For nye lesere. Klimadebatten har noe religiøst og suggestivt over seg. Klimaprotestantene er mer karismatiske og suggesive enn Pat Robertson – og antakelig også mer katolske enn paven.
Forholdet til kollekten har de også til felles med de forannevnte. Forskjellen er at klimaprotestantene får sitt over statsbudsjettet.
Noen vil kanskje anta at herværende skribent er klimaateist eller klimahumanetiker, hvis viktigste misjon er å bekjempe religioner – i dette tilfellet klimareligionen, men det er feil. Antakelig er jeg klima-agnostiker.
Av alle utfordringer i verden er ikke klimautfordringene det verste. Jo da, skremmebildet er temmelig pessimistisk, men det finnes langt verre ting. Klimautfordringen er et symptom på noe langt mer alvorlig.
Klodens og menneskehetens desidert største utfordring er overbefolkning. Ingenting kommer opp imot dette, og det kan se ut til at det er langt vanskeligere å få bukt med enn å senke temperaturen på planeten. Overbefolkning er de fleste av nåtidens store utfordringers mor.
Da jeg gikk på folkeskolen, var vi til sammen tre milliarder mennesker. Nå er vi sju. Bare i løpet av én mannsalder har altså befolkningen vokst med 4 milliarder – eller med 133 %. Alle som vil, skjønner at dette må gå galt, og det temmelig raskt – antakelig i løpet av neste mannsalder.
Overbefolkningen tapper jorden for ressurser – i et akselererende tempo. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i høyt og akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis. Andre konsekvenser er sykdom, fattigdom, trengsel, utnyttelse og undertrykkelse, ufred, krig, folkevandringer og dermed forflytning og forsterking av konflikter – og altså også klimaendringer.
Paradoksalt nok har det blitt og blir stadig færre fattige i verden. Verden er slik blitt et bedre sted for de fleste av oss. Men dette er et Catch 22. Dess flere mennesker som får det materielt bedre, dess raskere forbruker vi de gjenværende ressursene og dess raskere går vi mot vårt eget Armageddon.
Før vi har merket klimaendringene – for alvor, har vi antakelig brukt opp kjente energiressurser og vi har gått tom for fosfat. Fosfattoppen anslås til omkring 2030. Fra da av reduseres tilgangen og vil til slutt bli uttømt. Dette mineralet er livgivende og avgjørende for en effektiv matproduksjonen. Uten fosfat vil matproduksjonen reduseres så kraftig at vi vil få en dramatisk hungersnød som igjen vil ta livet at millioner eventuelt milliarder. Lite lystelig med andre ord.
Klimaendringene er altså én av flere konsekvenser av overbefolkning. Men det er ikke den alvorligste – og heller ikke den mest presserende – reelt sett, selv om det jo er skremmende at selveste klimaet endres.
Derfor er det mildt sagt underlig at dette har så stor plass i media, blant aktivister og politikere. Det har endt opp i en blanding av eufori og hysteri der ellers kloke og reflekterte mennesker blir revet med og plutselig reiser seg på stolene og bedriver tungetale.
Enkelt sagt. De ansvarlige på kloden må få kontroll med befolkningsveksten, og parallelt må de arbeide for bedre ressursutnyttelse og nye energiløsninger. Og vips, så er også tiltakene for et bedre klima på plass. Alt henger samen med alt.
Hvorfor arrangeres det ikke store statslederkonferanser om overbefolkning? Hvorfor har ikke FN satt ned et «Befolknings-, ressurs- og energiutnyttelsespanel» i stedet for et «klimapanel» – som altså er et «symptompanel»? Uten å bekjempe befolkningsveksten, spiller det ingen rolle hvilke tiltak vi iverksetter for å bekjempe symptomene – herunder klima.
Jo da, vi forstår at uten klimakampen ville mange idealister eller «idealister» miste levebrødet sitt – og muligens også meningen med tilværelsen. Svære organisasjoner må legges ned og politiske én-saks-partier ville forsvinne. Da er det, etter det vi forstår, bedre å opprettholde illusjonen om klimaet som vår største og mest truende utfordring.
I mellomtiden snakker politikere om «klima og det grønne skriftet» – på inn- og utpust. Det har åpenbart gått automatikk i det. Nesten uansett hvilke temaer som debatteres, så dukker klima opp på en eller annen måte. Malplassert i debatten, men like fullt …
Politikerne responderer instinktivt på medias forventninger. Og ettersom det ofte er en symbiose mellom aktivister og media, og enkelte «sannheter» lett får sitt eget momentum, kan politikerne styres i de mest absurde retninger. Nå er det «klima og det grønne skifte» som gjelder. Og da snakker man naturligvis om det – eller i hvert fall later som man både er indignert, engasjert og opptatt av saken.
Slikt er som manna fra himmelen for småpartier. På denne måten greier de å tilrive seg en slags relevans – enda så irrelevant selve saken er i den store sammenheng og i den virkelige og egentlige verden.
Mens verden forgår, trives media, aktivister og politikere i sin egen boble og pludrer monomant om sitt, mens vi andre stålsetter oss.
Fra redaksjonen: Vi har republisert innlegget for nye lesere. Tidl publisert sept `16.
Relevant informasjon https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2015/09/16/194872364/verden-kan-ga-tom-fosfor-og-mat
