Språkets skapende kraft

0
1437

Fredag 22. juli 2011 er en dag som har brent seg fast i landets kollektive bevissthet.

De to sekvensielle terrorangrepene på norsk jord, som krevde 77 uskyldige menneskeliv, forteller oss en ting klart: en behøver ikke å være psykopatologisk for å utføre horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse.

Det er av ytterst viktighet å innse at ord og språk har en formgivende kraft. Det påvirker våre mentale assosiasjoner og kognitive prosesser. Våre mentale tolkningsskjemaer, holdninger og antagelser overfor andre mennesker blir sterkt preget av hvordan mennesker og fenomener blir beskrevet og representert.

En deindividualiserende, mistenkeliggjørende og stereotypisk retorikk og en språkbruk som bygger opp under rigide og statiske motsetninger mellom ulike folkegrupper (inngruppe-og-utgruppe-tenkning) i et samfunn kan – om et sådant språkbruk blir stilltiende ignorert – legge opp til dehumanisering av ymse slag.

Dehumanisering eller negativ annengjøring er ikke en historisk sjelden anomali. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid, især på sosiale medier. Fravær av empati og medmenneskelighet fører ofte til at vi tenderer mot å anse andres følelser, tanker og drivkrefter som mindre levende og nyanserte enn våre egne. Utgrupper – det være seg muslimer, flyktninger, homofile eller romfolk – er mest sårbare for reduksjonistiske konstruksjoner og merkelapper som kan virke dehumaniserende og således forårsake mentale vel så mye som fysiologiske plager.

Det siviliserte samfunn bør ikke, skal ikke, akseptere at slike psykologiske mekanismer brer seg utover i samfunnet som mørke og toksiske skyer. Dette fordrer en tilnærming som er sensitiv overfor de psykologiske og sosiale tendenser som forårsaker fremmedhat og aversjon mot minoriteter. Meningsløshet, et såret Selv, følelsen av manglende tilhørighet og kontekst i tilværelsen er noen sentrale ingredienser som legger opp til at sårbare mennesker projiserer og eksternaliserer – bevisst eller ubevisst – sin elendighet, et skadet selvforhold og frustrasjon på andre mennesker og grupper.

Motsatsen bør være å bli bevisst over hvordan vi omtaler hverandre, og således rehumanisere vårt språk. Empatisk identifisering med «Den Andre» først og fremst som mennesket med iboende verd, behov og rettigheter, er den viktigste forutsetningen for et medmenneskelig og psykologisk robust samfunn. Denne empatiske holdningen kommer ikke automatisk, men eksisterer som et uforløst menneskelig potensial i å utvise medmenneskelighet og solidaritet på tvers av våre skillelinjer. På dette punktet kan og bør fagpersoner, medier, sivilsamfunnet og myndigheter yte et vesentlig allmennmenneskelig bidrag – en uavsluttet normativ innsats.

 

Fra redaksjonen. For nye lesere. Først publisert på D1 22.7.19. Profilert Politikk og samfunn, Innsikt. Debatt1 har lagt til forsidebildet som er hentet fra Paal Sørensen 2011 – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?

 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelVi har dessverre ikke plass
Neste artikkelSV, Rødt, MDG og «Andre partier» er på vei fram sammenliknet med resultatene i stortingsvalget 2017
Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, Claremont, California, doktorgradsstipendiat ved UiO.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here