Barn av IS-kollaboratører og samfunnets normative ansvar

2
2212

«Og når en av dere faller, faller han for de som kommer bak ham, som en advarsel om anstøtssteinen. Ja, og han faller også for de som går foran ham, som er raskere og støere på foten, men som allikevel ikke fjernet anstøtssteinen.» – Khalil Gibran

Innlegget er skrevet i samråd med Shahram Shaygani, psykoanalytiker og samfunnsdebattant.

Vi har de siste månedene blitt bevisstgjort på at i den Syriske interneringsleiren Al-Hol, befinner det seg omlag 40 barn som har mødre med norsk statsborgerskap. Forholdene til barna er kritiske, preget av både somatiske vel så mye som psykologiske krigsskader, og sykdommer. Ett av barna bærer på en alvorlig sykdom. De sanitære forholdene i leiren beskrives som kummerlige og umenneskelige, og om lag 120 uskyldige barn måtte bøte med livet i leiren, eller som en konsekvens av ferden til å nå flyktningleiren(e).

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Bør den norske regjeringen legge seg på en linje som tilrettelegger for at barn, og eventuelt deres mødre, – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS, vender hjem på norsk jord? Det er uten tvil praktiske utfordringer knyttet til dette spørsmålet, men heldigvis har et samlet politisk miljø og det øvrige samfunnet fattet det ansvar som hviler på den norske staten, og er forbilledlig klare i sine standpunkter, slik det fremkommer i en spørreundersøkelse utført av Ipsos og trykt i Dagbladet 13. April: tross prekære prosedyrer, er det simpelthen en normativ forpliktelse å insistere på, og aktivt handle, i retning av å hente uskyldige barn hjem til Norge. Det må også vurderes om mødre, og evt. fedre, som har bidratt til å fremme IS sin kamp for opprettelsen av kalifatet, bør inkluderes i eller forvises ut av de moralske og juridiske hensyns sirkel. Rent barnefaglig og rettslig, oppfordres det til å ikke skille ad barn fra deres mødre.

Regulativ idé

Til tross for at en del av våre naturlige tilbøyeligheter stritter imot denne moralske og juridiske forpliktelsen, bør vi bestrebe etter å ivareta båndet av lik verdighet og felles menneskelighet. Dette innebærer mer konkret å styres etter en regulativ idé, et ideal myndige borgere i et liberalt demokrati – etter deres beste skjønn – med fordel bør etterstrebe i deres handlingsliv. Vi bør, i prinsippet, ikke tale om en «terrorist», en «morder», eller et «IS-barn», men snarere en person med voldsideologiske sympatier, eller en person som har tatt liv/har drept, eller et barn med foreldre med IS-sympatier.

Dette er uten tvil en intraktabel (vanskelig) mental øvelse, især overfor individer hvis ideologiske og idealistiske tankebaner og eventuelle gjerninger reflekterer at de simpelthen er blottet for medmenneskelighet og empati, uten et fnugg av hensyn til andres iboende menneskeverd. For når vi deler verden inn i de rettskafne og de syndige, de gode og de onde, har de selvoppnevnte rettskafne en tendens til å utsette de onde for de mest horrible og grusomme ting gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati. Det sies at det er mennesker som har det verst, eller som er verst, som først av alt behøver menneskerettigheter. Derav uttrykket «human rights are for stinks». Etter vårt syn bør norske myndigheter hente mødrene med norsk statsborgerskap – med sympatier for terrororganisasjonen IS – hjem sammen med deres barn. Disse voksne bør videre bli gjenstand for etterforskning, og eventuelt bli rettsforfulgt av det norske rettsapparatet, og således dømt på rettferdig vis.

Spørsmålet om retur handler om mer enn naiv snillisme

Spørsmålet om retur av mødre med tilknytning til IS med barn til Norge, handler om mye mer enn å være snill og god mot et medmenneske som har begått eller bidratt med alvorlige handlinger mot en annen. Vår håndtering av denne saken vil vise vår holdning og verdier som samfunn, om hvordan vi skal takle ytterliggående mentaliteter når dem kommer innenfra, fra en av våre samfunnsborgere. Skal vi distansere oss fra dem, gjøre dem til fremmedelementer, noe som ikke er lik oss? Eller skal vi tenke at disse IS-konene, men også norske fremmedkrigere, var våre barn som ikke utviklet tilstrekkelig grad av lojalitet til sine omgivelser og samfunnet, en form for fremmedgjøring, hvor samfunnet blir betraktet som noe utenfor en selv, og ikke noe som en er en integrert del av?

Et annet viktig spørsmål er hva slags type menneskesyn vi legger til grunn: et nøkternt menneskesyn, som innebærer at mennesker har potensialet til å utvikle en voldsmentalitet, men også muligheter til foranderlighet? Eller, på den annen side, et pessimistisk syn, som innebærer menneskets deterministiske skjebne? Skal vi gi avkall på et realistisk håp om at mennesker kan forandre seg gjennom oppbyggende samspill mellom ulike samfunnsinstanser og individet som en moralsk aktør? Eller skal vi godta at mennesker følger en deterministisk utvikling, uten valgmuligheter som i avgjørende instans er ens egne?

Et tredje spørsmål er hva vi mister ved å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Etter vårt syn mister vi muligheten til blant annet å forstå hva det var som gikk fryktelig galt i deres mentale liv, om hvorfor unge mennesker vervet seg til en terrorist-organisasjon og var villige til å ofre sine liv for den, og hvordan vi som et samfunn aktivt kan forebygge utvikling av ekstremistiske tankebaner, som er villige til å bedrive noe ondt, i den tro at hun/han gjør noe godt.

Traumatiserte barn

Hva traumatiserte barn angår, bør offentlige etater som barnevernet og andre instanser kobles inn, for således å hjelpe disse uskyldige, slik at de i mer eller mindre utstrekning kan sikres et viss nivå av oppvekstsvilkår for så å kunne leve funksjonelle liv; kognitivt, emosjonelt, sosialt og fysiologisk. Samfunnet har et moralsk ansvar å legge innsats og ressurser i å skape psykologiske og sosiale forhold som fører til at barn og unge føler seg anerkjent av myndigheter, og ikke minst av det sivile samfunn i det hele.

For når våre barn føler seg neglisjert og således faller litt utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et rikt og raust fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære traumene med seg videre, uten skam og stigma. Nettopp på dette punktet ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Barn og unges psykiske helse. Forsidebildet har vi lagt til og er fra https://commons.wikimedia.org/wiki/

Facebook kommentarer
Forrige artikkelMisjonsmotstanderen Jesus
Neste artikkelGreta Thunberg blir kynisk brukt i klimakampen!
Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, Claremont, California, doktorgradsstipendiat ved UiO.

2 KOMMENTARER

  1. Jeg savner innspill fra det norske Barnevernet. Hva sier barnevernsloven om deltagelse i terrororganisasjoner som IS? Er deltagelse i en slik organisasjon grunnlag for å skille mor og barn. Dersom det ikke er grunn nok til å skille mor og barn, da undrer jeg meg enda mer på hva alle de norske mødrene i Norge, som er skilt med tvang fra sine barn, har gjort galt…

    • Takk for kommentar til innlegg på D1!

      Etter at du tok opp dette aspektet i går formiddag, så la jeg merke til denne artikkelen publisert på Nrk i går kveld, der barnekonvensjonen er nevnt. Jeg tenkte med en gang på din kommentar og at den kunne være relevant, om enn den ikke tar opp alle sider ved det du kanskje mener. “Er deltagelse i en slik organisasjon grunnlag for å skille mor og barn.”, spør du.

      Jeg linker litt fra artikkelen her:

      “– Retten til familieliv er en av de sterkeste rettighetene barn har, og den skal det mye til å omgå. Skiller man barn fra foreldre vil regjeringen få problemer, sier fagsjef Camilla Kayed i Barneombudet til NRK. Hun mener Norge er forpliktet både av Barnekonvensjonen og av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen til å ta barna med sine foreldre til Norge”.

      En jusprofessor skriver i samme artikkel: “Jusprofessoren påpeker at det er stor forskjell på å bli adskilt fra en forelder som blir igjen i Syria, og en som eventuelt blir fengslet i Norge: – Blir det aktuelt å straffe mødrene, så kan de ha samvær i fengsel så det ikke blir et traumatisk brudd med mor der barnet ikke aner hvordan det går i Syria, sier hun.”
      https://www.nrk.no/norge/barneombudet-mener-regjeringen-ikke-kan-skille-foreldre-fra-barn-1.14527842

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here