Etter å ha latt meg begeistre av Svarthuset, var det med spenning jeg startet på oppfølgeren, Lewismannen. Kom jeg til å like den like godt?
Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.
Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk/
Forlagets omtale:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.
Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke – hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?
Akkurat som i bok nummer en, får vi også her to fortellinger som presenteres gjennom to forskjellige synsvinkler, for deretter å veves sammen. Vi får nåtidshistorien med Fin Macleod som hovedperson. Han har sluttet i politiet, men siden DNA-et til mannen politiet graver opp fra torven viser at den avdøde er i familie med morfaren til Fins sønn, ønsker han allikevel å finne ut hvem den døde personen i torvmyra er. Og ikke minst, hvem som drepte ham. Kan morderen være morfaren, Tormod Macdonald?
Sporene fører ham blant annet til et dystert barnehjem i Edinburgh, der barna blir utsatt for voksne som absolutt ikke burde ta vare på barn.
Den andre delen, presenteres i jeg-form av morfaren selv, Tormod Macdonald. Han er gammel og svært dement, men husker allikevel glimt fra barn og ungdommen. Og det er nettopp denne tiden vi må tilbake til for å finne ut hva som virkelig skjedde. For hvem er Tormod Macdonald egentlig? Gjennom tilbakeblikkene kommer vi stadig nærmere svaret, men minnene svekkes dag for dag, og det haster å oppklare saken før han tar med seg sannheten i graven …
Miljøskildringene i Lewismannen er, akkurat som i Svarthuset, fantastiske. I Svarthuset syntes jeg allikevel de tidvis bremset spenningen i historien, det synes jeg ikke denne gangen. Tempoet i Lewismannen er raskere og spenningen større. Denne boken er absolutt ikke munter, men heller ikke, i motsetning til den forrige, bare dyster. Her finnes små opplevelser av lykke, til og med været er hakket bedre, og selv i de dystreste delene, aner jeg ofte spor av håp. Både i barndomsdelen, og i den voksne Fins voksende følelser for ungdomskjæresten
Han tenkte på henne nå. Så henne for seg. Huden som rødmet i vinden, håret som flagret bak henne. Tenkte på de kornblå øynene som tittet frem gjennom den beskyttende rustningen hennes, hvordan hun avvæpnet ham med vidd, knuste hjertet hans når hun smilte. Og han lurte på om det fantes noen vei tilbake.
Peter May håndterer språket usedvanlig godt, boken er full av formuleringer som rett og slett er en fryd å lese. Noen ganger måtte jeg rett og slett lese avsnitt om igjen, bare for å ha gleden av å fryde meg over språket. DET er ikke vanlig for denne leseren, spesielt ikke i en krimbok.
… det var for mange minner her inne. Kaffeflekken på kortbordet som var formet som Kypros. Bøker på rekke og rad med eksotiske titler sto fortsatt i bokhylla. Lukten fra pipa til Artairs far hang fortsett i blå striper i den stille luften. Om han trakk pusten dypt, var den der, selv om det bare var i hans egne minner …
… Lyset fra månen som lyste på den stille sjøen, var nesten smertelig sterkt, stjernene over ham skinte som om en billion hvite nåler prikket i universet. I det sjelløse teltet ventet bare en kald sovepose, noen få papirark som beskrev hans sønns død, og alle de søvnløse timene han visste han måtte komme gjennom før det ble morgen.
Spenningen holder seg helt til avslutningen, en dramatisk sådan. Dette er rett og slett en nesten helt perfekt kriminalroman!
En liten innvending dog:
Det som virker som et tydelig «frampek»» i denne boken, er at vi i den avsluttende boken i trilogien kommer til å få vite mer om bilulykken som førte til at Fins åtteårige sønn omkom. Det er jeg spent på, for en av de få innvendingene jeg hadde mot Svarthuset, var Fins merkelig distanserte sorg. Dette blir enda tydeligere i Lewismannen. Fin virker rett og slett ikke særlig opptatt av sine egne barn og barnebarn, men er langt mer opptatt av andres barn som for lengst er døde … Det er et karaktertrekk som jeg er usikker på om er tilsiktet av forfatteren. spesielt hvis jeg har rett i at han kommer til å bygge store deler av tredje bok nettopp på savn og sorg?
På den ene siden har du en etterforsker som blir rasende når han hører om barnehjemsbarns skjebne femti år tilbake, ja så rasende at han ønsker å slå.
Det var nesten smertefullt å kjenne på den medfølelsen han hadde med disse stakkars ungene. Han ønsket å slå løs på noe, eller noen, på deres vegne.
På den annen side virker hans egen sorg over sin egen sønns død temmelig overfladisk, og når han oppdager at han har en voksen sønn, velger han allikevel å reise fra ham og knapt ta kontakt på ni måneder. Han viser heller ingen interesse for å hilse på sitt nye barnebarn, og spør ikke engang hva barnet heter, det får vi vite i en bisetning av barnets mor. Fin vokste selv opp sammen med sin kjærlighetsløse tante, det har selvfølgelig formet ham, men hvorfor da denne voldsomme medfølelsen med de fremmede barna? Det finnes riktignok både fedre og mødre som er mer opptatt av å redde verden enn sine egne barn, men det er allikevel noe som skurrer, og som får meg til å undres over om forfatteren selv kanskje ikke har barn? At det er derfor det skorter på troverdigheten? Eller er dette en del av noe større, en karakterbrist som vil få en sannsynlig forklaring i neste bok i trilogien?
Det gjenstår å se, jeg jeg gleder meg uansett til å lese den.
***
Terningkast 6.
***
Til info:
Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap – og noen ganger vennskap – til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.
Når det gjelder Lewismannen, Peter May og Goliat forlag:
Jeg har aldri møtt forfatter Peter May. Boken var en gave fra Goliat forlag. Jeg har møtt de som driver forlaget i forbindelse med en kommende pocketutgivelse, men har ingen fordeler av å blogge om bøkene deres. Jeg er «venn» med Tiger Garte på Facebook og har møtt ham i litterære sammenhenger, men vi er ikke personlige venner.
Fra redaksjonen: Profilert bokspalten. Anmeldelsen er først publisert på Myriams blogg http://myriam.blogg.no/1515442982_bokanmelselse_lewismannen_av_peter_may_en_nesten_helt_perfekt_kriminalroman.html
Du kan også lese Myriam H Bjerklis anmeldelse av Peter Mays Svarthuset her https://debatt1.no/svarthuset-av-peter-may-dyster-og-mork-og-en-fryd-a-lese/
