Paradene på Den røde plass i Moskva 9. mai for å markere seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941–45 har utvilsomt en politisk betydning.
De bidrar til å fremme samhold og patriotisme. De styrker trolig Putin og den styrende eliten. Og utenlandske statsoverhoders tilstedeværelse eller boikott av festlighetene markerer hvilke land Russland har et godt eller dårlig forhold til.
Første gang Moskva inviterte utenlandske statsoverhoder til markeringen av Seiersdagen var ved 50-årsjubileet for avslutningen av annen verdenskrig i 1995, påpeker Izvestija i en gjennomgang av hvilke statsoverhoder som har – eller ikke har – vært til stede ved paradene på Den røde plass. (Izvestija 09.05.2019: ”Ikke-inviterte gjester: Hvorfor inviteres ikke alle til 9. mai”). Ved denne historiske markeringen deltok både Storbritannias statsminister John Major, Frankrikes president Francois Mitterand, USAs president Bill Clinton, Tysklands kansler Helmut Kohl, Folkerepublikken Kinas president Jiang Zemin, samt presidentene i Ukraina og Georgia Leonid Kutsjma og Eduard Sjevardnadze og et stort antall andre statsoverhoder – i alt 56 utenlandske æresgjester. Bare statsoverhodene i Latvia og Estland uteble demonstrativt fra markeringen.
Dette var ikke overraskende. Den kalde krigen var erklært død og begravet, Russland hadde en vestorientert president, og det var knapt noen konflikter mellom et Russland som hadde mer enn nok med å håndtere sine indre problemer etter sovjetsystemets sammenbrudd, og andre stater.
Ved markeringen av Seiersdagen i 2005 var listen over utenlandske statsoverhoder enda mer imponerende. USAs president George W. Bush og Kinas president Hu Jintao var til stede. Den franske presidenten, tyske kansleren og britiske visestatsministeren deltok. Det samme gjorde statsministrene i India, Japan og Italia, samt FNs generalsekretær og Europakommisjonens president.
Dette var heller ikke særlig overraskende. Russlands unge og dynamiske president, Vladimir Putin, førte en rimelig vestorientert utenrikspolitikk, prøvde å knytte bånd til EU og støttet USAs krig mot terror. Og et stabilt Russland som eksporterte olje, gass og andre naturressurser, var i omverdenens øyne å foretrekke fremfor et Russland i kaos og oppløsning. I likhet med Frankrike, Tyskland, Kina og det store flertall av statene på kloden hadde Russland vært mot det folkerettsstridige amerikanske angrepet på Irak i 2003. Men disse uoverensstemmelsene var snart blitt glemt. Og i Washington var man dessuten mer sint på Frankrikes og Tysklands motstand mot Irak-krigen enn på Russlands protest mot angrepet på en tradisjonell alliert i Midtøsten.
Ved markeringen i 2010 var hverken USA eller Storbritannia representert ved sine statsoverhoder, noe som kan oppfattes som en vestlig reaksjon på krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Derimot deltok den tyske forbundskansleren Angela Merkel. Og presidentene i Estland og Latvia var til stede, noe det er rimelig å betrakte som et uttrykk for et ønske om å bedre forholdet til Russland.
Statskuppet i Ukraina i 2014, Krims gjenforening med Russland og den russiske støtten til opprøret i Øst-Ukraina gjorde at vestlige land boikottet markeringen av 70-årsjubileet for nedkjempingen av fascismen i 2015. Men Tysklands kansler Angela Merkel kom til Moskva 10. mai og nedla en krans ved Den ukjente soldats grav – en markering av at Tyskland ikke ville være et rent haleheng til USA. Både Kinas president Xi Jinping, Indias statsminister og lederne i et stort antall andre stater over store deler av kloden deltok. Og Tsjekkias president Milos Zeman, som drog til Moskva, uttalte: ”Ved ikke å delta ved høytidelighetene i Moskva ville jeg ha krenket minnet om 150 000 sovjetiske soldater som mistet livet for å befri Tsjekkoslovakia.”
Ved markeringen av Seiersdagen i 2018 deltok både Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Serbias president Aleksandar Vucic i det såkalte De udødeliges regiment, en opprinnelig russisk, men i dag verdensomspennende aksjon, der deltakerne bærer portretter av familiemedlemmer som deltok eller ble drept under annen verdenskrig. At den serbiske presidenten deltok var kanskje ikke så underlig, gitt Beograds behov for russisk støtte i forhold til Kosovo og andre spørsmål. At presidenten i Israel, som har svært tette bånd til USA, deltok var kanskje mer overraskende. Men det kan forklares med at ca 900 000 israelere har bakgrunn fra Russland eller andre tidligere sovjetrepublikker. Og i Israel er det mange som av åpenbare historiske grunner har sympati for et tiltak som De udødeliges regiment.
Ved årets markering – som ikke var et jubileumsår – var det knapt noen utenlandske gjester til stede. Derimot vil det bli interessant å se hvem som i 2020 kommer til Moskva ved markeringen av 75-årsjubileet for befrielsen av Europa i 1945.
Vil de vestlige landene fortsette sin boikott? Vil Tyskland tenke på sin eksportindustri og sende kansleren eller presidenten til Moskva? Hva med Italia, Tsjekkia eller Ungarn? Er Ukrainas nyvalgte president Vladimir Zelenskij en realpolitiker som forstår at han må snakke med Putin, og at det kan være klokt å være til stede ved markeringen av Seiersdagen i Moskva? Vil Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko som er sint fordi han ikke lenger får billig russisk olje og gass, komme?
Se tv-overføring av markeringen av Seiersdagen på Den røde plass i 2019 her.
Hør den legendariske Jurij Levitan annonsere Hitler-Tysklands kapitulasjon 9. mai 1945 her.
Fra redaksjonen. Innlegget var først publisert på Bjørn Nistads blogg, Kaleidoskop, der han særlig skriver om Russland med et Russland -og Putin vennlig perspektiv. https://nistadblog.wordpress.com/2019/05/10/paradene-i-moskva-9-mai-et-bilde-pa-russlands-forhold-til-omverdenen/. Forsidebildet er hentet fra wikimedia commons, http://www.kremlin.ru
Les om norske mediers dekning av Russland her:
