Krimdebut som røsker i hjerterota

Forlagets omtale:
Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham.

Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, tolvårige Ina, som ringer lensmannskontoret.

Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette ferien – den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.

Tok fra meg nattesøvnen.
Jeg er nesten tom for ord når jeg skal skrive om denne boken, boken som jeg satt lenge etter egentlig sengetid for å lese ferdig i går. Boken som ga meg hjertevondt og som ikke ville la hjernen hvile etter at siste linje var lest. Det er selvsagt siste del av boken som er mest intens, det er det jo i de fleste bøker, og særlig kanskje da i krimbøker. Men dette røsket skikkelig i sjela.

Men for å ta for meg karakterene i boken først, Bengt Alvsaker, lensmann, en skikkelig tafatt fyr når det kommer til mellom-menneskelige forhold. Jeg har til tider lyst til å riste skikkelig i han, få han til å gjøre det som er rett. Han trøbler veldig med forholdet til sønnen, han skyver stadig det han burde gjort for folk lenger forran seg. Men i lensmannsjobben er han en trygg leder.
Susanne Hauso er også en person med sammensatt personlighet, mye fra tidlig i livet som rir henne fortsatt. Jeg finner det merkelig at hun ikke ber om hjelp til det som skjer rundt henne som person, og at hun opererer på den måten hun gjør.
Lars Staupe er en skikkelig likandes fyr, han har jeg stor sans for, men vi har ikke kommet skikkelig under huden på han enda, men det kommer kanskje etterhvert.
Så har vi vesle Ina som har det så skrekkelig vanskelig hjemme, som bare vil at noen skal se hva det er som foregår, men sier ingenting selv. Jeg har så vondt av henne gjennom hele boken, og jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvor mange Ina’er det fins der ute i Norge, i verden. Nydelig beskrevet av Matre, men å, så vondt å lese om.

Det er det som er med bøkene til Matre, hun skriver om det som skjer rundt oss hele tiden, her er det ikke seriedrapsmenn og ting som bare skjer på film. Det er nært, og det er vanskelig, og vi trenger påminnelser som dette. Det fins så mange Ina’er der ute som trenger at noen åpner øynene og ser hva de går gjennom hver eneste dag.

Vi kommer ikke utenom Matres kjærlighet til bygda Øystese, det er tydelig gjennom hennes beskrivelser av naturen, fjorden, fjellene rundt at dette er noe hun setter stor pris på. Jeg får virkelig lyst til å ta meg en tur til den vakre bygda etter å ha lest hennes beskrivelser av stedet. Så håper jeg at den gangen jeg kommer meg dit at Alvsaker kan ha ferien sin i fred og at det ikke skjer noe vondt mens jeg er der.

Dette innlegget ble første gang publisert på bokbloggen My criminal mind

Tittel: Skinnet bedrar
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Krim
Utgitt: 26.mai 2017
Kilde: Lesereksemplar
Antall sider: 352
Terningkast: 6