ALL ØKONOMI, OGSÅ DEN SOSIALISTISKE, BYGGER PÅ DEN MEDFØDTE “Pengefølelsen”, som er drivkraften bak kapitalismen. HVA ER VERDIER!!! – Terje Bongard

Finnes det i dag et parti som ikke fremmer en økonomi bygget på pengefølelsen? Svaret er et rungende nei! Hverken Rødt, KrF, MdG eller noe annet parti har en økonomisk politikk hvor ikke den medfødte pengefølelsen ligger til grunn. Derfor er de alle svikere av sivilisasjonen. Det er kun vi lommedemokrater som representerer en reell alternativ økonomisk virkelighet. Derfor, bli lommedemokrat du også! Som Bongard avslutter følgende samtale: Vi må bli flere!

Kapitalismens nedbrytende ressursparadoks må da settes ut av kraft gjennom et annet energiregime – kombinert med en ny økonomisk dynamikk. – Hans Ebbing

Pål Steigan har tatt et oppgjør med sin statssosialistiske fortid, hans nyutviklede kommunisme 5.0 er en del av dette bruddet. Han har ikke vist et klart standpunkt til fordel for lommedemokratiet, jeg vil derfor ikke omtale Steigan som lommedemokrat. Men han har utvilsomt grepet allmenningene, og jeg vil kalle ham en allmenninger, en av allmenninghetens ledestjerner. Personlig plasserer jeg Steigan i samme liga som Michel Bauwens, David Bollier, Silke Helfrich og Elinor Ostrom.

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Elinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styrig. – Terje Bongard

Kanskje blir lommedemokratiet for enkelt å forestille seg, og at disse store tenkerne derfor er forblindet av sine glitrende intellekt? Eller gir det ikke tilstrekkelig status å fremme en slik utrolig enkel demokratimodell? Menneskets påfuglfjær er jo våre tanker og meninger.

Men noe så enkelt og avansert som et lommedemokrati tror jeg egentlig få av dem er i stand til overhodet å forestille seg. – Axel Ford

Ford viser med denne lille kommentaren at han er gnistrende intelligent, da lommedemokratiet er den enkleste formen for demokrati som finnes, samtidig som det er det mest avanserte, da det bygger på en samlet humanetologisk kunnskap. Allikevel vil heller ikke han ta steget fullt ut som lommedemokrat av anarkistisk-ideologiske årsaker, da lommedemokratiet har en organisk-hierarkisk struktur, slik man finner det i økosystemene. Dette hierarkiet er imidlertid motsatt av tradisjonelt makthierarki, da makten kommer nedenfra og siver oppover, omlag som sevjen i trærne om våren.

Slik representerer lommedemokratiet en ny vår!

Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt. – Terje Bongard

Lommedemokratiet, universets og historiens enkleste men samtidig mest avanserte demokratiform.

 

Lommedemokratiet har en biologisk maktstruktur med et fraktalt fordelingshierarki, på samme vis som vi ser det i økosystemer og organisk form. I det nederste nivået finner vi de demokratiske produksjons-lommene eller inngruppene, som selvorganiserer sine arbeids-celler som de stolte eiere av produksjonsmidlene. Et sant selveierdemokrati, hvor det predatoriske markeds/stats-duopolet oppløses i allmenningheten!
Tegning: Nikos A. Salingaros

 

Lommedemokratiet er et økonomisk demokrati som opererer i evolusjonens fjerde lag, hvor det benytter seg av inngruppe-kreftene i handikapprinsippet (Zahavi, 1975). Dagens politiske demokrati fremmer derimot en økonomisk politikk basert på utgruppe-kreftene i handikapprinsippet. Et politisk system som opererer innenfor evolusjonens femte lag kan aldri bli bærekraftig!
Facebook kommentarer

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER

13 KOMMENTARER

  1. «Påtagende oppvisning av luksus er en handikapstrategi som viser et ærlig signal om overskudd og attraktivitet: «Se, jeg kan tillate meg å sløse, vise meg fram og bade i ettertraktede ressurser, midt blant konkurrenter og mulige partnere. Jeg må derfor ha gode egenskaper og vil derfor få attraktive etterkommere.» En motstrategi er ofte å rakke ned på sløsere som vulgære oppkomlinger og skrytepaver. De dyktigste strategene kan snu hele konkurransen på hodet og gå motsatt vei og dermed bli vinnere av oppmerksomheten: «Se, jeg lever som en asket, fordi jeg tenker på framtida og miljøet, men står fremdeles oppreist blant likemenn.» Bevissthetens egenproduserte proksimatforklaringer kan være mange og omstendelige, men det ultimate resultatet er like fullt attraktiv oppmerksomhet.» – Terje Bongard, «Det biologiske mennesket», s. 144

    Sløserne avskyr naturligvis MdG grunnet alle asketene der, og stemmer heller et sløserparti som FrP. Sløsing og forbruk er noe mennesket er selektert for, kun noen ytterst få makter å leve som asketer i et massesamfunn. En politisk revolusjon er imidlertid mulig, hvor sløserne effektivt knebles innenfor evolusjonens fjerde lag, i inngruppa.

    Terje Bongard har forsøkt å komme i dialog med MdG, men har blitt høflig avvist. Dette er synd, da det burde være i MdGs interesse å ta knekken på sløserne en gang for alle.

    «Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

    Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

    Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.» – Terje Bongard, «Det biologiske mennesket», s. 111

  2. «Mitt ærlige svar er nei, det er ikke mulig. Det hadde vært både teknologisk og økonomisk mulig, men vi kommer ikke til å gjøre det, fordi folk ikke klarer å ta alvoret innover seg. Klimaproblemet er et vanskelig beist, fordi det ikke nytter hva hver enkelt gjør, vi må handle kollektivt. Og når det må løses globalt er det himla vanskelig.» – Knut Halvor Alfsen

    https://www.nrk.no/urix/disse-scenariene-kan-gjore-jorda-ubeboelig-1.13598411

    Første bud for å lykkes er et politisk system søm tøyler menneskets iboende sløsertrang, og hvor de «sløsomane» får hjelp til å kontrollere sin avhengighet. Inngruppa kan erstatte «gjeldsotika» som økonomisk insitament, hvor vi i fellesskap avgjør hvordan å fordele en demokratisk fundamentert borgerlønn med basis i økosystemtjenestene.

    «Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen.» – Terje Bongard

  3. Hei! Bongard og Røskafts bok er unektelig interessant lesning men jeg mener de overser noe helt grunnleggende. Samfunnet bygges av enkeltmennesker og det er «byggeklossens» form som, til syvende og sist, avgjør hvordan samfunnet ser ut. Vi mennesker formes ikke først og fremst i løpet av ungdomsårene, eller i voksen alder. Selvfølelsen (en del av selvbildet vårt, i tillegg til selvtillit) er ferdig utviklet alt ved fem til seks års alder, og det er ved å svekke denne samfunnet gjør enkeltmennesket til slave. Paradokset er at også eliten er rammet av det, oftest mer enn folk flest, og jeg legger ved en tekst jeg jobber med for tiden som forklarer fenomenet (ennå kun i engelsk versjon):

    «I belive human mankind has been struck by a snowball-effect, wich can be traced back as much as 72.000 years, and that we all are innocent of. I belive we are all victims of it, some more than others, and that practically all of us contribute to it. At the same time we all profit from it, directly or indirectly, and I belive that the ones profiting the most from this snowball-effect also are among its greatest victims. It seems like a paradox though it can easily be explained:
    In documentaries about chimpanzees you may have noticed how some members of the chimp societies (often young females) tend to kidnapp the offspring of lower ranking chimp mothers, for periods of time. We are often told that the kidnappers practise being mothers this way, though the main reason may be of a less romantic kind: At first the infant may be thrilled by the attention it is subject to, though when it sees its powerless mother begging to have it back it learns an important lession in life – wich later will make it into a low ranking member of the pack. When the first thrill has left and it wants to return to its mother it’s ignored by its kidnapper, who in reality targets its self-image (or rather the self-emotion part of it, wich I shall come back to later). Physical traumatization has the same effect and it is the experience of its mother (whom it still identifies 100 % with), helpless to protect it against traumas, wich causes it.
    It is interesting to note the (seemingly) paradox that, among humans, it is the infants of the highest ranking members of society who usually are subject to the strongest traumatization (in the form of premature separation from the mother). This weakens their self-image, something they later will seek to compensate for, resulting in stronger greed and a tendency for less empatic behaviour. The lack of a strong authortity (wich the mother represents) early in life also produces a stronger need for authorities later in life, resulting in adults with a stronger loyalty towards a system (religious or otherwice). The elites tendency to replace the mother has traditions that goes millenniums back in history and it can be observed e.g. in grave tomb decorations of the early faraoes, where the matriarch has a small «army» of helpers to replace her. Royal families in Europa used to send their children to other royal families, to be raised by them from a very early age, and e.g. todays boarding schools show how similar traditions are being kept alive even today.
    The traumatization of infants has effect on a broader scale as well, creating brutal soldiers and loyal servants for the elites, and this tradition can be traced as far back as about 72.000 years ago. Population estimates (based on the studies of mitocondrial DNA) show that modern mans reproductional rate nearly doubled, at that time, and for a mammal (as we humans are) this can have only one possible explination: All mammal mothers (with a few exeptions) are infertile while breast feeding, and an increase in the reproductional rate can only be due to a reduction of the breast feeding period. All big primates breast feed until they lose their milk teeth, at 5+ years of age, and (if so once also was the case for humans) our ancestors were breast fed for about 8 years. This must have been very resource demanding, both for the mothers and for the societies, and the fact is that our ancestors all profited from reducing on it (exept from their infants, of course). The mother had more children (increasing her status), the father had a woman who was fertile more often, and the ruler had more warriors. Another indication of this is that the religious symbols of the time went from being figures of animals, to that of fertile women, suggesting both worship of fertility and an increased longing for the mother. The period of increased reproduction rate also coinsides with what is often reffered to as «the second wave of emigration from Africa», indicating that it was a slightly different form of human that took part in it. A semi-human one may argue – more aggressive and faster reproducing, than the (original) humans it met along its way.
    For thousands of years humans has domesticated animals, and we do so by separating the mother and her offspring – prematurely. The breader profits from this, both as his production increases and by the fact that these animals bonds stronger with him (creating an easier manageble lifestock). All the animals we have domesticated now have smaller brains, than their wild ancestors, and the fact that the human brain now is at least 140 cm3 (about the volume of a tennisball) smaller than it used to be clearly indicates that a similar domestication prosess must have been going on, also among humans. This could very well be an epigenetic effect – switching off the genes wich promotes brain growth, as the conditions that once turned them on gradually have been reduced. Research show that braingrowth is promoted by breast feeding (as opposed to being fed with formula food), and by a strong attachment (especially) with the mother. Scientists can actually see the braingrowth, as it happends, and studies show how the infants brain formally explodes in growth when its mother clearly expresses her love for him or her. The human brain is about 1/5 of the sice of an adults brain, when we are born. After just one year it already measures about 4/5, of an adults brain, and it is clear that this period is of vital importance to the infant. Countless studies have also shown that braingrowth is reduced, by stress. Cortisol (a stress hormone) builds up in the infants brain, wich is not yet mature enough to deal with it, hindering the braincells from connecting with eachother. In extreme cases existing connections may even be degenerated and autopsis of children, who has suffered sever traumatization for lengthy periods of time (often due to isolation), show that parts of their brain clearly has been damaged by it.
    To conclude: The result of the tragic event, that must have taken place some 72.000 years ago, is a snowball effect – wich still continues to build on itselves, even today. Never have children spent less time with their mothers, never have the breast feeding period been shorter, and never before have we profited nor suffered more from it. We are all victims of it, all guilty of it, and with a mindframe all set to deny it.»

    • Hvor vil jeg finne hele teksten, når den er ferdig? Dette begynner å nærme seg blinken. Lommedemokratiet er også innenfor skiva, Øyvind!

      • Takk! Mener det også i Bongards bok står at man i stammesamfunnet ammet i 4-5 år, men opp mot 8 år har jeg ikke hørt om før. Har inntrykk av at Bongard også mener at kvinner bør få mye lengre tid sammen med barna sine, også for å utvide ammeperioden. Det er nok mye som tyder på at vi gir våre barn en langtfra ideell start på livet!

        • Øyvind – Bongard har etter alt å dømme rett, for tiden – etter – det som ofte kalles den andre bølgen av emigrasjon fra Afrika, for 72.000 år siden. En eller annen gang må forfedrene våre imidlertid ha sluttet å amme ungene sine helt til de mistet melketennene, slik primater gjør, og det ville uvergerlig medført høyere reproduksjonshastighet. Det eneste tegnet jeg har funnet på en slik økning er for 72.000 år siden, og da er den markant (i alt hva jeg har sett av populasjonsberegninger).
          Noe annet som støtter både Bongards og mine tanker er en ca 3500 år gamle lovtekst, funnet i midtøsten, som lovfester en øvre grense for ammeperiodens varighet til 3,5 år. En tilsvarende norsk lovtekst (fra midt på 1100-tallet, så vidt jeg kan huske) setter en samme øvre grense og det er liten grunn til å tro at slike lover i det hele tatt ville blitt skrevet om det ikke var for at ammeperiodens varighet ofte var lengre. Disse lovtekstene er de tidligste referansene til amming man kjenner til, men dessverre finner jeg ikke tilbake til kilden. Jeg leste trolig om det før jeg var fordypet i tematikken, men om noen er bedre på reasearch enn meg ville jeg gjerne lest det om igjen.
          Takk ellers for en fin artikkel!

      • Jeg har gjentatt teksten i et eget innlegg, kalt The snowball effect, hvor jeg også har lagt til en lengre kommentar. Jeg har mye mer å skrive om, alt relatert til emnet, og tenkte å beholde den samme overskriften men legge til nr. 2 – 3 – 4 osv. etter behov. Jeg poster dem under samme etikett (politikk – sideblikk på samfunnet) men endrer det gjerne, om noen har et bedre forslag. Veldig hyggelig forresten at jeg får respons (!), og det er ikke noe jeg ønsker mer enn å diskutere temaet.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here