Jeg har lenge fundert over hvorfor jeg valgte å slutte hos psykolog for å gjøre noe med det han kalte overgrepstraumer og jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg gjorde det. Jeg synes ikke det hjalp noe egentlig. Det skal nevnes at jeg er ekspert på å prate om meg selv uten å vise noen følelser. Etter lang tid skjønte jeg at jeg egentlig hadde reagert mye sterkere på noe han fortalte meg en det jeg trodde, jeg ville bare ikke tilbake.. Han fastslo etter 15 minutters samtale at jeg hadde PTSD og jeg følte meg ikke hjemme i den diagnosen i det hele tatt. Synes at det krever litt mer enn 15 minutter til å gi den diagnosen til noen. Det viste seg etter en del tester SSE (statens senter for epilepsi) gjorde at jeg ikke har det og det kjennes mer riktig. Jeg har ikke det. Jeg tror heller ikke samtaleterapi er noe som fungerer på meg og jeg har vel landet på at jeg ikke trenger noe mer hjelp, jeg er blitt over 40 år og tryggere i meg selv og ikke minst sterkere og tør å sette mer grenser for hva som er greit.
Jeg fant tilslutt ut etter mye grubling over lang tid på hvorfor jeg valgte å aldri gå tilbake. Det var fordi han fortalte om et overgrepsoffer som klarte tilslutt å ta i mot hjelp etter hun hadde innrømmet at hun faktisk likte en del av overgrepene og for meg ble det helt mer enn feil, jeg visste ikke hva jeg skulle si og det syntes nok. Han var kjapt ute å forklare at han sammenlignet ikke, men brukte det som eksempel. Uansett et sånt språk ble helt feil.. «Hun innrømmet». Jeg følte at noen holdninger kom frem der..Og for meg ble det en slags sammenligning.. Jeg har følt nok skyld for overgrep nr to som var festrelatert og jeg var full.. Og når en fagperson sier noe sånt så ble det fullstendig galt, jeg orket ikke å gå tilbake. Det tok som sagt litt tid før det sank inn hvorfor..
Jeg har skjønt at man skal trå veldig forsiktig når det gjelder overgrep, man skal ikke synse og men sterkt. Vi reagerer alle forskjellig, vi er alle forskjellig. Skamfølelse og skyldfølelse er en stor fellesnevner, men jeg lar det bli med det.
Jeg valgte å dele min historie for to år siden under #JegHarOpplevd kampanjen og det er vel det som har hjulpet meg mest. Det å dele var med på å ta bort skam. Det å dele var med på å hjelpe andre, det er verdifullt. Jeg eksponerte meg fullstendig og jeg fikk ingen negative reaksjoner, men mange har takket. Første gang jeg fortalte «min historie» til den psykologen så tørket han tårer, jeg fikk litt dårlig samvittighet for at han ble lei seg.. Så det var også en grunn for at jeg ikke ville tilbake. Jeg kan fortelle dette uten å foretrekke en mine, men da forventer jeg nesten at det skal gjelde de som evt lytter også, men det kan jeg ikke kreve av noen..
http://epilepsi2509.blogg.no/1429210790_jegharopplevd_april_2.html
Enda kan jeg få vondt i magen av enkelte lukter, spesielt alkohol. Enkelte aftershaver blir jeg kvalm av og det kan være situasjoner hvor jeg føler meg utrygg, men alt dette har jeg jobbet meg gjennom selv og tør mye mer og kjenner meg sterkere i meg selv.
Jeg har ingen traumer lenger, det er vondt å tenke på og når jeg kjenner etter så kan jeg bli småkvalm, men jeg klarer å legge det vekk. Jeg har opplevd og det går greit. Jeg kan enda føle på skam og jeg drikker aldri alkohol, men det er en måte å takle det på.
Voldtekt og overgrep er et samfunnsproblem og vi må ha mer åpenhet rundt dette, vi må ha strengere straffer. Vi må gjøre forebyggende holdningsarbeid tidlig, jeg tenker allerede i 8 klasse hvor ungdommen lærer å høre på andres grenser og ikke presse på. #NeiErNei kampanjen til #Amnesty er bra, men det er for sent på videregående skole. Og allerede i barneskolen er det viktig å lære barna om de «vonde hemmelighetene» Jeg har tro på å begynne tidlig.. Jeg lærer mine barn at det er «lettere å si nei, enn å si stopp» og det gjelder alt fra røyk, alkohol, narkotika og sex. Sier du nei med en gang så slipper du å stoppe det lenger innpå deg selv for da er det vanskeligere. Jeg har skrevet litt om hva jeg mener er et samfunnsproblem før på #Debatt1:
https://debatt1.no/vi-ma-rope-vi-ma-rope-til-vi-blir-hort/
Jeg deler igjen for at jeg håper det kan hjelpe noen, at andre finner styrke til å kjenne på hva et overgrep gjør med deg. Det er vondt, fryktelig vondt.. Det å erkjenne at noen har tatt seg til rette i din kropp er grusomt.. Men det kan bli bedre, jeg vet at de kan det.
Vi har bare ett liv, vi må ta tak hvis vi klarer, å tørre å leve det.
#Overgrep#Voldtekt#Jegharopplevd#Neiernei#amnesty#debatt1#livet
RED: Innlegget er først publisert på http://epilepsi2509.blogg.no/1498573153_hper_det_kan_hjelpe_noen_at_andre_finner_styrke_til__kjenne_p_hva_et_overgrep_gjr_med_deg_det_er_vondt_fryktelig_vond.html?c=1498649302410
