Nordmenns frykt for de chapinske lommetunene er mildest talt forbløffende, som om de var en pest og en plage som er i ferd med å kvele landet. Faktum er at vi ikke har et eneste skikkelig lommetun i Norge, forunderlig nok er det kun i induvidualismens høyborg, USA, de klarer å bygge disse.

Lommenabolagene til Ross Chapin har sine røtter i de engelske hagebyene, som i disse dager ser en renessanse i England (mye takket være prins Charles skal det nå bygges et titalls nye hagebyer i England etter den klassiske tradisjonen), og er en perfeksjon av hagebyens ideer. Hageby betyr forresten byen i hagen, og ikke en by full av hus med hager, slik vi ser det i det suburbane helvetet.

Boka til Ross Chapin har høstet mange lovord, ikke minst fra Sara Susankha, forfatter av bestselgeren «The Not so Big House«, og hun tror og håper at Chapins bok kan være startskuddet for en ny måte å tenke om hvordan vi bor på, i likhet med hennes bok.

«Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World«

I lommetunene er den private sfære minst like viktig som den offentlige sfære. Man har derfor en gradvis overgang fra den offentlige sfære til det private, med fellestunet med felleshuset i sentrum, deretter den lille forhage hvor man framviser sine hagepreferanser for tunfellesskapet, så følger tunverandaen, som er en stor vitenskap, da den er hovedmembranen mellom det offentlige og det private rom. Derfor har jeg skrevet artikkelen «Verandaen – limet i tunet«.

I lommetunet legger man vekt på individualitet, samtidig som man underordner seg helheten.

Innover i huset fortsetter den gradvise overgangen, hvor det mest offentlige rommet, kjøkkenet, vender ut mot tunverandaen og tunfellesskapet, mens de mer private rom, som soverom, ligger lenger bak og i andre etasje.

I lommetunene plasserer man videre vinduene slik at ingen ser inn i hverandres rom, dette er viktig. Bilen gjemmer man vekk, slik at den ikke forpester tunfellesskapet. Felleshuset i enden av tunet er en selvfølge, men ikke hvis man bygger for profitt. Hovedgrunnen til at vi ikke har gode lommetun i Norge, er fordi utbyggerne av profitthensyn velger å plassere en bolig der felleshuset skulle vært. Videre har man felles redskapsbod, istedenfor at hver bolig har egen plenklipper, hekketrimmer, trillebår, stige, etc. Og man har definitivt ikke individuelle postkasser, men legger stor omsorg i utformingen av postkasse-stativet, slik at dette blir en hyggelig møteplass for småsnakk i hverdagen.

Eksempel på et lommetun.

Delebiler og bilringer er nye ideer som sprer om seg, ved bildeling kan vi redusere biltettheten til en trettendedel. En stor velsignelse og besparelse for alle. PCer blir litt som lommebøker, og er noe det er en fordel å ha individuelt. Men noen felles PCer bør man ha for besøkende og de som ikke har råd til egen.

Skrivere etc. bør man derimot ha felles, slik som i Dyssekilde økolandsby. Selv har jeg prøvd å etablere meg med egen skriver en rekke ganger, men får dem aldri til å virke, og ender med å måtte ta turen ned på biblioteket for mine utskrifter uansett.

Kone deler man selvsagt ikke, dette er imot menneskets atferdsøkologi, på samme måte som tunfellesskapet er i harmoni med menneskets medfødte biologi. Men det er en del designregler man bør følge for å utforme gode tunfellesskap, og disse har Ross Chapin gitt oss!

Hvorfor frykter nordmenn tunfellesskapet, og hvorfor klarer vi ikke å bygge et eneste velfungerende lommetun?
Relatert

What is a Pocket Neighborhood?

Teksten er basert på en kommentar i en diskusjonstråd.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR