Da jeg var ung gjaldt det å bo på den riktige siden av trikkelinjen. Det var AS Ekebergbanen – populært kalt Jernhesten – det var snakk om. Trikkelinjen delte nemlig det gamle Nordstrand i to. På oversiden lå det småhus og to- og firemannsboliger. På nedsiden lå villaene. Aller best var det å bo mellom linjene – det vil si mellom trikkelinjen og toglinjen, som den gang gikk fra Østbanen og helt til København. Mellom linjene lå det flere praktfulle villaer med store frukthager.
Trikkelinjen symboliserte på denne måten et økonomisk klasseskille mellom beboerne på Nordstrand. Det at barna i distriktet sognet til skoler, som var trygt plassert på hver sin side av trikkelinjen, bidro også til å opprettholde et naturlig sosialt klasseskille. Barn menger seg normalt ikke med unger utenfor deres egen naturlige radius. Det gjør normalt heller ikke voksne, selv om det selvfølgelig kan finnes unntak i begge grupper.
Dagens Oslo er like klassedelt som byen alltid har vært. Forskjellen på da og nå er at byen etter hvert har fått en relativt stor innvandrerbefolkning. På samme måte som byens urinnvånere er også innvandrere utsatt for Oslos klasseskille. Fordi mange av dem tjener dårlig, havner de i bydeler der husleien er lavest. Men vi skal heller ikke se bort fra det sosiale; krake søker make like ofte blant somaliere som blant akademikere. Dermed oppstår en usynlig trikkelinje, også kalt parallellsamfunn.
Noe mingling mellom dem som bor på henholdsvis den riktige og gale siden av trikkelinjen må det nødvendigvis ha vært. Coronasmitte var opprinnelig et vestkantfenomen, hentet hjem av dem som har råd til å dra på skiferie i utlandet. Som så mye annet er også coronasmitte endt opp med å bli et østkantproblem, særlig blant somaliere. Det heter seg at informasjonen ikke har vært god nok. Det kan jo også hende at de faktisk ikke bryr seg, slik som et hopetall av etnisk norsk ungdom, som flokker seg i byens parker på varme vårkvelder. Eller kanskje de bare er sterkere i troen enn julekristne nordmenn: Insj Allah.
For kort tid tilbake snakket Oslos byrådsleder, Raymond Johansen (Ap), varmt om å gå kirurgisk til verks for å stoppe (bremse) coronasmitten i Oslo. Han fikk imidlertid ikke anledning til å utbrodere hva han nå måtte mene med dette. Men tenker vi militær språkbruk, så snakker vi om å bombe ett bestemt punkt i stedet for å teppebombe hele området. Takket være Oslos klasseskiller vil det faktisk kunne la seg gjøre. Siden smitten nå synes å være konsentrert til bydeler med høy andel av somaliere, bør man kunne iverksette strenge tiltak nettopp her. Jeg tenker ikke på å bruke flere millioner på enda mer informasjon, men snarere heller på karantene eller portforbud. Så kan man heller lette på lokket i de bydelene som nå er friskmeldte. Det av hensyn både til det økonomiske og til det sosiale.
Det gjelder også skoler og barnehager. Det har ikke noe positivt for seg å holde skoler og barnehager fortsatt stengt i så og si friskmeldte bydeler. Men jeg ville ha betakket meg for å dra på jobb på en skole eller i en barnehage som ligger midt i faresonen. Jeg ville heller ikke ha sendt mine barn dit. Det norske sosialdemokratiet har imidlertid lang tradisjon for å skjære alle over samme kam. Enten skal alle skoler og barnehager holde stengt eller så skal ingen skoler og barnehager holde stengt. Det selv om alle hadde tjent på differensiering.
Som vanlig blir det antakelig opp til enhver å tenke selv. Og selv om Oslo har kirurgiske redskaper til sin disposisjon, tar de dem neppe i bruk. Da heller en app, som kan registrere og lage nye arbeidsplasser for dem som skal notere og arkivere, aldri agere. Jeg for min del er i grunnen mer opptatt av trikkelinjer, særlig de usynlige. Og jeg er veldig glad fordi jeg befinner meg mellom linjene.
Først publisert på rettfralevvra.com
