Misjonsmotstanderen Jesus

Jesus’ viktigste budskap var kjærlighet og toleranse. Er ikke tiden overmoden for et opprop mot evangeliserende misjon?

Påskehøytiden er her – tiden før Jesus ba sine disipler om å reise ut for å spre det glade budskap. I en tid hvor både misjon og ordskifte blir hardere, er det grunn til å stoppe opp og tenke på hva mannen fra Nasaret egentlig mente.

Påsken kommer få måneder etter at misjonæren John Chau ble drept av en stamme på Andaman-øyene. Stammen var lovbeskyttet mot misjonærer, men Chau tok seg inn til stammen likevel, hvor de så slo ham i hjel. Mens vi feirer påske, er kristne over hele verden i ferd med å true etnisk, tradisjonell og bærekraftig kultur. Og midt i dette paradokset hviler et større paradoks: Den jødiske reformisten Jesus var sannsynligvis misjonsmotstander. Bør det fortsatt være et tabu å snakke om det?

Chadwicks befaling

Det er i år 50-årsjubileum for Oxford-professor Henry Chadwicks klassiker ”The early church.” I boken drøfter teologen den historiske Jesus og utviklingen av den kristne lære, den gangen da budskapet først ble formet av den ekstreme ideologen Paulus og siden et politisk imperium.

Chadwick tar opp hva som skjedde de første førti årene mellom Jesus dødsdag og dagen da kristendommen åpnet for ikke-jødiske medlemmer. Det er lett å glemme at Jesus’ aller nærmeste ønsket å beskytte Jesus-bevegelsen mot folk fra utsiden av Judea. Jesus ble født inn i jødedommen, tilbrakte store deler av sitt liv i dette dogmet, og ønsket derfor å reformere jødisk tro og det jødiske presteskapet. Hvorfor endte så den tidlige kirkens konflikt opp med at kristendommen også skulle inkludere ikke-jødiske, og ble en verdensreligion? Det har mye å gjøre med at Jesus sitt kjernebudskap ble tolket skriftlig av den deliriske leiemorderen Paulus. Men det handler like mye om en politisk motivert omskriving av misjonsbefalingen.

Det er ikke godt å si hvor Jesus lærte om teologi de snaut 20 årene han er borte fra bibelberetningen. Uansett om han studerte i Qumran, Alexandria, Persia eller ble med en romersk krydderbåt til India for å studere yogasystemet og vedisk filosofi, så er det nokså sikkert at han ble påvirket av filosofi østfra. All hans lære om ikkevold, inkludering og aksept for annerledeshet indikerer avstand til troen på en dømmende og ekstern jødisk Gud. Når Jesus snakker om menneskets prøvelser, ber han oss lære av fuglene og liljene (Matteus 6:26-28.) De vokser, i balanse, uten å mangle noe, sier han. Poenget er ikke å hige etter ytre makt eller åndelig status, men å være tilstede i trygghet om at alle ting er perfekte og at det levde liv er godt nok. Jesus visste at den rigide og lovmessige jødedommen manglet det perspektivet. Prestenes budskap var at folk skulle gjøre som de fikk beskjed om og falle inn i et patriarkalsk hierarki i tråd med tradisjonen. Men Jesus sa tvert imot at kjærlighet var viktigst — ikke disiplin, hardt arbeid eller religiøs underkastelse. Han fokuserte på det fordi hans tilhørere var underlagt prestedømmet. Jesus hadde hele tiden jøder i Judea i tankene når han spredde sitt budskap (Matteus 15:22-24.) I området rundt Palestina fantes mer organiske og natur-nære livssyn, som levde mer i tråd med Jesus’ budskap, men han oppsøker dem ikke i evangeliene. Han ville heller snakke med dem som var underlagt strenge regler og et religiøst embetsverk. Når Jesus i misjonsbefalingen (Matteus 28:19) snakker om å gå ut til ”alle folkeslag” er det altså overveiende sannsynlig at han snakker om alle Israels folkeslag, de jødiske stammene.

Ifølge professor Chadwick har vi mye igjen for å studere de tidligste greske oversettelsene av bibelen, ikke vår samtidige versjon som er redigert og desket av politikere for å bygge det romerske riket. Jesus sitt prosjekt var etter alt å dømme å integrere østlige filosofisk tankegods om tilstedeværelse, og om muligheten for et forhold til den åndelige sfære, sånn at prestesystemet mistet mye av sin makt. (Til tross for 1800 år med omskrivinger, leser den norske teksten fortsatt at Jesus ber disiplene gå ut til ”alle folkeslag,” ikke ”alle mennesker,” eller “hele verden.” I de greske tekstene er formålet enda mer tydelig.)

Vår tid

Jesus befaling om åndelig åpenhet og toleranse ligger tett opptil Buddhas kjernebudskap, men ble altså omskrevet til en politisk befaling om å bygge et religiøst imperium (misjonsbefalingen.) Dersom mannen virkelig var inspirert østfra, var misjonsbefalingen tvert imot en oppfordring om å gå ut til de jødiske stammene for å fortelle om toleransen, om respekten for annerledes tenkende mennesker. Med andre ord det stikk motsatte av dagens misjonstanke. De fleste førkristne religionene har dette i seg: Krishnas budskap i Bhagavad Gita er nettopp at vi skal la andre være i fred, slik at de kan leve sitt eget livs lærdom mens de er på jorden. Folk må gis mulighet til å leve ut sin guddommelige plan.

Konsekvensene av den enorme språklige misforståelsen når Jesus kommer med sin befaling er fortsatt en belastning for verdens mest sårbare. Som mangeårig reisejournalist har jeg sett de evangeliske kirkenes dels utilsiktede ondskap. En venninne av meg i Zambia fortalte om da hun kom gråtende hjem fra sin bestefars begravelse, fordi hun ikke kunne snakke om hans sterke åndelige stamme-tilhørighet etter den kristne bisettelsen. I stedet måtte hun late som han hadde vært kristen, slik at ingen i hans nå evangelisk kristne familie skulle tro at han hadde vært «djeveldyrker» eller «heksedoktor.» Min venninne Mwape er ikke alene, eksemplene jeg som norsk reisejournalist har fått øye på er mange:

• Karibiske og sentralamerikanske kulturer som går til grunne og opplever splittelser der det bygges kristne enklaver. De nye protestantiske kirkene fra 80-tallet har dessuten teologiske stridigheter seg i mellom.
• Synkretisk-spiritistiske kirker i Brasils jungel, som opplever at evangeliske misjonærer under gudstjenestene roper gjennom megafoner at medlemmene skal til helvete fordi de er djeveldyrkere.
• Misjonærer som meldte sin ankomst på Surin-øyene for å ”frelse” Moken-folket etter tsunamien i 2005, – en stolt nomadisk kultur som til da hadde levd på havet, men som siden både har fått forgiftet grunnvannet på øyene sine på grunn av kristne begravelsesritualer, og har opplevd kronisk religiøs splid i stammen fordi de “nyfrelste” mener deres anemistiske slektninger tilber djevelen.
• Bølger av selvmord i Amazonas hvor Guajajara-, Karaja-, Tukano-, og Deni-folkene er særlig utsatt for kristen forfølgelse. En ny, ekstern Gud skaper avstand mellom mennesket og naturen, og mellom menneskene som lever internt i stammene. Det bør legges til at den kristne misjonen nå får bedre arbeidsforhold under president Jair Bolsonaros brasilianske administrasjon. Han har lovet å fjerne alle Amazonas’ urfolk.

Eksemplene på kristen forfølgelse er selvsagt mange flere enn dem en skarve reisejournalist har snublet over. Nå står altså Andaman-øyene for tur, hvor misjonæren Chau ble drept etter å ha oppsøkt sentineleser-stammen ulovlig. Jeg jobbet på Andaman-øyene for et tiår siden. Alle som vært på øygruppa har hørt om denne stammen: De er herostratisk berømt for sitt selvoppholdelsesinstinkt: de angriper alle som kommer for tett, og kaster alle forsøk på almisser tilbake på havet. Dette miljøet oppsøkte misjonæren, vel vitende om konsekvensene. Det spekuleres nå i om den ideologisk blinde ekstremisten reiste inn på øya i et forsøk på å igangsette dommedag, og enkelte amerikanske kirker mener at drapet på Chau bør hevnes. Slik har misjonen blitt. Noe særlig lengre fra Jesus sitt budskap om å elske hverandre mer enn noen kirke eller ideologisk Gud er det knapt mulig å komme.

Det er på tide å innse realitetene:

Kristendommen med sin evangeliserende ideologi er den religionen som skaper størst kulturell ødeleggelse og lidelse i verden: Kall det gjerne dogmatisk terrorisme. Islam kommer ikke i nærheten.

I en debatt om aggressiv misjon blir det fort snakk om opportune amerikanske misjonsgrupper. Men det finnes institusjoner i Norge med blod på sine hender, med nært slektskap til den drepte misjonærens ekstremisme. Organisasjonen ”Åpne Dører” og deres leder Morten Askeland oppsøker kulturer som er uberørt av kristen ideologi for å spre bibler ulovlig, med påfølgende konflikt og lidelse i tiårene etter, i strid med hva Jesus ønsket. Dette er imperialismen som Jesus hatet, ikke toleransen som han elsket.

Organisasjonen ”Ungdom i Oppdrag” og deres leder Andreas Nordli er kjent for sin disruptive praksis blant mennesker som er uberørt av religiøse ideologier, uberørt av motsetninger mellom mennesker og forestillinger om en ekstern Gud med et menneskes psykologi og humørsvingninger. Det nye perspektivet fører til identitetskriser og bølger av selvmord. Ungdom i Oppdrag, som har sitt hovedkontor ved Hamar, er kjent for forfalskninger av dokumentasjon (blant annet påstander om at et brasiliansk skogfolk drepte sine spedbarn) for å nå fram til skogfolk med budskapet om «kjærlighet.» Deres norske opphavsmann Alv Magnus har uttalt at arbeidet med «de unådde» var særlig meningsfylt for ham, og at han er glad over å ha ledet denne trenden.

Jo mer destruktiv Brasils regnskogpolitikk er, jo bedre vilkår har organisasjonenes arbeid. Det er et tankekors at president Jair Bolsonaro med sitt løfte om å utrydde skogfolk har bred politisk støtte fra evangeliske grupper. Trump, Bolsonaro, gruveindustrien og kirkene: Et djevelsk firkløver. Dette er ikke noe lite poeng: Verdens største despoter forstår at deres rovdrift på naturen lever godt sammen med misjon: Trump, Duterte og Bolsonaro ønsker alle misjon velkommen, og har gode relasjoner til de mest aggressivt misjonerende kirkene.

Hva med kjærligheten?

De av oss som i påsken leser bibelens budskap om håp og kjærlighet, ser at Jesus ville vært rasende på dagens misjonering. Det finnes flere indikasjoner på at han syntes andre religioner skulle få være i fred. De fleste voksne som vokste opp med religionsstudier i norske skoler kan ha fått det inntrykket at Jesus sitt raseriutbrudd ved tempelmarkedet handler om kommersialiseringen av kirkerommet. Men nei  —  Jesus mister kontrollen fordi tempelet nekter andre livssyn å slippe inn (Markus 11:17.) I hans verden er alle religioner likeverdige, og alle kirker, templer, moskeer og synagoger skal være åpne for alle folk. Hans budskap om kjærlighet og åpenhet står steilt imot de kristnes ideologiske og kulturelle folkemord.

Tiden for religiøs imperiebygging er over. At misjonærer blir drept, gjør dessuten verden til et farligere sted. Dersom en annen misjonær skulle finne på å hevne misjonæren Chaus død har kirken offisielt gjort seg til fiende av verdens fattigste.

Det vi trenger er et bredt, tverrkirkelig norsk opprop mot evangeliserende misjon. Hvem starter oppgjøret mot dem som fortsatt leder mennesker ut i fortapelse, på jakt etter paradis? Hvem har motet som må til for å kreve en stopp for misjonen, og invitere flere kristne profiler med på oppropet? Kjente, liberale teologer som Bjørn Eidsvåg,  Sunniva Gylver eller Einar Gelius? Ledende profiler i kirkemøtet, som Odd Einar Dørum, Anne Enger eller Gunhild Tomter Alstad? Politikere med innflytelse over kristen praksis, som Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad, Sylvi Listhaug eller Partiet De Kristnes Erik Helle? Hvem har viljen og motet som kreves?

Påsken handler om nye tider, nye muligheter, om oppstandelse og håp. Tør noen å følge Jesus sitt eksempel? Kanskje denne påsken kan være begynnelsen på en tid hvor vi lever etter budskapet til mannen fra Nasaret, ikke vrengebildet som kirken har servert oss.

Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog, Innsikt. Gnist