For noen år tilbake (2014) ble det noe oppstuss over at Amina Sewali, en mørkhudet skuespillerinne, hadde fått rollen som Solveig i Ibsens Peer Gynt – en litterær skikkelse som tradisjonelt forbindes med et nordisk utseende; lys hud, blondt hår og blå øyne. Argumentasjonen var at man måtte se ut som Solveig for å kunne spille Solveig. Ikke slik med Santa Lucia. Skulle man ha noe håp om å bli valgt til årets Lucia på barneskolen, måtte man være jente og ha langt blondt hår. Det til tross for at den historiske sicilianske Lucia sannsynligvis ville vært mer lik Amina Sewali enn en jente med typisk nordisk utseende.
I desember i år gjenoppstod debatten om rasehygiene innenfor skuespillerfaget, men med omvendt kulør. Personene bak @rasisme.i.norge beskyldte Espen EckbosNissene over skog og hei for å være rasistisk. Espen Eckbo, som spiller de fleste av sine karakterer, en mørkhudet person inkludert, hadde malt seg svart i fjeset for å illudere sistnevnte. Det ble av flere ansett for å være rasistisk. Dplay la seg umiddelbart langflate og tok serien av skjermen, med den begrunnelse at slikt “ikke hører hjemme i 2020”. Det holder ikke å male huden svart; for å spille neger må man faktisk være neger.
Poenget med at Espen Eckbo, på samme måte som Robert Stoltenberg, spiller ulike karakterer, også kvinner, selv om de er menn, gikk de krenkede hus forbi. Sannsynligvis skjønner de heller ikke konsekvensene av hva de selv forfekter. Skal man ta dem på ordet, må heretter kvinner spille kvinner, homser spille homser og rollene som barn og eldre heretter besettes av unger og gamlinger. Selve grunnlaget for skuespilleryrket blir med andre ord borte. Heretter blir det bare reality.
Mens Eckbos nisser blir forsøkt jaget hinsides skog og hei, slår Netflix til med et nytt periodedrama; Bridgerton. Her spilles rollene uavhengig av hudfarge. For eksempel spilles den britiske dronning Charlotte av Golda Rosheuvel, en britisk skuespillerinne med annen etnisitet enn den typisk engelske. Om ikke dette skulle være nok, er hun også åpenlyst lesbisk. Også erkebritiske hertuger og hertuginner spilles av svarte (negre). For noen år tilbake ville det kanskje ha vært en umulighet, men er ikke dette hva skuespilleryrket egentlig handler om? Om å se en karakter, uavhengig av hudfarge, kjønn og seksualitet? Hvis den som gir den beste tolkningen av Ibsens Solveig er en transe, hva så? Vil ikke vi som publikummere ha den beste Solveig fremfor en dum blondine?
NRK har noe å lære av skaperne bak Netflix-serien Bridgerton. Jeg tenker på storsatsningen Atlantic Crossing. Den var hverken historisk eller politisk korrekt. Vanligvis pleier NRK å være i overmåte politisk korrekt. Hva skjedde derfor med Atlantic Crossing? Servilitet overfor kongehuset eller generell mangel på fantasi? Atlantic Crossing var en studie i blendahvitt. Vel var det smått med negre i den norske motstandsbevegelse, men hvorfor skal ikke norske skuespillere med flerkulturell bakgrunn få lov til å ta del i slike produksjoner? Den var så allikevel bare “inspirert av” og “basert på”?
Vi er altfor opptatt av hudfarge. Og jeg er hjertens enig med dem som hevder at svarte blir holdt tilbake (diskriminert) på grunn av hudfargen. Annerledeshet og mindretall blir sjeldent akseptert. Heller ikke i en sosialdemokratisk kultur som den norske. Vi både ønsker og vil nok være tolerante, men innerst inne er vi det ikke. Først den dag ingen reagerer på at kong Harald blir spilt av en neger kan vi med hånden på hjertet si at Black Lives Matter.
Først publisert i rettfralevvra.com
