Radio Moskva

2
2249

I min barndom på 70-tallet var jeg en ivrig samler av gamle radioer. De var lette å få tak i, for mange hadde de gamle radiorør-apparatene stuet bort på loftet etter at de fikk moderne apparater. En periode hadde jeg gutterommet fullt av dem. Disse radioene i kombinasjon med en solid strekkantenne ut til nærmeste tretopp var mitt vindu mot verden. Lenge før internettets tid lå jeg om kveldene og lyttet til fremmede tungemål og eksotisk musikk på mellombølgen. Her var lyder fra den andre siden av kloden som pirret nygjerrigheten på et gutterom i Trondheim. Spesielt kan jeg huske afrikanske sendere med de merkeligste språk og timevis med trommelyder. Intense inntrykk for en guttunge.

En kveld hørte jeg en kvinne snakke norsk og trodde først det var NRK sin mellombølgesender på Vigra. Det var det ikke. Jeg hadde snublet over Radio Moskva. En halvtime noen kvelder i uka sendte de på norsk det mange vil kalle den reneste propaganda. Etter den norske halvtimen var det dansk sin tur, og tysk, fransk… gudene vet hvor mange tungemål sovjeterne sendte på. Det neste halvåret tilbrakte jeg ikke rent få timer lyttende til stemmen fra Moskva.

I retrospekt er det ingen tvil om at dette var propaganda. Her var destillert hyllest av alt Sovjetunionen bedrev med og sto for, og ensidig kritiske kommentarer til Vestens og spesielt USA sin gjøren og laden. Jeg tok opp temaet med nærmeste høyremann – altså min far – og han anbefalte meg å unngå kanalen som djevelen selv. Men i arbeidsuka i 8.klasse pratet jeg med en gammelkommunist på Trondheims mekaniske verksted som mente det var bra å høre noe fra den andre siden også. Så jeg lot nysgjerrigheten få fritt utløp, skrudde ned volumet så ingen i huset ante hva jeg bedrev med og krøp under dyna.

Det var slett ikke bare politisk preik, her var også kulturinnslag. For første gang hørte jeg opptak fra den ærverdige Bolshoi opera, og russisk balalaikaorkester var just ingen mangelvare på kanalen. Av og til leste man små utdrag fra de store russiske forfattere. Å ligge i senga som 12-åring og høre på alt dette var intet mindre enn eksotisk og spennende. Viljen til å vite mer om den store verden var vekket.

Som oftest var det en kvinne som snakket og det på et nesten perfekt norsk. Men en svak aksent røpet henne. De må ha hatt solid språkopplæring der borte. Ung som jeg var, kunne jeg nok svelget deres propaganda rått og utviklet meg til en raddis med rødt skjerf. Så skjedde ikke. For det første hadde jeg min fars formaninger i bakhodet, for det andre var jeg alt for opptatt av aksenten, musikken, stemningen og det faktum at jeg var eneste guttepjokk i kameratgjengen som lå og hørte på disse greiene, og det takket være selvlaget antenne og eldgamle radioer fra før krigen. De yrende følelser i et ungt sinn sperret for å ta inn over meg hva som faktisk ble sagt.

Men jeg lærte da noe. Og det jeg lærte var to ting: Hvilken eventyrlig stor verden som finnes der ute. Og at gammelkommunisten på verkstedet, forøvrig en hyggelig kar med brumlebass og stort skjegg, hadde et poeng. Det er greit å lytte til den andre siden også. Høre deres argumenter, prøve å forstå tenkemåten. Nå er det tiår siden jeg sist lyttet på mellombølgen, og den gamle Radio Moskva er forlengst nedlagt. Men via nettet kan man som før mer enn ane den store verden der ute, og på det samme nettet florerer de sterke meninger om hva som er Sannheten. Det ryktes at Russland har et kobbel av mennesker ansatt kun for å pepre nettets mange kommentarfelt med russisk propaganda. Kanskje har Kina og USA noe lignende. Moskva, Washington og Beijing forsøker alle å påvirke verden med sin egen versjon av sannheten. I mitt unge sinn ble et frø plantet av Radio Moskva, et frø som etterhvert vokste til et tre av spørsmål og en higen etter å søke sannhet med en skeptisk holdning. For hvem har egentlig rett? Hvilke kilder kan vi stole på og hvilke kan vi ikke? Hvem forvalter sannheten?

Og det er sant at det er viktig å lytte til den andre siden. Det sies å være et fenomen blant oss mennesker at vi forholder oss kun til kilder som bekrefter det vi allerede står for. Det er uheldig og kan gjøre oss blinde for gode argumenter som går på tvers av våre etablerte meninger. Det kan nok føles ubehagelig å bli konfrontert med mennesker som tenker svært ulikt som oss selv, men det er helt nødvendig for å bygge broer, respekt og fellesskap i en stadig mer kompleks verden.

Men på gutterommet, under dyna og med Radio Moskva på øret kommer jeg nok aldri igjen.

RED: vi har republisert innlegget for nye lesere. Første gang publisert på d1 sept 2016.

Facebook kommentarer
Forrige artikkelStabburet til tippoldefaren min
Neste artikkelSpiritisten Rinalda
Sivilingeniør. Ateist. Bosatt i Oslo. Interessert i samfunn, politikk og livssyn. Liker friluftsliv og er miljøengasjert.

2 KOMMENTARER

  1. Hei Frode!
    Dette var artig lesestoff. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du forteller. Jeg begynte også å lytte på radio som gutt, langbølge, mellombølge og kortbølge. Jeg hørte også Moskva på norsk. Deutsche Freiheitssender 904 hadde også noen innslag på norsk. Men til å begynne med var det helst all den nye musikken som gjorde inntrykk. I den lille fjellbygda på 50-tallet var musikk ensbetydende med Folkemusikkhalvtimen (Hans Brimi på flatfele var en slektning, faktisk) og Ønskekonserten. Mine foreldres favoritt var Carl Jularbo, og da jeg hadde spart penger og ville kjøpe meg platespiller var mitt geniale forhandlingskort at da kunne “Livet på Finnskogene” spilles av så ofte de ønsket.

    Spranget over til ukentlige porsjoner med skotsk sekkepipe var således ikke så langt, mens Radio Luxembourg med Arthur “Guitar Boogie” Smith, Elvis, Cliff Richard, Louis Armstrong, o.s.v. var virkelig revolusjonerende. Østtyske DFS904 var jo hovedsakelig en propagandasender, og som agn brukte de vestlig/vesttysk popmusikk (som var forbudt i øst). Jeg fikk sansen for Gerhard Wendland og Freddie Quinn.

    Men det morsomste fra DFS904 var kodede meldinger til agenter. “Achtung! Achtung! Wir rufen Krokodil! Gebiß schleifen!” Etter at jeg hadde begynt å lære tysk på skolen ble disse skikkelig spennende.

    De siste par årene på folkeskolen abonnerte jeg på avisen Sovjetnytt, utgitt på norsk av den sovjetiske ambassaden i Oslo. Den kom ut to ganger i uken og kostet 3 kr i året. Der kunne jeg lese at kjøleskapet var Stalins oppfinnelse, bl.a. Men det som for meg etter hvert ble en “ideologiske vaksine” var historien om at Ungkommunistene på dugnad hadde bygget nytt og stort hovedkontor for Kommunistpartiet i Minsk. En tid senere leste jeg boka “Moskva kjenner ingen tårer” av Osvald Harjo, en norsk motstandsmann som under krigen drev etterretningsvirksomhet i Finnmark for Sovjet og som måtte flykte over til Russland da tyskerne kom for å arrestere ham. Sovjetiske myndigheter beskyldt ham for å være tysk agent og han ble umiddelbart satt i tvangsarbeidsleir. Han havnet bl.a. i en leir i Minsk, der fangene måtte slite lange dager nesten uten mat med å bygge det nye prangende hovedkontoret til Partiet.

    Her var det altså to versjoner av historien om hvem som bygget “skyskraperen” i Minsk, og det var ikke vanskelig å bestemme seg for hvilken som var mest troverdig.

    Etter hvert nærmet det seg tid for militærtjeneste og da søkte jeg radioskolen i Sjøforsvaret og ble telegrafist og kryptograf og tjenestegjorde der noen år, hovedsakelig på ubåt. Under mange opphold i Barentshavet og på turene opp og ned langs kysten var det alltid morsomt å lytte på fjerne radiostasjoner. Når Voice of America startet opp sending på russisk i Østasia kom det øyeblikkelig en annen sender på samme frekvens for å forstyrre. I Europa var det støysenderen i Kiev som hadde jobben med å overdøve VoA og andre vestlige kringkastere. Den var en skikkelig kraftkar og gjorde en grundig jobb.

    Vel, dette var noe som din fortelling medvirket til å hente frem fra “harddisken” min. Takk skal du ha!
    Og til sist – ja, det er sant at Russland har folk som deltar svært aktivt i kommentarfeltene på norske nettmedia. Men det skulle ikke forundre meg om denslags aktivitet er toveis kommunikasjon.

    Med hilsen
    Henrik Lillelien

  2. Jeg har mye av de samme erfaringene. Det virker nesten som du har lest mitt innlegg fra Verdidebatt!

    Jeg hadde fått et elektronikkbyggesett til min gebursdag, Jeg var 13 år. Det lærte meg mye. Jeg bygget forsterkere og alt mulig. Så kunne jeg bygge radiomottagere også

    Jeg hadde vært ute en kveld, sammen med guttene. Da jeg kom hjem satt min far med elektronikkbyggesttetet mitt og hørte på radioen. Han likte det og satt der med skrujernet og skrudde på kondensatoren, for å få inn forskjellige kanaler. Det er omtrent som å høre på The Beatles, eller Pink Floyd, mellom sangene, det var mye skviiik skvååååk, men han fant ut av det.

    Han hørte på norske sendinger fra Moskva, fra NRK-sendinger fra Kvitsøy og fra BBC. Han skjønte ikke annet enn norsk. Han sa de norske sendingene fra Moskva var bare propaganda. Han hadde ikke hørt noe fra sine venner, fra Russland, etter krigen. Han skjønte jo det, Stalin hadde drept dem alle.

    Han likte å høre på utenlandsendingen fra NRK, fra Kvitsøy senderen. Jeg hørte også på de, senere, og det var en veldig god oppsummering av nyhetene.

    Ellers fikk jeg gang i den gamle Tandberg radioen. Sølvsuper 4. Det er utrolig hvilken kalitet vi lagde i Norge den gangen.

    Nå eksisterer den dessverre ikke lenger. Jeg husker hvordan jeg holdt om den varme radioen, og hørte både norsk og engelsk, som jeg skjønte.

    Dette var lenge før internett og mobiltelefon, men det var noe så deilig å høre på mellombølgen på radio, den gangen de hadde rørforstekere. Den varmen glemmer jeg aldri….

    Til og med på 80-tallet brukte jeg min gamle Tanberg. Jeg glemmer aldri den varme stemmen fra Rolf Kirkvaag, i Store Studio, da jeg lå under dynen om kvelden og kjente hvordan radioen varmet:-)

    Jeg glemmer aldri da Nordhus fikk latterkrampe på 20 Spørsmål. Hør forresten på den nydelige stemmen til Bjørg Gaathaug. Kan du bli annet enn forelsket når du ligger med radioen under en varm dyne en kald vinterkveld:-)

    https://www.youtube.com/watch?v=5LfDTSFZ05w

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here