MDGs kvinnehat – «dama er spik sprø»

1
107
Eivind Trædal (MDG) angriper Kristin Bruun - påstått psykisk sykdom
Eivind Trædal så muligheten for å «ta» en gammel uvenn, og trådte inn i rollen som hjelpende ridder for kvinner som «ofre» for hvite menns angivelige maktmisbruk.
Jeg anså at han nedvurderte blant annet meg som kvinne, da det dreide seg om uproblematiske meldinger fra en lysten mann. Trædal selv har derimot demonstrert «problematisk atferd fra menn i maktposisjon«.

Da Trædal blokkerte meg i stedet for å forholde seg til kritikken, skrev jeg et blogginnlegg. Det ble senere oppdatert med meldinger som fulgte publiseringen, og som viser kvinners reelle problem: trakassering og tidvis trusler når vi ubedt tillater oss å synes i det offentlige rom. Vi får sjelden tilbakemeldinger på det vi faktisk ytrer.

Har du i det hele tatt lest denne teksten, (…)? Dama er spik sprø.
(Eivind Trædal)

Mitt innlegg bærer preg av at jeg var opprørt over Trædals nedvurdering, hvilket informasjonsrådgiveren Trædal utnytter: han stempler meg som «spik sprø» uten å forholde seg til kritikken.
Med dette demonstrerte han den reelt problematiske atferden fra menn med makt.

Å utdefinere kvinner med påstander om at de er psykisk syke, er en eldgammel hersketeknikk. Menn med makt har finpusset den fra vi innførte sosiale hierarkier. Hvem lytter vel til en kvinnelig kritiker som er psykisk syk?
Den påfølgende debatten viser hvor effektiv Trædals maktmisbruk er: flere var enige med meg, men ingen turte eller ville gi meg støtte etter Trædals karakterdrap.

Mental sykdom som argument

Det ble aldri nødvendig å ta stilling til mine ytringer, siden jeg ifølge MDGs stortingskandidat var mentalt syk. En som var  enig i min kritikk av Trædal, fant allikevel grunn til å sverte meg, også hun omtalte min mentale helse.

Kvinnen påsto at trådstarter la opp til en diskusjon om (min) mentale helse utelukkende ved å dele et blogginnlegg jeg har skrevet.
Debattanten viser med dette at informasjonsrådgiver Trædals metode fungerer, og hvor effektiv den er. En mann med makt åpner for netthets og rene løgner for å bringe en kritiker til taushet. Hans klakkører griper sjansen for selv å få et lite sekund i solen:

«For hva det er verdt: Min deltakelse i Langeland-gate på fb var på motsatt side av Eivind, så min skepsis til Bruun har ikke noe å gjøre med selve meningene hennes. Her er du kommet til å legge opp til nok en fb-diskusjon om et menneskes mentale helse, Kristian. Det hadde jeg ikke ventet fra deg, om jeg kan få uttrykke meg så ad hominem.»
(24. juli kl. 12:10)

Mannen som tok kvinnen alvorlig

MDGs Eivind Trædal er «kjent for å være genial på kampanjejournalistikk». Han er Aust-Agders førstekandidat til stortingsvalget i høst, og listefyll i Oslo MDG. Det var denne informasjonsrådgiveren  som la opp til den uverdige diskusjonen om min mentale helse for å knuse den åpenbart berettigede kritikken. Ironisk nok var trådstarter den eneste som tok blogginnlegget alvorlig, og forholdt seg til min faktiske ytring.

Til tross for at jeg fremstilles som mentalt syk i Trædals tarvelige karakterdrap, klages det nå over at jeg er omtales som den eneste kvinnen trådstarter har sett som tok til motmæle mot Eivind Trædals fremstilling av de uskyldige og ikke krenkende chat-meldingene:

«Vi som har vært kritiske til Eivinds rolle i denne saken, får ingen drahjelp fra sånn demagogi. Kristin Bruun er heller ikke alene om — som kvinne –å oppfatte Langelands chatmeldinger som uskyldige og ikke krenkende, og dette også har kommet tydelig fram i de mange FB-diskusjonene.»
(24. juli kl. 15:38)

Denne kritikken unngår MDGs geniale informasjonsrådgiver og stortingskandidat å forholde seg til, ved å åpne for en hetskampanje uten lavmål. «Klageren» skryter av at hun har «måttet» blokkere meg, samtidig som hun klager over at jeg ikke hjelper og støtter henne. Her er det åpenbart fritt frem.

Kjerring mot strømmen

Det kom etterhvert frem at flere delte mitt syn på Trædals rolle i «rimming-gate», uten at de dermed var storsinnet nok til å støtte meg mot Trædals kampanje for å stilne kritikken. Netthetserne gikk til og med så langt at de avslørte grunnlaget for nettmobbingen av meg:

«kan umulig ha fulgt med i debatten hvis han tror det er noe enestående at «en kvinne» går imot en flertallsoppfatning eller prøver å slå en kile inn i en konsensusbastion, enten temaet er kjønn eller noe annet.»
(24. juli kl. 13:04)

Jeg har som kvinne gått alene mot flertallsoppfatningen, og prøvd å slå en kile inn i en konsensusbastion. Det gjør man ikke ustraffet. Særlig ikke mot en mann med så mye mediemakt som informasjonsrådgiveren og stortingskandidaten til Miljøpartiet De Grønne, Eivind Trædal.

Dette er det reelle problemet i møte med menn med makt, ikke at en professor sender chat-meldinger med nesten seksuelt innhold til yngre, men allikevel voksne kvinner.

Etterhvert kom de sedvanlige venstreside-nettrollene også til, og deltok i likskjendingen etter Trædals karakterdrap.

Netthets mot ytringer

I april 2015 utga (daværende) seniorforsker Ania Landsverk Hagen ved Arbeidsforskningsinstituttet boken «Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge». Jeg siterer fra Aftenpostens oppsummering av hennes funn:

  • Nesten halvparten av norske journalister og redaktører sier de er blitt utsatt for sjikane, hets, krenkelser eller trakassering det siste året. 43 prosent blant menn, 44 prosent blant kvinner.
  • Én fjerdedel sier de er blitt truet. 27 prosent menn, 23 prosent kvinner.
  • Nettmobberen er i overveiende grad menn i alderen 35-50 år.
    Aftenposten 28.04.2015

Det er lett å forstå hva hets, sjikane, trakassering og krenkelser gjør med den reelle ytringsfriheten. Jeg får meldinger i innboksen med støtte, fra mennesker som sier rett ut at de ikke tør stå frem og assosieres med meg offentlig: de frykter netthetsen jeg utsettes for fra min egen side, altså politisk korrekt, stort sett høyt utdannet venstreside.

I Dokument 2 viste TV2 noe av hetsen og truslene ni profilerte kvinnelige samfunnsdebattanter eksponeres for: en hverdag fylt med draps- og seksualtrusler, sjikane og hatmeldinger. Jeg vet godt hva det er snakk om.

«Prisen for å mene noe i det offentlige er for mange av kvinnene så høy at de har valgt å tie.»
(TV2, 25.09.2013)

«Dama er spik sprø»

Trædals påstand om min mentale helse åpnet opp for hersketeknikken hvor personfokus erstatter fokus på sak. Eier av tråden takket for seg i debatten etter to døgn:

«Nei gidder ikke, nå har du og andre drevet med personangrep og hobbypsykiatri i to døgn før du kommer til sak. Takk for (diskusjonen)»
(24. juli kl. 17:42)

En stalker og en plass i solen

Siden påstandene om mental helse etterhvert ble pinlige å fastholde, skiftet man fokus: jeg ble fremstilt som en stalker. Den ene etter den andre trådte nå inn på scenen, og erklærte seg som offer for forfølgelse fra meg. Disse påstandene var lette å tilbakevise, enkelte av dem har selv tatt steget inn i mitt liv gjennom sjikanetråder om meg, hvor jeg har vært utelukket fra deltakelse. De ble ganske stille da jeg skjermdumpet deres egne krenkende ytringer, etter at de hadde dokumentert en eneste chat-melding fra min side etter sin egen netthets av meg: de beviste selv at de løy om meg.

Andre var fortørnet over at jeg kunne lese den offentlig tilgjengelige sjikanen og løgnene fra dem, siden de hadde blokkert meg. De fremstilte seg som ofre for uønsket oppmerksomhet fra meg, og fortsatte å omtale meg i sterkt nedsettende ordelag. Blant annet gikk de langt i å insinuere at jeg er mentalt syk, samtidig som de var enige i mine ytringer. Det var bare så urettferdig at jeg skulle få æren for disse til da ukjente synspunktene.

Å anklage opponenter for stalking er en metode som ser ut til å ha vokst frem i konspirasjonsmiljøet, og som overraskende nok er blitt adoptert av de mer og mindre velutdannede – som miljøet rundt Trædal og Miljøpartiet De Grønne.

En debattant kom på banen utelukkende for å «bevise» at jeg skulle ha «stalket» en eks av meg, og han publiserte private dokumenter som skulle si noe om min mentale helse. De verste nettrollene trykket liker, og det var sikkert flere som godtet seg i kulissene.

Mentalt syk – og hva så, Trædal?

Det er en stor belastning å bli hengt ut som mentalt syk. Det må være en enda større belastning for dem som faktisk er mentalt syke, når de ser hetsen blant annet jeg utsettes for fra kommende stortingsrepresentanter som anses geniale på kampanjejournalistikk, og at mine faktiske ytringer ikke på noe vis kommenteres, enda flere deler mitt syn.

Selv har jeg ikke fått noen diagnose av noen med fagkompetanse enda, men det opprører meg at MDGs mest profilerte stortingskandidat  fratar en stor og sårbar gruppe deres ellers selvfølgelige rett til å ytre seg og bli tatt alvorlig i samfunnsdebatten.

Mitt spørsmål er derfor hva som er Miljøpartiet De Grønnes offisielle syn på denne saken, hvor deres informasjonsrådgiver Eivind Trædal parkerer en kritiker på bakgrunn av (fraværende) diagnoser.
Hvilken plass har mentalt syke i samfunnsdebatten? Hvilke lidelser skal være diskvalifiserende? Kan schizofrene få delta i samfunnsdebatten, og skal de ha et vern mot Trædal og hans «hoff»? Hva med deprimerte? Eller bipolare?

Skal psykisk syke måtte dokumentere at de medisineres, for å få delta i samfunnsdebatten? Hvordan ser Miljøpartiet De Grønne for seg en slik dokumentasjon? En knapp til ha på Facebook- og Twitter-profilen, kanskje?

Personlig stemmer jeg for at man forholder seg til ytringen, og ikke dømmer folk verken ut fra hudfarge, kjønn eller mental helse, sant som usant. Hva er Miljøpartiet De Grønnes syn? Eivind Trædal har allerede bekjentgjort sitt syn. Jeg håper det ikke er representativt for MDG.

 

1 kommentar

  1. På Miljøpartiet de grønnes hjemmeside om likestilling, påstår partiet at de ønsker å jobbe mot alle typer diskriminering. Det er vanskelig å tro dem, etter Eivind Trædals demonstrerte kvinneforakt og hersketeknikker:

    «Vi vil bekjempe alle former for diskriminering, og føre en normkritisk og feministisk politikk for å bygge ned frihetsberøvende maktstrukturer. I noen tilfeller er det nødvendig å gi positiv særbehandling for å oppnå større likestilling. I andre tilfeller kan bevissthet om diskriminering være nok for å sikre likebehandling.»
    https://www.mdg.no/politikk/politikk-fra-a-a/likestilling-2/

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR