Langlesing: Instinkt for empati

10
589

For nye lesere. For noen er empati med dyr en selvsagthet, en intuitiv forståelse. Andre er hardnakket uforstående til at dyr har følelser, eller likegyldige til hva de måtte føle. Hvilken mentalitet ligger egentlig oss mennesker nærmest?

Empati. Innlevelse med en annen. Husker man sine tidligste opplevelser av å kjenne på hvordan noen annen har det? Hvem var det det gjaldt? Kanskje et dyr – en morløs fugleunge, en hjemløs katt? Empati – evnen til å sette seg inn i en annens opplevelse, og medfølelse – evnen til å ta konsekvensen av andres lidelse og ta hensyn til dem – er uunnværlig. Uten at vi tar hensyn til hverandre eller i det minste prøver å forstå hverandres opplevelser, vil ikke relasjonene mellom mennesker være til å holde ut.

Kapitler

  1. Empati – resultat av evolusjon
  2. Avlært empati?
  3. Når det er lov å ikke ta hensyn
  4. Grenser som tøyes
  5. Dyr og mennesker
  6. Vold uten konsekvenser?
  7. Empati eller politi?
  8. Studier på vold mot mennesker og dyr
  9. Kilder

1. Empati – resultat av evolusjon

Psykologer var tidligere uenige om hvorvidt barn er født med empati eller ikke, men det er nå stor faglig enighet om at empati og medfølelse, som så mange andre egenskaper, er «både og»: De er medfødte, men kan både brytes ned eller videreutvikles av erfaringer.

«Empati er en grunnleggende del av vår natur, i så stor grad at alle som ser ut til å mangle det slår oss som farlige eller mentalt syke»1), skriver professor i primatologi fra institutt for psykologi ved Emory Universitet i USA, Frans de Waal. 2) De Waal utga i 2009 boken «The Age of Empathy», og utfordrer forestillingen om at egoisme er «primærtilstanden» for mennesker såvel som andre arter.

– Empati er grunnleggende for mange arter. Jeg reagerer på forestillingen om at naturen er et grusomt sted hvor konkurransen dominerer, og at vi bør etterligne det i hvordan samfunnet er bygget. Jeg føler det er min oppgave som biolog å spørre «er det bildet du tegner av naturen egentlig riktig?» Det jeg vil at folk skal få ut av denne boken er to ting: For det første at empati er en veldig gammel egenskap, en veldig generell egenskap som du finner hos små barn og hos alle mulige dyrearter. Du finner ikke nødvendigvis de intellektuelle komponentene av det i alle arter, men egenskapen å kunne være på bølgelengde med en annen, er tilstede. For det andre: dette har betydning for samfunnet. Når man vet at vi har denne tendensen naturlig og at den har en svært gammel evolusjonær historie, så bør man bygge et samfunn som tar det med i beregningen, sier de Waal i en presentasjon av boken.3)

De Waal går dermed til frontal-angrep på den sosial-darwinistiske ideen om at naturen er synonymt med egoisme og «den sterkestes rett» – og at samfunnet også skal innrette seg deretter. Men han er også uenig med humanister som mener mennesker skal fremdyrke et samfunn basert på medfølelse som en kontrast til naturen. Empati er den naturlige tilstanden – vi (og andre dyr) har et «instinkt for medfølelse», ifølge de Waal: – Mennesker har lenge benektet at de er like andre dyr og beslektet med dem. Om mennesker gjør veldig dårlige handlinger, slik som å drepe noen, sier vi at de «oppfører seg som dyr», og hvis mennesker gjør veldig fine ting – slik som svært altruistiske handlinger – vil vi gjerne ha det for oss selv, og sier det er noe vi har funnet på. Mennesker har den tendensen. Vi liker å være kronen på verket, totalt separate fra alt annet. Man har brukt naturen for å skylde dårlige handlinger på hverandre, og har ikke sett de sammenhengene som jeg ønsker å formidle; at både det gode og det onde i vår art kommer fra vår evolusjonære bakgrunn. Nevrobiologer har funnet at om du presenterer et moralsk dilemma for et menneske og ser hva som skjer i hjernen, så aktiverer det hjernedeler som er svært gamle og har med følelser å gjøre, sier de Waal i et intervju.4)

Ifølge de Waal er empati og medfølelse grunnleggende reaksjoner i møte med andre. Men er det like naturlig for mennesker å føle empati med andre dyr som for hverandre? – Vi ser at empati mellom arter er vanlig – vi ser det i mennesker, og vi ser det også i andre dyr. Empati over artsgrensene er ikke grunnen til at empati ble utviklet, men når først empatien eksisterer, så aktiveres den i møte med andre arter – det ser vi både i mennesker og dyr, sier de Waal, og plasserer dermed en egenskap som enkelte prøver å klassifisere som et «moderne fenomen» hos mennesker, dypt i vårt og våre medskapningers genmateriale.3)

“Empati er en veldig gammel egenskap, en veldig generell egenskap som du finner hos små barn og hos alle mulige dyrearter.” Frans de Waal, prof. primatologi

2. Avlært empati?

Hvis empati med dyr er en egenskap som ligger dypt i oss – hvorfor behandler vi ofte dyr så dårlig? Hvorfor har mange vanskelig for å se at dyr har opplevelser – eller i det minste hevder at de ikke ser det? Hvordan har det seg at våre samfunn legger rammer som i svært liten grad reflekterer at vi har en naturlig evne til å leve oss inn i dyrs situasjon? Et blikk på et av de yrker som i størst grad forbindes med empati med dyr, kan gi oss noen svar på hvordan prosessen fra naturlig medfølelse til tillært likegyldighet fungerer: Veterinæryrket tiltrekker seg mange unge mennesker som er «glad i» dyr, mange uttrykker også at de ønsker å «hjelpe dyr» som en grunn til å bli veterinær – et ønske om å utøve empati og medfølelse i praksis ligger i yrkesvalget.5)

Men i løpet av studietiden skjer en forandring. Studier viser at veterinærstudenter ikke blir mer, men mindre empatiske etter hvert som undervisningen skrider frem, og paradoksalt nok blir de også dårligere til både å gjenkjenne og respondere på basale følelser som f.eks. smerte hos dyr desto mer de studerer.6) Både empatien og medfølelsen blir svekket av et studium hvor yrkesutøverne er i en unik posisjon kunnskaps- og lovmessig i forhold til å lindre dyrs lidelse. Det ser ut som et skremmende paradoks, men det dreier seg ikke om håpløse studenter, men at undervisningssituasjonenen bombarderer dem med signaler om at dyr ikke trenger å tas hensyn til. Dyreforsøk i undervisningen er et av de sterkeste signalene overfor studentene om at dyrs interesser er mindreverdige og kan overses: Undersøkelser av studenter som deltar i dyreforsøk og disseksjoner av dyr som er tatt livet av viser at omtanken for dyret det gjelder, såvel som den generelle omtanken for dyr, endres dramatisk fra før studentene gjør forsøket til etter at de har vært delaktige i den negative handlingen mot dyret.7) Men også andre deler av undervisningen hvor studenten eksponeres for utnytting av dyr (og forventes å være delaktig i den) påvirker – slik som slakteripraksis, avliving av dyr man ikke «trenger» m.m.. Når man tar i betraktning at studentene faktisk ikke lærer å ta hensyn like mye som de lærer å se bort i fra hensyn, fremstår ikke den innskrumpede empatien like uforståelig.

“Om mennesker gjør veldig dårlige handlinger sier vi at de «oppfører seg som dyr», og hvis mennesker gjør svært altruistiske handlinger vil vi gjerne ha det for oss selv.” Frans de Waal, prof. primatologi

3. Når det er lov å ikke ta hensyn

Mange vil si at det er noe alvorlig galt når dyrleger er dårligere til å se om dyr lider når de er ferdige med studiet enn når de begynner. Men vi går alle igjennom den samme påvirkningen i større eller mindre grad: Prosessen hvor vi lærer at dyr ikke er «verdige» vår naturlige empati foregår alle steder i samfunnet. Professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo, Guri Larsen, er igang med et forskningsprosjekt om den industrialiserte matproduksjonen, og «hvordan det er mulig å påføre levende skapninger stor pine som legal og allment godtatt praksis». Hun mener at dyremishandling er uttrykk for en “tatt for gitt” forestilling om at dyr er mindre verdt enn mennesker, og dermed blir pining av dyr oppfattet som en godtatt og selvsagt handling: – Jeg oppfatter dyremishandling som et «doxa» – noe som er tatt for gitt. Det er noe vi knapt trenger en læringsprosess for å gjøre – forestillingen om at dyr er mindreverdige og ikke har samme følelsesliv som mennesket er så inngrodd og del av myndigheters grunnlag for å kunne misbruke dyr til menneskers formål. Samtidig er det en barnelærdom at vi skal være snille mot dyr. De fleste som gjør empatiløse handlinger overfor dyr, har også dyr som de bryr seg om – eller de bryr seg til en viss grad om de dyrene de senere gjør urett mot. Jeg har intervjuet slakteriarbeidere som sier at de er glade i dyr, og de har dyr hjemme. Men jobben er noe annet, da gjelder andre regler. Bønder som jeg har intervjuet som sier de bryr seg om dyrene sine, sier samtidig at de bevisst ikke tenker på hvordan dyrene har det etter at de er lastet på slaktebilen – de stenger av, for det må være slik for at de skal greie å drive på med dyr som omgjøres til mat. Men for å klare det psykologisk skapes avstand til dyrene. Når man utøver volden stenger man av empatien – slik som på slakteriet. Blant dem som jobbet der var det mye latter og en god tone, de så ikke dyrene, det kunne vært trestokker de jobbet med, sier Larsen.

Larsen er mest opptatt av den institusjonaliserte volden mot dyr, og mener det kan være problematisk å se på vold mot dyr – så vel som mot mennesker – som et uttrykk for ondskap: – Det kan bli en avsporing å fokusere på at det finnes enkeltmennesker som er «grusomme». Det blir helt feil. Pining av dyr er offisiell politikk. Intensjonen er jo ikke å pine dyr, men resultatet er det – og det aksepteres fordi man har et doxa som sier at disse tingene er det lov å utsette dyr for. Vold mot mennesker er også sjelden motivert av grusomhet: Jeg har intervjuet unge menn som er dømt for drap, og deres intensjon var ikke å være grusomme. Heller ikke terrorister har som mål å være sadistiske – de har som mål å fremme sin agenda. Og avstanden som de skaper til ofrene gjør det mulig å handle slik. Når det er noe vi vil oppnå har vi evne til å skape avstand, sperre av empatien vi måtte føle for dyr og mennesker. Det er lettere å sperre av empatien for dyr for avstanden vi har til dyr er større enn til egen art, men avstanden er også tilstede overfor andre mennesker, sier Larsen.

“Studier viser at veterinærstudenter ikke blir mer, men mindre empatiske etter- hvert som undervisningen skrider frem.”

4. Grenser som tøyes

Selv om en del vold mot dyr er blitt institusjonalisert og inkorporert som aksepterte samfunnsprosesser, er det også voldshandlinger som er ulovlige og ikke-aksepterte. Lover om dyrevern setter rammer for hva som i alles øyne er «dyreplageri». Men også disse grensene krysser vi – og noen mennesker utnytter selve voldshandlingen mot dyr og utfordrer hva som er akseptert: Performance- og filmfolk har tidvis plaget og tatt livet av dyr på scene og i film. Realityprogrammer har begynt å bruke pining av dyr eller drap av dyr som element i «utfordringer» deltagerne blir gitt. Hva betyr denne voldseksperimenteringen? Dyrker man empatiløsheten? – Jeg tror det handler om de samme mekanismene som ved mer akseptert vold. Synet på dyr som mindreverdige, som instrumenter – enten det er for matproduksjon eller underholdning – blir tatt for gitt. Det kan være hårfine grenser mellom utnyttingsformene. Tilfellet med realitydeltagere som får penger dersom de slår på en miksmaster hvor det befinner seg en levende gullfisk, minner meg om de tradisjonelle psykologiske eksperimentene med hvor langt mennesker er villige til å gå når de blir spurt av en overordnet. Man fant at mennesker var villige til å påføre det de trodde var høy grad av smerte til andre personer fordi de ble bedt om det av en forsker. Det er noe av det samme her – man setter en ramme og mennesker glir veldig lett inn i aksept av rammen og den overordnede, og med ett gjelder andre regler. Men alt er muliggjort ved avstanden vi skaper, sier Larsen.

Med så mange former for institusjonalisert vold mot dyr, kan også ulovlig vold bli lettere å gjennomføre? Larsen er en av få i Norge som har forsket på dyremishandlingssaker og mener ulovlig vold bunner i den samme verdiløsheten som dyr innehar: – De fleste av sakene dreide seg ikke om grusomhet som sådan, men mer om vanskjøtsel og likegyldighet hvor resultatet for dyret ble grusomt. Jeg vil si at det handlet om at dyrene ikke ble ansett for viktige mer enn at man bevisst gikk inn for å skade dem, i flertallet av sakene. På samme måte som den lovlige volden ikke har grusomhet som intensjon, men som resultat, er dette tilfelle med mye av den ulovlige volden også, sier Larsen.

“Når man utøver volden stenger man av empatien – slik som på slakteriet. De som jobbet der (…) så ikke dyrene, det kunne vært trestokker de jobbet med.” Guri Larsen, prof. kriminologi

5. Dyr og mennesker

Men desensitivisering i forhold til dyrs lidelse skjer ikke ustraffet for oss selv. Sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr blir sett på som stadig viktigere av voldsforskere. Larsen trekker paralleller mellom hvordan mennesker er villige til å påføre smerte på både mennesker og dyr så lenge det er innenfor «aksepterte» rammer. I 2009 utkom boken «The Link Between Animal Abuse and Human Violence» redigert av professor Andrew Lindzey ved Oxford Universitet, som samler et stort antall studier om emnet. En som har gått til innkjøp av boken er voldsforsker ved Oslo Politihøgskole, Ragnhild Bjørnebekk: – Jeg har ikke selv forsket direkte på dette, men det vi vet at det er dekning for i forskningen, er at det å bruke vold mot dyr er en risikofaktor for negativ utvikling, det kan henge sammen med vold mot mennesker. De som bruker vold mot dyr har større risiko for å utøve vold mot mennesker, og omvendt. Innenfor vårt forskningsmiljø i Norge er ikke dette tatt opp så mye som problemstilling, men jeg synes det jeg har lest om dette virker svært overbevisende og interessant. Det jeg har støtt på gjennom min egen forskning er kriminelles instrumentelle bruk av dyr som våpen, men jeg har også sett eksempel på grov mishandling av dyr i kriminelle miljøer. Vi vet at det å mishandle dyr og ildspåsettelse er blant de to mest alvorlige indikatorerene for negativ utvikling mot bl.a. sadisme, når man ser det hos barn. Når det gjelder sadistisk vold og ekstrem vold er det ofte et mønster av dyremishandling hos samme personer. Hos noen gjerningspersoner bak skolemassakre er det dokumentert en historie som inkluderer tidlig grov dyremishandling.

Det er to hovedårsakslinjer i forhold til vold: Den ene situasjonen er at empatien er blokkert enten ved egne negative erfaringer eller ved at det er en sårbarhet i personen selvvolden blir da ofte et uttrykk for kynisme. Det dreier seg om planlagt vold som ikke utløser følelser som kan komme i veien og hindre handlingene. Den andre formen for vold er gjerne uttrykk for sterke emosjoner – for eksempel at man føler seg truet eller provosert. Jeg tenker at begge motivasjoner kommer inn i bildet med vold mot dyr. Empati er veldig sentralt her, empati er en buffer mot vold. Det dreier seg om respekt for det som har med liv å gjøre, man ser og føler den andres lidelse slik at man ikke klarer å skade andre – enten det er dyr eller menneske. Empati utvikles veldig tidlig hos barn, og forskning viser at det barn blir reddest for hvis de f.eks. skremmes av noe på TV, er situasjoner hvor andre barn eller dyr er i fare – det tyder på tidlig sterkt utviklet empati i forhold til både dyr og mennesker, sier Bjørnebekk. I motsetning til det norske voldsforskermiljøet, har man innenfor svensk forskning vært bidragende til den kunnskapen man i dag besitter, om at vold mot dyr og vold mot mennesker ofte er to sider av samme sak. Dr. i sosiologi og forsker Carin Holmberg er en av de i Skandinavia som har fordypet seg i dette feltet, og har bl.a. utgitt en studie om vold mot kvinner, barn og dyr i familiesammenheng: – Det finnes lite forskning på dette i Skandinavia, men det begynner å bli en interesse hos de som møter problemstillingen, f.eks. politi og krisesenterarbeidere. Flere land i EU holder nå på med kartlegging av sammenhengen og hva som kan gjøres, bl.a. Spania, Italia og Nederland, men det er gjort mest på dette feltet i USA. Det sterkeste risikokriterium man har funnet for at barn, og særlig gutter, skal utvikle seg til å bli den aggressive part i familievoldsammenheng, er om barnet har opplevd at det utføres vold mot et dyr i familien, og også selv utøver vold mot dyr som barn. Det er en veldig viktig jobb å finne disse guttene og hindre denne utviklingen. Menneskene dette gjelder blir ikke nødvendigvis kriminelle selv om de har mishandlet dyr som barn, de kan tvert imot virke både hyggelige og normale, men har altså en større disposisjon for å ty til vold i en relasjon. Det er viktig å vite dette, og det ville være veldig bra for dyrene om man tok sammenhengen på alvor, sier Holmberg. Holmberg ser også på grenseoppgangen mellom lovlig og ulovlig vold: – Det er et problem at vi mange ganger tillater særlig guttebarn å utøve vold mot dyr uten at det kalles for vold. Det er vanskelig å si hvorfor vi gjør dette, men det kan komme av at vårt samfunn henger igjen i en del forestillinger om kjønnsroller som ikke har rot i virkeligheten – at gutter forventes å egne seg til «voldelige saker», de skal bli soldater f.eks., og da forventes det i mindre grad at de utvikler omsorg, men i større grad at de utøver nettopp vold. Men gutter er selvsagt ikke «laget for» å utøve vold, det handler om hva som tolereres av barna når de vokser opp, sier Holmberg.

“Pining av dyr er offisiell politikk.” Guri Larsen, prof. kriminologi

6. Vold uten konsekvenser?

Med de påviste sammenhengene mellom dyremishandling og alvorlig voldsadferd frem- står det som urovekkende at flere politidistrikt i Norge selv sier de ikke tar dyremishandlingssaker alvorlig. Det har også hendt at politikamre som har prioritert dyrevernsaker har blitt kritisert for dette, og føler de må forsvare seg.9) Hva kommer denne holdningen av? – I min studie av dyremishandlingssaker og henleggelser av disse, slo det meg at det handler vel så mye om kunnskapsløshet som manglende interesse hos politiet. Det var rett og slett ikke kompetanse på hvordan sakene skulle håndteres, sier professr Guri Larsen. Note: I dag, 2016, har det heldigvis skjedd noe på dette området og det har blitt større fokus på å etterforske dyremishandlingssaker og vi har i Norge fått prøveordning for dyrepoliti.

Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen mener at manglende fokus på dyrevernsaker innenfor politiet i Norge er uheldig: – Det er et problem, for det er viktig å identifisere dyremishandling og reagere fortest mulig – både for å kunne ta vare på mennesker og dyr i samfunnet. Det dreier seg om sentrale etiske forhold. Det er alvorlig når noen bruker vold enten det er mot dyr eller mennesker. Vi har i samfunnet satt noen grenser for hva vi ikke tillater av overtramp og de er viktige å forholde seg til. Jeg tror fokus på dette temaet kommer til å øke fremover og at det er en interesse blant forskere også i Norge, sier Bjørnebekk.

Noen som allerede har innsett behovet for kompetanse på dyrevernsaker er politiet i Stockholm. På initiativ fra politimester Carin Götblad, startet i april 2011 en dyrevernenhet innenfor politiet. –  Det er slik vi er organisert i politiet: Har vi et problem som vi mener vi kan håndtere bedre, så danner vi en enhet for dette for å bygge opp kompetansen. Vi har en enhet for familievold, en bedrageriseksjon, et trafikk- politi og en rekke andre saksområder. Dyre- mishandling var et felt hvor vi så at det var mange saker vi ikke fikk gjort tilstrekkelig med, mange anmeldelser, store mørketall og få dommer –  vi så rett og slett et behov for dette tiltaket, forteller Håkan Andersson, gruppeleder for enheten.

“Dyremishandling var et felt hvor det var mange saker vi ikke fikk gjort tilstrekkelig med, mange anmeldelser, store mørketall og få dommer.” Håkan Andersson, leder for Djurskyddsenheten Stockholm Polis

Selv om Andersson også forteller at svensk politi har fattet interesse for sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr, er han tydelig på at det først og fremst er problemet med dyrevernsakene i seg selv som fikk dem til å starte satsingen. I september har enheten vært operativ i ca. fem måneder, 300 saker er blitt utredet, over 300 dyr er tatt hånd om, og enheten har sentralt 11 ansatte, i tillegg til 1-2 tjenestemenn i hvert av de ulike distriktene som hører under Stockholm. Snart skal den sentrale enheten ansette 3 til. Dyrene som blir tatt fra eiere blir ofte solgt eller omplassert i samarbeid med frivillige organisasjoner. Andersson forteller at alle dyr blir vurdert av veterinær og at noen blir tatt livet av, men at det er få i forhold til de som får nye hjem. – Det kan se ut som om det er nesten ubegrenset med jobb for oss. Det tyder på at vi avdekker store mørketall med vår nye innsats. Problemet med dyrevernsaker i Sverige er at det har vært svært vanskelig å få domfellelse – for å få det, må det bevises at dyret har vært utsatt for lidelse, og da er det svært viktig at politiet kommer tidlig inn i saken, og sikrer bevis på riktig måte, sier Andersson. – De som jobber i enheten har dette som sitt hovedfelt, de har ikke andre hovedjobber og driver med dyrevernenheten på siden av. Vi ser at det vi gjør ved å satse på dette er riktig, det har vært svært mye positiv tilbakemelding til politiet og vi tar sikte på at innsatsen vil øke. Også andre distrikt i Sverige har vist interesse for å starte slike enheter, forteller Andersson – som også svarer benektende på om norsk politi har vært i kontakt med dem.

Carin Holmberg støtter initiativet i Stockholmspolitiet, og har snakket med flere av politifolkene i dyrevernenheten. – Dette er motiverte mennesker som gjør en veldig god jobb. Mange av dem har bakgrunn fra familievold, barnemishandling og tunge voldssaker som involverer mennesker, men det de ser blir gjort mot dyr sjokkerer dem og er jevnt over grovere. Det er jo en holdning om at man kan gjøre hva som helst mot et dyr, og hittil har det stort sett ikke fått konsekvenser. Når man nå begynner å gi det konsekvenser, håper jeg det kan bety noe for holdningene til dyr i samfunnet. Det interessante er at dyre- vernsatsingen i Stockholm er en del av en større satsing som politimesteren har hatt på utsatte grupper: Hun har tatt tak i vold mot barn, vold mot kvinner, hatmotivert vold mot homofile og etniske minoriteter – og nå har hun tatt tak i dyrene også. Hun har satt spørsmålene på kartet helt systematisk, og er en ildsjel, sier Holmberg.

“De som bruker vold mot dyr har større risiko for å utøve vold mot mennesker, og omvendt. Innenfor vårt forsk-ningsmiljø i Norge er ikke dette tatt opp så mye som

problemstilling.” Ragnhild Bjørnebekk, forsker Politihøgskolen

7. Empati eller politi?

Kravet om «dyrepoliti» har vokst seg sterkt i Norge, og den svenske satsingen synes å være i stand til å synliggjøre volden mot dyr. Med kommende domfellelser vil dyremishanding oppgraderes fra «guttestreker» som det er lov å vifte bort, til den voldsutøvelse det faktisk er. Men forsker Guri Larsen er likevel skeptisk til det fokuset «dyrepoliti» har fått blant folk: – Selvsagt må ulovlig dyremishandling tas lang mer alvorlig av politiet og andre myndigheter. Men i den store sammenhengen er politiets rolle lite viktig. Det viktigste er at myndighetssynet på dyr legitimerer vold mot dem. Jeg tror ikke straff nødvendigvis vil ha den allmennpreventive effekten man forventer – på samme måte som jeg ikke tror det har det med annen vold. Å bruke krefter på å styrke politiet og få strengere straffer ser jeg på som et marginalt tiltak. Det viktige er det organisasjoner som NOAH gjør; øke respekten for dyr og dokumentere misbruk og mishandling. Vi kan ikke tillate de verste handlinger mot dyr i «ordnede former», og tro at det legger grunn for empati med dyr slik at folk ikke tråkker over den fine linjen mellom lovlig og ulovlig vold. For det første er det den lovlige volden som påfører dyr mest lidelse. For det andre mener jeg det er bedre å jobbe for et samfunn hvor dyr godtas som likeverdige med mennesker og der empatien er genuin, og man ikke bare unnlater å utføre visse voldshandlinger fordi de ikke er «god tone», sier Guri Larsen.

Carin Holmberg tror imidlertid politiets rolle kan være viktig – også i en større sammenheng: – Jeg er generelt ingen «venn» av strengere straffer. Men på et eller annet vis må man gjøre noe slik at dyrene kommer seg inn i rettssystemet. Og når det er bygget opp rundt en straffe- skala, må man høyne straffene for at man skal bry seg om selve lovbruddet. I dag er det svært vanskelig å få domfellelse i dyrevernsaker fordi man innenfor jussen jobber for å få ilagt så høye straffer som mulig – og derfor bortfaller ofte anklager om dyremishandling i grove lovbrudd som involverer dyremishandling – rett og slett fordi aktoratet gjerne luker vekk alt som ikke gir maksimal straff. I en undersøkelse gjort av en kollega hvor man så på 50 tilfeller av kvinnemishandling kombinert med grov dyremishandling i relasjoner – hvorav mange endte med at dyrene døde av mishandlingen – ble dyremishandlingen ikke nevnt i noen av rettssakene. Jeg tror politiet har en viktig rolle i å signalisere at man tar tak i voldsprosessen der den starter – med dyr. Jeg tror også at det har en sprengkraft å løfte frem voldssaker mot dyr – og at det kanskje forklarer noe av motstanden mot det – det synliggjør at vi begynner å ta konsekvens av at dyr faktisk kjenner og opplever – at de ikke er roboter, sier Holmberg.

Politiet er vanligvis ikke de som forventes å fremme empati i samfunnet. Ved å ta tak i dyremishandlingssakene kan de likevel være med å legge grunnen for et større fokus på empati med dyr. Selv om den ulovlige volden i mengde overskygges av lovlige praksiser som påfører dyr skade, innehar den ulovlige volden en nøkkelrolle. Den kan stoppes. Den kan reageres mot. Men som samfunn gjør vi det likevel ikke. Når vi trekker på skuldrene av det vi i fellesskap har blitt enige om som uakseptabelt å gjøre mot dyr, ødelegger vi grunnen for å bygge respekt. Vi forteller hverandre at empati med dyr er uviktig. Empati hører til det man får mer av ved praktisering, og mindre av ved økonomisering. Forskning viser at man bevisst kan trene opp denne evnen som egentlig ligger naturlig for oss10) – desto mer vi neglisjerer empatien, desto dårligere blir vi til å mobilisere den. Og desto mer vi trener oss opp og bruker den, desto større blir evnen. – Å stå øye til øye med et annet levende vesen og bestemme seg for å gjøre det vondt eller slukke dets liv, er ikke lett. Om jeg erkjenner det vesenets livskraft og individualitet, så er det noe jeg ikke kan gjøre. Det kreves at jeg forteller meg selv at den andre er til for meg, en mindreverdig – det er ikke en som er som meg, det er bare et dyr, bare en jævla kjærring, bare en iraker… Man må få denne mekanismen igang for å kunne drepe og skade, sier Holmberg.

Mekanismene Holmberg omtaler er igang overalt rundt oss – enten man kaller det sannheter som tas for gitt, avlæringsprosesser eller rollemønstre. I enhver situasjon der man utfører overgrep mot andre, handler det om at man unnlater å se gjennom den andres øyne. Men de som måtte hevde at dette er vår natur, at slik er menneskene og at det er umulig å endre, har ikke rett. Motgiften ligger i oss selv – vi har tross alt et instinkt for empati.

“Det sterkeste risikokriterium man har funnet for at barn, og særlig gutter, skal utvikle seg til å bli den aggressive part i familievoldsammenheng, er om barnet har opplevd at det utføres vold mot et dyr i familien, og også selv utøver vold mot dyr som barn.” Carin Holmberg, dr. sosiologi

8. Studier på vold mot mennesker og dyr

  • Av personer i behandling for psykiatriske lidelser som viser aggressivitet mot mennesker rapporterer 23 % å ha drept hunder og katter med forsett, 18 % rapporterer å ha torturert dem. For ikke-aggressive pasienter i behandling for psykiatriske lidelser, har 10 % drept og 5 % torturert dyr.
  • Av menn som som skårer høyt på aggressivitet, men ikke er kriminelle, rapporterer 25 % å ha utført 5 eller flere aggressive handlinger mot dyr. Hos menn som skårer lavt for aggressivitet fant man ingen tilfeller av vold mot dyr.
  • Av innsatte i fengsel som soner dom for voldtekt rapporterer 48 % å ha begått dyremishandling.
  • Av personer som har utført seksualiserte drap, har 36% mishandlet dyr i barndom og 46% i ungdomsalder.
  • Av innsatte i fengsel som soner dom for barnemishandling rapporterer 30 % å ha begått dyremishandling.
  • I en studie rapporterer 63% av innsatte i fengsel som soner dom for generell/uspesifisert vold å ha begått voldelige handlinger mot dyr, mens tallet er 11 % for innsatte som soner for annet enn voldsdommer. I en annen studie er tallene for voldelig behandling av dyr 56 % for voldsdømte innsatte, og 20 % for ikke-voldsdømte innsatte.Sammenstilling av studier gjort av Petersen & Farrington i «The Link Between Animal Abuse and Human Violence»,ed. Andrew Lindzey; Sussex Academic Press; 2009 (utdrag v/ Ragnhild Bjørnebekk)

Kilder: 1) «Do Humans Alone ‘Feel Your Pain’?», Frans de Waal 26.10.2001, The Chronicle; 2) http://www.psychology.emory. edu/nab/dewaal/; 3) Frans de Waal i http://www.youtube. com/watch?v=UONxT4Tb3C0, Book Lounge, 2009; 4) Frans de Waal i http://www.religiondispatches.org/archive/science/ 3747/were_you_born_selfish%3A_an_interview_with_frans_de_waal/; 5) Sprecher, D. J, «Insights into the future generation of veterinarians: perspectives gained from the 13- and 14-year-olds who attended Michigan State University’s veterinary camp, and conclusions about our obligations», J Vet Med Educ., 31(3):199-202, 2006; 6) de Boo, J. and Knight, A, «Educating the veterinary professional about animal welfare», Altex: alternatives to animal experimentation 23 (special issue: Proceedings: 5th World Congress 2005):71-4, 2006; Hellyer, P. W., Frederick, C., Lacy, M., Salman, M. D., and Wagner, A. E; «Attitudes of veterinary medical students, house officers, clinical faculty, and staff toward pain management in animals», J Am Vet Med Assoc, Jan 15;214(2):238-44, 1999; Paul, E. S. and Podberscek, A. L, «Veterinary education and students’ attitudes towards animal welfare», Vet Rec.;146(10):269-72, 2000; 7) Solot, D., «The cultural meaning of middle school animal dissections: Frogs, fetal pigs and the socialistion of American youth», BA honor thesis Brown University, 1995; Arluke, A., and Hafferty, F., «From apprehension to fascination with dog lab: The use of absolutions by medical students», Journal of Contemporary Ethnography 25 (2): 201-25, 1996; Solot, D. and Arluke, A., «Learning the scientist´s role: Animal dissection in the middle school», Journal of Contemporary Ethnography 26 (1): 28-52, 1997; Pedersen, H., «The School and the Animal Other – an ethnography of human-animal relations in education», University of Göteborg, 2007; Capaldo, T., «The psychological effects on students of using animals in ways that they see as ethically, morally or religiously wrong»,  Alternatives to Laboratory Animals, 32(Suppl 1b):525–31, 2004; Martinsen, S., «Training the Animal Doctor: Caring as a Clinical Skill», AATEX 12(2):155-159, 2007; 9) http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.6338862;  10) http://www.news.wisc.edu/14944

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011 og ble også brukt som utgangspunkt for NRK Brennpunkts dokumenter «Bare et dyr?»: http://dyrepoliti.no/nrk-brennpunkt. NOAHs kampanje har ført til at per 2016 har vi fått 2 avdelinger med dyrepoliti i Norge. Foto: Hendrik Zeitler .

Fra RED: Debatt1 håper på mange nye lesere av artikkelen. Vi har tillatt oss å nummerere avsnittene til `kapitler`, for økt leservennlighet i dette formatet. Artikkelen ble publisert 21.sept 2016 her på D1 og republiseres for nye lesere. 

10 KOMMENTARER

  1. Det kunne være interessant å lese en artikkel som handler om hvordan menneskenes forhold til dyr har endret seg opp gjennom historien. Selv gjør jeg meg den tanken, at dyr i Norge gjennomgående har fått det enormt mye bedre i takt med menneskehetens utvikling. Ja, mange har et instinkt for empati med dyra, og vi liker ikke at de lider. Men jeg vil tro at det urgamle jaktinstinktet ligger like dypt hos mange mennesker. Overlevelsesdriften er en sterk drift, og vi må nok regne med at avlivingen av dyr under jakt i forhistorisk tid var langt, lang mer lidelsesfull enn når dyr blir slaktet i dag, der det går så hurtig at dyret ikke har tid til å oppleve smerte eller forstå hva som egentlig skjer.

    Jakt er jo også en populær fritidssyssel i dag, og er for øvrig på sterk fremmarsj hos kvinner, og målet med alle jakt er, ved siden av å felle dyret, at det skal skje så skånsomt som mulig. Når deltagere i realityserier blir utfordret til å leve som i gamle dager, hører det av og til med at de skal slakte dyr slik de ble slaktet før i tiden. Det fremstår grusomt i dag, men betyr det at alle våre forfedre var empatiløse, voldelige torturister? Neppe! De skulle holde liv i sin familie og store ungeflokker. Selvsagt måtte de slakte dyr for at familien skulle overleve. I dag er vi heldige. Vi kan gå og kjøpe våre biffer og koteletter på supermarkedet og har intet forhold til selve slaktingen.

    Jeg vet sannelig ikke hva artikkelforfatteren mened med institusjonalisert vold mot dyr? Er det vold mot dyr å drive oppdrett av slaktedyr som så slaktes når de har nådd riktig vekt og alder? På sosiale medier legger folk tidvis ut videoer som viser hvordan slaktingen foregår i enkelte andre land, og hvordan dyr generelt behandles i mange andre kulturer. Det er rett og slett grusomt å se mange av disse videoene, og særlig opprørende er det å se dyr som får strupen skåret over og ligger og spreller lenge mens livet ebber ut av dem og de kastes opp på en haug av døende dyr, som også spreller i dødskrampe. (Såkalt halaslakting).

    I Norge har vi et dyrevern og vi har som mål at dyr skal oppleve minst mulig lidelse. Jeg synes vi bør innse at vi har kommet svært langt når det gjelder å minimere dyrs lidelser. Vi klarer selvsagt ikke å fange opp all misskjøtsel, men vi forsøker. Og tenk på alle dyra som lever som kjæledyr i kjærlige og gode familier!

    I land som USA har dette tatt helt av for enkelte, og dyra har egne «barnehager», hotell og butikker og det brukes vanvittige penger på kjæledyr. Dette kan nesten oppleves som en hån mot verdens fattigdom og barn som lider, sulter og dør av undernæring. Fete hunder som vralter rundt og nesten ikke kan gå pga av fedme er vel også en form for dyremishandling? Men det er neppe gjort av ondskap eller mange på empati – heller en misforstått opplevelse av at dyr er som mennesker og sikkert har lyst på pizza, pølser, hamburgere og godteri. Mennesker har det med å overføre sine egne vaner på dyra i den tro at det er dårlig gjort å nyte maten selv uten å la hunden få sin del av velferdsgodene.

    Ja, selvsagt er et menneskeliv mer verdt enn et dyrs! Tenk deg at du fikk valget mellom at et barn eller en pattegris skulle avlives. Ville du vært i tvil om hvem du ville valgt skulle få levet? Måtte du hatt betenkningstid for å kunne ta en avgjørelse? Jeg vil tro 99,9999 % ville valgt at barnet skulle få leve. Men det betyr selvsagt ikke at man godtar at dyr skal lide, tvert imot.

    De fleste mennesker i Norge avliver ikke et eneste dyr gjennom hele sitt liv. Svært mange er opptatt av at dyra skal ha det bra og gir gode og kjærlige hjem til sine kjæledyr.

    Det er sikker riktig at dyr har empati, men har et rovdyr empati med byttedyret som det må drepe for å overleve selv og for at dens avkom skal overleve? Nei, det tror jeg ikke. Jeg så en gang en film om en flokk med spekkhoggere som oppdaget en hval og henne lille unge, og bestemte seg for at de ville jakte på ungen. Gjennom samarbeid klarte de å skille ungen fra moren, og så trykket de ungen under vann, ved å legge seg oppå den etter tur, og til slutt druknet den stakkars lille ungen. Det var brutalt, hensynsløst og hjerteskjærende. Spekkhoggerne hadde garantert ingen empati med ungen eller moren, som sikkert ble alvorlig traumatisert av det voldsomme drapet på sitt barn.

    Så, ja, naturen er tidvis uhyggelig, brutal og voldelig. Vi mennesker har tross alt forbud mot den type adferd, i hvert fall i vår del av verden!

    Visse sider ved vår dyrenæring kan sikkert forbedres. Men det at en bonde som skal levere fra seg dyra til slakt ikke kan ha dype og kjærlige følelser for hvert enkelt dyr, sier seg i grunnen selv. Da måtte han slutte med sin virksomhet. Jeg synes ikke det tyder på mangel på empati, men en meget sunn rasjonalisering med sine følelser.

    Mvh Sverre Avnskog

  2. Hei Sverre,
    selv om det nok ikke kommer til å bli en debattants rolle jeg vil ha på debatt1, foruten å være med i diskusjoner som måtte komme ut av egne innlegg, så drister jeg meg til å svare på noe av det du spør om i din kommentar. Håper du synes det er ok! (så vet jeg Siri har mye å gjøre om dagen).
    «Jeg vet sannelig ikke hva artikkelforfatteren mened med institusjonalisert vold mot dyr? Er det vold mot dyr å drive oppdrett av slaktedyr som så slaktes når de har nådd riktig vekt og alder?»
    Slik jeg oppfatter avsnittet som handler om institusjonalisert vold så handler det om hvordan livsløpet til dyra legges opp før de sendes til slakt. Som Siri skriver så er det ingen som synes det er galt at en slår av empati knappen når et dyr skal avlives. Det må en gjøre og det er greit. Dette gjør dyr også når de jakter og dreper for mat etter sine instinkter. Men når vi lever – dyr som mennesker – sammen eller separat – så viser vi andre sider av oss selv og vi har med oss empatien. Så hva er institusjonalisert vold? Hvis vi tar den mentale volden først så kan det være alt fra en ku som blir skilt fra sitt avkom for tidlig. Det kan være å stå fastspent på bås. Det kan være trang plass i en fiskemerde eller betongomgivelser for gris. Når det gjelder vold vold så kan det være håndtering av dyr for eksempel. Vi ser nok mest mental vold mot dyr i institusjoner/industriell produksjon i Norge i dag. Båsdriftfjøs som i strukturen blir for dyr å omgjøre til løsdriftfjøs. Jeg tror noe av meningen med artikkelen er at empati er en egenskap vi kan slukke for hvis vi vil og at det under livsløpet til dyra – selv om det skal til slakt til slutt – må bli mer fokus på ulike dyrearters behov som det står om i dyrevelferdsloven.
    Når det gjelder det å drepe og å forberede seg til å drepe så oppfatter ikke jeg at det er kritikk mot å slukke for empati i disse øyeblikkene, men at vi ikke må slukke for det ellers.

  3. Takk for svaret ditt, Elisabeth! Som sagt, er jeg selvsagt tilhenger av at dyra våre skal behandles skikkelig, så her er det ingen uenighet. Men jeg må nok innrømme at jeg synes det blir litt i sterkeste laget å kalle det for «institusjonalisert vold» dersom det det dreier seg om, er at dyras omgivelser og plass burde være bedre. I mine øyne blir det mer riktig å kalle det for «reduserte levekår», eller noe i den stilen. Men nå er jeg kanskje over gjennomsnittet opptatt av at det ikke skal gå inflasjon i vår språkbruk.

    Ellers har jeg jo en del erfaring med dyrehold selv, men det gjelder kjæledyr, og det kommer for de fleste i en annen kategori enn husdyrhold til slakt. Men så har jeg holdt akvariefisk i ganske stort omfang, og har observert meget nøye hva slags forhold som spiller inn for akvariefiskenes velferd. I Tyskland var det for noen tiårsiden på trappene å forby de alle fleste akvariefisk og bare tillate noen svært få arter – motivert ut fra tanken om at fiskene lider i små akvarier.

    Heldigvis ble ikke dette noe av, og det var jeg svært glad for, fordi Tyskland er et veldig viktig land for akvariehobbyen. Fornuften seiret. De fleste akvariefisk lever et mye lengre og tryggere liv i et akvarium enn i naturen. Et par cicklider som får over hundre yngel, opplever kanskje i naturen at EN av yngelen vokser opp til å bli voksen. I et akvarium kan man gi dem så gode forhold at nesten alle blir voksne. Jeg leverte for noen uker siden nesten hundre yngel etter et oppdrettspar jeg har.

    Men det har ikke unngått min oppmerksomhet at enkelte dyrevernere mener det bør forbys å fiske med kroker og sluker fordi det angivelig er svært smertefullt for fiskene.

    Jeg har opplevd å se at en fisk hadde fått et fiskebein fra en annen fisk på tvers i munnen, slik at det ble laget et stort hull på begge sider av munnen. Jeg fanget opp fisken og fikk fjernet beinet, men det var fremdeles to store hull på hver siden av munnen. Noen få minutter etterpå skulle jeg fore fiskene, og den skadede fisken spiste av hjertens lyst og hadde ikke et eneste tegn på smerter eller plager. I løpet av et par dager var sårene grodd. En annen gang hadde en fisk blitt rammet av et soppangrep i huden, med den følgen at den hadde fått et stort, åpent så helt inn til kjøttet. Hadde det vært et menneske eller et dyr, hadde skaden garantert medført enorme smerter og ganske sikkert døden. Fisken svømte imidlertid rundt som om ingenting var galt og den spiste helt normalt og etter noen uker hadde ny hud vokst over såret og dekket såret. Fisk virker som det eneste dyret jeg vet om, som til en viss grad kan regenerere tapte kroppsdeler, da både lepper, finner og hud vokser ut igjen.

    Jeg har også registrert at fisk på ingen måte endrer adferd selv omgivelsene overhode ikke ligner deres naturlige habitat. Sand, planter, steiner, røtter og pynt har så godt som ingen annen betydning enn at akvariet blir mer naturlig å se på. Om man bygget litt dekor av legoklosser, ville det overhode ikke affisere fisken. Den eneste grunnen til å ha skjulesteder, er i forhold til fisk som i naturen er svært sky. For å trives må de ha mulighet til å skjule seg. Et plastikkrør eller et keramikkrør er oftest tilstrekkelig. Og mange fisk lever i små vannpytter i naturen, eller de er revirdannende og lever ved den samme steinen hele sitt liv uten å svømme rundt. Slike fisk lider selvsagt ikke noe ved å leve i et akvarium, bare vannforholdene er gode og de får tilstrekkelig og riktig for.

    Og hva er poenget med å fortelle dette? Jo, for å gjøre oppmerksom på at mye av det menneskene tror dyra trenger og hva som plager dyra og/eller ødelegger for deres trivsel, i mange tilfeller er bygget på våre egne følelser, og ikke på påvisbare fakta. For å kunne si med sikkerhet at et dyr lider eller mistrives, må det etter min mening bygge på etterprøvbare observasjoner, f eks at dyra viser tydelige tegn på mistrivsel i sin adferd, blir rammet av sykdom, slutter å spise eller slutter å få avkom. Dersom intet slikt skjer, men dyra i all sin adferd synes å trives, må vi kanskje si at det heller er våre følelser som får oss til å tro at de ikke har gode nok forhold? For alt vi vet, bryr griser seg minimalt om at veggene er av betong osv, så lenge de har mulighet til å røre på seg og får godt og riktig for og får rotet litt i bakken eller høyet med trynet.

    Innen husdyrhold bør vi selvsagt være spesielt oppmerksom på at dyra ikke lider, men det er viktig å bygge på observerbare og etterprøvbare parametere. Jeg har en følelse av at det er mye følelser og synsing ute og går når det gjelder synes på dyrevelferd. Dyr er ikke mennesker, og er f eks ikke opptatt av innredning på samme måte som mennesker.

    Men igjen: Jeg er selvsagt tilhenger av at ingen dyr skal lide.

    Mvh Sverre

    • Hei igjen 🙂
      «For å kunne si med sikkerhet at et dyr lider eller mistrives, må det etter min mening bygge på etterprøvbare observasjoner, f eks at dyra viser tydelige tegn på mistrivsel i sin adferd, blir rammet av sykdom, slutter å spise eller slutter å få avkom. Dersom intet slikt skjer, men dyra i all sin adferd synes å trives, må vi kanskje si at det heller er våre følelser som får oss til å tro at de ikke har gode nok forhold?» (SA)
      Med eksempelet med gris var det det jeg forsøkte å få fram. At det er tydelige tegn på mistrivsel. Men du har rett i en ting: griser avles opp til å føde flere avkom enn normalt. Det har du rett i. Men det skjer altså ikke på den naturlige måten, noe som jeg mente. Dyr i dyrehager for eksempel vil ikke parre seg så lett som i naturen. Når det gjelder nettopp griser så er de begrensede levevilkårene, som er din benevnelse, til ekstra problem når det gjelder å føde mange kull. Trang plass. ikke noe plass til å `bygge rede` i fred med deres instinkter. fiskeringsbås er fortsatt lov og her kan ikke grisen engang snu seg. når nye blir født skal de suge melk gjennom sprinkler og grisunger kan få deres tenner filet ned…hvis ikke kan ikke mora trekke seg unna ved biting…mange avkom gir ektra stress…20-25% av griser får ligge sår…det tas ikke hensyn nok til det som står i dyrevelferdsloven om å ta hensyn til artmessige instinkter og behov.

      Jeg tviler ikke ett sekund på at du ikke vil dyras beste, Sverre! Ikke i det hele tatt. Men informasjonen når ikke godt nok ut. En ser avvikende adferd og en har kunnskap opp ulike arters instinkter og behov (som er forskjellige). Mattilsynets årsrapport for 2015 viste stor bekymring på flere områder i Norge, derav: 1. pelsdyroppdrett, 2. beitedyr som omkommer (blir ikke passet på) hvorav ulv kun er en liten faktor 3. død i forbindelse med transport av slaktedyr.
      Når det gjelder spesifikt griser så mener jeg å ha vist at det er flere klare symptomer på mistrivsel og trang plass (og intensiv drift av gris…føde flere kull så slaktes etter 3 år)…noe som er nok til å klassifisere det som institusjonalisert vold (jamfør mine tidligere kommentarer om gris). Vold mot å få tilfredsstilt flere av sine instinkter. og ja, en god nyhet som dy nevnte var luftebalkonger for gris. Det er et godt tiltak! Før kastrerte en gris uten bedøvelse og…noe som var smertefullt. I dag har man gått vekk fra en slik praksis. Så det er absolutt grader av verdien satt på et dyr kontra et menneske. Med mer kunnskap og respekt for at andre arter også har en verdi og mening for seg selv og sine (selv om det kan se rått ut for menneskeøyne iblant, som du peker på) og vi fokuserer på det vi har felles så vil vi få bedre dyrevelferd.

  4. Hei Sverre,
    takk for svar!
    Jeg går ikke inn på fisk nå, men vil sitere dette fra deg: «For å kunne si med sikkerhet at et dyr lider eller mistrives, må det etter min mening bygge på etterprøvbare observasjoner, f eks at dyra viser tydelige tegn på mistrivsel i sin adferd, blir rammet av sykdom, slutter å spise eller slutter å få avkom. Dersom intet slikt skjer, men dyra i all sin adferd synes å trives, må vi kanskje si at det heller er våre følelser som får oss til å tro at de ikke har gode nok forhold? For alt vi vet, bryr griser seg minimalt om at veggene er av betong osv, så lenge de har mulighet til å røre på seg og får godt og riktig for og får rotet litt i bakken eller høyet med trynet.»

    Det er dokumentert at mange dyr lider i produksjonslinja. Ta eksempelet med griser. «Norske griser holdes innendørs i binger. Det er ganske trangt om plassen, fra en til tre kvadratmeter per en purke. Griser som skal slaktes lever vanligvis trangt sammen i små betongbinger. En gris som veier 50-85 kg har krav på 0,65 m2 plass.» http://dyrevennlig.org/dyr/griser-og-dyrevelferd-dyrevernloven/gris-i-norge-og-dyrevelferd-problemer/groestad-gris-bedre-dyrevelferd-oekologisk-gris/
    Griser lever på betong, men har tilgang til halm o.l. for å kunne tilfredsstille litt av sine naturlige instinkter, men langt fra nok. Halebiting, aggresjon og slåssing er ikke uvanlig og ca 20-25% av norske purker har liggesår. Det er fortsatt tillatt med fikseringsbås for drektige purker, men brukes ikke like mye som før (heldigvis). Så griser har for altfor lite plass, lite stimuli og enda trangere er det for griser som venter på slakt.
    Når et dyr slutter å spise er det helt krise for dyret og jeg synes ikke det skal være noe slags kriterie for å vurdere om det er greit dyrehold eller ikke. Det er også sånn at antall avkom minsker i fangeskap – også for griser.
    I et overordnet perspektiv så tror jeg det er viktig å bli bevisst at i det vi ser på noe som nytteverdi for noe annet så vil vi nærmest automatisk minimere verdien av det man nyttiggjør seg av. Jeg mener vi må over i en annen tankemåte hvor det blir mye strengere krav til hvordan institusjonaliseringen av dyr kan foregå. Mer plass inne. Mer utetid. Mer stimulanse. Løsdrift og ikke båsdrift. Samarbeid og ikke tvang. Dyr må få gå lenger med sine avkom. osv.osv.
    Tenk hvor mye informasjon vi får om mange saker og emner hver dag. Men hvor ofte får vi informasjon og debatt om industrialisert husdyrhold i Norge? Reportasjer, kritiske spørsmål, ja, en oversikt og innsikt i hvordan dyras livsrom for utfoldelse faktisk er? Og hva med slakterier? Her kommer det heller nesten ingen informasjon. Dette er farlig faktisk. Endringer i samfunnet skjer fordi folk og media får vite hva som skjer. Hvis ingen forteller og snakker om opplevelser med dårlig eldreomsorg, for å ta et eksempel, så får vi ingen endringer til det bedre. Det er alt for lite informasjon om hvordan industridyr lever. Med mer informasjon har jeg tro på at en lettere kan oppnå bedre dyrevelferd. Vel, det gjelder ikke enda for oppdrett av mink og rev dessverre, selv om det er mye info om denne produksjonsmåten. Det er rart – og det viser nok at om en er humanist eller religiøs så blir dyr ansett som mindre verdt enn mennesker, noe som fører til at når mennesker skal bestemme over dyr (for et større formål som kommer inn etter dyras død) så blir oftest ikke resultatet noe godt.

    Det er dessverre fortsatt lov med fikseringsbås, selv om praksisen blir gradvis avviklet

  5. «Når et dyr slutter å spise er det helt krise for dyret og jeg synes ikke det skal være noe slags kriterie for å vurdere om det er greit dyrehold eller ikke. Det er også sånn at antall avkom minsker i fangeskap – også for griser.» Sitat fra Elisabeth.

    Du vil ikke bruke appetitt som et kriterium for om dyret trives, sier du. Men husk at jeg nevnte liten matlyst kun som ett av mange kriterier som kan si oss noe om et dyr trives eller mistrives. Dyr som lever for tett, viser ofte dette ved at de lettere blir smittet av ulike sykdommer.

    Om en gris får diare og mister appetitten er det vel ikke automatisk livstruende, men kan like godt være et tegn på at den har pådratt seg en mageinfeksjon? Jeg har for øvrig brukt en medisin som egentlig er laget for å behandle diare hos griser til akvariefisk for å utrydde innvollsparasitter. Flagellater, tror jeg det het. Medisinen var svært virksom.

    Jeg føler at jeg uttrykker mye av det samme som deg når jeg går inn for at dyra må ha nok plass og tilstrekkelig muligheter til å utfolde sine naturlige instinkter, så som f eks for griser å rote i bakken, eller i høyet.

    Mitt poeng er ikke annet enn at jeg vil skille mellom hvilke følelser dyreholdet vekker hos det enkelte menneske, og hva som er påvisbare og etterprøvbare faktorer som kan fortelle oss noe om hvorvidt dyra lider. Beinskader, liggesår og halebiting er typiske faktorer som kan si noe om at grisene har for liten plass. Jeg leser for øvrig på nettet at flere og flere grisebønder lar grisene få luftegårder med mulighet til også å være ute. Så tyder ikke mye på at flere og flere bønder er opptatt av dyras velferd?

    Apropos antall unger hos unger, så leser jeg på nett at det er omvendt av det du skriver: Griser i fangenskap får opp til 12 unger og flere, mens det naturlige antallet for villsvin er 4-6. Dette skyldes sikkert at man har drevet oppdrett for å få frem griser som får flere avkom, men kan også selvsagt delvis skyldes at griser i fangenskap har rikelig og regelmessig tilgang på for. I naturen må man sikkert regne med at de i perioder av året må klare seg med mindre fortilgang.

    Man må heller ikke glemme at også flokkdyr som lever i naturen etablere en rangordning seg imellom, og de sterke dyras oppførsel mot de svake kan være svært hard og brutal. Jeg var mye nordpå i et område med mye dyrehold da jeg var noe yngre og husker for sjokkert jeg var over å se hvordan selv kalver og kuer drev hardhendt mobbing av de svakere dyra. Mobbing av de svake er ikke noe som oppstår på grunn av fangenskapet, men forekommer i høy grad også i naturen. I fangenskap må vi sørge for at de svake dyra har mulighet til å rømme unna, og da må de selvsagt ikke ha for liten plass.

    Apropos dyras levealder i fangenskap kontra i vill tilstand. Mange dyr oppnår mye lengre levetid i fangenskap. En hannkatt i naturen slåss og skader seg så mye at den sjelden blir mer en 4-5 år. En kastrert hankatt som lever med mennesker blir ofte over 15 år, og jeg er ikke i tvil om hvem av dem jeg ville vært.

    Jeg må også få si at det ikke har noen innvirkning på mitt syn på dyrehold at jeg mener mennesker er mer verdifull individer enn dyr. Det gjør ikke at jeg automatisk mener det er greit at dyr lider. Tvert imot.

    Jeg stilte tidligere spørsmål om hva en dyrevenn ville velge dersom han/hun skulle velge om en menneskeunge eller en grisunge skulle få leve…. Jeg er sikker på at 99,999 av alle mennesker ville svart at mennesket skulle få leve. Hva ville du selv ha svart?

    Dyrevelferd er viktig, men må bygge på saklig informasjon og ikke menneskers synsing og følelsesopplevelser over at noen dyr lever i fangenskap. I mange tilfeller har dyra i fangenskap det utrolig mye bedre enn dyr som lever vilt.

    Mvh Sverre

  6. Hei igjen! Jeg glemte visst å legge til at de kvigene jeg så som mobbet hverandre, eller rettere sagt alle mobbet det svakeste dyret, levde i friluft i en stor innhegning. Men kuer er vel et flokkdyr i naturen, og jeg antar at de viste en ganske naturlig adferd.

    Man gjør etter min mening en stor feil dersom man idylliserer dyras liv i vill tilstand og innbiller seg at det er et liv i velferd og glede. Det finnes selvsagt gode eksempler på at dyr ivaretar hverandre. Og morsinstinktet regnes for å være naturens aller sterkeste instinkt. Arter som finner hverandre som par kan også vise eksempler på harmonisk samarbeid.

    Men i det store og hele er dyras ville liv en knallhard kamp for tilværelsen. Dyr sulter i hjel, fryser i hjel og blir revet i filler av rovdyr.

    Mange så sikkert NRK-serien fra noen fuglereir for en tid siden. Den ungen som ble klekket sist, ble hakket i hjel av sine eldre søsken og til slutt spist opp av dem. Og den nest minste ungen møtte samme skjebne, den ble vel i realiteten spist levende av sine eldre søsken. En ganske vanlig foreteelse i dyreverdenen. Det blir som regel født flere unger enn det som vokser opp. Og i dårlige tider, tjener de svakere dyra som matforråd for de sterkeste.

    Enkelte år er det svært god fortilgang og store kull av en dyreart vokser opp. Men det neste året er det mindre tilgang på føde, og store deler av de dyra som vokste opp det forrige året går en grusom skjebne i møte. De sulter langsomt i hjel, fryser i hjel den neste vinteren eller blir lette bytter for rovdyr.

    Dette er selvsagt ikke et argument for at heller ikke vi mennesker trenger å behandle dyra ordentlig. Tvert imot. Vi viser vår humane innstilling i vår måte å ivareta dyras behov på.

    Vi skal selvsagt ikke tillate at de dyra vi har ansvaret for, skal lide. Men som sagt: Lidelse må kunne påvises og det bør ikke etableres «sannheter» om dyremishandling som en følge av enkelte menneskers følelsesopplevelser. Og å slippe ut dyr som har levd hele sitt liv i bur, er å la dem gå den sikre død i møte. Man bør velge andre og mer konstruktive metoder for å få gjennom sine synspunkter!

    Mvh Sverre.

    • «Lidelse må kunne påvises og det bør ikke etableres «sannheter» om dyremishandling som en følge av enkelte menneskers følelsesopplevelser. Og å slippe ut dyr som har levd hele sitt liv i bur, er å la dem gå den sikre død i møte. Man bør velge andre og mer konstruktive metoder for å få gjennom sine synspunkter!»
      Hei igjen 🙂
      Artikkelen til Siri er lang og tar for seg mange sider ved dyrehold. Dyrevelferdsloven tar i skrift høyde for at ulike arter har ulike behov og at det også skal tas hensyn til individuelle behov. Men tradisjonen følger ikke skriften, kan en si – men har blitt noe å strekke seg mot. Jeg tenker at å ha empati for også andre arter innebærer at en gjennkjenner eller kjenner til den andres mest prekære behov her i livet. Det en er født med og ikke kan `reflektere` seg fra 8ved å kose seg med en god bok, slik vi mennesker kan gjøre). Det er forskjell på en ku og en gris i så måte, for eksempel. Her må vi mennesker ta mye mer hensyn. Mitt inntrykk, dessverre, er at mennesker tar den enkleste vei ut og slår av for empatien overfor produksjonsdyr i deres levetid for å rettferdiggjøre at de er født for å slaktes. Selvsagt gjelder dette ikke alle bønder – men i industrien blir det typisk sånn. Systemet og teknologien skapt rundt industrielt dyrehold gir lang levetid. At vi aksepterer å spise kjøtt behøver ikke innebære at vi disrespekterer dyras behov og liv når de er i livet. Ja, jeg vil gjenta at sett i forhold til andre emner vi hyppig diskuterer i samfunnsdebattene, så er dette med detaljer rundt dyrevelferd sjelden et diskusjonsemne. Når det gjelder det siste du sier om `å slippe dyr ut som har vært i bur hele livet` noe ekstremister har foreslått og ingen seriøse foreslår en slik løsning. Det må planlegges på en måte som fungerer for, for eksempel mink og revs rester av sine liv. Snarere sier, som nevnt, Mattilsynet, at det er store problemer med dyrevelferden i pelsdyroppdrett. Poenget er å ikke i framtiden utsette disse artene for isolasjon og ekstremt unaturlig liv.
      Tusen takk for dine kommentarer, Sverre! Interessant. Og jeg ser du har noen poenger som jeg ikke har kommentert her. Mange overlappende temaer i dette.

  7. Det har vært en interessant og god debatt mellom Sverre Avnskog og Elisabeth Hoen.

    Når det gjelder selve slaktemetoden på dyr i dag, vurderer jeg den som ikke-voldelig og rimelig rask og human. Mennesker føler normalt ikke smerter etter amputasjoner av fingre, hender, bein eller andre sterke personskader før det er gått mange timer. Det er liten grunn til å tro at dette vil være annerledes for dyr som får strupen skåret over eller som halshugges.
    Siri Martinsen legger altfor stor vekt på slaktingen av dyrene som voldelig i seg selv og mener derfor at den er forkastelig. Argumentet er søkt og synes politisk motivert til støtte for hennes syn på at mennesker ikke skal spise dyr.

    Vår moderne tids stordrift av husdyr, har forverret deres livsbetingelser dramatisk. Dyr trenger å ferdes i naturen og i sitt naturlige habitat. I gamle dager var det vanlig at dyrene slapp ut på sommerbeite. I dag står mange produksjonsdyr inne i støyende og illeluktende storfjøs på flere tusen dyr året rundt.

    Jeg har hatt smågris flere ganger. De har alltid fått tilgang til utebeite. De trives med å rote i jorda, småspise på røtter, gress og annet de finner, løpe i full fart, rulle seg i søla, og til slutt graver de gjerne en grop i sagflis eller jord under en busk for å hvile. Denne aktiviteten er det ikke lett å få til med et trillebårlass med halm e.l. i en betonginnhegning på 3×3 meter hvor det går 9 slaktegriser på over 110 kg, jf forskriften §§ 21 og 26, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2003-02-18-175.

    Jeg har selv et lite grisehus med et uteareal på 100 m2. De stortrivdes i innhegningen, men etterhvert som de ble større, slapp jeg dem ut i hagen på 2 mål. Problemet var da at de alltid ville være ute i hele hagen, og krabbet over gjerdet nærmest for enhver pris. Det er ingen tvil om at de vet hva som er mest trivelig: I utehuset sover de, på dagtid vil de være i grisegården, aller helst ute hagen med nyslått plen og masse busker o.l.

    Kjøttet og ikke minst spekket blir mye bedre om grisene, hønene og kalkunene vokser opp i et naturlig og avstressende miljø. Det moderne mennesket har bedre råd til å tilrettelegge for våre husdyr enn det våre forfedre hadde, og da er det ingen god grunn til ikke å tilrettelegge for at produksjonsdyrene skal ha det godt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR