Dette er det flotte stabburet etter tippoldefaren min, en refleksjon av den vakre tida det ble bygget i. Stabburet var ofte det flotteste bygget på gården, som om man ønsket å si takk for maten. Du, kjære tippoldefar, levde i Grythengens og Kronborgsætergrendas blomstringstid. Heldig var du som ikke fikk oppleve etterkrigsgenerasjonen. De har ødelagt landet, og den sterke rurale kulturen som nådde et høydepunkt etter grenda de, er det i dag kun bitre fragmenter tilbake av.
Den suburbane kulturen til General Motors er hva som råder nå, og denne er verken fugl eller fisk, verken urban eller rural, en ikke-kultur, en vakuum-kultur. Kronborgsætergrenda har blitt omforvandlet til en innholdsløs underavdeling av Los Angeles, verken mer eller mindre.
Grythengen ligger som en inngangsportal til grenda de, og hadde arven etter deg fått leve videre ville det i sannhet vært litt av en portal. Du var en dyktig jordbruker, minst like dyktig som din gode venn Magnus J. Dahl oppe i Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Jeg tenker dere satt her på stabburstrappa titt og ofte og diskuterte livet i grenda, det siste møtet på bedehuset nederst i grenda, og kanskje sang dere noen strofer fra Pris Herren mens dere nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien.
Hvor gjerne jeg ville videreføre din arv, hvor gjerne jeg skulle sett det lille småbruket ditt som en storslått inngangsportal til grenda de, innhyllet i et malerisk kulturlandskap, av dyr, barn og natur. Å, som jeg ville vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten! Herr Fossemøllen, vår store forfar, men din far, som så mange totninger i dag hærstammer fra. Men de ser ut til å ha glemt sitt stolte husmannsopphav fra steinrøysa oppunder Totenåsen. Denne steinrøysa som du og de av din kultur omforvandlet til noe dere hadde all grunn til å være stolte av. Hva vi har gjort med hva dere overgav oss er noe helt annet.
Kun skyggene står tilbake, og pappaen min vil ikke at jeg skal være skyggevokterinnen av herr Fossemøllens skygge. Jeg håper at du og herr Dahl ikke ser hva det har blitt av grenda deres? Måtte vår far i himmelen skjerme dere for denne sorgen. Fordi dere ville sett hva som har gått tapt, dere så den sanne verdien av herr Fossemøllens øyensten. Det suburbane mennesket kan ikke forstå disse verdiene, men dere var rurale, av de siste rurale mennesker på Toten.
Herr Fossemøllens øyensten var ikke stor, den var unnselig og plassert i utkantene av bygdenorge. Allikevel tror jeg den hadde en langt større verdi enn hva noe moderne menneske er i stand til å forstå. Aller minst teknokratene, modernitetens voktere og håndhevere. Snart kommer de med pumpehuset sitt, rett nedenfor der brønnen var. Hvilken ironi. Her hentet de reint vann rett opp fra grunnen i generasjoner, nå skal det pumpes opp fra Mjøsas dyp. Selv ikke under den beryktede tørkesommeren av 1947 gikk brønnen tørr, mens nabogardene måtte hente vannet fra Grythengen.
Kjære tippoldefar, takk uansett for stabburet ditt! Det står fremdeles her og skinner, et vitnesbyrd om en tapt kultur og en svunnen tid. Jeg er glad fordi jeg har fått kjenne noen varme vindpust fra din storhetstid denne sommeren. Og sannelig ser det ikke ut til at det kan bli noen fossemøllingsepler i år, fra treet som fremdeles kaster sine livfulle skygger på stabburet ditt. Et seiglivet tre, som trolig herr Fossemøllen selv spiste av. Søte er de, slik din tid var det. Den siste lenken mellom meg og min tipp-tippoldefar.
