Det er ikke fremmede «monstre.» Det er VI som mishandler, dreper og voldtar barna våre.

0
63

A-magasinet har kartlagt 89 nordmenn som er siktet, tiltalt eller dømt for å ha spredt overgrepsbilder av barn i pedofile nettverk. Materialet overgriperne deler er mer sadistisk enn noensinne, mange av overgrepene er regelrett tortur.

Barnevoldutvalgets rapport – «Svikt og svik» (NOU 2017/12), forteller at de regner med at det de siste årene er hele 60 barnemordere som aldri er blitt tatt. Foreldre eller omsorgspersoner som har drept sine egne barn, mange av smårollingene fikk ikke engang feire ettårsdagen sin.

Røde Kors hevder i sin rapport «Sosial puls» at hele 60 000 barn blir jevnlig slått hjemme.

Les sakene. Les tallene. Men denne gangen, ikke bare LES dem. FØL dem. Se for deg et barn du kjenner. Et barn du er glad i. Se for deg DET barnet om en del av statistikken. Uansett hvor bra det barnet har det, tillatt deg å tenk muligheten. At han eller hun – barnet du er glad i, kan være et av disse barna. For dette er ikke statistikk. dette er små liv. Det kan hende at det det er nabobarnet ditt. Tantebarnet ditt. Eller datteren din …

Små barn som blir sviktet av sine nærmeste. Ikke av fremmede «monstere», ikke av den skumle mannen ingen liker. Men av pappa, stefedre, brødre. Eller av mamma. Små barn som blir sviktet så grundig at flere av dem dør av det. Barn som ikke har noe trygt sted å gå, fordi der hvor hjemme er, er der hvor de har det verst. Barn som gruer seg til å legge seg om kvelden, fordi de ikke vet hva som venter dem. Eller i mange tilfeller, som så altfor godt vet hva som venter dem. Uskyldige barn. Gjennom de siste årene: mer enn 60 døde barn.

Vi som bor i Vestfold, husker nok alle Christoffer-saken. Gutten som stadig gikk rundt med skader og blåmerker, uten at noen tok skikkelig tak. Før det ble for sent, før gutten ble slått i hjel, etter å ha blitt mishandlet i lang tid
I Christoffersaken sto de fram etterpå, lærere, bestemødre, naboer. Alle angret på at de ikke «fulgte magefølelsen.» På at de når de mistenkte at noe var galt allikevel ikke varslet politi eller barnevern. De syntes det var ubehagelig. De følte seg ikke sikre. Gutten sa jo ikke noe selv… De fleste av oss synes det er grusomt med barn som blir mishandlet og / eller misbrukt. Vi ønsker ikke å se det, vi vil helst ikke tro det.

Allikevel er det altfor mange overgrep som skjer, og følge politiet er overgriperne tilsynelatende helt vanlige, intelligente personer, som regel menn. Mange av dem fedre eller stefedre, flere av dem jobber med barn eller i omsorgsyrker. Utad antagelig alt annet enn de «monstrene» Listhaug beskriver.

Derfor, uansett hvor ille det er, vi må åpne øynene. Våge å se det. Se etter det, ta signalene, tro på barna hvis de forteller. Vi må erkjenne at dette ikke er noe som utføres av «de andre», av «monstrene.» Det kan like gjerne være bestekameraten din, storebroren eller barnas kjærlige bestefar.

Barna selv vil ofte prøve å skjule det som skjer. Når overgriperen er en nær person, så ønsker de ofte ikke vedkommende straffet. De ønsker ikke familien splittet. De er redde for å miste dem de er glad i. Hjemmet sitt, søsknene sine. Overgriperen er også ofte ikke bare slem, mesteparten av tiden er hen kanskje akkurat så snill som en pappa eller mamma skal være. I tillegg tror barna ofte at det er dem selv det er noe galt med. Hvis de bare hadde vært snillere, lydigere, flinkere. Ikke virket så fristende i den fine Minni mus – nattdrakten …

Det eneste de fleste barna ønsker, er å få være i fred. At pappa skal slutte å putte tissen sin inn i rumpa deres, at stebroren skal slutte å mase om å bli sugd, at mamma skal slutte å slå. At overgrepene skal ta slutt.

Derfor trenger de at vi hjelper dem. Men for å kunne hjelpe og virkelig SE, må vi være villig til å tro at slikt faktisk skjer. For de fleste foreldre er det heldigvis en nesten utenkelig tanke, at noen kan mishandle, misbruke og slå sine egne, små barn. Men dessverre, det utenkelige skjer og hvis vi snur oss vekk og lukker øynene, ikke orker å forholde oss til det utenkelige, så svikter vi de svakeste blant oss.

Derfor MÅ vi våge å se det. Varsle i de tilfellene vi har mistanke, selv om det er innad i egen familie. Tro på barna i de tilfellene der de forteller.

Vi har ikke noe valg! Det kan redde en barndom. Det kan redde et liv.

 

Fra redaksjonen. Profilert Gnist.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR