetterforskning, og barndommens minner. I nåtiden presenteres historien sett fra den voksne etterforskerens vinkel, i fortidsdelen ser vi historien i jeg-perspektiv, gjennom den unge Fins øyne. Det er en veksling som fungerer særdeles bra. På finurlig vis bindes for og nåtid sammen, romanen åpner seg og blir virkelig. Trådene samles, hele tiden med både underliggende og høyst reell dramatikk. Detaljrikdommen er fantastisk, og tidvis varter forfatteren opp med noen av de vakreste miljøskildringer jeg noen gang har lest i en kriminalroman. Været er stort sett dårlig, havet så rasende at man nesten kjenner saltsmaken på tunga, både naturkreftene og menneskenes kamp for å overleve under de ekstreme forholdene er eminent skildret.
Romanens største styrke er kanskje også romanens største svakhet.
For i den grad denne romanen har noen svakheter, så blir miljøskildringene så mange og så detaljerte, at det innimellom stjeler fokus og bremser spenningen. I tillegg synes jeg, dog bare nesten som en bisetning, at Fins sorg over sønnen, en åtte år gammel gutt som døde bare uker i forveien, gjør merkelig lite inntrykk, både på meg og etterforskeren. Forfatteren beskriver riktignok sorgen Fin føler, men han evner aldri å få meg til å føle den. Det virker mer som om sorgen over sønnen brukes der det er hensiktsmessig i historien, enn som noe ektefølt og sårt. Jeg får aldri riktig følelsen av at han var spesielt nær den forulykkede sønnen, og utviklingen senere i boken – som jeg ikke skal røpe her – gir meg også et inntrykk av at farsrollen ikke er spesielt viktig for etterforskeren. En mangel som blir ekstra tydelig siden May på mesterlig vis greier å gå i dybden i følelsene på de fleste av romanens andre personer.
Dette er den første boken i en triologi, og selv om jeg virkelig gleder meg til å lese den neste, så må jeg innrømme at jeg håper at neste bok har en litt mindre deprimerende grunnstemning. I Svarthuset er både mennesker og miljø gjennomgående dystert. Selv på et trist sted kan det jo muligens finnes et og annet lyspunkt eller positivt menneske?
Men de nevnte svakhetene til tross, «Svarthuset» er en fantastisk god roman, enten man velger å lese den som en kriminalroman eller oppvekstroman. Anbefales sterkt!
***
Terningkast 5
***
Til info:
Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap – og noen ganger vennskap – til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.
Når det gjelder Svarthuset, Peter May og Goliat forlag:
Jeg har aldri møtt forfatter Peter May. Boken var en gave fra Goliat forlag. Jeg har møtt de som driver forlaget i forbindelse med en kommende pocketutgivelse, men har ingen fordeler av å blogge om bøkene deres. Jeg er «venn» med Tiger Garte på Facebook og har møtt ham i litterære sammenhenger, men vi er ikke personlige venner.
Først publisert på http://myriam.blogg.no/1514998544_bokanmeldelse_svarthuset_av_peter_may_bde_en_spennende_krim_og_en_medrivende_oppvekstroman.html
