Flere Frp`ere er høylytte, virker uempatiske og bruker mobbetaktikker når de skal kritisere andre eller når de skal fremme sin egen politikk. Jeg har tatt et raskt blikk her i morges, på facebook sidene til Siv Jensen, Kjetil Solvik-Olsen, Per Sandberg og Sylvi Listhaug. Siv Jensens side er det ikke noe umiddelbart å sette fingeren på. Når det gjelder Solvik-Olsen – selv om han har hatt et par usmakelige `LIK OG DEL` poster tidligere, hvorav jeg kritiserte akkurat det i kommentarfeltet, så ser det nå ganske fint ut når jeg scroller nedover, og han er ellers saksorientert (litt frekk, men innafor!) omkring sin post og politikk på Stortinget.
Når det gjelder Listhaug og Sandberg er saken imidlertid en annen. Et kjapt blikk var nok til å finne flere poster som gir alibi for min tittel på innlegget og for mine kommentarer nedenfor.
Først: Per Sandberg på facebook.
«Per Sandberg shared Dagbladet Meninger‘s post.
November 16 at 3:23pm «Noe å tenke på.»»
November 16 at 2:27pm · – Stakkars folk flest! (Carl I hagen)»
Frispilleren Carl I Hagen går hardt ut mot journalister i Norge. Men er kritikken saklig? En tidligere folkevalgt og en som aspirerer til politiske posisjoner går ikke ut og kaller journalister for dumme. Det er å karakterisere personer, altså er det personangrep. Sandberg er Hagens medspiller ved at han deler posten. Jeg kan fortelle leserne at hvis en debattant hadde kommet med slike utspill mot andre i en debatt på verdidebatt, f.eks. hvis Lars Gule kaller andre for dumme, så ville kommentaren mest sannsynlig bli slettet og ihvertall klaget inn. Det er som om folkeskikken forsvinner for enkelte politikere fordi de er på et sosialt medie. Eller ser vi bedre ens personlighet og karakter som kommer fram? I en avslappende setting hvor det er greit å være litt sleivete? Ihvertfall blir det et legitimt spørsmål når vi snakker om de som er satt til og valgt for å styre landet. Viser Sandberg seg som en god rollemodell for unge og for voksne? Svaret er nei. Donald Trump ble spurt om, i sin første debatt av tre med Hillary Clinton før valget, om utfordringer omkring språket brukt i valgkampen. Harde, polariserende ord som har gjort at mange barn og unge skremt. «Å kaste ut». «Holde de andre ute for mange av dem kan være farlige». Osv. Deler av Frp når ikke opp til Trumps nivå, men det har elementer i retorikken som er like.
I kommentarfeltet til Sandbergs post er det flere lesere som tar til motmæle og reagerer på Sandbergs form:
”Akkurat som om ikke Frp er avhengig av journalister for å formidle budskapet om hvor fæle disse sosialistene er. Hva hadde Carl I, eller Sandberg hvert om de ikke hadde en journalistskulder å grine på når verden gikk dem i mot. Journalister er fine når refererer Frp´s budskap, men de er noe krapyl når de har egne meninger som står i motsetning til Frp´s.” (Anonymisert)
” Nok en gang netthets fra Frp-politikere. Dere har fått med dere regjeringens strategiplan mot hatefulle ytringer? ‘Ett av de viktige målene i strategien er å legge til rette for møteplasser der barn, unge og voksne kan diskutere, være uenige og ha ulike standpunkter uten å trakassere eller bruke hatefulle ytringer.’ Å karakterisere en yrkesgruppe som dumme er trakassering. Carl I Hagen kunne med letthet skrevet denne ytringen uten å trakasserer journalister, men valgte å gjøre det likevel. Hensikten helliger kanskje middelet? Overskriften vekker oppsikt og flere klikker inn på den. Så da er det verdt det? Flere klikk veid opp mot integritet og respekt for andres meninger? Bruk noen minutter og les gjennom stratgiplanen deres egen regjering lanserte i går.” (Anonymisert)
Den 9 sept delte Sandberg det ikoniske bildet fra Vietnam, med den desperate nakne jenta i forgrunnen, mens hans partis politikk sender ut barn som har bodde hele livet sitt i Norge til krigsherjede/risikoland. Det virker for meg som om han bruker bildet bare for å provosere – uten at det har noen verdi i seg selv. Han skrev ikke noen kommentar til bildet heller i sin post. Men han har vært med på – i likhet med andre politikere i Norge – å få en bredere aksept for nakenhet på et sosialt medie med 13 års grense. Det har han vært med på å kjempe for. Et ironisk – gratulerer, blir min respons på det.
Så til Sylvi Listhaug. I formiddag skrev Listhaug følgende på sin facebook side:
Et reklamebyrå sto bak gårsdagens stunt med Kristoffer Joner.”
Nå kan jeg godt forstå at en som Sylvi Listhaug tror på det som en hører i mediene – å gå i dybden utover overskrifter er ikke noe jeg personlig forventer over visse spørsmål fra den kanten – men hennes post er falsk vitnesbyrd. Etter Joners initiativ til å gjøre en god gjerning før jul og få folk til å donere penger til et godt formål, så gikk Joner sammen med et reklamebyrå for å bedre mulighetene til å nå best mulig ut. Slik Listhaug formulerer seg så høres det ut som om Kristoffer Joner kun lot seg følge med av NOAS. Det Listhaug sier i sin post er eksempel på noe som i hvertfall er i grenseland – om det ikke bikker over – i forhold til falske nyheter, som det er fokus på å unngå nå for tiden. Desto mer makt du har desto høyere krav vil settes til deg, Sylvi Listhaug. Du kan ikke bare seile igjennom.
Det neste jeg skal vise er Listhaugs reaksjon på Joners innsamlingsaksjon.
14 hrs ·
LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret.”
Hylekor. Vel, det som svært mange har reagert på er hennes måte å kommunisere på. Det er hun som har for vane å bruke sterke ord og vendinger – noe som er en uempatisk måte å snakke (om andre) på. Slik som med Donald Trump så får det oppmerksomhet og en når igjennom. Men det er mobbing. Mobbing funker. Ei jente på 18 år la inn en kommentar på en tidligere facebookpost jeg la ut om at Trump hadde vunnet valget i USA. Hun skrev: Trump er som å velge inn som klasserepresentant den som kjemper for å få brusautomat i gangen. Den som sitter på bakerste rad og kommer med stikk og mobber andre for å få sin vilje.
Det ser ut til at i Frp så har de alltid en eller flere som `lager litt furore` – de som er frekke, som kan mobbe andre med god samvittighet – det er som en politisk strategi.
I forbindelse med sin nye blogg skrev Listhaug dette:·
Nå har jeg startet blogg! Her vil jeg skrive litt om det som opptar meg i hverdagen og hva som er viktig for meg i livet.”
Jeg tar også med denne posten, før jeg vil kommentere:
”17 nov.
God morgen alle sammen! Jeg husker skolegudstjenesten som noe svært positivt fra mine skoledager. Siste skoledag før ferien kom vi i julestemning med nydelig sang, musikk og noen ord til ettertanke fra presten. Jeg tror ikke noen har tatt skade av å delta på dette. Hva mener du?”
Det jeg legger merke til er at begge poster handler om henne. Hva hun synes er viktig. Hvem hun er, hva hun føler, om sin familie og livet. Deretter forteller hun i sin andre post om hvor gode opplevelser hun har hatt på skolegudstjenester før i tiden. Selvopptatthet.
Når en også trekker inn sin familie så sterkt på en blogg som også skal virke politisk, så er nok det et nyttig middel til å kunne gå ut som offer senere. Da kan det bli: min familie tåler ikke alt dere sier om meg. Og alle vil nikke til det. Men da bør alle huske at det er hun selv som har blandet det hele sammen hvor usaklighet har blitt brukt av henne selv. Det var hennes valg – hun åpnet den døra.
Listhag ser ikke ut til å være opptatt av andres opplevelser. Hvorfor har det kommet så mye motstand mot skolegudstjenester? Det kommer ikke (hovedsaklig) fra muslimer i Norge. Det har kommet og kommer fra nettverk rundt Human Etisk Forbund. Flere saker har gått til den europeiske menneskerettigheter komminsjonen når det gjelder diskriminerende behandling av ikke-kristne i skolen i Norge. Jeg har også hørt om mange i Norge som har hatt dårlige opplevelser hvis de ikke har villet delta i den kristne seremoni før jul, fordi ens familie har et annet livssyn. Alternativene og opplegget både rundt KRL faget tidligere og julegudstjeneste har ikke vært gode nok. I lokalsamfunn i tiden jeg vokste opp så hørte jeg fra flere at det ikke var en lett sak å ikke tilhøre den kristne tradisjonen. En kunne lett bli frosset ut. Jeg reagerer på at Listhaug fokuserer så mye på egne opplevelser når hun agerer på vegne av folket. Jeg er selv for skolegudstjeneste før jul, men måten hun legger sitt syn fram på reagerer jeg negativt på. Listhaug blander politikk og personlig liv så mye selv at jeg får følelse av at hun ikke evner å ta innover seg historier som ikke er kompatible med egne erfaringer. Det virker som hun ikke forstår at hun agerer og sier saker som veldig mange andre opplever negativt og ekskluderende.
Det å snakke rett fra levra – det å være folkelig – det å ikke pakke noe inn – det kan fungere. I en slik talemåte kan det forkomme mobbing eller det som andre vil oppfatte som mobbing. Men det finnes og slike som ikke mobber. Men vi hører som slike sjelden, dessverre. Men poenget er at alle mennesker vet innerst inne hva som er saklig og hva som er mobbing, og det gjelder folk fra den laveste arbeiderklasse til det høyeste borgerskap. Så det er ingen unnskyldning for uvettig språkbruk fra våre folkevalgte. Verken fra Frp eller fra representater fra andre partier. Se også denne: https://debatt1.no/abid-raja-retorikk/
Dette er mine meninger og refleksjoner.
Elisabeth Hoen
