Medienes nye, meningsløse klisje: “Bildet som stanset krigen”.

1
1320

Bildet av den flyktende vietnamesiske jenta fra 1972 har igjen kommet i fokus, og igjen flommer våre aviser over av en meningsløs klisje: “Bildet som endret krigen”, “Bildet som forandret verden” osv. Tror avisene virkelig på denne påstanden?

Faktum er at krigen så godt som var over i 1972. Leser man om krigen på f eks “Store Norske” sine websider, kan man se at den aller siste amerikanske krigshandlingen var en massiv bombing i julen 1972. Deretter ga amerikanerne seg, og man gikk inn i fredsforhandlinger i 1973. Men skyldtes det virkelig at verden og amerikanske styresmakter brått hadde fått et helt nytt syn på krigen på grunn av et enslig bilde?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er utrolig at seriøse journalsiter virkelig kan innbille seg at et bilde som ble presentert i avisene i 1972 endret noe som helst. Lyndon B. Johnson, den amerikanske presidenten som hadde pøst inn amerikanske bakkestyrker og teppebombet de stakkars vietnameserne med napalm og bomber, hadde gitt opp vietnamkrigen og frasa seg gjenvalg i 1968. Det sies at han gikk inn i en dyp depresjon etter sin tid som krigspresident, og mange setter det i sammenheng med hans massive ansvar for millioner av døde mennesker. Den neste presidenten, Richard Nixon, var omtrent av samme kaliber, hensynsløs, brutal og korrupt, og måtte gå av i skam etter at hans sanne natur ble avslørt foran hele verden før hans andre presidentperiode var over.

Den amerikanske og den internasjonale antikrigsbevegelsen hadde i årevis drevet et massivt arbeid for å få en slutt på krigen i 1972, og det amerikanske folk var krigstrøtte og lei av å få sine sønner hjem i kister. Nærmere 50 000 amerikanere døde i denne meningsløse krigen og over 300 000 var kvestet for livet – for ikke å snakke om alle dem som var psykisk ødelagt og aldri maktet å vende tilbake til et normalt liv.

Verden hadde til fulle fått øynene opp for de amerikanske grusomhetene i 1972 og amerikanerne selv var desillusjonerte og lei av de endeløse myrderiene som ikke førte noe steds hen.

De forferdelige bildene fra Vietnam kom som en bekreftelse på de grusomhetene som alle var kjent med. Og å påstå at det ene bildet av de flyktende barna alene endret verdens syn på krigen og endret krigens gang, er så historieløst og klisjepreget, at jeg ikke kan tro at noen mener det på alvor.

Men pressen vil kanskje ha det til at det er DE, gjennom sin publisering av disse bildene, som skal ha æren for at krigen tok slutt? Bare avisene finner de rette bildene, så kan de endre historiens gang? En gigantisk selvovervurdering som i realiteten er skremmende.

Den samme klisjeen ble tatt i bruk etter at det triste og hjerteskjærende bilde av den druknede Aylan ble publisert i avisene midt under den største flyktningestrømmen i fjor. Journalistene var ute med sitt vanlige klisjeaktige språk og hevdet at det bildet, på samme måte som bildet av de flyktende barna i Vietnam, kunne endre flyktningenes situasjon og endre oponionens syn på flyktningene.

Denne meningsløse spådommen ble gjort grundig til skamme. Ingenting endret seg til det bedre. Tvert i mot falt publiseringen av dette bildet omtrent sammen med en endring i oponionen i motsatt retning. Bildet endret ingenting til det positive for flyktningenes del. Flere og flere land begynte å motsette seg å ta imot flere flyktninger, oponionen vendte seg mot flyktningestrømmen og folk syntes det begynte å holde.

Men lærer journalistene av historien? Nei, de samme klisjeene tas frem gang etter gang. Det og det bildet endret verden og endret krigen. Jeg blir av og til – ofte faktisk – temmelig oppgitt over våre journalister som ser ut til å leve i sin helt agne verden, fjernt fra virkeligheten.

Sverre Avnskog
vietnam

Facebook kommentarer
Forrige artikkelNakenhet på facebook
Neste artikkelI dag skal jeg redde verden!

1 kommentar

  1. Fra boken til Bjørn Magnus Berge «Biafra – da Norge våknet Elias Berge og Kirkens Nødhjelp» står det: «Det synes her altså å ha oppstått et slags samvirke mellom TV-sendinger og folkemeningen – som raskt nedfelte seg i pengegavene til Kirkens Nødhjelp. De igjen dannet grunnlaget for luftbroen til Biafra», jf http://2001-10.prosa.no/artikkel.asp?ID=29.

    Hensikten til pressen var ikke å gi et balansert syn på konflikten i Øst-Nigeria i 1968, men å sende bilder av utsultede barn med oppblåste mager og ensidig argumentere for de lidendes syn på saken i den hensikt å oppmuntre det norske folk til å gi penger til mat, medisiner og annen hjelp til afrikanerne.

    Det er liten tvil om at disse bildene av lidende barn har brent seg inn i det norske folks sjeler, og inntil dags dato lagt mye av grunnlaget for den norske givergleden til humanitære formål.

    Morten Krogvold trekker parallellen til sultkatastrofen i Biafra og den druknede 3-årig gamle syriske gutten Aylan som ligger på på stranden ved Middelhavskysten, jf. https://www.nrk.no/norge/morten-krogvold_-_-bildet-har-stor-slagkraft-1.12534107.

    Sammenligningen er, etter min mening, uholdbar. Ett enkelt bilde av en druknet gutt, har en nokså tidsbegrenset virkning. Det samme må også kunne sies om bildet av den napalmforbrente 9 år gamle jenta Kim Púhc.

    Den påvirkningen som mediene hadde på internasjonal opinion, særlig PR-byrået i Genève, Mark Press, som ble engasjert av de nigerianske myndighetene til å tale for Biafra, førte til kraftig internasjonal økning i bistanden og vedvarende hjelp og støtte til humanitære tiltak i Afrika og andre nødstilte land. Noen lignende reaksjoner så man ikke etter at bildet av Kim Púhc ble vist. Jeg er enig med Sverre Avnskog i at dette bildet ikke hadde noen særlig betydning for antikrigsbevegelsen eller for at krigen tok slutt, om overhodet noen, se også innlegg av Khang Nguyen, som konkluderer på tilsvarende måte i Nye Meninger, jf http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/dette-bildet-endte-ikke-vietnamkrigen-1.776559.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here