Noen barn er brune, som et nystekt brød. Noen barn er hvite, andre nesten blå. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Ja, det finnes barn i hvert et land og rike. Meget er forskjellig, men inni er vi like. Slik lyder essensen i den kjente norske barnesangen, skrevet av forfatteren Jo Tenfjord og komponisten Johan Øian, sunget av Per Aspelin og utgitt på plate i 1960.
Jeg for min del har aldri kunnet fordra denne barnesangen, heller ikke da jeg selv var barn. Ikke fordi jeg finner sangen rasistisk – jeg kan faktisk ikke se noen grunn til å fortie at vi mennesker kommer i forskjellige kulører – men fordi den påstår at vi innvendig skal være så innmari like. Forutsatt at sangen ikke dreier seg om organer – hjerte, lever og nyrer – men om drømmer, følelser og behov, så er vi mennesker heldigvis forskjellige. Se bare på søsken, oppvokst i samme familie, og under like forhold: Den ene drømmer om å flytte på landet og drive med hest, den andre om å bli lottomillionær.
Selv om vi mennesker er forskjellige, både utvendig og innvendig, tilhører vi faktisk samme rase. Det å inndele mennesker i raser er for lengst forlatt, da det biologisk sett egentlig ikke har noen hensikt. Selv om det er forskjell på afrikanere, europeere og kinesere, er forskjellene likevel ubetydelige. Det er ikke som med hunder og andre dyr, der inndelingen i raser kanskje har noe mer for seg. Derfor burde vi også slutte å snakke om rasisme. For når vi snakker om rasisme, understreker vi samtidig at vi aksepterer rasenes eksistens. Etter mitt syn burde vi kaste begrepet “rasisme” på søppelhaugen og heller snakke om diskriminering.
Det er nemlig diskriminering såkalte antirasister egentlig mener, når de bruker begrepet “rasisme”. Det fordi de utvider begrepet til ikke bare å omfatte den tradisjonelle inndelingen av mennesker i ulike raser, men de trekker også inn diskriminering i forhold til kjønn og seksuell legning. I denne sammenheng burde vi også tilføye alder og funksjonshemming. Når det er sagt; alle har vi kanskje følt oss diskriminert i en eller annen sammenheng. Vi kan ikke en gang snakke om alder eller kjønn, det går på den enkelte person, hvor sårbar eller tykkhudet hver og en av oss er.
Hvert år den 9. juni markerer Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) Hva er viktig for deg? dagen. Hvor mange såkalte selvoppnevnte antirasister er med på å markere denne dagen, mon tro? Det er så lett og uforpliktende å hyle opp om en ukjent afro-amerikaners ulykksalige død borte i USA et sted, men bekjempelsen av diskriminering begynner faktisk her hjemme i Norge. For eksempel i vernede bedriftene, der unge mennesker blir hensatt, bare fordi de ikke kan bidra 100% i arbeidslivet. Eller på alders- og sykehjemmene, der gamle mennesker ikke får den pleie og omsorg de fortjener, bare fordi budsjettene er altfor lave. For ikke å snakke om de “svarte” bydelene, der ungene faller ut av skolen, bare fordi det ikke er satt av tilstrekkelige ressurser til å få dem til å lykkes.
Det handler selvfølgelig mest om økonomi, men også om vår egen evne til å se mennesket bak fasaden. I stedet for å se en “svarting”, “gamling” eller “funksjonshemming”, burde vi heller øve på å se et medmenneske. Enklest er det når man blir kjent med “dem”. Når personligheten trer frem, er det som om hudfarge og etnisitet må vike. I dette lyset er det vanskelig å se den senere tids demonstrasjoner som noe annet enn et uttrykk for egen frustrasjon. Det handler ikke så mye om “dem” som om “oss”.
Først publisert i rettfralevvra.com
