Fremskrittspartiet gikk brått inn i en prosess med retningsvalg hvor Siv legger fra seg ledertrøya og utpeker en etterfølger i Sylvi Listhaug. Dette gir høyrefløyen i partiet et solid forsprang når partiet går inn til landsmøte 7-9 mai for å velge ny leder.
Men det blir ikke bare en ny leder, med leder følger også en retning, og da er partiet offisielt i en prosess som minner om en mer kaotisk versjon av det ordnede retningsvalget Hareide sørget for å styre for KrF.
Men dette er ikke en hvilken som helst lederkamp eller retningsvalg. Hva landsmøtet til FrP finner på å gjøre vil også endre på blokkenes sammensetning og potensielle samarbeid fremover. Spesielt gjelder det hva som kan oppstå av allianser om valget om fire år fordi årets valg er rimelig låst på blokker.
Nå skal landsmøtet enten velge å få opp oppslutningen, eller så søker de fortsatt regjeringsmakt allerede til høsten, og dermed får en såkalt «styringsdyktig» ledelse. De kan ikke velge begge deler.
Et FrP som søker regjeringsmakt allerede nå til høsten innebærer et parti som både vokser, og som er spiselig nok for de tre øvrige partiene på borgerlig side. Det er ikke utenkelig -Siv var i sin tid selv utenkelig, men fikk bli spiselig i bytte mot at andre tok seg av roperten. De andre var blant andre Listhaug.
For Sylvi er det problematisk å ikke være «spiss» eller rettere sagt stigmatiserende mot minoritetsgrupper – det tærer på hennes base og person å være altfor kompromissvillig eller stille. Hvis bestillingen til landsmøtet er å øke oppslutning, så er den bestillingen rettet mot Sylvi, og da er regjeringsdeltagelse utelukket.
En flertallsregjering med FrP er heller ikke det Erna satser på. Hun klarer fint å regjere med et mindretall. Hennes nå syv år ved roret har kun hatt ett år med flertallsregjering. Men Erna sin vei til fortsatt makt er om FrP vokser ikke bare på bekostning av et rekordstort Høyre, men også et rekordstort Senterparti. Det er i disse to leirene at Sylvi kan se for seg å hente stemmer. Lykkes ikke Listhaug å hente fra Vedum, så er i hvert fall den døren stengt for de neste fire årene for Erna.
Og da åpner det seg parallelt en annen dør for Erna. Solberg kan da flørte med ideen å åpne den tradisjonelle borgerlige fronten, en front hun har prøvd å snakke frem tidligere, men som ikke har lyktes på grunn av det blåblå-prosjektet. Men dette er en prosess Erna kun kan åpne, ikke avslutte, for hvis Ap kommer til makta, så er det på tide å kjøpe seg hund og pensjonere seg, og overlate disse prosesser til sin etterfølger – blir det Høie? Hvem vet, det er i hvert fall mye omrokkering og sjelegransking på borgerlig side etter valget.
Senterpartiet er borgerlige, det har de vist ved hver korsvei under sin nye iver for landet. Det som har holdt dem på rødgrønn side er Erna sin åpning for FrP og den sementeringen Stoltenberg ga partiet gjennom åtte år ved roret. Det betyr ikke at Sp skifter side denne valgkampen, velgerne til partiet hadde vært nådeløse på det, men det betyr at de kan være kostbare for alt det er verdt.
Scenariene tilsier at vi nå går inn i en fireårsperiode hvor de tre borgerlige partiene vil måtte ta noen grep for å skape en borgerlig samling til neste valg – ellers vil de lide som rødgrønn side har lidd ved å være utenfor regjeringslokalene i to perioder. Eller så kan det være prøveballonger fra Høyre sin side som kan vurdere både en borgerlig åpning med Sp, eller igjen ett (mørke)blått samarbeid med et større og spissere FrP som henter stemmer fra Sp. Det fordrer jo at Listhaug-prosjektet lykkes.
Det er stor sannsynlighet for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet danner regjering. Det er ikke utenkelig at SV hopper på og gir det et flertall, og det viser i grunn at Jonas må styre en regjering med forholdene Erna hadde og ikke dem Jens hadde, nemlig at partnerne er mer kostbare og forhandlingsvillige enn hva en samarbeidsavtale vil si.
Uansett så er neste periode markert med noe identitetssøken, noe som ikke betyr at Arbeiderpartiet skal sitte stille i båten – på et tidspunkt vil det være nødvendig å vite om Sp fortsetter i samarbeidet, og det tidspunktet vil også innebære erkjennelsen om at kompromissene med partiet er dyrere enn det å sitte i regjering. For Senterpartiet er det ikke troverdig å gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet for så å hoppe av lasset ved neste korsvei. Men dårlige målinger gjennom neste periode kan nettopp presse dette frem.
Senterpartiets forhandlingsmakt henger sammen med Fremskrittspartiets størrelse , og sistnevntes størrelse henger sammen med å være enda mer utålelig og uansvarlig i både retorikk og politikk.
Slikt får ikke bare øvrige til å riste på hodet – men selv FrP medlemmer føler seg lurt, og latterliggjort, når ledelsen på ny skal søke tillit fra dem. Dette er konsekvenser av løfter fra dem som ikke tenker budsjett, og hvor realiteten møter lommeboka og de ikke går gjennom. Slikt kan være forbigående for en kjerne som liker at man høres tøff og hard ut mot minoriteter, men da kan en ikke sikte på å være en maktfaktor på den politiske skalaen.
Siv går av som leder av et parti som er svakere organisatorisk, være seg partipolitisk styring, eller valgkamp, og en periode med målinger som gnager på tålmodigheten til de fleste, for ikke å glemme en stor velgerskare som har sett seg lei på at de store løftene ikke ble noe av. Det blir ikke godt ettermæle av slikt.
Fra redaksjonen. Profilert politikk og samfunn, Valg 2021. Innlegget er først publisert på https://usmanasif.wordpress.com/2021/02/28/med-jensen-ute-dode-solberg-sitt-prosjekt/. Bildene har vi lagt til, og er hentet fra wikimedia commons. Foto: Frp-lokaler, av Bengt Oberger.
Vil du skrive innlegg på Debatt1? Send til
Velkommen!
Din mening gir mening!
