I min barndom på 70-tallet var jeg en ivrig samler av gamle radioer. De var lette å få tak i, for mange hadde de gamle radiorør-apparatene stuet bort på loftet etter at de fikk moderne apparater. En periode hadde jeg gutterommet fullt av dem. Disse radioene i kombinasjon med en solid strekkantenne ut til nærmeste tretopp var mitt vindu mot verden. Lenge før internettets tid lå jeg om kveldene og lyttet til fremmede tungemål og eksotisk musikk på mellombølgen. Her var lyder fra den andre siden av kloden som pirret nygjerrigheten på et gutterom i Trondheim. Spesielt kan jeg huske afrikanske sendere med de merkeligste språk og timevis med trommelyder. Intense inntrykk for en guttunge.
En kveld hørte jeg en kvinne snakke norsk og trodde først det var NRK sin mellombølgesender på Vigra. Det var det ikke. Jeg hadde snublet over Radio Moskva. En halvtime noen kvelder i uka sendte de på norsk det mange vil kalle den reneste propaganda. Etter den norske halvtimen var det dansk sin tur, og tysk, fransk… gudene vet hvor mange tungemål sovjeterne sendte på. Det neste halvåret tilbrakte jeg ikke rent få timer lyttende til stemmen fra Moskva.
I retrospekt er det ingen tvil om at dette var propaganda. Her var destillert hyllest av alt Sovjetunionen bedrev med og sto for, og ensidig kritiske kommentarer til Vestens og spesielt USA sin gjøren og laden. Jeg tok opp temaet med nærmeste høyremann – altså min far – og han anbefalte meg å unngå kanalen som djevelen selv. Men i arbeidsuka i 8.klasse pratet jeg med en gammelkommunist på Trondheims mekaniske verksted som mente det var bra å høre noe fra den andre siden også. Så jeg lot nysgjerrigheten få fritt utløp, skrudde ned volumet så ingen i huset ante hva jeg bedrev med og krøp under dyna.
Det var slett ikke bare politisk preik, her var også kulturinnslag. For første gang hørte jeg opptak fra den ærverdige Bolshoi opera, og russisk balalaikaorkester var just ingen mangelvare på kanalen. Av og til leste man små utdrag fra de store russiske forfattere. Å ligge i senga som 12-åring og høre på alt dette var intet mindre enn eksotisk og spennende. Viljen til å vite mer om den store verden var vekket.
Som oftest var det en kvinne som snakket og det på et nesten perfekt norsk. Men en svak aksent røpet henne. De må ha hatt solid språkopplæring der borte. Ung som jeg var, kunne jeg nok svelget deres propaganda rått og utviklet meg til en raddis med rødt skjerf. Så skjedde ikke. For det første hadde jeg min fars formaninger i bakhodet, for det andre var jeg alt for opptatt av aksenten, musikken, stemningen og det faktum at jeg var eneste guttepjokk i kameratgjengen som lå og hørte på disse greiene, og det takket være selvlaget antenne og eldgamle radioer fra før krigen. De yrende følelser i et ungt sinn sperret for å ta inn over meg hva som faktisk ble sagt.
Men jeg lærte da noe. Og det jeg lærte var to ting: Hvilken eventyrlig stor verden som finnes der ute. Og at gammelkommunisten på verkstedet, forøvrig en hyggelig kar med brumlebass og stort skjegg, hadde et poeng. Det er greit å lytte til den andre siden også. Høre deres argumenter, prøve å forstå tenkemåten. Nå er det tiår siden jeg sist lyttet på mellombølgen, og den gamle Radio Moskva er forlengst nedlagt. Men via nettet kan man som før mer enn ane den store verden der ute, og på det samme nettet florerer de sterke meninger om hva som er Sannheten. Det ryktes at Russland har et kobbel av mennesker ansatt kun for å pepre nettets mange kommentarfelt med russisk propaganda. Kanskje har Kina og USA noe lignende. Moskva, Washington og Beijing forsøker alle å påvirke verden med sin egen versjon av sannheten. I mitt unge sinn ble et frø plantet av Radio Moskva, et frø som etterhvert vokste til et tre av spørsmål og en higen etter å søke sannhet med en skeptisk holdning. For hvem har egentlig rett? Hvilke kilder kan vi stole på og hvilke kan vi ikke? Hvem forvalter sannheten?
Og det er sant at det er viktig å lytte til den andre siden. Det sies å være et fenomen blant oss mennesker at vi forholder oss kun til kilder som bekrefter det vi allerede står for. Det er uheldig og kan gjøre oss blinde for gode argumenter som går på tvers av våre etablerte meninger. Det kan nok føles ubehagelig å bli konfrontert med mennesker som tenker svært ulikt som oss selv, men det er helt nødvendig for å bygge broer, respekt og fellesskap i en stadig mer kompleks verden.
Men på gutterommet, under dyna og med Radio Moskva på øret kommer jeg nok aldri igjen.
RED: vi har republisert innlegget for nye lesere. Første gang publisert på d1 sept 2016. Photo by Matt Botsford on Unsplash
