I den grad jeg har hatt nyttårsforsetter har de vært knyttet til vekt. Til tross for at jeg født i vektens tegn, har jeg aldri klart å holde idealvekten. Uansett hva jeg har veid, har jeg alltid veid for mye. Det gjelder også på bilder der jeg ser normalvektig ut.
Det er tydeligvis ikke bare jeg som har som nyttårsforsett å gå ned i vekt. Det er bare å ta turen til mitt lokale treningssenter, som hvert år er stappfullt gjennom hele januar måned. I februar dabber det sakte av. Og i mars måned er stort sett bare den faste gjengen tilbake – vi som trener regelmessig året rundt. Ikke nødvendigvis fordi vi skal ned i vekt, men fordi vi liker det velværet som kroppen tilføres gjennom trening.
I de senere år har mine nyttårsforsetter derimot vært knyttet til det å gi faen. Ikke slik at jeg skal neglisjere vekt, utseende og alt som trenger regelmessig vedlikehold, men jeg vil ta mer hensyn til meg selv og den jeg selv ønsker å være og ikke den som andre forventer at jeg skal være. Denne gi-faen-holdningen oppstod da jeg arbeidet med min siste bok: Freak! Satan er veien til sannheten og livet. Det var en nødvendighet, på grunn av bokens sterkt selvbiografiske karakter. Likevel måtte jeg holde mye tilbake. Det for ikke å såre mennesker som fremdeles lever.
Det å gi faen innebærer, slik jeg ser det, nødvendigheten av å være ærlig mot seg selv og åpen overfor andre. Begge deler kan være tøft. Særlig hvis det er elefanter i hvert enste rom og skjeletter i de fleste skap. Fordelen med å jage bort elefantene og koste ut skjelettene er imidlertid at man går adskillige kilo ned i vekt, psykisk sett. Man føler seg lett som en fjær, når alle de børene, som man gjennom store deler av livet har gått og båret på, endelig blir borte.
Det å gi faen har også sin pris. Man oppnår som regel ikke individuell frihet uten at det blir kuttet noen bånd, hva enten det er andre som takker for seg eller det er en selv som må se seg nødt til å avskjære andre. Det gjelder både vennskapsforhold og forholdet til familie og slektninger. Når det er en selv som alltid må ta initiativet, kanskje også spandere, så er det på høy tid å se seg om etter andre venner. Ikke det at det ikke er hyggelig å gi, men det er også hyggelig å få. I hvert fall jeg føler meg mer verdsatt, hvis jeg får noe tilbake. Det behøver nødvendigvis ikke være av materiell karakter. Men jeg ønsker ikke å la meg utnytte, for så kanskje å bli slengt vekk, når jeg ikke lenger har noe å gi.
Gjennom årene har jeg opplevd flere såkalte vennskapsforhold der jeg til forveksling minner mer om en psykolog enn en venn. Når vennen har fått fotfestet tilbake, har vedkommende gått videre med sitt liv og etterlatt meg sammen med problemet. Slikt gidder jeg ikke lenger. Jeg gidder heller ikke bruke kost for å feie under teppet at jeg har et anstrengt forhold til flere familiemedlemmer. Vi snakker ikke sammen. Vi har ikke snakket sammen på 30 år. Men jeg gidder ikke ha skyldfølelse av den grunn. Det å være knyttet sammen av familiære bånd betyr nødvendigvis ikke at vi er kompatible som venner.
Etter at jeg stod frem som satanist, har jeg fått smake på hvordan det er å være “neger”, en som blir bedømt og sett ned på utelukkende på grunn av sitt utseende. Det er fascinerende å se hvor fordomsfulle mennesker kan være. Man antar, tror og fordømmer, uten å kjenne til hva det er man ikke vil akseptere. Mennesker flest er ikke interessert i kunnskap og fakta. De liker å bli forført og nøyer seg med å tro. Det gjelder selv om man definerer seg selv som ateist. Satan prøvde. Han oppfordret Adam og Eva til å spise av kunnskapens tre. Gud kommer til å vinne. Neste syndflod vil være menneskeskapt.
Ærlighet og åpenhet. Enkelt, men komplisert. Ett skritt av gangen. Kiloene raser ikke av av seg selv. Input må være mindre enn output. Ofte kan det være enklere å skrive det ned enn å møtes face to face. Noen vil kalle det feigt, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning. En god treningsøkt får man ved å uttale seg og diskutere på sosiale media. Den som stikker hodet frem, vil nødvendigvis få det kuttet av. Når man er blitt halshugd tilstrekkelig mange ganger, preller det heldigvis av, som vann på gåsa. Teflon utenpå. Lava innvendig. Kontrollerte utbrudd – inntil man føler seg klar for å gi fullstendig faen.
Først publisert på
Fra redaksjonen. Maritas hjørne.
